Tvil

Jeg begynner å tvile mer og mer på om vi skal fortsette prøvingen. Vurderer sterkt å i alle fall ta en liten pause, og i går kveld var det faktisk mannen som måtte overtale meg til litt sengekos. Siden vi allerede er igang, så kan vi vel like gjerne fullføre denne pp'en, men etter det vet jeg rett og slett ikke lenger. Føler at jeg ikke orker mer. Jeg som så gjerne ville planlegge et barn. Som for et år siden gledet meg til EL-jakt og alt det der. Nå er jeg møkk lei. Kanskje ikke så unormalt.


Vi har jo bare hatt 9 aktive pp'er, og jeg har faktisk blitt gravid på to av dem, så egentlig er det ingenting å ta på vei for. Men etter det som skjedde i sommer har jeg mistet piffen helt. Helt siden snuppa ble født har jeg hatt en følelse av at vi ikke kommer til å få fler barn, og om det er rett så kaster vi bare bort masse energi og utsetter oss selv for unødvendige skuffelser. Vet ikke om jeg orker det mer.

Problemet er jo at jeg har såpass god peiling på kroppen min nå, at jeg uansett vet sånn ca. når jeg har EL. Og tanken på at jeg kanskje kan bli gravid vil jo ligge i bakhodet uansett om vi prøver eller ikke. Er ikke så lett å gi seg heller, når man ønsker noe så sterkt. Får kanskje ta en pp om gangen. Etter denne syklusen skal jeg jo inn på gyn. poliklinikk, så får vi kanskje ta videre avgjørelser etter det.

Men jeg er sliten nå. Merker det fysisk til og med. De siste dagene har jeg hatt mye vondt i magen og ryggen, vært småkvalm store deler av tiden og hatt svimmelhetsanfall. Og da jeg la meg for å sove i går kveld ble det plutselig tett nedover halsen og brystet, det ble tungt å puste, prikket i kroppen og det svimlet for meg. Livredd måtte jeg vekke mannen som gjorde sitt beste for å hjelpe meg. Disse anfallene kom i bølger i en time eller to før jeg klarte å sove. Var så ekkelt at jeg på et tidspunkt sa til at vi burde reise på sykehuset. Han har litt førstehjelpserfaring (er faktisk på kurs om trauma-førstehjelp nå), og mente det var et symptom på stress. Nå har jeg hatt helt fri et par dager, men hodet har vel aldri helt fri, så kanskje har han rett. Kjenner det i dag også, det er litt tett og tungt nedover brystet. En annen grunn til å kanskje droppe prøverstresset en stund..?
 
Noe positivt til slutt. Vi trodde jo vi kom til å få en del utgifter i forbindelse med kremering, urnenedsettelse og sånt. Men til vår overraskelse så fikk vi vite at NAV tar den regninga. De vil også dekke gravering av gravsteinen. De dekker visst bare opp til en viss sum, men vi overskrider nok ikke denne. Dette synes jeg rett og slett er flott, at staten i alle fall tar deler av regninga når et barn dør. Plutselig føler jeg at selv det offentlige anerkjenner at Tredjegull var et lite menneske, selv om h*n aldri møtte dagens lys.

Friiiiiiiiii!!!

Etter masse jobbing de siste ukene, har jeg endelig noen sårt tiltrengte dager fri.
Den siste uken har jeg kjent at det har blitt litt for mye, med mange timer foran PC'en hver dag samtidig som jeg skal holde styr på hus og barn og i tillegg slite med sorgen som fortsatt henger i. Fikk meg en skikkelig nedtur forrige tirsdag, og onsdagen kom jeg meg ikke ut av senga før i 12-tida. Kroppen nektet rett og slett. Så disse dagene her skal nytes! Skal ikke gjøre en dritt når ungene er i parken. I dag gikk jeg og tok litt sol etter å ha levert dem, og nå skal jeg bare nyte stillheten. Deilig!

Jeg er nå på CD 9 i syklusen, og kan så smått begynne å tenke på EL-testing og målrettet sengekos. Jeg håper litt på tidlig EL, men så har jeg hatt sen EL alle de tre siste gangene jeg har blitt gravid, så kanskje er det greit om den drøyer litt også. Med førstemann aner jeg ikke hvordan syklusen min var. Med snuppa var ikke kroppen min i rute etter fødselen enda, tror jeg ble gravid på andre EL. Mener jeg hadde første mens etter fødselen i juni, så var neste EL i midten av august, og vips var jeg gravid. Så hadde jeg EL på CD 17 da jeg ble gravid med morsdagsspiren, og så CD 19 da jeg ble gravid igjen etter SA'en. Men dette er kanskje bare tilfeldigheter.

Jeg veksler veldig mellom håp og oppgitthet når det gjelder videre prøving. På den ene siden kjenner jeg at det kribler i magen over tanken på å bli gravid igjen, og jeg øyner håp om at det skal skje allerede denne syklusen. Men på den andre siden kan jeg føle at vi bare kaster bort tid og energi på noe som aldri kommer til å skje igjen. At vi kanskje bare skal droppe det. Kanskje følelsen jeg har hatt i flere år om at vi ikke får flere barn stemmer. Hvorfor putte seg selv gjennom alt dette da?
Men så vet jeg jo at jeg har fått to barn allerede. At jeg har blitt gravid to ganger i år. Jeg vet at oddsen fortsatt er på min side, så quitting is not an option.

Sorgen over Tredjegull sitter fortsatt i. Selv om ting er lettere nå, så verker hjertet hele tiden. Innimellom har jeg dårlig samvittighet for at vi ikke har vært noe særlig på gravlunden. Bare en snartur innom noen dager etter urnenedsettelsen. Men så har det egentlig ikke noe for seg heller. Mange rare tanker som surrer i hodet. Men ja, jeg kan med hånden på hjertet si at ting er lettere, selv om jeg fortsatt har til gode å kjenne tvers igjennom glede. Dette er jo noe som vil sitte igjen alltid, men det vil også bli lettere og lettere å takle med tiden vil jeg tro. Det virker som om folk rundt oss allerede har begynt å glemme det som har skjedd, og forventer at vi skal gjøre det samme. Men det gjør vi jo ikke. Jeg blir fortsatt glad om noen spør hvordan det går. Ikke at det skjer så ofte, men i en konfirmasjon forrige helg kom onkelen til mannen bort til meg og spurte. Det varmet veldig, men jeg følte ikke for å si sannheten, så jeg sa at det gikk bra. På sett og vis stemmer det - innimellom. Man sier jo stort sett det når folk spør da. "Det går bra!"

På lørdag var vi i bursdagsselskap hos svigerinnen og svogeren min, og plutselig spurte svigermor meg hvordan det gikk med meg. Det tok henne bare 2 måneder å komme med det spørsmålet.. Jeg ble så paff at "det går bra" bare datt ut av meg. Så slo det meg at jeg kanskje skulle si noe annet enn den standardfrasen, og rettet meg selv til "det går bedre". Svigerinnen min kom meg til unnsetning og sa at det sikkert var sånn at det gikk opp og ned lenge enda. Jeg bekreftet at det var sånn, men at det er flere gode dager nå. Da klarte selvfølgelig svigermor å ødelegge øyeblikket ved å si noe om å legge det bak seg, men jeg lot det skli. Hun spurte i alle fall hvordan det gikk! Men å si at man skal legge noe sånt bak seg, det blir feil for meg. Man går videre, ja, men det er alltid med deg.

Men nå synes jeg at jeg har skrevet alt for mye om tap, sorg og prøving her. Skulle nesten tro at jeg glemmer de to flotte barna vi har hos oss. For det gjør jeg absolutt ikke. De er min glede og min styrke. Og de er virkelig verdens fineste!

Eldstemann er barnet jeg i utgangspunktet ikke ville ha. Han som snudde livet mitt på hodet (etter at faren hans allerede hadde gjort en god jobb med det samme). Han har vært spesiell helt fra begynnelsen av. Bare det at han trosset p-piller og en pappa som ikke var så mye hjemme rundt den tiden han ble unnfanget sier jo sitt.
Så valgte han å komme til verden bare litt over en time inn i 2006 og var førstemann til verden i hovedstaden det året.
Bitteliten var han, men utrolig vakker. Det var så rart å få det lille nurket. Jeg var totalt uerfaren og ante verken hva jeg skulle føle eller gjøre. Det tok meg litt tid å venne meg til det. Og det hjelp lite at jeg hadde morkakerester i livmoren og ble skikkelig syk en uke etter han ble født. Et helt døgn var jeg borte fra ham da jeg ble innlagt på sykehuset for utskrapning og kraftig antibiotikakur intravenøst. Vi fikk en tøff start. Men morskjærligheten kom fort, og jeg elsket fort morsrollen som hadde virket så skremmende. Vi hadde utfordringer på veien. Han var blant annet så liten at vi slet med ammingen. Det ble en del gråting både hos ham og meg. Men vi kom gjennom det også vi.

Allerede fra fødselen av så jeg at han var en liten tenker. Og det har han vært hele veien. Han utviklet seg utrolig fort som baby, og var tidlig ute med det meste. Han har en utrolig motorikk, og jeg er helt sikker på at han vil bli god i idrett etterhvert. Han er veldig sosial, og elsker å være sammen med andre, voksne som barn. Leke rolig klarer han sjelden, det skal herjes, og han skal helst gjøre det ute. Full aktivitet hele dagen. Tenkeren i ham viser seg ved at han er litt forsiktig når ting ser litt skummelt ut. Da ser man konsekvenstanker surre rundt i det lille hodet. Han kan godt tenke lenge og vel før han tør å prøve. Men når han prøver klarer han det meste med glans. Han er også utrolig observant. Allerede fra han var ganske liten kjente han seg igjen på plasser vi sjelden var. "Dette er veien dit og dit" og "dette er der.." har vi ofte hørt fra baksetet.

Tenk, nå er det ikke lenge før gutten vår fyller 5 år! Gutten som kan irritere på seg gråstein innimellom, som kan drive oss fra vettet, men som også fyller livet vårt med så mye glede og stolthet. Han kan være så utrolig snill og omsorgsfull. Det er ikke så ofte han har tid eller ro til å sitte og kose, men av og til kan han være skikkelig mammagutt som elsker mamma'n sin. Også er han full av gullkorn. Som i går da han så en fin bil på vei til parken. Den var fin, han skulle kjøpe en sånn en. "Men den koster sikkert mye mamma. Jeg tror den koster ti spenn!"
Lille, veslevoksne godgutten min!♥

Snuppa kom ut av det blå. Vi hadde snakket om å få to tette, men slått det fra oss. Og vips så var jeg gravid, og 16 måneder etter eldstemann kom var jeg tilbake på føden. Snuppa kom fort og bestemt, og sånn har hun vært siden.
Som broren er hun også veldig sosial, men hun går sine egne veier, og hun er sin egen herre. En ledertype. Med sitt søte smil og vakre, lyse krøller kan hun snurre hvem som helst rundt lillefingeren. Og hun gjør det! Skikkelig utspekulert kan hun være. Det må da være et tegn på at hun er smart! Og hun er sta som et esel. Har hun bestemt seg for noe så er det sånn det skal være. Selv parktantene sier det, at broren hører når de snakker, men hun gjør ikke det. Hun er god på å lukke ørene ja.. Og der broren tenker, går hun rett på. Hun eier ikke frykt i livet. Hun begynte tidlig å snakke, og har ikke sluttet siden. Det er mye lyd i huset vårt - så det er kanskje ikke rart jeg nyter stillheten når jeg kan. ;-)

Snuppa er også veldig mammajente. Det har hun vært siden hun ble født, og hun har til tider lagt så mye beslag på meg at jeg må "dytte" henne vekk for å få tid med eldstemann også. Hun er prinsessa mi, ingen tvil om det. Det var helt annerledes da hun kom. Lykken og morskjærligheten var på plass med det samme. Hun var en gigant sammenlignet med hvor bitteliten eldstemann var da han ble født. Og sånn har hun vært hele tiden. En liten bolle i babytiden, nå er hun en robust jente som ofte blir tatt for å være tvillingsøsteren til storebroren sin. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger vi har blitt spurt om de er tvillinger. Men her hjemme er det veldig tydelig at hun er yngst. Hun er lillesøster.
Som baby skulle hun helst være oppå meg hele tiden. Enten ved puppen eller sove i armene mine. Og der storebror tidlig mistet interesse for puppen, hang hun fast i over ett år. Hun er en utpreget kosejente, som fortsatt kommer inn for å sove mellom mamma og pappa nesten hver natt.. Jeg synes det er veldig koselig, men det er vel kanskje på tide å få en slutt på det. Men kosestundene med henne på morgenen er noe av det beste jeg vet!

Som nevnt tidligere så er hun ekstremt god til å sjarmere, og det er vel ikke fritt for at hun klarer å snurre også meg rundt lillefingeren. Som når hun kommer bort og koser meg og sier "mamma, du er så søt og romantisk". Og hun er også kilden bak url'en til bloggen min. Hun har lenge vært glad i Tingeling, men kaller henne Tilleling. Søte jenta mi.
Hun synes det er veldig stas å hjelpe meg, og i går takket hun meg for at hun fikk lov å bære en dorull ned på gjestetoalettet. Hun er blitt veldig jente i det siste. Skal helst ha på kjole. Vil gjerne ha neglelakk og sminke. Her om dagen gikk hun opp for å skifte, og da jeg kom opp hadde hun tatt på seg en bikinitopp. Jeg prøvde å si at hun ikke kunne bade nå og ba henne om å ta den av seg. "Men mamma, jeg må ha den på for å holde puppene på plass!" Da kan man ikke gjøre annet enn å le og la henne ha den på.
Med hennes personlighet har jeg ingen problemer med å se for meg at hun kommer langt i livet. Hun kommer nok akkurat dit hun vil, den lille prinsessa mi!♥

Jeg velger meg oktober

PP9 er herved et faktum.

Begynte å spotte i går ettermiddag, men på kvelden ble det mer og jeg vil kalle det lett blødning. I dag er det kraftig. Vet ikke helt om jeg skal regne gårsdagen eller i dag som CD1. Føles egentlig greit å hoppe rett til CD2, men da fikk jeg plutselig veldig kort lutealfase.

Synes syklusen min har forandret seg etter vi mistet Tredjegull. Er nå andre mensen etter det skjedde. Tidligere spottet jeg litt i flere dager før mensen kom, og hadde en sparsom og smertefri mens. Nå kommer mensen med et brak nesten uten spotting, og er kraftigere og mer smertefull. Greit å slippe spottingen i alle fall. Men jeg lurer jo på hva som skjer med kroppen min da.

Har i alle fall allerede ristet av meg den verste skuffelsen. Mannen var så søt i går, kom hjem med tartar og gresk salat med masse fetaost for å muntre meg opp. Og da vi dro på shopping til ungene, så kom jeg visst hjem med et par nye sko og en flott vinterjakke (som egentlig er bursdagsgave). Også er det jo utrolig hva et par glass vin og litt mørk sjokolade kan gjøre..

Kanskje kroppen min trengte litt mer pause og få renset seg skikkelig. Kanskje er forholdene nå mer optimale for en ny spire. Hadde ikke vært så dumt å bli gravid denne syklusen og få positiv test i førbursdagsgave. Ei heller å være nygravert når jeg skal på sykehuset, da må de jo bare hjelpe meg!

Game over

Etter stadig synkende temp i løpet av helga og negative tester, gadd jeg ikke en gang å teste i dag. Man vet når løpet er kjørt..

På den positive siden har jeg fortsatt ikke begynt å spotte, og med tanke på at jeg tidligere har begynt å spotte allerede 9 DPO er det jo bra å komme seg til 12 DPO uten. Kanskje kroppen er på rett vei i alle fall?

Men akkurat i dag er det vanskelig å se det positive. Innerst inne så følte jeg at jeg hadde en god sjanse denne prøveperioden, siden det sies at man er mer fruktbar rett etter man har mistet og siden det klaffet med en gang etter SA'en. Når det nå ikke klaffet, får jeg plutselig følelsen av at det kan ta lang tid, om det i det hele tatt skjer. Det er vondt å vite at jeg nå skulle ha sittet her med en aktiv krabat i magen, men isteden må samle krefter til nok en prøverunde. 13 måneder har gått siden vi begynte å prøve på sistemann (vel og merke bare 8 aktive pp), og alt jeg sitter igjen med er et knust hjerte og en grav.

Neppe klaff

I går murret magen som besatt, og jeg trodde flere ganger at blodet skulle komme fossende. Dagen ble avsluttet med enda mer murring og veldig kvalme på kvelden. Våknet i dag til en temp som hadde steget litt, og siden jeg testet svakt positivt 9 DPO sist så måtte jeg jo prøve meg. Som forventet negativt..
Kunne vel kanskje med godvilje ane en svak skygge før jeg kastet den i søpla etter tidsfristen, men der har vi vært før. Jeg kan nok alltid myse frem noe på disse billigtestene.
Vet det er tidlig enda, men jeg tror nok magefølelsen min om at det ikke har klaffet denne syklusen stemmer. Forventer at spottingen starter i løpet av helgen, og at jeg muligens får besøk av en monstertante tidlig neste uke i og med det har murret så grassat.

Jeg skulle selvfølgelig gjerne ha kommet igang med nytt svangerskap så fort som mulig. Og fødsel i slutten av mai/begynnelsen av juni hadde vært perfekt. Men akkurat nå føler jeg meg litt mindre desperat enn jeg har gjort. Kanskje trenger kroppen en liten pause? Jeg har jo blitt gravid to ganger i år, så jeg ser vel egentlig sannsynligheten for at det skjer igjen snart som rimelig stor. Håper i alle fall det!
Men om mensen kommer nå, så kan jeg stappe i meg hva jeg vil og bøtte nedpå med vin i to uker til før det blir en ny runde med masse pliktsex. ;-)

Det hjelper også at jeg fikk innkallelse til gyn. poliklinikk i dag. 26. oktober har jeg fått time. Kjenner jeg gleder meg litt til det. Blir spennende. Og kanskje er jeg nygravid da? Med klaff i oktober regner jeg med å få positiv test bare noen få dager før.

Urnenedsettelse

I dag var altså dagen her. Tid for det aller siste farvel med vårt lille gull.

Jeg har følte meg ganske klar for dette de siste dagene, og følte at dette skulle jeg takle. Vi ville gjerne sende noe med engelen vår, så jeg laget til en liten eske hvor jeg la ned en tegning fra hver av ungene, et brev fra meg, et familiebilde og en halvdel av et hjerte som jeg har hatt rundt halsen døgnet rundt de siste dagene. I går dro mannen til blomsterhandleren der vi bodde før, den blomsterhandleren vi har brukt til alle begivenheter i familien vår. Jeg ønsket en bukett med 5 røde roser (en for hver av oss, inkludert Tredjegull), hvitt og grønt. Blomsterhandleren skuffet ikke, og lagde en kjempefin bukett der rosen i midten sto litt høyere enn de andre. Et vakkert symbol!

I går kom også søsteren til mannen med blomster og lys som vi skulle ta med. En veldig fin og rørende overraskelse. Og da vi leverte ungene hos svigermor tidlig i morges kom hun jaggu med en bukett hvite roser som hun ville vi skulle legge ned. Jeg satte veldig stor pris på det etter den anstrengte atmosfæren de siste månedene.

Vi var tidlig ute og kjørte litt rundt i mannens gamle nabolag før vi dro til gravlunden. Var der ca. 15 minutt før tiden, og da sto allerede mannens konfirmasjonsprest der og ventet på oss. Og jeg forsto fort hvorfor mannen ville ha ham der. Utrolig trivelig mann som jeg umiddelbart følte tillit til. Det var godt å kunne slappe av litt, selv om jeg fortsatt hadde en spenning i kroppen over det som skulle skje.

Sammen gikk vi til gravplassen hvor alt var gjort klart for oss. Nesten med en gang kom en gammel krok kjørende med urnen. Det var en rar følelse, å endelig være så nær det som er igjen av lille gullet vårt igjen. Jeg har faktisk lengtet etter det. Så sto vi der rundt urnen, vi fire. Om jeg skal angre på noe i dag så er det at jeg ikke tok urnen i armene mine. Men der og da tenkte jeg ikke på det. Eller, tanken slo meg vel, men jeg ville ikke virke helt hysterisk. Vi hadde jo allerede tatt bilder av den.. ;-)

Presten sa noen innledende og veldig fine ord som traff meg rett i hjertet. Godt jeg var så forutseende at jeg puttet Kleenex i lommen. Jeg som aldri har hatt med meg sånt i begravelser engang.. Men han fikk tårene til å trille. Så fikk jeg lov å senke urnen selv. Jeg er så glad for det, for det ble så riktig. Det var helt naturlig. Etterpå la mannen ned esken vi hadde med før presten velsignet og ba, og tok den ordinære jordpåkastelsen. Så fikk vi selv grave igjen resten. Jeg overlot mesteparten til mannen, men tok også noen spadetak selv. Utrolig godt å få lov til å gjøre alt dette selv, ikke bare stå overlatt til seg selv og la andre gjøre det. Det er jo vårt barn, og vi vil gjøre vårt beste for det selv.

Etterpå forsvant den gamle kroken, og vi ble stående og snakke med presten en stund. Veldig hyggelig. Mannen ville egentlig at han skulle vie oss da vi giftet oss, men den gangen hadde han ikke muligheten. Virkelig synd. Skal vi gifte oss på nytt noen gang så må det bli med ham som prest! Etter en stund ønsket han oss lykke til videre og ga meg en god klem. Og jeg sto igjen med følelsen av at alt vil gå bra til slutt. Rare greier.

Da vi ble alene ordnet vi til på graven. Satte ned blomster og tente to lys. Det ble så fint så! Det var fint det også, å bare være oss to og pusle litt rundt der. Jeg hadde nesten ikke lyst å gå, men jeg gikk absolutt derfra med en god følelse.

Etterpå dro vi til vårt gamle nabolag og spiste lunsj, hvor vi også traff på blomsterhandleren og fikk takket ham for den fine buketten. Var godt med litt ro før vi dro hjem til svigermor for å hente de to bråkmakerne. Vi viste henne noen bilder og satt og snakket en stund. Og endelig fikk jeg litt positiv respons fra henne, da hun sa at hun syntes vi hadde gjort dette på en fin og verdig måte. Og hun fortalte også at hun ble skikkelig overrasket da hun så bildene av Tredjegull, for hun hadde ikke trodd det ville være så stort. Så baby. Det var veldig OK å høre henne si det. At hun anerkjenner at vi virkelig har mistet noe dyrebart. I ettermiddag fortalte også svigerinnen min at hun hadde sagt at vi hadde pyntet så fint på graven. Kanskje går det fremover også der..

Nå er jeg fullstendig utladet. Jeg er trist, men jeg har også en ny ro i kroppen. Jeg vet hvor nurket vårt er, og jeg kan dra dit når jeg vil. Etterhvert vil vi nok også få gravert inn noe på stenen. Et endelig bevis på at Tredjegull har eksistert. At vi nå og for alltid er fem medlemmer i denne familien. Ingen kan ta den femte plassen fra vårt lille gull - som forøvrig har fått navnet Une! ♥

Magefølelsen

7 DPO og magefølelsen sier meg at det ikke har klaffet.
Hadde litt håp i går da tempen skjøt i været etter murring/kramper i magen og bekkensmerter som strålte nedover i beina (mest på venstre side som sist jeg hadde festesmerter) kvelden før, men i dag er jeg altså overbevist om at ingenting er på gang. Annet enn mensen. Bekkensmertene og strålingen har jeg enda, kjennes ut som bekkenløsning. Det har vært ganske fremtredende også de to andre gangene jeg har blitt gravid i år. Men i dag har jeg også en ekkel, dump, murrende følelse i magen. Kjennes virkelig ut som om mensen er rett rundt hjørnet. Før begynte jeg ofte å spotte rundt 9 DPO, og jeg er rimelig sikker på at det blir sånn denne syklusen også, om ikke før. Forventer blod hver gang jeg er på do nå (og det er litt oftere enn før, men ikke helt unormalt).

Mensen får bare komme. Jeg skal prøve å ikke deppe over det. Jeg har blitt gravid to ganger i år, sjansene er store for at vi får det til igjen om ikke lenge. Man trenger bare litt tålmodighet..

I morgen er det urnenedsettelse. Har prøvd å ikke tenke for mye på det de siste dagene, og det har gått ganske greit. Jeg har ordnet det som må ordnes, og skal ta det siste i kveld. Jeg føler at jeg skal takle dette. Ja, jeg har hatt noen veldig gode dager psykisk, og tror egentlig at jeg er på vei oppover igjen. Kanskje får jeg en knekk akkurat i morgen. Hadde vel ikke vært så unormalt. Men jeg føler meg sterkere nå, og tror at jeg er på rett vei. Life goes on..

En god helg

Den gode trenden fra fredag har fortsatt hele helgen.
Og det til tross for gravstedsdokumentet som dumpet ned i postkassa vår på lørdag. Rart å se det, men jeg velger å ikke gjøre noe mer ut av det. Jeg kunne gått i kjeller'n, men isteden så er det nok et synlig bevis for at vår lille engel er virkelig. At dette ikke er en bagatell. Nemlig!

Var godt å gå tur med svigerinnen min på fredag. Få luftet tanker og få bekreftelse på at man har noen som er villig til å lytte. Noen som du kan komme til igjen og igjen, som ikke blir lei. Vi har hatt et veldig fint forhold de siste årene, men har glidd litt fra hverandre de siste månedene. Men nå er vi igjen kommet nærmere hverandre, og det er jeg veldig, veldig glad for.

I dag var vi en tur på gravstedet. Jeg følte at jeg måtte forberede meg litt mentalt til torsdag. Jeg både gruer og gleder meg til det som skal skje. Aller helst skulle jeg ønske at mannen og jeg kunne gjøre dette alene, men han ville ha med konfirmasjonspresten sin, også er der vel en eller annen representant fra gravlunden eller noe sånt der. Jeg føler at jeg kanskje ikke får gjort det som jeg vil med andre tilstede. Og jeg vet at jeg begrenser meg i forhold til både følelser og adferd som kan virke unormal når det er andre til stede. Blant annet vil jeg gjerne ta noen bilder, spesielt av urnen. Men jeg vet ikke om jeg får meg til å gjøre det med andre tilstede. Jeg følte jo nesten at jeg var gal da jeg tok bilder av Tredjegull på sykehuset. Selv om det bare var mannen og meg der. I dag angrer jeg på at jeg ikke tok mer enn tre bilder, men der og da følte jeg nesten at jeg gjorde noe galt. Så det er kanskje bedre å gjøre akkurat som jeg føler for på torsdag, uansett hva de som er der måtte synes. Vi får se hvordan det blir.

Jeg har fortsatt fullt opp med jobb. I mitt yrke kan jeg av og til oppleve at det knapt er noe å gjøre, men akkurat nå drukner jeg. Jeg må tvinge meg selv til å slå av PC'en og tenke på andre ting innimellom. Tror egentlig det er en liten velsignelse at det er mye akkurat nå. Så får jeg brukt hodet mitt på andre ting. Det er nok ikke så dumt i disse tider.

Ellers så er jeg 4 DPO i dag, og vet egentlig med meg selv at det ikke har klaffet denne syklusen. Nå har jeg vel følt det hver syklus, også når jeg har blitt gravid, men.. Jeg håper jo at jeg tar feil, men er veldig forberedt på negative tester og mensen. Akkurat det scenarioet har jeg faktisk ikke opplevd siden januar. Men så har jeg jo fått mye annen "dritt" i mellomtiden da. Jeg har jo blitt gravid to ganger i år, til og med to ganger på rad. Så sånn sett så er det ingenting som tilsier at jeg ikke skal bli gravid nå. Men så brukte vi 6 prøveperioder for å få til Morsdagsspiren, så hvorfor skulle jeg plutselig bli gravid tre ganger på rad? Noe flaks må vel være oppbrukt - men også noe uflaks kanskje? Nå tror jeg at jeg kunne ha blitt gravid i syklusen etter senaborten, for jeg tror nok jeg hadde EL på slutten av sydenturen. Og det var jo også da vi tok opp igjen sånne aktiviteter. Men det ble jo ikke noe av det. Kanskje jeg har 5 prøveperioder igjen før den sitter da? (Noe så logisk..)

Uansett så har jeg altså ikke troen på denne syklusen. Kjenner ikke noe som tilsier at jeg skulle være gravid. Sist hadde jeg kramper i magen fra 4 DPO, nå kjenner jeg til nød litt murring om jeg virkelig kjenner etter. Og i går kveld en litt brennende følelse. Ja, også er brystvortene mine plutselig mørkere. Men det har vel mer med toppløs solarium enn graviditet å gjøre tenker jeg.. ;-)

Kan vel ikke gjøre noe annet enn å vente å se. Tålmodighet har jeg i alle fall for en gangs skyld nok av akkurat nå.

Bekreftelse

Fikk en interessant telefon fra svigerinnen min i dag. Hun hadde vært hos fastlegen sin i dag, og da hun var der nevnte hun situasjonen min til legen. Legen hennes hadde umiddelbart sagt at jeg burde få utredning, og at jeg burde gå til fastlegen min og kreve det. Nå er jo ting allerede på gang, men det var veldig godt å høre at en annen lege også hadde samme mening. Og ikke minst at svigerinnen min bryr seg nok til å forhøre seg. Det er jo strengt tatt ikke hennes problem. I samme slengen spurte hun om vi skulle gå en tur i kveld så vi kunne snakke litt. Hun trodde kanskje det kunne være godt for meg å få luftet litt tanker. Og ja, det skal bli godt!

Ting føles litt lysere igjen i dag. Mannen kommer snart hjem, og jeg har vasket hele huset for andre fredag på rad. Jeg har jo gått nesten konstant gravid siden februar, og har dessverre måttet ty mye til mannen for hjelp til sånne ting. Det er godt å føle at man orker igjen. Så får det bare være at jeg nå sitter her med rare vondter i magen og bekkenløsningssmerter. Skulle ønske jeg kunne tro på at det ligger noe mer enn vasking bak, men det gjør jeg ikke. Uansett hadde det vært alt for tidlig med symptomer nå. Akkurat i dag har jeg en slags ro i kroppen. Jeg vet med meg selv at det ikke har klaffet denne måneden, og i dag er det greit. Regner med at det ikke er like greit når mensen kommer, men.. ;-)

En annen grunn for å føle seg lettere til sinns i dag er at pappa ringte igjen i går. Da hørtes han betydelig bedre ut, selv om han fortsatt har lite energi. Han hadde målt blodtrykk i går, og da var det nesten normalt. Håper det kan forbli sånn! Vi har ikke snakket noe særlig etter det som har skjedd, men da jeg nevnte at vi skal ha urnenedsettelse neste uke, begynte han å spørre litt. Og han ville gjerne se graven når han kommer til Norge. Bare det at han tenker på å komme en tur gledet meg. Så får vi se når det blir..

Fikk også en hyggelig og rørende mail fra tanten min i går. En sånn type mail der man virkelig kjenner hvor mye den andre personen bryr seg når man leser det. Jeg måtte rett og slett gråte litt, bare fordi det var så godt å lese ordene hennes. Godt at hun forsto at dette ikke er noe man bare rister av seg. At hun forsto at jeg har tunge dager, og at hun vet at både dårlige og gode dager vil komme fremover. Hun mistet onkelen min brått 6 dager før vår eldstemann kom til verden, så hun vet litt.

Så i dag kan jeg faktisk si at jeg har en god dag! Og den skal nyyyyyytes! :-)

DPO-land

Etter masse forvirring i forhold til EL, er jeg nå helt sikker på at jeg er i DPO-land.
FertiltyFriend sier 3 DPO, men jeg har mer tro på 1 DPO. Uansett så har vi bombardert egget, så det skal ikke stå på det..

De siste dagene har egentlig vært litt slitsomme. Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle være prøver igjen, og det har vært rimelig kjipt å begynne på igjen. Og da det ble EL-forvirring også, var jeg fristet til å gi opp hele prosjektet. Kanskje er jeg ikke så klar som jeg trodde? Men så klarer jeg ikke å gi opp heller.

I går fikk jeg meg en real en på trynet igjen, da det plutselig gikk opp for meg at å bli gravid igjen ikke forandrer noenting. Det blir jo ikke Tredjegull. Og igjen kom følelsen av at det bare er bortkastet tid og energi siden vi sikkert bare mister igjen alikevel - om jeg blir gravid da. Jeg kommer bare til å lage ekstra bekymringer for meg selv. Men igjen så er der en del av meg som skriker etter å bli gravid igjen. For kanskje går det bra..?

Gårsdagen var virkelig dagen for slag i trynet da pappa ringte meg på kvelden og hørtes veldig sliten ut. Han har ikke vært verdens mest tilstedeværende far, så at jeg ikke hadde hørt fra ham på noen uker var ikke unormalt. Men da han fortalte meg at han ikke har hatt noe energi pga. et blodtrykk som svinger fra skyhøyt til superlavt, ble jeg rett og slett redd. Jeg fikk plutselig følelsen av at han ikke har lenge igjen. Jeg har lenge sagt at jeg ikke tror han blir så gammel, men nå så jeg nesten mannen med ljåen i det fjerne. Jeg har ikke sett ham på over 3 år, ikke siden vi giftet oss og datteren vår ble døpt. Nå er jeg redd for at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Og det skremmer vettet av meg. Han jobbet som flyger da jeg vokste opp, så han var mye vekke. Og da foreldrene mine ble skilt flyttet han til USA. Han er den første til å si at han ikke har vært verdens beste pappa, det har vært mange brutte løfter og mange skuffelser. Alikevel har jeg alltid vært en skikkelig pappajente. Tanken på å miste ham får hjertet mitt til å verke. Som om det ikke var vondt nok inni der..
Men det er ikke bare å svinge seg rundt og ta turen over dammen heller. Ikke med to små, jobber etc. Planen vår var å reise dit i september neste år, men det utgår nok etter det som har skjedd. I alle fall om jeg blir gravid igjen. Da må det utsettes. Men kanskje er ikke pappa der neste år alikevel..?

Huff, er fælt å gå med disse tankene på toppen av de andre. Jeg sliter virkelig nå. I tillegg er mannen på øvelse og kommer ikke hjem før i morgen ettermiddag. Egentlig ikke så lenge, men jeg sliter veldig med å være alene etter det som har skjedd. Da er de vonde tankene der med en gang. I dag har jeg gått med klumpen i halsen hele dagen. Og jeg gruer meg til stillheten etter ungene har lagt seg.

Prøver å fokusere litt på at kanskje, kanskje har det klaffet. Kanskje skjer det noe i magen min nå. Jeg tror det virkelig ikke, men tanken er litt fin alikevel. Foreløpig så er det for tidlig for symptomer, men har alikevel merket meg en del stikkinger og murringer i magen i dag. Så får vi se etterhvert.

Et skritt i riktig retning

Da var timen hos fastlegevikaren overstått.
Jeg troppet opp med klump i magen og hjertet og regnet med at jeg ville bli sendt hjem med samme beskjed som hos gyn. Men av og til tar man heldigvis feil..

Det var fryktelig å sitte på venterommet der igjen. Minnene fra sist jeg satt der kom raskt, og jeg kjente tårene sprenge på. Vurderte en stund å gå helt ut i gangen og la mannen bli igjen på venterommet, men en rask vurdering sa meg at det ville se ekstremt dumt ut. Og med mannen min ved siden av meg så kjente jeg etterhvert en slags ro senke seg. Og da legen kom ut for å hente inn den som var før oss, hilste han umiddelbart på oss samtidig. Da fikk jeg følelsen av at han så oss, ikke bare som pasienter, men som mennesker.

Den følelsen ble bare sterkere da vi kom inn til ham. Jeg så det så godt i øynene hans, og jeg slappet umiddelbart av. Han visste knapt hva godt han skulle gjøre for oss, og satte ingen spørsmålstegn overhodet da jeg begynte å snakke om Leiden. Nesten før jeg var ferdig konkluderte han med at han sporenstreks skulle sende henvisning til sykehuset. For med min historie var det absolutt ingen grunn til å vente til jeg eventuelt mister en tredje gang. Han mente at med en kjent "lidelse" så var det absolutt grunn til å se nærmere på det og gi eventuell nødvendig behandling. Så da er hjulene igang!

Han sa at det er en liten mulighet for at jeg får avslag i og med jeg ikke er gravid akkurat nå, men om det skjer skal jeg si fra til ham med en gang jeg blir det og så skal han kontakte dem direkte. Jeg fikk virkelig følelsen av at han vil kjempe for oss, akkurat som sist.

Han spurte litt om det som har skjedd, og jeg ble fullstendig paff da han spurte om vi hadde gitt engelen vårt et navn. Trodde nesten jeg hørte feil. Ingen har spurt oss om noe sånt før. Ikke lenge etterpå forsto jeg hvorfor han tenkte på å spørre om det. Han fortalte at han og kona hadde mistet et barn i uke 25. Plutselig falt alle bitene på plass. Derfor gikk han den ekstra milen for oss sist. Derfor vil han hjelpe oss nå. Jeg følte umiddelbart en tillit til ham. Han vet. Han forstår. Han har vært der.

Da de hadde vært gjennom dette så hadde de hatt en fantastisk gynekolog på samme sykehus som han henviser oss til. Han håpte at vi kunne få komme til den samme, men det er det jo ingen garanti for. Forhåpentligvis treffer vi i alle fall på noen som tar Leiden på alvor!

Jeg føler meg så mye lettere etter dette legebesøket. Jeg føler meg plutselig tatt på alvor. Jeg føler at noe skjer. Jeg føler at Fjerdegullet er innen rekkevidde.

Det er selvfølgelig fortsatt hinder på veien. Aller først må jeg få EL. Så må det klaffe..

EL er forhåpentligvis på vei i denne syklusen i alle fall. Mye EL-smerter og en EL-test som er litt sterkere enn før, men fortsatt ikke positiv. Håper den positive er rett rundt hjørnet nå. Kanskje allerede i kveld?
Og klaffen jobber vi iherdig for..!!!

Update: Nå føles det endelig som om ting går litt min vei igjen. I kveld kom den positive EL-testen også! Mannen er selvfølgelig på nattevakt, men med sengekos i formiddag og i morgen så burde det vel være greit? Sist jeg testet for EL hadde jeg positiv EL-test 3 dager på rad (og før det 2 dager på rad), så det er jo slettes ikke sikkert at egget slipper helt enda heller. Men nå ligger det i alle fall an til at det slipper før mannen reiser på øvelse på torsdag.

The waiting game

Jeg føler at jeg ikke har gjort annet enn å vente de siste ukene.
Først vente på at blødningen etter senaborten skal gi seg. Så vente på mensen. Og nå venter jeg på en EL som ikke ser ut til å komme når den skal. Vel og merke har den vært litt sen de to siste ordentlige syklusene, kom vel på CD17 da jeg ble gravid i februar og CD19 etter SA'en. Før det så kom den rundt CD14-15.
Sånn sett er det kanskje bra at den virker litt forsinket..?

Jeg er nå på CD14, og på den tiden har jeg alltid tydelige tegn på EL. Vanligvis har jeg masse EL-slim og gradvis sterkere EL-tester. Men ikke nå. Minimalt med slim og negative EL-tester som ikke virker som om de øker i styrke en gang. Men tappen virker relativt klar og jeg kjenner en del EL-smerter. Rimelig forvirret og frustrert om dagen. Jeg vil bare komme igang på ordentlig igjen! For hver dag som går kjenner jeg at håpet for å lykkes denne syklusen synker. Vi må nok vente en god stund før vi ser en positiv test igjen tenker jeg.. (Åh, så optimistisk i dag!)

Mannen har nattevakter natt til tirsdag og onsdag, og reiser på øvelse fra torsdag til fredag. EL kommer vel i forbindelse med det tenker jeg.. Blæh!

I går hadde vi hyggelig besøk av en kompis. Kompisen som er fadder for datteren vår og skulle ha vært det for Tredjegull. Jeg er nok ikke verdens mest sosiale menneske for tiden, men å invitere ham var faktisk min idé. Jeg trives så godt sammen med ham, og han er trygg. Han er en av dem jeg vet vil lytte om vi vil snakke. En av dem som virkelig bryr seg. Det var godt å ha ham her, og jeg ville egentlig ikke at han skulle gå. Men da mannen begynte å glippe med øynene i 01:30-tida så dro han avgårde. Han bor en time unna, så det blir liksom ikke så ofte vi ser ham. Men når vi møtes så er det alltid supert. Man kan snakke om alt mellom himmel og jord. Man kan le og til og med gråte om han vil. Han og mannen min var i Bosnia sammen for ganske mange år siden nå, og det er der vennskapet stammer fra. Jeg elsker å høre historiene deres fra den tiden. Og jeg er så glad han har blitt en del av mitt liv også. Vi er skremmende like, og har en tendens til å tenke akkurat likt og si de samme tingene. Ungene elsker også å ha ham her, og vil helst ikke at han skal dra igjen. For meg er det rett og slett en liten vitamininnsprøyting å være sammen med de to tryggeste av de trygge, mannen min og ham. Da føler jeg at alt er OK og ingenting kan gå galt. Ja, rett og slett trygt!

I dag er alt litt mer utrygt, da vi skal til svigers på middag. De vet fortsatt ikke at vi skal prøve igjen, noe som jo var et problem da jeg ble gravid sist. At de ikke visste. Mannen har ikke sagt noe til dem, selv om han har hatt muligheten. Men jeg har bestemt meg for å drite i hva de mener og sier, og om det blir nevnt noe om at jeg skal til legen i morgen eller noe sånt i dag, så kommer jeg til å være ærlig. Jeg kommer til å si at jeg prøver å få hjelp til neste svangerskap. Så får de altså si det de vil! Gleder meg nesten litt, og håper muligheten dukker opp.. ;-)

Opp igjen

Dagen i går var skikkelig tøff. Fikk meg et realt slag i trynet hos gyn.
Svigerinnen min kom innom på ettermiddagen, og jeg knakk sammen da jeg skulle fortelle henne hvordan det hadde gått. Plutselig sto hun med armene rundt meg og gråt med meg, og det ble faktisk dagens opptur. Det lettet litt på alt, det at en av de nærmeste plutselig var der fullt og helt. Hun har vært den eneste som har vist litt interesse og omsorg, og nå vet jeg plutselig at jeg har en plass å gå. Veldig godt!

Etter råd fra både henne og andre, så har jeg nå bestilt meg time hos fastlegen på mandag. Har ikke de store forhåpningene til det, det hadde vært noe helt annet om det var min egentlige fastlege og ikke vikaren hans. Men han viste seg jo fra en positiv side sist, da kjempet han virkelig for oss. Kanskje gjør han det igjen?
Jeg må ta med meg mannen. Litt flaut egentlig, men jeg tror ikke at jeg takler å dra tilbake dit alene. Det var på det legekontoret drømmene mine brast og jeg forsto at Tredjegull var borte. Det blir tøft å dra tilbake. Dessuten har mannen min kanskje bedre overtalelsesevner enn meg.

Jeg har undersøkt litt og skal i alle fall be om å få sjekket nivået av Protein S/C. Har forstått at mangel på dette kan gi ekstra risiko, og sammen med Leidens burde jeg virkelig ha noe å slå i bordet med om jeg mangler dette. Jeg tenker også mye på at jeg fikk beskjed om at morkaken var veldig "sliten" da sønnen vår ble født. Vel og merke hadde jeg begynnende svangerskapsforgiftning, men kan det også ha dannet seg blodpropper i morkaken den gangen? Han fikk lite næring på slutten og var veldig liten da han ble født. Da jeg gikk med datteren vår målte de flere ganger blodgjennomstrømningen til livmoren pga. dette, men da var alt fint. Alikevel, aner man en sammenheng her?

Fighteren i meg begynner å våkne igjen etter gårsdagen. Vi skal få til dette! Om jeg gir opp nå blir det i alle fall aldri noe Fjerdegull. Så vi fortsetter nok uansett om jeg får blodfortynnende eller ikke. Kanskje vil det uansett gå bra en eventuell neste gang? Plutselig er jeg utålmodig etter å få EL igjen. Den er nok i anmarsj, men det drøyer nok dessverre noen dager til. Bare den kommer før mannen reiser bort om en uke!

Like klok

Da var timen hos gyn. overstått.

Noe av det første jeg tenkte på etter senaborten, var å få time hos gyn. Hadde ikke noe stort håp om å finne ut hvorfor det har gått galt to ganger på rad, men hadde håp om å bli tatt på alvor og om å få hjelp neste gang jeg eventuelt blir gravid. Siden jeg har Leiden mutasjon håpte jeg i alle fall på å kanskje få blodfortynnende. Kanskje hadde det vært en falsk forsikring, men kanskje hadde det hjulpet også.

Timen begynte dårlig da vi måtte vente i nesten 3 kvarter. Og det skulle bli verre..
Han spurte knapt nok om det som har skjedd, hørte bare på det mannen fortalte da jeg ikke orket. Han spurte ikke engang hvor langt jeg hadde kommet da det skjedde, eller om vi visste når det hadde dødd. Eller om de hadde sagt noe på sykehuset.

Da jeg fortalte at jeg var bekymret for at Leiden mutasjonen kunne ha noe med det å gjøre og om det var mulig å få noe hjelp om jeg blir gravid igjen, kom han med den egentlig forventede forklaringen om at han ikke ville gjøre noe før jeg eventuelt hadde mistet igjen. Det er veldig vanlig å miste 2 ganger, sannsynligheten for at det går bra neste gang er stor, bla, bla, bla..
Greit nok, men det er også mulig at jeg mister igjen!

Han tok celleprøve og innvendig UL, og alt så bra ut i livmoren. Men man kan vel kanskje ikke se alt med bare vanlig innvendig UL heller?

Fysisk sett så han ingen grunn til at vi skulle vente med å prøve igjen, men han mente desember var en fin måned å begynne på igjen for å komme seg gjennom sorgprossessen først. Hva vet vel han om det? Et nytt svangerskap etter det forrige vil være tungt uansett om det skjer nå eller om noen måneder, eller til og med år fra nå. Men det var nå uansett opp til oss da.

Så ble jeg sendt avgårde med beskjed om å ringe når jeg ble gravid igjen. Da ville han ha meg inn til UL i uke 7-8, og så annenhver uke eller noe sånt en stund fremover. Han skulle "til og med" la meg komme etter uke 12..

Så for å summere det opp ble vel denne timen akkurat som jeg fryktet. Jeg gikk rett i kjelleren etterpå, og der er jeg enda. Jeg føler på en måte at jeg har mistet det håpet jeg hadde, og jeg står kun igjen med sorgen.

EL kommer vel om noen dager, men nå vet jeg ikke lenger om jeg orker. For første gang tenker jeg på å gi meg, selv om håpet om en ny spire som holder seg tiden ut er det som har holdt meg oppe de siste ukene. Jeg har liten tro på at det skal gå bra en neste gang uten noe hjelp, og jeg vet ikke om jeg orker å bli gravid bare for å miste igjen. Bare for å dra tilbake å si "hva var det jeg sa?".

Nei, nå vet jeg rett og slett ikke min arme råd lenger.