onsdag 28. mars 2012

Nesten er ikke bra nok..

Denne syklusen ble jeg nok en gang skikkelig lurt. Etter mange lovende symptomer, deriblant brekninger på hamburger-restaurant og sånne morsomme ting, fikk jeg en svak, rosa strek på BT mandag, 10 DPO. Jeg hoppet ikke i taket akkurat, for jeg har opplevd streifere før. Men litt håp fikk man da. Helt til gårsdagens test kun viste en skygge. Blæh! Tempen har droppet og småspottingen har begynt, så nå venter jeg bare på mensen og en syklus med prøvepause.

Det er så morsomt når man fortsatt føler på en del symptomer, men vet at mensen er rett rundt hjørnet. Og enda morsommere at vi må vente i 6 uker før vi kan prøve igjen. Legg til naboer med struttende mager så er det jo helt supert!

Får bare prøve å se det positive i det. Vi skulle jo egentlig hatt pause denne syklusen også, så det ble en liten bonus-pp. Og når jeg tenker på det så er det nok flest fordeler med å ikke være gravid nå.

  • Jeg slipper å bruke masse energi på å skjule kvalme etc. for mamma når vi skal på besøk dit i påsken
  • Når juni kommer slipper jeg å kaste vekk 3 uker i syden med å lure på om det er liv i magen eller ikke
  • Jeg slipper også å reise på sydenferie rett etter å eventuelt ha mistet nok en gang
  • Jeg kan spise og drikke akkurat det jeg vil i noen uker til
  • Prøvepause i april passer bra siden babylaging med mamma vegg i vegg funker dårlig..
  • Jeg kan kanskje reise til syden som nygravid og komme hjem til første UL i slutten av juni
  • Jeg trenger ikke å begynne med Crinone enda.. (gleder meg ikke til det klinet nei)
  • En syklus helt uten stress og skrulling er kanskje ikke dumt det heller
  • Dessuten er 2013-babyer sikkert helt fine de også!
Selv om det er kjipt ser jeg også litt frem til noen uker fri for prøvestress. Ingen temping, ingen pilleknasking, ingen EL-testing og EL-jakt, ingen plikt-sex og ingen skrulling før IKM. Kan være godt med en sånn måned etter 2 1/2 år på prøvekjøret (minus graviditeter og noen små pauser). Så får vi kjøre på igjen for fulle mugger i mai. Dessuten passer det egentlig veldig godt med pause nå siden vi er hos mamma midt oppi neste EL. Babylaging med henne vegg-i-vegg er ingen høydare, og det vil også gjøre det lettere å "holde seg". Dessuten så går tiden sikkert litt fortere også når vi faktisk skal være borte deler av prøvepausen.

Nå skal jeg rett og slett bare legge vekk alle prøvetanker som tar opp så mye tid og energi. All tid og energi skal isteden rettes mot mann og barn. Jeg kan ikke sette ord på hvor glad jeg er for at vi har de to barna våre. Vet rett og slett ikke hva jeg hadde gjort uten dem. Da tror jeg ikke jeg hadde taklet de siste to årene (ikke uten mannen heller forsåvidt). Legen på IVF-klinikken fortalte at mange blir sinte på de barna de allerede har når de opplever det som vi har vært gjennom. Det klarer jeg ikke å skjønne. Jeg setter bare mer og mer pris på barna våre for hver dag som går. De er små mirakler! De er alt!

Den eneste forandringen i forhold til dem er at jeg har blitt mer redd for å miste dem de siste to årene. Men jeg tror det er naturlig etter det vi har vært gjennom. Vi har sett hvor skjørt livet er. Jeg er livredd for at noe skal skje med dem, og vil egentlig ha kontroll på dem hele tiden. Men det kan jeg jo ikke. Barn må få utfolde seg og få mer og mer frihet. De må få være ute og leke uten at jeg vokter over dem til enhver tid. Det er ikke alltid like lett, og jeg må innimellom tvinge meg selv til å ikke springe ut og lete med en gang jeg ikke hører dem. De er jo aldri langt unna. Den angsten jeg har fått i forhold til dem er slitsom. Og jeg tør nesten ikke å tenke på hvordan det vil bli om vi skulle lykkes i å få et barn til. Hvor hønemor vil jeg være da mon tro?

Jeg har forresten lagt merke til at jeg har endret tankesettet mitt den siste tiden. Eller, det har vel vært i konstant forandring de siste par årene. Ting har ikke blitt som vi trodde de skulle bli. I utgangspunktet trodde vi at ungene skulle bli storesøsken når de var 3 og 4 år. Så har det hele tiden forskjøvet seg derfra. Nå er de 6 og snart 5. Jeg håpte at vi skulle ha et barn til før Poden begynte på skolen - nå håper jeg det skal skje før Snuppa begynner neste høst.

Hver gang jeg har sett foreldre med barn rundt den aldersforskjellen vi så for oss, har jeg tenkt at det skulle ha vært oss. Sånn tenker jeg ikke lenger. Nå ser jeg på foreldre med to større barn og en attpåklatt og tenker at kanskje det er oss om en stund. Eller håper at det er det. Jeg ville jo gjerne ha barna relativt tett i alder, men nå ser jeg at det er mange fordeler med litt aldersforskjell også. I parken til Snuppa har jeg fått god kontakt med en mor med to skolebarn og ei lita på 2 år. Jeg ser hvor flinke de store barna er med den lille, og den gjensidige kjærligheten og beundringen dem imellom. Det varmer like mye hver gang. Kanskje er det en mening med alt. Kanskje var det alltid meningen at våre to tette skulle være akkurat sånn, at det skulle være de to en stund, og at en attpåklatt ligger i planene for oss. Kanskje, kanskje..
En attpåklatt vil i alle fall bli tatt imot med åpne armer og hjerter fulle av kjærlighet hos oss!

onsdag 21. mars 2012

Den vakreste

Da jeg så dagens dato på telefonen min slo det meg plutselig at dette er en spesiell dag. Ikke bra spesiell, men trist spesiell. I dag er det 11 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Det er 11 år siden jeg for første gang opplevde hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og synes det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.

Men på denne dagen, 21. mars 2001, fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Den dagen tapte min første kjærlighet sin tapre kamp mot kreften. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.

Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blandt oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde - og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen - sto han ved min side.

Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans første. Det ble turbulent - fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!

Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natta med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg når mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!

I to og et halvt år så jeg ham kjempe mot kreften. Som han kjempet! Tilbakeslag etter tilbakeslag - uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang hørte jeg ham forbanne situasjonen, han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham.

Jeg mistet min første kjærlighet. Min beste venn. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var alikevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.

Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem - at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.

Min første kjærlighet og sjelevenn - du vil alltid leve i mitt hjerte! Jeg savner deg!

Og nå skulle jeg selvfølgelig ha lagt ut teksten til "Min første kjærlighet", den sier mye.
Men denne teksten har mer personlig betydning, den sitter fortsatt godt plantet i  meg. Dette var sangen han "ga" til meg i bursdagsgave rett etter jeg knuste hjertet hans den første gangen. Fineste gutten!


Det Vakreste Som Fins

Jeg har ofte gått og tenkt på
Hva det var jeg gjorde galt
Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det var så mye jeg ville gi deg
Det var så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for fort
Du er det beste som har hendt meg
Og det kjæreste jeg har
Og ingen kan ta fra oss det vi har
For kjærligheten kommer og kjærligheten går
Men det vi hadde sammen skal bestå

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg...

Det var så godt å være nær deg
Godt å ha deg som en venn
Og jeg lengter etter varmen din igjen
Det så fint å være sammenOg du smilte da du dro
Dine øyne sa meg mer enn du forsto
Det fins håp I alt du tenker
Det fins håp I alt du gjør
I mitt liv er du et lys som aldri dør

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Og vi skal kjempe sammen for de drømmene vi har
Og vi skal finne mange nye bedre svar
Og bålet som vi tente det skal aldri brenne ned
For jeg veit at vi kan holde liv I det

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

tirsdag 20. mars 2012

Sol i hjertet

Nå som våren begynner å vise seg, kjenner jeg at det meste blir mye lettere. Etter knekken jeg hadde for halvannen uke siden så begynner solen atter å skinne i hjerte og sinn. Naboene har jeg fortsatt ikke truffet på, men ungene lekte sammen med barna i det ene huset på lørdag uten at det gjorde meg noe. Etter at de hadde vært inne der så var jeg litt småbekymret for at de skulle komme hjem og be om å få baby de også, men de sa faktisk ikke et pip. Det kommer nok, men det maset er vi forsåvidt vant til fra Snuppa innimellom allerede. Og at jeg sliter med denne situasjonen skal ikke gå ut over barna. Det er godt å se at de kan leke med naboungene innimellom, selv om det stort sett bare blir når den ene familien ikke er hjemme.

Sånn ellers så kjenner jeg også at det allerede har blitt lettere å takle det faktum at nabodamene er gravide. Av erfaring vet jeg at nye knekker vil komme, men akkurat nå er det greit. Og jeg tror også at jeg skal klare å holde pokerfjeset når vi møtes og det blir snakk om det. Det blir nok ikke lenge til et møte blir uunngåelig. Jeg gruer meg, men jeg tror det vil gå greit.

Innenfor våre fire vegger fortsetter vår kamp. Og jeg håper vi vil vinne til slutt. Denne situasjonen hadde vært så mye lettere om jeg bare visste at vår tur ville komme. Da hadde jeg ikke brydd meg overhodet. Men for oss er ingenting sikkert lenger. Om et par dager har det gått to år siden vi mistet den første spiren, og jeg hadde ærlig talt trodd at det skulle gå bra etter det, at vi skulle ha en liten en nå. Så feil kan man ta.

Jeg er alikevel inne i en forsiktig optimistisk periode akkurat nå. Jeg føler på meg at det ikke er alt for lenge til jeg er gravid igjen. Og kanskje vil det være den gangen det virkelig sitter. Kanskje vil medisinering fra dag én samt Crinone hjelpe. Jeg holder ikke pusten akkurat, men man kan jo håpe. Vi får i alle fall prøvd noe nytt.

Jeg er over i DPO-land nå, men har ikke de helt store forhåpningene til denne syklusen. For det første er kropp og temperatur uenige om når EL faktisk var. Ifølge tempen var det på torsdag og jeg er 5 DPO. Men jeg hadde positiv EL-test og alle symptomer på EL også på fredag. Inkludert tidenes EL-smerter på kvelden. Jeg tror jeg vet hvordan hverdagen til hønene er nå for å si det sånn. Og ut fra de smertene så burde det også være et skikkelig gullegg jeg verpa.

I alle fall er jeg enten 4 eller 5 DPO, så får vi se. Tempen min er en del lavere enn den normalt er etter EL, og jeg føler ikke at det er verdens beste tegn. Men det har kanskje ikke noe å si heller. Og litt skrulling har det allerede blitt til tross for dårlig følelse. Sånn for moro skyld kan jeg liste opp det jeg har merket.
  • Murring, stikking og stølhet i magen de siste par dagene. Spesielt mye stikking i dag
  • Litt kranglete bekken de siste par dagene
  • Kvalm på morgenen i dag
  • I dag ble også puppene småømme
  • Også ganske så oppblåst i dag
  • Nesen har blitt småtett, men jeg er ikke syk
  • Trøtt, i dag er det helt ekstremt
  • Tisser oftere
  • Dårlig matlyst
Er strengt tatt litt for tidlig med symptomer om jeg skulle ha blitt gravid denne syklusen, så mest sannsynlig er disse tingene ingenting. Men jeg har jo også tidligere merket ting veldig tidlig, så you never know. Vi får se uti neste uke en gang. ;-)

Frem til det skal jeg glede meg over at våren er her og at solen skinner både ute og inne akkurat nå. Mannen og jeg har det bra sammen. Jeg nikoser meg med de to flotte barna våre.
Og i helga klarte mannen og jeg i fellesskap å arrangere et vellykket selskap for 22 stykker her hjemme. Hvem hadde trodd at jeg som er så langt fra husmormateriale som man kan komme, skulle klare å lage koldtbord og kaker til så mange. For en gangs skyld tok jeg til meg skryt fra gjestene og er litt stolt av meg selv.
Livet er ikke så ille akkurat nå. Jeg smiler. Jeg har ro i sjelen!

Tyrkisk Peber Volcano

Har nok en gang testet for LikenShare, denne gangen Tyrkisk Peber Volcano. Midt i blinken å teste sånt for meg, siden jeg er litt over gjennomsnittet glad i vanlig Tyrkisk Pepper. Har alltid en pose i veska, og spesielt når jeg er gravid går det mengder. Som med det meste så synes jeg nok orginalen er aller best, men posen med Volcano gikk også unna. Var to forskjellige typer i posen, en sterk salt lakris-pyramide og en mildere og søtere lakris-kjegle. Begge var i motsetning til orginalen myke og tyggevennlige. Og siden jeg er veldig glad i sånne salte ting, så ble den sterke lakis-pyramiden fort min favoritt. Kjeglen synes jeg var litt mer ubestemmelig i smaken.
Så konklusjonen min er altså at orginalen er best, men Tyrkisk Peber Volcano er absolutt verdt et forsøk om du er fysen på salt lakris!

onsdag 14. mars 2012

Skriveterapi

Skriving har alltid vært terapi for meg. Jeg er ikke alltid så flink å sette ord på ting face to face, og føler ofte at det er lettere  å få ut følelsene sine på papiret. Eller nå i mer moderne tider - på skjermen. Skrive er noe jeg alltid har gjort, og sikkert alltid kommer til å gjøre. Arven fra farmoren min tror jeg.

Nå som jeg sliter litt, er det ekstra godt å få det ut siden jeg ikke har mange å snakke med. Sånn har det dessverre blitt etter at jeg flyttet fra hjembyen for 7 år siden. Jeg har ikke fått noe skikkelig nettverk her, selv om vi har bodd på den plassen vi bor nå de siste 5 årene. Joda, jeg har truffet nye mennesker og fått relativt god kontakt med noen av dem. Som henne jeg hadde besøk av i går. Henne traff jeg da sønnene våre gikk i parken sammen. De to fant hverandre fra dag en da de var rundt to år, og da ble det naturlig at vi mammaene hadde en del med hverandre å gjøre også. Men så flyttet de, til Vestlandet av alle plasser. Nå er kontakten stort sett begrenset til når de er på besøk hos familien her, eller når vi er på Sunnmøre og kjører den slitsomme veien (med andre ord ikke særlig ofte) til deres lille bygd. Da blir det heller ikke naturlig med dype samtaler. Det merket jeg i går. Hun vet at vi mistet Une sommeren 2010, men resten vet hun ikke. Regner med hun lurer på hvorfor det ikke skjer noe hos oss, men hun spurte heldigvis ikke. Hun tenkte kanskje sitt, og det blir liksom en liten elefant i rommet. Ikke at jeg ikke hadde det hyggelig i går altså - for all del ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes. Men det blir altså ikke så nært og dypt. Pointet er vel at det er henne jeg har kommet nærmest de årene vi har bodd her, henne og en annen tidligere parkmamma. Ellers blir det overfladiske greier med andre foreldre. Og naboer.

Naboskapet her er forøvrig en ting for seg selv. Svigerinnen min med familie og vi er de som har bodd her lengst. Vi "diltet" etter dem da de tipset oss om et ledig hus i gata. Det var ikke holdbart å bo midt i byen med en liten gutt og etterhvert ei lita jente på vei, og her var det rolig og barnevennlig. Svigerinnen min og jeg kom mye nærmere hverandre etter at vi flyttet hit, og vi brukte mye tid sammen, både vi to og familiene. Så kom det nye naboer i samme alder, og med barn i samme alder. Perfekt! Vi så for oss et hyggelig naboskap og nye venner og prøvde å inkludere dem. Men det funket ikke helt gitt. Kanskje er det noe galt med oss, eller kanskje var det "truende" at våre familier hadde et så nært forhold. Men sånn vil det jo være når man er familie, er i familieselskaper sammen, har familiemiddager innimellom og reiser på ferie sammen. Man får jo et annet forhold til hverandre og vet mer om hverandre. Så de to nye familiene holdt seg litt unna oss og mer sammen med hverandre. Nå er det sånn at man skulle tro det var de som var familie her i gata. Sannsynligvis har de også planlagt å få barn nummer tre omtrent samtidig. Og det er greit. Det gjør meg ingenting at de har et nært forhold. Vi er såpass ulike at jeg neppe hadde funnet noen ny "bestevenn" i dem. Men det er synd at naboskapet har blitt så overfladisk. Og det er synd at barna deres, og da spesielt guttene har rottet seg så godt sammen at det ikke er plass til Poden vår. I fjor opplevde vi flere ganger at de var direkte slemme mot ham, og dessverre tar ikke foreldrene tak i det. Det er vondt å se at gutten vår blir holdt utenfor, heldigvis virker det ikke som han skjønner det helt selv enda. Litt naiv kanskje.. ;-)

Sånn som situasjonen er nå så kjenner jeg godt at det er veldig greit at vi ikke har et nærmere forhold til naboene. Da hadde det vært veldig rart om jeg plutselig holdt meg unna dem. Jeg hater at situasjonen plager meg såpass mye som den faktisk gjør. Jeg hater at det føles så sårt. Det er jo ikke deres barn jeg vil ha. Det er bare påminnelsen om hva vi ikke har og kanskje aldri får. En av grunnene til at vi kjøpte dette huset for snart 6 år siden, allerede før jeg var gravid med Snuppa, var at det hadde 4 soverom. Vi ville ha plass til tre barn allerede da. Nå er det 2 1/2 år siden vi begynte å prøve på dette siste barnet. Det vi sitter igjen med er fem tapte spirer, to navn på en gravstein og savn og sorg i hjertene. Det er ufattelig sårt å vite at vi har kjempet så mye bare for å tape igjen og igjen, mens naboene bare kan bestemme seg for at de må sette igang hvis de skal ha en til før de blir for gamle (like gamle som meg forøvrig) og vips så er det i orden.

Nå er det ikke det at de ikke har slitt for det som plager meg. Det som plager meg er å bli minnet på min egen sorg hver dag. Jeg har jobbet så hardt for å komme meg ovenpå igjen etter alt som har skjedd de to siste årene. Og jeg har klart meg veldig bra. De siste månedene har jeg vært bortimot meg selv igjen. Ikke den jeg var før, det kan jeg aldri bli. Men den nye meg. Jeg følte at jeg levde igjen, og til og med kunne nyte livet. Glede meg mye mer over ting. Innimellom kunne ting bli tøffe igjen, og når det ble for mange mager og babyer der ute i verden, så var hjemme fristedet mitt. Der jeg kunne trekke meg tilbake, slikke sårene og samle krefter. Der jeg kunne gå ut og leke med ungene uten å tenke på noe annet. Nå er ikke hjemme et fristed lenger. Tvert imot. Nå er det nesten vanskelig å være her. Jeg kan ikke flykte mer. Isteden må jeg dag ut og dag inn takle det jeg har jobbet så hardt med å skyve vekk. Det er slitsomt!

Kanskje blir det lettere etterhvert. Sannsynligvis blir det det. Jeg takler alltid ting mye bedre enn jeg i utgangspunktet trodde. Jeg trodde jo ikke jeg skulle klare å reise meg etter SA'en i uke 7 for ganske nøyaktig 2 år siden. Men se på meg. Jeg har fått mye verre slag i trynet enn det og reist meg igjen etterpå. Og jeg kommer til å reise meg igjen. Men jeg skulle så veldig gjerne hatt fristedet mitt!

Heldigvis vet jeg at jeg har noen å snakke med. Selv om det har vært litt problemer i svigerfamilien og svigerinnen min og jeg har sklidd litt fra hverandre, så vet jeg at hun er der. Det er litt patetisk, men hun er kanskje min nærmeste venn. Patetisk i den forstand at jeg ikke har klart å finne mine egne, nære venner her nede. At jeg regner søsteren til mannen som min nærmeste. Men det er kanskje greit det også. Vi hadde et godt vennskap og kunne snakke om alt. Kanskje klarer vi å finne det igjen. Nå har jo hun og mannen min ordnet ut i problemene dem imellom. Da klarer kanskje vi å finne tilbake til den nærheten vi hadde også. Det var i alle fall fint på lørdag. Vi fikk satt ord på mye. Vi gråt litt sammen. Jeg forsto at hun skjønner litt. Jeg har trodd at alle forventer at vi skal være som før igjen, men hun forsto at dette med naboene ville bli vanskelig. Hun kan aldri helt og fullt forstå, det kan ingen som ikke har vært gjennom noe sånt. Men hun skjønner i alle fall at det er tøft. Og det er nok for meg.

Og jeg, jeg må bli flinkere til å "bruke" henne. Ta av masken og innrømme at jeg har det vondt. At hjertet aldri blir helt igjen. Jeg er faktisk ikke så alene som jeg tror. Jeg har mennesker rundt meg som bryr seg, som er glade i meg. Jeg må rett og slett bli flinkere til å slippe dem inn. Jeg har savnet svigerinnen min, og jeg vet at hun også har savnet meg siden hun faktisk var tøff nok til å si det. Bli flinkere til å dele, det får bli mitt mars-forsett!

Det er sant at motgang gjør en sterkere, men jeg tenker ofte at jeg må da være sterk nok nå. Sannheten er at jeg skal bli enda mye sterkere etterhvert, uansett hvordan denne kampen som vi står oppi ender. En dag skal jeg heve hodet og med stolthet fortelle verden om de små vi har mistet. Fortelle om det vi har opplevd, en erfaring ingen egentlig burde ha men som jeg på enkelte måter ikke ville ha vært foruten. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Jeg vet at jeg ikke tar noenting for gitt lenger.

En dag, når jeg har fått opplevelsene våre mer på avstand, håper jeg at jeg kan bruke våre erfaringer til å kunne hjelpe andre. Kanskje dumme tanker, men det drømmer jeg faktisk om. Om jeg bare kan hjelpe et menneske, så er det verdt det.  Men først skal jeg hjelpe meg selv litt til..

tirsdag 13. mars 2012

Klatrer

Etter en tøff helg begynner jeg nå sakte men sikkert å klatre opp igjen. Sånn som jeg alltid gjør.
Naboene unngår jeg. Det må jeg akkurat nå, for min egen psykes skyld. Jeg gruer meg intenst til å treffe på dem ute, men det får vi ta etterhvert.

I dag har jeg vært flink. I dag er jeg stolt av meg selv. I dag har vi nemlig hatt besøk av ei lita jente på 3 måneder. Vi skulle selv hatt en på 2 1/2 måned nå om vårt nest siste svangerskap hadde gått etter planen. Det gjorde det jo ikke, og jeg har strengt tatt ikke tenkt så mye på det. Først i går slo det meg at vi skulle hatt en på samme alder som denne babyen. Da ble tanken på besøk plutselig vanskelig, jeg ble redd for at det skulle knekke meg enda mer etter helgen. Men det gjorde det ikke. Nemlig! Isteden var det hyggelig å se igjen mammaen som jeg ikke har sett på år og dag - sånn blir det jo når man bor på forskjellige plasser. Poden fant tonen med sin gamle bestekamerat på null komma niks, som om de aldri skulle ha gjort annet enn å leke sammen. Og den lille jenta som lå på sofaen vår og pludret var fullstendig til å spise opp! Jeg ble ikke noe annet enn glad av hele besøket. Det var så vakkert å se hvor opptatt Snuppa var av babyen. Hun satt med henne på fanget stort sett hele tiden, og til slutt sovnet den lille godt til sangen hennes. Priceless!
Det eneste er at nå er ønsket om å gi henne en lillebrøster enda større. Åh, så fint det hadde vært!

Man kan jo håpe at babybesøk var det som skulle til for at gullegget skal slippe. EL er i alle fall rett rundt hjørnet, og det ble visst dårlig med prøvepause denne syklusen. Vi får heller bare se hva som skjer. Akkurat i dag er i alle fall livet helt OK, og det føles utrolig godt å kunne glede seg over små babyer uten å tenke på hva som skulle ha vært!

lørdag 10. mars 2012

Universet suger!

Jeg har ventet på det. Mistanken har vært der en stund. Nå er det bekreftet.
Begge våre nærmeste naboer venter nummer tre, den ene en måned før vi skulle hatt den siste vi mistet, den andre en måned etter. Ikke bare en altså, men to av to mulige!

Jeg har som sagt ventet på det, jeg visste at begge ville ha en til etterhvert. Den ene har jeg allerede hatt mistanke til noen uker, den andre fikk jeg en aha-opplevelse på her om dagen.
Det er så typisk min flaks at dette skjer. At jeg skal se disse magene vandre forbi kjøkkenvinduet vårt hver dag. Jeg har grudd meg til det - nå skjer det. Og det er absolutt worst case scenario med tanke på at det er begge to samtidig og samtidig som jeg skulle ha sluppet ut magen selv.
Hva har jeg gjort galt som får prøvelse etter prøvelse slengt i trynet fra universet?

Det er en ting når folk jeg ikke ser hver dag blir gravide. Det slipper jeg å forholde meg til til enhver tid.
For ikke å snakke om når andre i forumverdenen blir gravide. Da kan jeg utelukkende glede meg på deres vegne.
Men denne situasjonen, den er beintøff. Virkelig! Jeg aner ikke hvordan jeg skal opprettholde pokerfjeset de neste månedene, dag ut og dag inn. Jeg vet virkelig ikke.

Det positive i situasjonen er at jeg hadde en veldig god samtale med svigerinnen min i dag. Det var hun som bekreftet mistanken for meg. Ikke en lett beskjed å gi. Hun skjønte hvor sårt det kunne bli og var redd for å såre meg. Jeg er bare glad jeg slapp å lure mer, selv om jeg var ganske så sikker i min sak. Det var faktisk det første hun hadde tenkt på da hun fant ut, hvordan det ville bli for oss. Jeg setter stor pris på det. Og jeg satte pris på samtalen. At hun turte å spørre hvordan det gikk med oss og om undersøkelsene på sykehuset. Og selv om det ikke var planen at noen andre skulle vite, så fortalte jeg henne at vi har mistet en gang til. Hun hadde faktisk skjønt at jeg var gravid rundt juletider, men trodde hun tok feil da ingenting skjedde. Nå vet hun. Og jeg fikk fortalt at det er godt at noen spør - få gjør det. Vi ble enige om å bli flinkere til å snakke sammen, vi var jo så gode på det før. Kanskje er denne situasjonen alikevel en blessing in disguise?

Men i dag skal jeg tillate meg å ha det vondt. Tillate meg å sørge over det tapte. Over det jeg kanskje aldri får. Så skal jeg ta på meg pokerfjeset og være sterk etterhvert!


Å være sterk!

Å være sterk er ikke

å løpe raskest
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være stor er ikke

alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best

Å være sterk er å

se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard

- Ukjent-

mandag 5. mars 2012

Herbaria 6er te

Gjennom LikenShare har jeg testet urteteen Herbaria 6er te.
Denne teen inneholder 6 urter: Bjerkeblad, Ryllikk, Sitronmelisse, Brennesle, Ringblomst og Valnøttblader.
Høres sunt og fint ut, men dessverre falt denne teen ikke i smak hos meg. Nå er jeg ingen stor tedrikker i utgangspunktet, men denne smakte virkelig ikke godt. Mer er det egentlig ikke å si om den saken.

torsdag 1. mars 2012

Sykdom og atter sykdom

Ting er ikke på topp om dagen, jeg sliter litt både fysisk og psykisk.
Tok sin tid å bli kvitt bihulebetennelsen, men forrige fredag hadde jeg min første dag helt uten smertestillende på et par uker. Helgen ble dermed fin, både med kvalitetstid med familen, mammabesøk og overraskende venninnebesøk fra Sørlandet.

Så kom mandagen med en snuppe utslått av feber. Jippi, mer sykdom! Hun kom seg heldigvis raskt, men da jeg vekte poden i går morges før vi skulle kjøre mamma til bussterminalen, møtte jeg en spak gutt som klaget over kvalme. Dermed fikk vi ikke fulgt mamma som vi pleier, og dagen gikk med til å pleie en spyende gutt. Jippi igjen! Og som om ikke det var nok begynte jeg samtidig på min andre forkjølelsesrunde på få uker - akkurat det jeg trengte. Jaja, jeg fikk da noen dager fri for sykdom.
Stakkars poden gikk glipp av overnattingstur med barnehagen pga. sykdommen sin, men egentlig var det visst greit. Litt skummelt å skulle overnatte i hytte i skogen..

Sånn for sikkerhets skyld våknet jeg opp til spotting i morges, så da ble det ikke noen spire denne syklusen. Jippi, jippi, jippi! Ja, det var selvfølgelig ironi. ;-) Jeg hadde et visst håp om at noe var på gang etter en del lovende symptomer de siste dagene, men det var vel bare ny sykdom som lurte. Blæ!
Nå skulle vi egentlig ha to måneders prøvepause, men etter å ha sett på det har vi funnet ut at mars kan gå. Det er ikke ideelt, så vi kommer ikke til å stresse med EL-jakt og full pakke, men heller ta det som det kommer. April må vi derimot hoppe helt over. Litt dumt siden jeg har blitt gravid den måneden tre ganger, inkludert de to siste årene. Men sånn er det. Kanskje greit også, siden det allerede er en hel del såre datoer i januar, to forsvunne terminer og to MA'er. Det holder egentlig.

I tillegg til alt dette, er jeg rimelig sikker på at vår nærmeste nabo er gravid med nummer tre. Jeg kjenner lusa på gangen for å si det sånn. Om jeg har rett har hun sannsynligvis termin rundt samme tid som vi skulle ha fått den siste spiren vi mistet. Som om det ikke er slitsomt nok å få en graviditet trykt oppi trynet bortimot hver dag. Jeg har strengt tatt ventet på dette, men det gjør det ikke så mye lettere. Det er ikke det at jeg ikke kan glede meg på andres vegne, men det er dette med å bli påminnet sin egen sorg og lengsel til enhver tid. Frem med pokerfjeset. Det kan bli noen slitsomme måneder fremover..

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å håpe at det blir vår tur igjen snart. Om det skjedde så hadde det faktisk vært helt supert, i og med at de andre barna våre er ganske jevnaldrende. Men så lenge magen er tom hos meg, så er det vanskelig. Dessuten sliter jeg med å tro på at det noensinne vil bli vår tur igjen. At vi noengang vil lykkes med denne kampen. Det blir selvfølgelig forsterket av at mensen er rett rundt hjørnet.

Har heldigvis litt å se frem til i tiden fremover også. I påsken planlegger vi en tur til Sunnmøre - og jeg gleder meg til å komme hjem litt igjen. Også er det jo bare 3 måneder igjen til Kypros-turen vår! En eller annen plass må vi legge inn en Sørlandstur også. Venninnen min som bor der nede var på disse trakter i helga etter et dødsfall i svigerfamilien. Trist at det skulle være under sånne omstendigheter, men det var utrolig godt å se henne igjen. Og veldig godt å få pratet litt. Hun er en av de få som tør å spørre om kampen vår, noe jeg setter veldig pris på. Hun er også en av ytterst få jeg føler jeg kan dele det meste med. De siste to graviditetene våre har vi knapt delt med noen, den siste ikke med foreldrene våre engang. Men på lørdag fortalte jeg venninnen min om disse to også. Det var så utrolig godt å få det ut. Det betyr forsåvidt ingenting, jeg var ikke ute etter sympati eller oppmuntring eller noe sånt. Men det er faktisk godt å vite at det er en annen som vet om disse to. Det er rart, for vi sliter med mye av det samme, selv om situasjonene våre er forskjellige. Hun sørger fortsatt etter at moren hennes døde i høst. Jeg sørger over de små som aldri fikk komme. På mange måter forskjellig, men sorg er sorg. Samtidig så er vi begge i prossessen med å akseptere at vi kanskje ikke får flere barn. Jeg har min situasjon, hun har en mann som setter ned foten. Følelsene er mye av de samme. Det er godt å kunne snakke med noen som forstår!