onsdag 28. april 2010

hCG resultat

I dag klarte jeg å manne meg opp og ringe og spørre om legen hadde fått resultatet på den andre hCG-målingen min. Var livredd for et dårlig resultat, men tror jeg kan slappe litt mer av nå. Nivået på mandag var 319, og det var visst en fin stigning. Ser sånn ut på diverse hCG-kalkulatorer også, doblingstiden ligger på under 2 døgn. Til sammenligning så hadde jeg nivå på 409 i uke 6+2 sist, og nå altså 319 i uke 4+3. Om det har fortsatt å stige som det skal etter mandag så er jeg allerede over uke 6 nivået fra sist nå. Det må da være positivt!

Men så aner jeg jo ikke hvordan jeg ligger an nå etter at prøvene er tatt da. Jeg synes puppene har vært mindre ømme de siste to dagene, og det skremmer vettet av meg. Men så tar det seg liksom litt opp om kvelden og jeg slapper litt mer av igjen. Litt av en berg-og dalbane dette.

Nå venter jeg på telefon fra gynekologen min. Tror faktisk jeg må se at det er noe der inne før jeg helt tør å tro på det..

mandag 26. april 2010

Hjemlengsel

Noen ganger skulle man gjerne ha vært på to plasser på en gang, og akkurat nå skulle jeg gjerne ha vært i hjembyen min og sittet ved siden av sykesengen til "tanten" min.

Egentlig er det tanten til mamma, men hun har alltid vært like mye tante for meg. Og ikke bare meg, det må være ufattelig mange som kaller henne "tante" uten å en gang være i slekt med henne. Under oppveksten min reiste faren min mye pga jobben sin, og "tante" ble nesten en "reservepappa" for meg. Når han var borte hendte det ofte at hun flyttet inn til mamma og meg i en uke eller to for å hjelpe til med å ta seg av meg. Jeg elsket tiden hun var der. Vi gjorde så mye morsomt sammen. Hun fant alltid på noe spennende sammen med meg. Og vi masseproduserte all slags pynt til jul, påske og det som ellers var av anledninger. Jeg var nok ikke alltid like lett å ha med å gjøre, men det spilte ingen rolle for henne.

Frem til de siste få årene har hun vært usedvanlig sprek, bortsett fra at hørselen ble fullstendig borte. Etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg ikke sett henne mye. Siste gang jeg var på besøk hjemme hos henne var vel da eldstemann var rundt 1 år og lillejenta lå i magen. Men sist jeg var hjemme, nå i mars, var mamma og jeg en tur på sykehjemmet for å besøke henne. Det var et trist syn, hun var så redusert at da jeg gikk derfra visste jeg at jeg ikke kom til å se henne igjen.

Nå ser det ut som om jeg hadde rett. Fredag hadde hun et massivt slag, og i dag viste røntgenbildene at det ikke er noe håp. Nå er det bare snakk om å la henne dø så verdig som mulig. Og det er egentlig greit. Jeg vet at "tante" har hatt et langt og godt liv. Hun har nok vært sliten lenge, og jeg unner henne hvilen. Hun fikk aldri sin egen familie, men hun har utrolig mange rundt seg som er glade i henne. Nå veksler de nærmeste på å sitte hos henne. Men jeg er ikke der. Og det plager meg veldig. Alle sier selvfølgelig at jeg ikke skal tenke på det, men det gjør jeg jo. Hun tok seg så godt av meg da jeg var barn, og jeg skulle så gjerne ha stilt opp for henne nå.

Om litt over 2 uker skal vi oppover. 2 små uker. Legene sier at dette kan ta tid, men at det også kan være snakk om timer. Er hun like seig som broren sin (morfaren min), så holder hun nok ut litt til, men jeg vet godt at dette kommer til å skje før jeg kommer meg dit. Sannsynligvis vil jeg gå glipp av begravelsen også. Det gjør virkelig vondt!

Da vi var på sykehjemmet varmet det utrolig å se at et av de få bildene hun hadde fremme var et bilde av barna mine. Av alle hun kunne hatt bilder av.. Snille, gode "tante".

Første hCG-tall

I dag har jeg vært hos legen og tappet mer blod. Fikk samtidig svar på hCG-prøven fra fredag. Det magiske tallet er 93! Har søkt litt rundt om på nettet, og det virker som om dette er et helt OK tall for 14 DPO. Og det virker jo også lovende i forhold til nivået mitt forrige gang. Da lå det på 409 i uke 6+2 og 6-700 på 6+5. Om nivået dobler seg som det skal denne gangen så bør jeg være langt over de nivåene når jeg kommer til uke 6 denne gangen. Nå håper jeg bare inderlig at prøven fra i dag vil vise fin stigning!

Nervene ligger fortsatt tykt utenpå kroppen min. Skulle gjerne ha spolt noen uker frem i tid. I alle fall til UL i uke 6. Er så redd for at det skal gå galt igjen. Håper det faktum at jeg føler meg mer gravid denne gangen er et positivt tegn. Sist så hadde jeg jo nesten ingen symptomer. Jeg føler meg som en idiot, men jeg må stadig vekk knipe på puppene mine for å sjekke om de fortsatt er ømme.. Galskapen lenge leve!

Prøver å tenke litt positivt også, så søknad til ABC ble sendt allerede før helgen. Og etter at jeg måtte lukke igjen buksen med strikk i går, dro jeg ned kassen med mammaklær fra loftet og vasket alt som kan taes i bruk allerede nå. Greit med noe som ikke strammer for mye når man er oppblåst..

søndag 25. april 2010

Lat søndag

De siste dagene har jeg jo bekymret meg litt for de BT'ene som ikke ble særlig sterkere. Droppet testing i går, men tok en i dag. Og nå ser jeg i alle fall forskjell!


























Var litt deilig. Kjenner jeg slapper litt mer av nå. Jeg føler meg jo relativt gravid også, så håper det betyr at denne spiren blir hos oss. Noe er i alle fall annerledes enn sist. Og så sterk som testen var i dag var den ikke før rundt 27 DPO sist..

I går var vi på tur i Frognerparken sammen med svigers. Plutselig kom ei jente med en stor hund bort til oss, hunden var overivrig etter å hilse på ungene. Minstemor fikk til og med et lite sleik i ansiktet til stor latter for et ganske stort følge. For jenta med hunden var prinsesse Ingrid Alexandra (?), og vi sto midt oppi hele kronprinsfamilien med følge. Der og da syntes jeg det var überflaut, men nå i ettertid er det jo ganske morsomt. Burde kanskje ikke ha dusjet minstemor etter det kongelige slikket, men.. Hihi.

I dag skal vi ut og se niesen vår spille sin første fotballkamp. Senere får jeg kanskje noe jobb, og så skal vi innvie grillen for sesongen. Mannen fikk spørsmål om overtid i går, så selv om han egentlig skulle hatt langfri nå så skal han på jobb i natt. Jeg synes det er litt kjipt, men så er det jo tross alt penger som kommer godt med. Får prøve å kose meg alene i kveld. Og i morgen skal jeg tilbake til legen. Hun har vel kanskje ikke fått svar på den første prøven siden det har vært helg, men jeg håper det ikke tar alt for lang tid. Hadde vært greit med en liten pekepinn på hvordan det ligger an.

Nå får jeg slenge meg i dusjen mens mann og barn er ute og leker. Eldstemann har blitt så flink til å sykle at det er en fryd. For ikke mange ukene siden var han redd den nye tohjulssykkelen sin, nå maser han fra han står opp om å få gå ut og sykle. Helt utrolig hvor stor han har blitt!

lørdag 24. april 2010

4 uker

Fra 4 uker og 0 dager til 4 uker og 6 dager av svangerskapet.

Lengde: 0,5-1 mm












OM BARNET
Embryoet er i begynnelsen av denne uken to uker gammelt. Det dannes en strek langs nesten hele ”ryggplaten”, og embryoet blir mer avlangt. Denne streken danner barnets akse. Cellene fra ”ryggplaten” begynner å bli spesialiserte og beveger seg mot plasseringen til de organene de skal danne. Blant annet vandrer celler fra rygglaget gjennom streken og danner et nytt cellelag mellom de to allerede eksisterende lagene i embryoet. Mot slutten av uken har dermed embryoet tre lag med forskjellige oppgaver. Ett skal danne respirasjonsorganene (pusteorganene) og fordøyelsessystemet. Det andre vil danne bein, muskler, vev, kjønnsorganer, nyrer og blodomløp. Og det tredje vil danne hud, hår, hjerne og ryggmarg.


TIL MOR
Den fantastiske livmoren!
Vi kvinner har et fantastisk organ som ligner en liten pære, og som veier ca.40 gram. (Etter at den har vært gravid en gang veier den litt mer). Denne livmoren er en muskel som strekker seg og vokser i løpet av svangerskapet til den når spissen på brystbenet ditt. I tillegg øker den i vekt og vil være rundt ett kilo mot slutten av svangerskapet. Vis meg den mann som kan skryte av en slik muskel!
I denne hulen er det nå en liten huleboer som har tatt plass. Hormonene gjør at blodet strømmer til dette unike organet for å gi huleboeren de beste vekstbetingelser. Er du klok, fyller du livmoren med kjærlighet!

Første milepæl nådd

Da er første milepæl i dette svangerskapet, IKM, overstått! Gårsdagen kom og gikk uten noe tegn til mensen. Var hos legen for å måle hCG, og det første hun sa da hun hørte at jeg er gravid igjen var: "Du er i alle fall fruktbar!" Hun mente også at det var liten grunn til å tro at det skulle gå galt igjen, men hun forsto selvfølgelig at jeg bekymrer meg for akkurat det. Hun bestemte seg likegodt for å ta flere prøver, så jeg tappet en god del blod. Skal tilbake på mandag for å tappe litt til. Så får vi håpe hCG-nivået er høyere denne gangen enn sist.

Bekymrer meg fortsatt mye over de BT'ene som ikke forandret seg særlig mellom 11-14 DPO. Ser at det var sånn sist også, at jeg først så den store forskjellen på tester tatt med en ukes mellomrom etter IKM. Men de testene jeg har tatt nå har til gjengjeld vært på nivå med tester tatt flere dager etter IKM sist. Jeg har fortsatt et lager med tester liggende, men i dag droppet jeg hele greia. Ikke vits i å lage unødige bekymringer. Får heller prøve å glede meg over manglende mens, ømme pupper, lavt energinivå, hormoner og uggenhet. Skulle virkelig ønske at dagene fremover mot hCG-resultat og UL i uke 6 gikk litt fortere. Klarer liksom ikke å slappe av og tenke at dette skal gå bra. Men det MÅ det!

Mulig jeg får et nytt jobboppdrag å drukne meg i fremover. Det burde hjelpe litt med å få tiden til å gå.
I dag må jeg prøve å komme meg ut og nyte det fine været. Men med en forkjølelse i kroppen i tillegg er ikke formen helt på topp om dagen. Får karre meg i dusjen og gå ut og se på hvor flink eldstemann er blitt til å sykle på tohjulssykkelen sin. Store gutten!

onsdag 21. april 2010

3 uker

Fra 3 uker og 0 dager til 3 uker og 6 dager av svangerskapet.
Lengde: 0,5 mm












OM BARNET
Embryoet er i begynnelsen av denne uken én uke gammelt. Nå begynner morkaken å dannes. Grunnlag for plommesekk formes også – denne ser ut som en liten ballong og produserer senere barnets første blodceller. Den forsvinner når barnet klarer det selv om ikke så mange uker. De ytterste cellene i blastocysten – dem som skal bli til morkaken – graver seg stadig lenger inn i livmorslimhinnen. Selv om det som skal bli barnet fremdeles kun er en flat plate bestående av to cellelag, forbindes den med morkaken med en liten stilk. Denne stilken blir senere til navlestrengen, og om noen uker kan næringsstoffer fra morens blodomløp gå over til barnet gjennom den.

TIL MOR
Du er gravid, men vet det nok ikke ennå. Ikke vil det vise på graviditetstesten heller. Men kroppen din får i løpet av uken vite at egget har festet seg i livmoren. Da sender barnet ut et signal i form av et hormon som heter hCG, som er det som måles på graviditetestester. I begynnelsen er det ikke så store mengder som finnes i moren, og det kan derfor gå litt tid før graviditetstesten vil gi deg den endelige, fantastiske svaret! Som en hovedregel skal du kunne finne det ut omkring det tidspunktet du forventer neste menstruasjon, altså når fire uker av svangerskapet er gått.

Tror du at det er noe der inne? Noen kvinner føler det på seg når de er blitt gravide. Andre melder om en metallsmak i munnen allerede før de venter neste menstruasjon. Du venter kanskje i spenning på om det blir en positiv graviditetstest denne gangen. De fleste er likevel lykkelig uvitende om at det utrolige som skjer inni dem.

Viktige datoer for vårt svangerskap

Unnfangelsen finner sted omkring: 9. april 2010
Hjertet begynner å slå: 4. mai 2010
Embryoet beveger seg: 28. mai 2010
Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster: 4. juni 2010
Alle indre organer er ferdig formet: 4. juni 2010
Risikoen for spontanabort avtar: 18. juni 2010
Kvalmen avtar for de fleste: 25. juni 2010
Kjønnet begynner å bli tydelig (ikke på ultralyd): 2. juli 2010
Fosteret svelger og tisser: 16. juli 2010
Tid for ultralyd: 23. juli 2010
Du kan kjenne fosterets bevegelser: 30. juli 2010
Fosteret begynner å få et søvnmønster: 13. august 2010
Fosteret begynner å høre: 3. september 2010
Ni av ti barn overlever om de blir født nå: 1. oktober 2010
Mange fostre legger seg med hodet ned: 5. november 2010
Svangerskapspermisjonen begynner: 12. desember 2010
Antatt termindato: 2. januar 2011

Personlige milepæler:
  1. IKM fredag 23.04
  2. Legetime og hCG-måling fredag 23.04 kl. 13:00
  3. hCG-måling nummer 2
  4. UL uke 6+4, tirsdag 11.05 kl. 14:40
  5. Komme forbi uke 6 uten spotting/blødninger (hadde minimale blodspor 12 og 17.05, men så lite at jeg ikke helt vil kalle det spotting)
  6. Komme forbi uke 7+1 (da jeg mistet sist)
  7. UL uke 8+6, torsdag 27.05 kl. 14:40
  8. UL uke 12+4, tirsdag 22.06 kl. 14:40
  9. Ordinær UL, 12.08

Slitsom dag

Klarte ikke å dy meg og måtte teste i dag også. Kanskje dumt, for nå har jeg helt noia over at BT ikke var noe særlig sterkere enn i går og i forgårs. (Hvorfor i all verden får jeg ikke rotert på bildet tro?)
Men på den positive siden er den fortsatt mye sterkere enn den jeg tok 12 DPO sist.

CB var (selvfølgelig) mye sterkere enn på 9 DPO. Veldig fin var den faktisk:













En liten sammenligning mellom 12 DPO sist og 12 DPO nå:



















Her ser man jo tydelig forskjell. Håper virkelig det er et godt tegn!
I dag skal jeg ringe legen og spørre om jeg kan komme inn og ta hCG-prøve på fredag (IKM). Da er jeg liksom litt i gang. Har satt meg noen delmål allerede:
1. Komme over IKM, og helst uten å spotte som jeg gjorde fra 10 DPO til rundt IKM sist.
2. hCG-prøver.
3. UL uke 6
4. Komme meg forbi uke 6/7 uten spotting.

I tillegg til at nervene mine er i helspenn i dag, så har jeg også en dårlig dag rent fysisk. Håper noe av det kan tilskrives svangerskap, som f.eks. kvalme, men det kan like gjerne være forkjølelsen som herjer i kroppen. Puppene mine er i alle fall superømme i dag, og jeg har tydelige og veldig mørke blodårer på dem (vakkert!). Murrer litt i magen, men ikke som de siste dagene. I går kveld hadde jeg ingen kramper som de foregående kveldene. Så spørs det om det er bra eller dårlig da.. Jeg blir rett og slett sprø av dette!

Ellers så ble visst ikke mannen min fullstendig overrasket i går. Hormonene mine hadde vekket mistanken i ham. Også jeg som trodde jeg var så stabil og rolig da.. :kremt:

tirsdag 20. april 2010

Nyttårsspire

Nå kan jeg i alle fall konstantere at pr. akkurat nå er jeg GRAVID!













BT var ikke noe særlig sterkere i dag enn i går, litt bekymret over det, men skal prøve å ikke henge meg så veldig mye opp i det foreløpig.
Tok en EL-test for moro skyld:













Dette er nok starten på noen veldig slitsomme uker for min del. Kjenner at jeg ikke klarer å glede meg alt for mye over dette enda. Var annerledes før.. Et svangerskap er jo alltid litt nervepirrende i begynnelsen, men nå som jeg har opplevd å miste så er det ekstra ille. Tenker jo litt på at det kanskje er for tidlig etter SA'en og at kroppen min ikke klarer dette, men det var jo dette jeg ville. Og jeg får bare tenke at om kroppen ikke hadde vært klar så hadde jeg vel ikke blitt gravid i det hele tatt. Og det har jeg jo tydeligvis blitt!

Hadde nok en gang magesmerter i går kveld og i natt, nå murrer det godt nedi der. Føles ofte som det er verst på venstre side, og jeg er veldig redd for at det skal ha festet seg på feil sted i og med jeg begynte å få vondt i magen rett etter EL og at testene var tidlig positive. Kunne sikkert ha fått en svaaak strek eller i alle fall skygge allerede på 8 DPO. Gynekologen min ville jo ha meg inn i uke 6 neste gang jeg ble gravid, nå vurderer jeg å tigge meg til en UL i uke 5 bare for å se om det sitter på rett plass. Ja, om jeg kommer så langt da.. Har fortsatt en følelse av at mensen vil komme når den skal senere i uken. :noia:

Uansett skal jeg innvie den mulig kommende far i hemmeligheten i dag. Han sover ut etter nattevakt nå, men når han våkner skal han få dette:

























Gleder meg til å for en gangs skyld fortelle ham det på en litt mer koselig måte.

Første gangen, for nesten nøyaktig 5 år siden (29.04 faktisk), kom graviditeten helt ut av det blå. Jeg testet positivt på morgenen og ante ikke hvordan jeg skulle fortelle ham det. Vi hadde bare kjent hverandre i et år, vært sammen i 8 måneder og bodd sammen i 4 måneder. Barn var noe som lå langt frem i tid, så jeg var veldig redd for reaksjonen hans. Ja, veldig redd generelt. Mener å huske at jeg flere ganger i de dagene klaget over at livet mitt var over.. Så feil kan man ta! Jeg var i alle fall vedlig utenfor den kvelden, og han merket selvfølgelig det. På et tidspunkt spurte han meg på spøk om jeg skulle ha mensen eller noe. Da knakk jeg sammen, stotret frem at "jeg tror ikke jeg får mensen.." og begynte å stortute. Gjorde mye av det i dagene derpå, mens mannen ganske fort gledet seg over nyheten siden han alltid har ønsket seg barn. Jeg har alltid visst at han ville bli verdens beste pappa, og det er han!

Andre gangen  jeg testet positivt var Nyttårsgutten 9 måneder. Vi hadde faktisk snakket om å få to tette, men slo det fra oss og planla bryllup sommeren etter. Vi hadde nettopp kjøpt ringer og booket kirke, lokale og bryllupssuite da vi for en gangs skyld var litt uforsiktige. Syklusen min var ikke regelmessig enda etter fødselen, og med en liten, aktiv gutt så hadde vi ikke akkurat så mye overskudd til sengekos heller. Jeg hadde akkurat begynt å bruke Babycomp, og en dag eller to etter vi hadde vært uforsiktig registrerte den for første gang EL. Vi visste jo at Babycomp ikke var safe, så vi hadde hele tiden holdningen "skjer det så skjer det", men da jeg så at muligheten var til stede for at det faktisk hadde skjedd, så ble jeg litt nervøs. Mannen min hadde hele tiden på følelsen at det hadde blitt full klaff, allerede samme dagen som det skjedde kom han til meg og sa at det der ble det barn av. Etter en ukes tid kom symptomene, men jeg var i skikkelig denial. Først et par dager over IKM turte jeg å ta en test, og resultatet var ganske klart og egentlig ikke overraskende. Alikevel skremte det vettet av meg. Jeg tok bilde av testen og sendte den på MMS til mannen som var på jobb med teksten "Hjelp!" Fikk som svar "Hva betyr det" og skrev tilbake "Hva tror du? Hva gjør vi nå???" Da han ringte meg bare gråt jeg. Ikke den ultimate start på et svangerskap, selv om jeg fort gledet meg over det. Og sommeren etter ble det både bryllup og barnedåp!

Nå har vi altså for første gang planlagt et svangerskap. Sist var han med på hele testingen, nå er han altså (såvidt jeg vet) fortsatt lykkelig uvitende. Er spent på reaksjonen hans,men tipper han vil være litt avmålt akkurat som meg siden han også nå vet at en positiv test ikke er en garanti for at det går bra.

Før jeg ble gravid sist, så tenkte jeg faktisk på at vi kanskje skulle ta en prøvepause denne måneden. I år skal nemlig julen egentlig feires hos min familie, men med eventuell termin 2. januar sier det seg selv at jeg ikke kan reise 60 mil for å feire jul. Går dette bra får vi heller feire jul hjemme hos oss selv. Men det er langt opp og frem enda.. Men tenk så moro om vi faktisk skal få oppleve nok et nyttårsbarn (eller deromkring) - 5 år etter førstemann!

Fikk verdens nydligste MMS fra en venninne som fikk nummer tre for en måned siden i går kveld. En liten gutt som lå og sov på brystet til mamma'n sin. Ble helt varm i hjertet og fikk nesten tårer i øynene over hvor nydelig det var. Håper virkelig å få oppleve det igjen selv om noen måneder.

mandag 19. april 2010

Sammenligner

Har sittet og sammenlignet litt med bilder av testene fra sist, og så sterke tester som jeg har fått i dag fikk jeg ikke før over IKM sist. Måtte det være et bra tegn!

11 DPO med morsdagsspiren (redigert) og 10 DPO nå:































BT 12 DPO med morsdagsspiren og 10 DPO nå:













13 DPO med morsdagsspiren:

Først 17 DPO med morsdagsspiren var QR skikkelig sterk:













Også med BT måtte jeg over IKM for å få skikkelig tydelige streker - 15 & 17 DPO med morsdagsspiren sammenlignet med dagens igjen:






























Lurer på nøyaktig hvor mye falskt håp jeg gir meg selv nå...

10 DPO

Testet med BT og QR i morges, og strekene på disse er ganske så tydelige (trenger ingen redigering i dag for å si det sånn) og mye sterkere enn på 11 DPO sist.
BT er også tydelig sterkere enn i går:
Fikk dessverre ikke tatt bilde av dem før de hadde begynt å tørke, tror nemlig mannen min hadde begynt å lure fælt om jeg hadde flydd på badet med kamera.. Så da måtte jeg nesten vente på klar bane. Men strekene kom også i dag godt innenfor tidsfristen (QR var dog ikke fullt så sterk da, men klart tydelig). Feiga ut og prøvde ikke CBD. Redd for å få den kjipe "Ikke gravid". Men noe er jo tydeligvis på gang her. 11 DPO sist fikk jeg såvidt en svaaaaak strek på BT, nå er den jo ganske klar og jeg er bare 10 DPO. Men i og med det er så tidlig prøver jeg å ikke håpe alt for mye (ja, det er lett..). IKM er jo faktisk ikke før på fredag, og mye kan skje. Alikevel så må det jo være positivt at strekene er så tydelige allerede nå...håper jeg.. Men, så hadde jeg kraftige magesmerter i går kveld og i natt, krampeaktige smerter til tider. Kan det være bra liksom? Har roet seg nå, men etterdønningene sitter i. Puppene er litt ømmere enn de har vært og jeg er småkvalm. Men sistnevnte kan fortsatt være pga sår hals også. Jeg blir nesten litt nevrotisk av dette jeg.

Er forresten utrolig vanskelig å holde dette hemmelig for mannen min. Har jo så lyst å fortelle det til ham. Håper jeg kan overraske ham med en positiv CBD når han kommer fra nattevakt i morgen tidlig.

søndag 18. april 2010

Galskapen lenge leve

Her er et par bilder av testene etter de har tørket en stund.

























Strekene er mye tydligere i virkeligheten, jeg er ikke et sekund i tvil om at jeg ser dem. Men jeg er usikker på om det er bra eller dårlig. Tenk om det er rester etter SA. Tenk om det er en kjemisk eller en exu. Tenk om morgendagens tester er negative. Tenk om jeg begynner å spotte. Eller tenk om jeg får mensen. Fallhøyden her er veldig, veldig stor.

Mange tanker som svirrer i hodet mitt nå, og jeg strever veldig med å ikke si noe til mannen min. Men jeg venter til jeg vet at dette er "for real". Fikk en liten babybody i posten i forgårs, tenk så fint å kunne gi ham den sammen med en positiv CBD (Clear Blue Digital). For er den positiv så kan det vel ikke være rester etter SA'en i alle fall..? Det har tross alt gått 4 uker i morgen.

I dag har jeg selvfølgelig kjent mange mulige symptomer, men det kan like gjerne være fordi jeg vet at noe kan være på gang. Plutselig er puppene litt mer ømme. Jeg er litt mer trøtt og sliten. Og jeg er litt småkvalm. Men det er sannsynligvis pga en forkjølelse som begynner å smyge seg på. Blir alltid uggen når jeg har vondt i halsen. Jeg får også kviser når jeg blir syk, så kanskje jeg kan tilskrive "menskvisene" det?

Åh, jeg vil så gjerne at dette skal være gode nyheter. Tenk om jeg virkelig er gravid igjen! Det er nesten for godt til å være sant i så fall. Skal jeg være en av de heldige alikevel? Det er nesten farlig å tenke på det, for går ikke dette veien kommer skuffelsen til å være vannvittig stor. Og jeg ser allerede hvordan de første ukene av en eventuell graviditet vil bli. Nervene mine er allerede tynnslitte før jeg vet helt sikkert at noe er på gang jo! Jammen godt gynekologen min har lovet meg ekstra oppfølging ved en ny graviditet. Alikevel, det er lenge å vente til første UL i uke 6..
Serenity now!

Litt bilderedigering

Prøvde meg på litt bilderedigering for å kanskje gjøre strekene litt tydeligere på bilde.














Dagens tester














Hmmmmm

De siste dagene har følelsen av at det ikke har klaffet denne gangen blitt sterkere og sterkere. Menskvisene har dukket opp, og jeg har ikke hatt antydning til noen festedipp på charten min som jeg har hatt de to siste gangene jeg har blitt gravid. Puppene er småømme, men ikke på langt nær som de pleier å være. De siste par dagene har jeg hatt veldig vondt i den ene hoften min, som er den samme som har plaget meg når jeg har vært gravid. Det er vel det eneste.

I dag, på 9 DPO, fikk jeg et idiotisk innfall og tok en BT (billigtest). Forventet jo blenda resultat, testet jo uansett ikke svakt positivt før 11 DPO sist. Men jaggu, innen tidsfristen kom det opp en svaaak strek, omtrent som den på 11 DPO sist. Måtte da gjenta prosedyren fra februar, og tok en EL-test. Som den gangen var kontrollstreken og teststreken like sterke. Javel? Prøvde en BT til i tilfelle det var noe galt med den første (men de var fra samme batch da). Samme svake strek. Måtte så brenne av en CB (Clear Blue) som jeg jammen også fikk en svak strek på! Muligens til og med litt sterkere enn på 11 DPO sist. Hva er dette da??? Hadde man bare hatt en QR (Quick Response). Alltid dem jeg har fått mest tydelig strek på i begynnelsen før. Skulle kanskje sendt testene i den ultimate testen, nemlig mannens øyne. Men jeg er nå uansett rimelig sikker på at jeg faktisk ser strekene. For en gangs skyld skal jeg la vær å si noe til ham og heller se hvordan det utvikler seg. Jeg har jo vært så sikker på at løpet er kjørt - tenk så overrasket han hadde blitt!

Nå har jeg ikke den store troen på dette. Kvisene etc. taler jo egentlig sitt tydelige språk. Men håpet er jo der alikevel. Farlig - fallhøyden er veldig stor. Jeg tenker litt på at det kan være hormoner fra SA'en som spøker. Men jeg testet jo blenda før EL. Neste mulighet er at det er en kjemisk på gang. Tror nesten mest på den, og regner med at mensen kommer om noen dager. Worst case scenario - exu. Svangerskap utenfor livmoren. Tenkte på det de første dagene etter EL siden jeg hadde mye vondt i magen da. I tillegg har jeg innimellom vært hard på venstre side av magen. Skrekk og gru!

Men så har vi best case scenario på dan andre siden.. Akkurat det tør jeg ikke tenke alt for mye på enda. Det hadde nesten vært for godt til å være sant!

fredag 16. april 2010

Oppgitt

I dag er jeg 7 DPO, og har enda til gode å kjenne så mye som en øm pupp, noe jeg ellers alltid gjør i DPO-land. Kjenner kun den evinnelige murringen som jeg stort sett har kjent siden EL, kjennes som mensen er rett rundt hjørnet til enhver tid. Jeg klikker snart i vinkel av dette! Jeg vet, bare vet, at det ikke har klaffet denne gangen. Og jeg er utålmodig. Fryktelig utålmodig! Jeg skulle vært nesten 11 uker på vei nå, og tanken gnager i meg. Snart skulle det vært offisielt. Jeg føler at jeg mister verdifull tid jo lenger tid som går uten at jeg blir gravid igjen. De siste dagene har jeg faktisk følt at det aldri kommer til å skje igjen, og om det skulle slumpe til å gjøre det så ender det på samme måte som sist. Er slitsomt dette! Møkkakropp!

Det hjelper veldig på humøret at det er fredag og husvaskedag for min del. Kjenner at jeg er fryktelig motivert for det akkurat nå. Blæh!

onsdag 14. april 2010

Stille timer

Ungene er i parken, huset er stille og jeg har ikke noe å jobbe med akkurat nå. Da kan jeg fort bli hektet på denne nyoppdagede bloggingen. Jeg elsker nemlig å skrive. Jeg var sannsynligvis den eneste som jublet hver gang vi skulle skrive stil på skolen. Så nå som jeg er i gang igjen kan det fort bli vanedannende. Så får heller utforming av blogg og sånt teknisk komme etterhvert, akkurat det er jeg ganske blond på.

Og å sitte her er en god unnskyldning for å ikke gjøre det jeg burde ha gjort. Som å trene. Jeg har fortsatt rundt 10 kilo jeg burde gå ned. I januar fjor kjøpte vi Wii Fit, og jeg var skikkelig flink med trening og kosthold og gikk ned rundt 10 kilo. Så mistet jeg futten helt. Det positive er at jeg ikke har gått opp igjen etter jeg sluttet å trene, men kroppen min har vel blitt en god del slappere..

Målet var egentlig å gå ned de resterende 10 kiloene før sommeren, men motivasjonen er ikke til stede i det hele tatt. Dessuten er jo planen å være gravid til sommeren uansett. Men det er ille at jeg har lagt på meg så mye etter jeg traff mannen min og spesielt etter at ungene kom. Da jeg begynte å trene veide jeg ca. 30 kilo mer enn da vi møttes for 6 år siden. Hårreisende! Jeg var skikkelig slank og petite, så å komme tilbake dit prøver jeg ikke på en gang. Men nå sier alle kalkulatorer at jeg er overvektig, og med 10 kilo til er jeg i alle fall tilbake på normalt nivå. Får ta meg i nakken om mensen kommer neste uke (super innstilling). I mellomtiden er jeg tilbake på mitt gamle regime med godis etc. bare i helgen. Så når søtsuget melder seg om kvelden drar jeg frem en kiwi. Neeesten det samme som en sjokolade - NOT! Har også kuttet ut brødmat og går heller for knekkebrød. Det er da noe i alle fall.

Nå skal jeg nyte stillheten, ta meg et par knekkebrød og en kopp koffeinfri kaffe (hva gjør man ikke for å øke sjansene for å bli gravid?) og vente på at mannen kommer hjem. Han er sykemeldt denne uken, og skulle bare dra og levere fra seg noe elektrisk søppel etter å ha levert ungene i parken. Litt deilig å ha ham hjemme litt etter at han jobbet stort sett hele påsken. Han er ikke typen som legger seg ned og dør når han er syk, så da er det nesten som om han skulle hatt vanlig fri.

Sånn helt til slutt så går DPO-dagene sin vante gang. Hadde kraftige kramper i magen igjen i går kveld, akkurat som da det festet seg sist. Igjen så er jo det litt tidlig. Om det ikke driver og fester seg i eggstokken da.. :noia: Der har vi min nye bekymring. Det murrer fortsatt litt i dag også, og det sildrer av creamy utflod. Aldri hatt sånne mengder før. Men kroppen min er vel fortsatt litt i ubalanse etter SA'en, så det er vel derfor tenker jeg. Noen januarspire har jeg fortsatt ikke troen på.

tirsdag 13. april 2010

Nytt liv, ny blogg

Da prøver jeg meg på en ny blogg og håper at jeg skal klare å være flinkere til å skrive her enn på min gamle. En gang i tiden var jeg ganske flittig, men så kom to barn på rappen og tiden strakk ikke lenger til. Nå som ungene er litt større og mer "selvhjulpne" prøver jeg igjen. Mine tidligere blogger har vært på engelsk, da jeg tidligere bodde i USA, men nå er tiden inne for å prøve seg på norsk. Spiller ingen rolle om ikke hele verden forstår hva jeg skriver, for egentlig skriver jeg kun for meg selv.

Kan alikevel presentere meg litt sånn for moro skyld. Jeg er 33 år, bor i suburbia på Østlandet (men er vaskeekte sunnmøring og stolt av det) sammen med mannen min, sønnen vår på 4 og datteren vår på snart 3. Jeg har valgt å være hjemmeværende nå som ungene er små, men jobber litt hjemmefra på frilansbasis. Ungene er i barnepark 4 timer om dagen, så da får jeg litt tid til å gjøre sånt, selv om jeg noen ganger gjerne skulle hatt enda flere timer om dagen. Jeg har nå en gang tatt et valg.. Og jeg føler meg veldig heldig som har kunnet gjøre det sånn, selv om jeg innimellom føler at jeg går oppi unger hele tiden. Jeg ser at de trives veldig godt med det. Ikke noe stress om morgenen. 4 timer med lek og sosialisering med "likesinnede" i parken som de elsker og også mye tid sammen med oss foreldrene. Mannen min jobber skift, og selv om det av og til kan være skikkelig kjipt med nattejobbing/helgejobbing/helligdagjobbing, så er han også veldig mye hjemme. Og vi trives veldig godt med å ha det sånn, selv om det kanskje skinner gjennom i det jeg skriver at litt mer alenetid ikke hadde vært å forakte. Noen ting bør man vel bli flinkere til.

Tror nok at denne bloggen kommer til å handle vel så mye om jakten på en tredjemann som vårt hverdagsliv. Men på sett og vis er det jo en stor del av hverdagslivet vårt. Sønnen vår ble til på pillen bare rundt 4 måneder etter vi flyttet sammen og rundt et år etter vi først ble kjent, så der gikk det fort i svingene. Ganske nøyaktig 1 år etter at jeg flyttet til Østlandet for å bo sammen med mannen i mitt liv, kom godgutten vår til verden på den første dagen i 2006. Faktisk bare 1 time og 15 minutt inn i det nye året, og aller først i Oslo. Da han var rundt 8 måneder var vi litt uforsiktige, og i mai året etter kom en liten prinsesse til verden i turbofart. 16 måneder er det mellom de to, så det sier seg kanskje selv at livet kan være ganske hektisk hos oss. Nå ønsker vi at de skal få en liten søster eller bror - selv om de selv ikke er så overbegeistret over idéen.

Selv om de to vi har bare kom, så har jeg hele tiden sagt at når vi først skal planlegge et barn, så blir det nok ikke like enkelt. Dessverre har det vist seg å være riktig. Vi begynte å prøve i august i fjor. Hadde et par måneders pause for at jeg ikke skulle få termin midt oppi årets planlagte sommerferie og begynte prøving igjen i desember. I slutten av februar fikk jeg endelig de etterlengtede positive testene, i prøveperiode (pp) 6 og på selveste morsdag/Valentine's Day satt spiren endelig. Men gleden ble kortvarig. I uke 6 begynte jeg å spotte. 6+5 var vi på ultralyd og fikk se en bitteliten spire med bankende hjerte. Men den var alt for liten ut fra hvor langt jeg var på vei, og 22. mars i uke 7+1 endte eventyret om Morsdagsspiren i spontanabort (SA). Utrolig vondt å oppleve noe sånt, men jeg var på mange måter forberedt selv før jeg begynte å spotte. Jeg hadde aldri godfølelsen. En del av meg visste at det ikke ville gå bra. Innimellom er det utrolig kjipt å ha rett..

Nå har det gått tre uker. Det er ikke like vondt lenger, men noen ganger stikker det. Jeg skulle ha vært over 10 uker på vei nå, isteden må vi begynne helt på nytt. Nå er eggløsningen (EL) overstått, og jeg er 4 DPO (days past ovulation). Jeg leser stadig vekk om dem som har blitt gravide igjen rett etter å ha mistet og ser at det skjer med ganske mange. Jeg håper selvfølgelig at det vil skje for oss også, men har ikke helt troen på det. Tviler i alle fall sterkt på klaff denne pp. I går og i dag har jeg hatt til dels kraftige murringer og masse creamy utflod, men jeg tror ikke det betyr noe. Er jo uansett alt for tidlig for graviditetstegn nå. I dag verker ryggen og kroppen generelt, og det var så og si det eneste tegnet jeg hadde sist. Jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn å vente, men er ganske sikker på at mensen kommer en gang uti neste uke. Ser for meg at det kan bli en skikkelig nedtur siden jeg fortsatt kjenner SA'en godt i hjertet.

Godt at det er vår, sol og lyse tider ute i alle fall. Ser for meg at det hadde vært enda tyngre i mørketiden. Våren er vel nesten den beste årstiden. Elsker å se snøen smelte og knopper springe. Jeg blir nesten litt forventningsfull. Gleder meg stort over at hagen har blitt nesten snøfri i løpet av få dager. Sykkelparken er på plass foran huset, og etter parktid er ungene ute helt til middag og gjerne også etter det. Nå kom de nettopp inn etter å ha vært ute og lekt sammen med kusinene sine (som bor sånn ca. 52 skritt fra oss) og en nabogutt. Utrolig deilig, de får slite seg ut i sol og frisk luft, mens mor får litt fred og mindre rot å rydde opp inne. Vinn-vinn situasjon for alle parter!