Denne helgen har virkelig gått i ett. Masse hyggelig besøk, og en litt skummel opplevelse til slutt.
Tidlig lørdag ettermiddag fikk vi besøk av kusinen min og yngstedatteren som er et par år eldre enn vår eldste. Ungene lekte kjempefint sammen, og vi voksne fikk skravlet masse. Utrolig godt å se henne. Og enda mer utrolig at vi bor bare 20-30 minutt fra hverandre og alikevel knapt ser hverandre én gang i året. Den eneste nære, biologiske familie jeg har her, og alikevel så er vi så lite flinke. Men når vi først møtes så er det som om vi så hverandre i går. Så hyggelig hadde vi det at de ble værende helt til nærmere ti på kvelden. Rimelig slitne unger her da kan man si..
I går formiddag fortsatte den hyggelige helgen med at vi plukket opp tanten min på togstasjonen. Utrolig godt å se henne. Jeg har alltid vært veldig nært knyttet til henne, og hun har nok det samme forholdet til meg. Jeg er liksom jenta hennes jeg. Dessuten er vår eldstemann litt spesiell for henne. Ja, hun er veldig glad i begge ungene våre, og er nesten litt bestemorsfigur for dem. Men eldstemann ble født bare 6 dager etter onkelen min døde, og hun har alltid sett på ham som et lite lys i mørket. Så at hun endelig tok turen ned hit og at vi fikk vise henne hvor vi bor, var veldig hyggelig.
Etterhvert tok vi turen inn til byen for å møte noen venner av familien som er på besøk fra Island. Jeg har ikke sett dem på mage år, men tanten min har holdt dem løpende oppdatert med bilder av ungene, så de ville veldig gjerne møte dem. Sønnen deres og kona bor i Norge, så da fikk jeg møte ham også. Sist jeg så ham var da jeg var på besøk hos dem på Island som 12-åring. Han var vel rundt 6 da, så det var morsomt å se at han var blitt en mann. En veldig hyggelig sådan også, men det overrasket meg ikke så mye. De er en utrolig hyggelig familie, som på sett og vis alltid har vært en del av livet mitt. Min farmor var nemlig venninne med denne guttens mormor. De begynte som brevvenninner i ungdommen, og utviklet etterhvert et nært vennskap som resulterte i flere besøk både her og der. Ja, farmor kalte henne faktisk sin islandske søster. Så ble tanten min venninne med hennes datter igjen, nok et norsk-islandsk søsterpar. Og i en periode var også jeg brevvenninne med hennes datter igjen. Jeg var altså på besøk hos dem som 12-åring, og en gang på den tiden var også hun på besøk hos meg. Dette rant ut i sanden etterhvert, og i dag har vi ingen kontakt. Men foreldrene hennes har altså fulgt med meg gjennom tanten min, og det er alltid hyggelig når vi en sjelden gang treffes.
Nå som den ene sønnen deres er her så er det kanskje muligheter for å se dem oftere. Var i alle fall veldig hyggelig i går. Jeg grudde meg på forhånd i og med sønnen og kona har en datter på 3 uker, men det gikk egentlig ganske greit. Hun var så liten og nydelig, jeg smeltet selvfølgelig helt. Åh, så lyst jeg har å oppleve og ha en sånn fersk liten en igjen. Jeg håper så inderlig at den dagen kommer, at vi kommer i mål til slutt. Da vil alt vi har vært gjennom de siste årene være verdt det!
Dessverre ble møtet vårt med islendingene noe amputert da eldstemann plutselig ble syk. Skikkelig syk. Vi satt og tok en kaffe da han begynte å klage over at han frøs. Etterhvert ble han sutrete og utenfor. Sovnet nesten i sofaen han satt i, og ble helt borte for oss på fanget til mannen i noen sekunder. Han var så utenfor at han nesten ikke klarte å gå da vi skulle gå til bilen for å kjøre tanten min til henne hun skulle overnatte hos. I bilen var jeg heldigvis forutseende og hadde en pose klar, og helt riktig, det tok ikke lange tiden før han begynte å kaste opp. Etter vi hadde sluppet av tanten min ble han mer og mer borte for oss samtidig som han plutselig ble kjempevarm. Han brakk seg nesten konstant og klagde samtidig over hodepine og vondt i benet. Jeg har aldri sett ham så dårlig før, og fikk helt hetta. Sånn som det utviklet seg bestemte vi oss fort for å kjøre til legevakta, og da mannen ringte dit så fikk han også beskjed om å komme rett inn. Noen fartsgrenser ble brutt på veien..
Da vi kom dit var gutten så elendig at mannen måtte bære ham. Alikevel måtte vi stå i kø og vente, og ikke en eneste sjel var hyggelig nok til å slippe oss forbi dem i køen selv om de så hvor dårlig han var. Det synes jeg faktisk er ganske simpel oppførsel av voksne mennesker som åpenbart ikke trenger legehjelp fullt så mye. Men men, nok om det. Jeg trodde strengt tatt at vi skulle bli avfeid med at det bare var omgangssyke alikevel, og følte meg rimelig overhysterisk.
Vi kom til slutt frem til skranken, og hun som satt der målte tempen hans til nesten 40 og gikk straks gjennom en sjekkliste for hjernehinnebetennelse. Mens hun gjorde det spydde gutten utover hele skranken. Plutselig fikk hun det travelt, fant frem en rullestol og geleidet oss rett inn på akutten. Da knakk jeg! Jeg hadde prøvd så godt jeg kunne å kvele livredd-mamma-hikstene i bilen mens jeg konsentrerte meg med å snakke til gutten og holde ham våken. Nå var vi i trygge hender, gutten vår fikk hasteprioritet, vi var tilbake der vi fikk vite at Iven var borte i januar, og jeg sto der og så på en veldig syk liten gutt i en stor rullestol. Der og da klarte jeg ikke mer. Stakkars snuppa som måtte være med prøvde så godt hun kunne å trøste mamma'n sin. "Det går bra, mamma!" "Han blir bra!"
Vi fikk et rom og sjuklingen ble lagt i en seng og koblet opp til blodtrykksmåler. Rimelig høyt blodtrykk for en liten pjokk på 5 1/2. Masse prøver ble tatt, og han fikk litt febernedsettende. Det var så ufattelig vondt for mammahjertet å se ham ligge der. Lille gutten i den store senga. Hvit som et laken. Selv legen og sykepleierne som var innom sa at de så at han var skikkelig dårlig. Heldigvis hjalp det febernedsettende litt, og etter halvannen time eller så begynte han å kvikne litt til. Og da en slapp gutt som knapt hadde sagt et ord på lenge begynte å synge fotballsanger med spak stemme, slapp nervene taket og mannen og jeg knakk sammen i latter.
Vi e Stormen i fra Ålsund
Stormen herja i Nordvest
For vi e oransj og blå
og vi elska AaFK
Stormen elska dei oransje og dei blå
Aldri har det vært bedre å høre Stormen-sangen til Ålesund! Aldri har den vært vakrere, selv ikke da flere tusen sang den i kor på Ullevål en uke tidligere. Jeg gikk fra å være livredd for å miste gutten min til å vite at alt var i orden pga. en liten sang. Sykepleierne syntes også dette var morsomt, at den lille, syke gutten lå og sang supportersanger. Det ble visst snakket om oss av mange grunner på akutten i går kveld. Legen var visst ikke like begeistret - han var Stabæk-supporter. ;-)
Etterhvert var feberen til gutten nede i 38,6 og han kviknet mer og mer til. Så deilig det var! CRP var litt forhøyet, men de kunne ikke si hva det var. Det rare var at han ble så akutt syk, og så ble nesten like fort kvikkere igjen etter to runder med febernedsettende/betennelsesdempende. Etter tre timer fikk vi heldigvis lov til å reise hjem. Det ble nok en sen kveld for små barn, og lufta gikk rimelig fort ut av oss voksne også.
Natten ble heldigvis rolig. Jeg sov vel og merke dårlig, lå og våket og lyttet store deler av natta. Men pasienten sov godt helt til nærmere 10 i morges. Da var han feberfri og ville egentlig helst i barnehagen, men han er nok litt redusert. Så da koser vi oss hjemme vi to.
I morgen skal vi forøvrig tilbake til sykehuset. Da er det klart for prøvesvar fra gyn. Blir vel neppe noen overraskelser siden vi allerede vet en god del. Men jeg gruer meg alikevel. Er livredd for at hun skal si at det ikke er noe håp for oss eller noe i den duren. Men da hadde hun vel ikke henvist oss til genetisk avdeling? Håper virkelig ikke vi får en ny smell i morgen. Synes vi har fått vår del nå, og vel så det!
Innlegg
