Busy bee

Bloggen har blitt litt ignorert i det siste. Dagene er travle, og skrivelysten kanskje ikke helt på topp akkurat nå.
I pinsehelgen var vi på hyttetur på høyfjellet sammen med søsteren til mannen og familien. Hvem hadde trodd at det kunne la seg gjøre da konfliktene tårnet seg opp mellom de to søsknene tidligere i år? Tydeligvis var en utblåsning godt for dem, for nå er vi like tett knyttet som vi var før. Er så godt å kunne snakke med svigerinnen min igjen! Pinsen ble riktig så hyggelig!

Nå er vi egentlig bare hjemme for å pakke om, for grytidlig i morgen (eller i natt egentlig) setter vi kursen sydover. Blir litt ekstra stress å få alt klart i og med vi var borte i helga, men jeg tror vi kommer i mål denne gangen også. Skal bli godt å komme frem og stresse ned.

Den eneste negative tingen med at vi reiser nå er at Snuppa går glipp av de siste 3 ukene i vår kjære barnepark. De stenger for godt den dagen vi kommer hjem. Hun skulle uansett slutte for å gå det siste året før skolen i barnehage som storebroren, men jeg kjenner det er skikkelig tøft alikevel. For nesten nøyaktig 5 år siden var vi på vårt aller første besøk i parken, med en nyfødt Snuppe i armene og litt usikre på om vi ville tørre å overlate Poden på snart 1 1/2 til andre. Nå tenker jeg at disse 5 årene som har gått sannsynligvis var de beste og viktigste årene for både ungene og oss. I parken har de fått omsorg og trygghet fra dag én, det har aldri vært noe trøbbel. Tantene har nesten blitt som reservebestemødre for dem. Vi voksne har også blitt veldig glade i dem, og jeg er glad for at vi i alle fall bor i nærheten av dem og kommer til å se dem ofte selv om parken er en saga blott. De har tatt vare på ungene våre i de utrolig viktige første årene av livene deres, og ord kan ikke si hvor takknemlig jeg er. Jeg prøver desperat å skrive noen ord til dem som de skal få når jeg henter Snuppa etterpå, men jeg får bare ikke satt på papiret alt de har betydd for oss. Hverdagen blir ikke den samme heretter, med behagelige morgener og sosialisering med parktantene og mødrene i parken. I barnehage og skole er det ikke rom for sånt. Som jeg vil savne det! I dag hadde jeg helst lyst å bli igjen i parken, og jeg vet at det vil bli utrolig tøft å hente Snuppa for aller siste gang etterpå.

Til høsten blir det altså et nytt liv. Poden blir skolegutt - nok en tøff ting for mor.. Og Snuppa begynner altså i barnehage. Hvor ble tiden av?

Man får bare prøve å ikke tenke på det en liten stund, og heller fokusere på at fra i morgen og tre uker fremover er vi her.. :-)

Gevita Jungelbrøl

For en stund siden fikk vi en boks Gevita Jungelbrøl i posten fra LikenShare.
Disse ble umiddelbart en hit hos barna (ja, selv mannen og jeg likte dem), ikke noe problem å få i dem vitaminer og mineraler når det er i form av velsmakende gelefigurer. Eneste aberet var at den ble fort tom, når to barn skal ta to sånne om dagen, sier det seg selv at en boks med 60 figurer ikke varer så veldig lenge. Men sånn ellers, en genial måte å få i ungene de ekstra vitaminene og mineralene de trenger. Anbefales!

5 år

I dag er det 5 år siden jeg med diger mage satt ute på terrassen, lettere frustrert over å bo i et oppussingsprosjekt med en ettåring og termin bare noen dager unna. Utslitt av å ha en heller upålitelig arbeidskar som kom og gikk som han ville i huset, ofte stinkende av gammel fyll.
Den dagen havnet jeg i en krangel med mannen etter at arbeidskaren nok en gang hadde gått hjem tidlig og masse arbeid fortsatt gjensto. Så gikk jeg på do og oppdaget blod. Og panikken kom. Nå var det ikke lenge før jeg hadde to barn oppi dette kaoset. Nå var det snart slutt på den korte enebarntilværelsen til poden.
Da tanta hentet gutten for litt kusinelek på ettermiddagen, så mor kunne hvile før det vi visste ville komme, gråt jeg mine modige tårer. Alt jeg ville var egentlig å være sammen med den lille kroppen. De siste timene med bare oss.

Kvelden for 5 år siden gikk med til venting, ikke mye skjedde. Vi la guttungen, lagde litt mat og la oss tidlig sånn i tilfelle.

Og så braket det løs. Plutselig var riene der, heftige og tette. Mannen fikk dårlig tid, og jeg prøvde så godt jeg kunne å kle på meg mens han leverte poden til tante. Jeg følte meg som en dritt som sendte fra meg en sønn som ikke skjønte noenting midt på natta. Han hadde vel knapt vært borte fra oss før. Men nå hastet det, selv om jeg ikke trodde det selv. Det virker som det dabber av, sa jeg mellom to rier i bilen. Det var vel sånn ca. ett minutt mellom dem.. Mannen så visst tegninga bedre enn meg og raste avgårde i natten, mens jeg kjeftet på ham for å ha nødblinken på. Tenk så flaut og unødvendig!

Og å stoppe rett foran inngangen på sykehuset, nei det skulle jeg ha meg frabedt! Jeg kunne da gå fra parkeringsplassen - sist tok det tross alt nesten et døgn fra vi kom til sykehuset. Vi hadde god tid! Vel og merke presset det voldsomt nedentil, men det lurte ikke meg! Men så hadde visst mannen rett alikevel, det hastet visst litt. For jeg kom meg aldri fra mottaksrommet og til en fødestue, plutselig lå jeg med ei lita jente i armene mine! Rakk jo ikke å bli sliten engang!

I natt er det altså 5 år siden prinsessa vår kom til verden. Hvor ble årene av? Hvor ble babyen min av? De vokser litt for fort de barna våre. Innimellom hadde det vært fint å kunne gå 5 år tilbake i tid.

What's the deal with April?

Ett lite feilskjær et par dager før EL, uteblitt spotting og noen dagers uggenhet resulterte i en ultrasvak strek på en billigtest 13 DPO.
14 DPO så testen slik ut:

 

Jeg skjønte forsåvidt allerede da at noe ikke stemte, streken var alt for svak for å være på IKM, sånne streker pleier jeg å få på 11/12 DPO. Dagen etter tok jeg en CB som kun viste en ultrasvak strek, og jeg regnet med at det var en veldig tidlig SA på vei. Men dagen etterpå, to dager over IKM, var streken på BT akkurat likedan som på IKM. Da kom angsten. Skulle jeg gå uker i uvisshet før det gikk galt igjen? For liv laga visste jeg at det ikke var, såpass erfaring har jeg etterhvert. Og hva om noe satt utenfor livmoren? Skrekk og gru! Magen verket, men ingen blødning dukket opp. Tankene kvernet og kvernet. Hva med ferien? Bare en måned til avreise, og om ikke ting var avklart så følte jeg at ferien rett og slett måtte avbestilles.

Lørdag kveld kom heldigvis blødningen, 3 dager over IKM. At det er mulig å bli så lettet. Her ønsker man mensen pokkerivold måned etter måned, og plutselig er den det mest velkomne man kan tenke seg akkurat der og da. Skuldrene kunne senkes, og nå håper jeg at neste test jeg tar er negativ. Ja, for jeg må sjekke at hCG er ute. Er fortsatt litt redd for at det skal ha vært noe på feil plass, men jeg regner egentlig med at det som skulle ut har kommet ut nå. Og det er på alle mulige måter helt greit at det ikke ble noe denne gangen. Følte overhodet ingen glede over den positive testen. Ikke bare var den for svak, men jeg skulle jo ikke bli gravid denne syklusen! Mannen fikk til og med en overhøvling for å ikke ha holdt "fingrene" unna - men det var vel egentlig like mye min feil.

Så sånn kan det gå, et feilskjær i det som egentlig skulle være prøvepause, og den sitter nesten. Og selvfølgelig skjedde det i april. Jeg ble gravid med sønnen vår i april for 7 år siden. Så ble jeg gravid både i april 2010 og april 2011. Og nå var jeg altså nok en gang gravid i noen små dager i april. Er det mulig? Jeg må være ekstremt fruktbar i akkurat den måneden. ;-)

Sånn forøvrig så var det faktisk veldig deilig med "prøvepause". Jeg tenker at vi ikke kommer til å stresse så voldsomt i tiden fremover heller. Nå vet jeg jo også at én gang noen få dager før EL er nok..

Så vi tar det vel litt som det kommer tenker jeg. Kanskje kan det bli en feriespire? Om det ikke blir kluss med EL etter denne syklusen, så blir jeg eventuelt ferdig med neste mens akkurat når vi reiser på ferie, har EL der nede og IKM etter vi kommer hjem. Så forhåpentligvis blir det en fullstendig blødningsfri ferie. Åh, som jeg ser frem til det, 3 ukers avslapning, sol og varme er under en måned unna! :-)