Det er helt uvirkelig å kunne skrive dette blogginnlegget, og en del av meg er redd for å jinxe alt ved å gjøre det. Men tenk, nå er jeg nesten 18 uker på vei i dette svangerskapet. Snart halvveis!
Og jeg er rimelig sikker på at Mirakelet fortsatt henger med. De siste to ukene har jeg nemlig kjent mer og mer livstegn der innefra. Sånn passe uvirkelig det også! Over 6 år siden sist jeg kjente noe sånt, og jeg kjenner meg nesten som førstegangs igjen. Husker overhodet ingenting (inkludert hvordan det var å føde..). Og så usikker som jeg er, klarer jeg stadig vekk å overbevise meg selv om at kroppen lurer meg og at det jeg kjenner bare er veldig mye luft. Men på den andre siden - luft beveger seg ikke sånn.. Opptil flere ganger om dagen ligger jeg på senga med hendene på magen og tårer i øynene mens jeg kjenner på små dult. Som altså blir sterkere og sterkere. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for å få kjenne dette!
På tirsdag er det tid for ordinær ultralyd. Tenk det! Alle de gangene jeg har måttet avbestille både ultralyd og fødeplass de siste årene. Men ikke denne gangen!
Jeg teller dager og er veldig klar for å se Mirakelet igjen, samtidig som jeg er rimelig nervøs også. For tenk om kroppen virkelig HAR lurt meg. Eller at de finner noe galt. Skremmende tanker.
Men jeg håper at det skal bli en lykkelig stund, og at vi etterpå omsider kan fortelle barna at det kommer en lillebrøster i januar.
For barna vet fortsatt ingenting. Eller, jeg tror nok at de mistenker noe. For magen min vokser, og formen er fortsatt laber. Poden sa allerede da vi var i USA at han trodde jeg var gravid, men slo seg visst til ro med at mamma bare er feit. Men de skuler mistenkelig mye mot magen min for tiden..
Er nesten litt skummelt å etterhvert gjøre dette offentlig også, selv om jeg ikke planlegger noen stor "avsløring". De som trenger å vite, eller som jeg ønsker å dele det med, får vite - ellers så får magen tale for seg etterhvert (det gjør den vel kanskje allerede). Foreløpig er det kun de nærmeste som vet. Pappa fikk vite det da vi kom til USA, siden det ville bli vanskelig å bo hos dem i store deler av en måned uten å bli avslørt. Mamma fikk vite det for 2 uker siden, siden hun måtte passe barna mens vi var på ultralyd. Svigerfamilien ble informert i forrige uke, og da hadde vi faktisk klart å skjule dette i 3 måneder! Var ganske nervøs for reaksjonen til svigerforeldrene mine, de oppførte seg jo relativt merkelig ved et par av de tidligere graviditetene mine. Men nå var det visst bare fryd og gammen, og det virker som de gleder seg både for oss og over at det kan se ut som de får et barnebarn til. Lettelse!
I tillegg har jeg måttet si det til de to jeg jobber nærmest med, siden jeg nok en gang gikk på en sykemelding forrige uke. Unngår heldigvis full sykemelding, men jobber bare 60% akkurat nå. Det holder kjenner jeg. Får visst alle mulige symptomer og plager denne gangen, men bare jeg kjenner et dult så er det jo så verdt det!
Sjefen har jeg ikke fått sagt det til enda, for da jeg kom hjem fra ferie hadde selvfølgelig han gått ut i ferie. Og tidligere har jeg selvfølgelig ikke sagt noe, for jeg regnet jo med at dette eventyret ville være over sammen med ferien.
Men mandag må jeg slippe bomben også til ham. Har skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg er jo innleid for å avlaste to sekretærer som drukner i arbeid, og har fått mer og mer ansvar disse månedene. Og så er jeg plutselig gravid! Det var jo overhodet ikke planen min, jeg regnet med hånden på hjertet ikke med at jeg noengang kom til å bli gravid igjen. Derfor tenkte jeg også at det var greit å komme seg ut i arbeid utenfor hjemmet igjen. Tidligere har jeg skjøvet tanken bort akkurat pga. at planen var å bli gravid og at jeg ikke hadde lyst å "utnytte" en arbeidsplass for så å forsvinne ut i permisjon. Nå var det helt utenkelig for meg at det ville skje. Men jeg er jo så lykkelig over at det har skjedd. Hva som skjer i forhold til jobben er relativt uviktig, bare dette barnet kommer skrikende og sprellende til oss. Men det blir spennende å se hva sjefen sier. I utgangspunktet var dette en stilling som mest sannsynlig ville gå over til å bli fast når innleieperioden går ut om en måned. Men hvem vil vel gi fast ansettelse til en som skal ut i permisjon før året er over? De to andre sekretærene har vært veldig positivt innstilt når jeg har fortalt dem at jeg er gravid, og virker som de vil jeg skal bli værende. Men det er jo uansett sjefen som bestemmer. Vi får se..
Det med jobb bekymrer meg uansett ikke så mye, om jeg ikke får fortsette så har jeg fortsatt frilansjobben min, og skal alltids klare å finne meg en ny jobb etterhvert. Det aller, aller viktigste nå er Mirakelet i magen. Vårt vakre, lille, sprellende Mirakel. Allerede så elsket at det gjør vondt.♥
Innlegg
Lenge siden...
for 8 år siden
