Kontraster og hjerteplaster

På denne dagen for 6 år siden kom en vakker, bitteliten jente stille til verden. Bare et halvt år etter vi hadde opplevd tragedien å miste et barn i svangerskapet, et godt stykke på vei, skjedde det for andre gang. Tredje om man regner med spontanaborten i uke 7 som skjedde før det igjen, men det gjør jeg nesten ikke lenger. Men for seks år siden sto jeg midt i det som må ha vært min mørkeste tid. Jeg fattet det nesten ikke, at lynet kunne slå ned på samme plass to ganger. Så hardt og brutalt. Men det kunne altså det, og jeg skulle etterhvert finne ut at det kunne slå ned mye mer enn to ganger også. Ønsket om et tredje barn var så stort, sorgen var nesten ikke til å bære.

I dag, 6 år senere, feires dobbeltbursdag her i huset. Vi feirer storebror som ble 11 år første nyttårsdag, og vi feirer lillebror som fylte 3 rett før jul. For en lykke å kunne gjøre nettopp det. Samle familien og feire livet. Feire de to guttene våre. At vi de siste årene har kunnet feire denne dobbeltbursdagen er jo ingen selvfølge. Men den lille Mirakelgutten vår kom til slutt! Alle disse årene med smerte og tårer, det var ham vi holdt ut for. Det var ham vi ventet på, han som skulle komme og gjøre familien vår komplett. Han som skulle komme og gjøre meg hel igjen, lime sammen alle de knuste bitene i hjertet mitt. Mitt hjerteplaster.

Jeg så det ikke da, men jeg ser det nå. At det var en mening med alt det vonde vi gikk gjennom. Lykken over å endelig lykkes etter all den sorgen var og er ubeskrivelig. Mirakelgutten har bragt så mye lys og glede inn i familien vår, han smelter både store og små. Jeg setter så enormt mye mer pris på de små tingene i livet nå, ja de store også. Jeg tar ingenting for gitt, jeg vet hvor skjørt livet er. Jeg elsker høyere. Jeg er sterkere.

Og de som vi mistet er alltid med oss. De er der i alt vi gjør. Det er rart å tenke på at vi også hadde feiret dobbeltbursdag om Une, den første vi mistet i andre trimester, hadde fått leve. Med termin 2. januar hadde det nok blitt desemberbursdag der også, akkurat som med lillebror. Vi hadde hatt en førsteklassing nå, tenk det! Eller om Iven-jenta hadde fått leve, 6-åring til sommeren og skolejente til høsten. Og det ferskeste minnet, lillesøster Saga. Hun som vi mistet for litt over 1 år siden. Hun som skulle fylt 1 år til sommeren. Jeg glemmer ikke. Det er mange datoer og merkedager etterhvert, men de er rett og slett brent inn i hukommelsen min. Disse små er også en del av meg, de savnes og elskes selv om vi til slutt nådde målet. Sånn vil det alltid være. Mirakelgutten limte sammen hjertet, men arrene vil alltid være der.

De siste månedene har jeg bært alle barna mine med meg på ryggen. De tre vi har hos oss som Bluebonnets og de ni i himmelen som Forglem-meg-ei. Alltid hos meg!

Romjul i tenkeboksen

Julefeiringen er overstått, og jeg kjenner at det er godt. Å arrangere julaften for første gang en uke etter en senabort er ikke å anbefale. Men vi kom i mål og julekvelden ble vellykket, til tross for ekstremt sliten mor. Nå er det bare avslapping, jeg trenger virkelig å komme til hektene igjen. Ellers går det egentlig ganske bra med meg, kjenner at jeg kommer meg både fysisk og psykisk. Savner selvfølgelig den som skulle ha sprellet i magen min nå, men det er alikevel ikke så vondt som alle de gangene det gikk galt før minstemann kom. Han er verdens aller beste medisin!

Men; mannen som var veldig negativ og absolutt ikke ville ha flere barn da jeg ble uplanlagt gravid med Bonusen, har i jula plutselig lagt muligheten for å prøve igjen på bordet. Jeg så ikke den komme for å si det sånn. Men han var jo også etterhvert innstilt på at Bonusen skulle komme. Han har innrømmet at han ikke hadde klart å la meg gå gjennom en abort, selv om vi faktisk hadde time til akkurat det i oktober. Og han sitter fortsatt og ser etter større bil hver dag, selv om det ikke trengs lenger.. Og nå vil han altså kjøre på, jeg blir jo ikke yngre. Flaks at renselsen fortsatt pågår og jeg har forbud mot sånne aktiviteter, så jeg får summet meg litt.

Jeg er vel helst der at jeg ikke orker noe "aktiv" prøving. Det ble litt for mye jakt på eggløsning og pliktsex i årene før minstemann kom. Og han kom først da vi ga opp.. Men det føles også unaturlig med prevensjon når ingen av oss lenger ser på et nytt barn som noe krise. Så kanskje lar man bare naturen avgjøre. Der er jo også en risiko for at man skal oppleve det samme nok en gang om jeg blir gravid igjen, statistikken min er ikke god. Er vel noe sånt som 11 svangerskap og altså 3 barn som har klart seg. Man mister faktisk tellingen her etterhvert. Her er jo alderen heller ingen venn. Men den risken får man heller bare ta. Vi har taklet det før og kan takle det igjen. Vi har uansett fått tre vidunderlige barn, og er så uendelig takknemlige for det. Og skulle det dukke opp et mirakel til, så ville det vært en kjempebonus.

Så var det kanskje dette som var meningen med Bonusen sitt korte liv i magen min, at vi skulle se at et mulig liv med fire barn ikke ville vært en krise men heller en berikelse. Så får naturen ta den endelige avgjørelsen for oss.

15. Oktober - Pregnancy and infant loss awareness day

Fire år

Det er en varm sommerkveld, og jeg ligger i senga med en liten myk og varm kropp ved siden av meg. Hjertet hans slår jevnt og trutt, pusten er rolig. Innimellom sukker han tilfreds mens han svelger unna melk, halvveis i drømmeland. Min fullkomne, vidunderlige babygutt.

I kveld vandrer tankene stadig fire år tilbake. Til en annen tid. Andre følelser. 

Den morgenen lå jeg i den samme senga, jeg holdt meg fast som godt jeg kunne mens riene raste gjennom kroppen. Samme kveld lå jeg igjen i den samme senga, med en bunnløs sorg som rev og slet i meg. Tom og alene. Det lille livet som hadde vært i magen min var brutalt revet bort fra meg. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å reise meg igjen. Aldri puste uten smerte. Aldri le eller føle glede igjen. Alt var bare vondt.

Mye har skjedd siden den gang. Mer smerte, flere tap. Men jeg har også blitt uendelig mye sterkere, og har til slutt fått oppleve den største glede i vår lille mirakelgutt. Som jeg nyter hvert øyeblikk med ham! Hadde det ikke vært for de tapene vi har lidd, hadde vi ikke hatt ham i dag. Men alikevel må jeg lure på hvem de vi har mistet ville ha vært. De er fortsatt så veldig tilstede i bevissthet og hjerte. De er en del av meg som resten av familien. Fortsatt like elsket og savnet.

I dag er merkedagen til Une. Den er litt annerledes i år. Lillebror er her, og tilfører glede enten man vil eller ei. Men dagen er fortsatt spesiell. Tankene er mange. Av en eller annen grunn ligger nervene litt utenpå kroppen i dag. På stranda er jeg litt ekstra hønemor. Tankene er mange. Minnene strømmer på. Hvem hadde du vært, lille venn? 3 1/2 skulle du ha vært nå. Du skulle ha plasket i vannet med storebror og storesøster. Kost deg i sommervarmen. Om bare du hadde kommet til oss.

På lørdag kommer enda en merkedag. Termindatoen til Iven. En liten jente skulle ha feiret sin tredje bursdag i disse dager. Sånn ble det ikke.

Men de er her alikevel. I hjertet, i sjelen. I lillebrors øyne og pust. I lillebrors trillende latter. I kveld klemmer jeg ham ekstra tett inntil meg, og håper våre dyrebare engler kjenner kjærligheten fra en mamma som aldri vil stoppe å savne dem.