Limbo

I går var det tid for UL i forbindelse med duotesten. Fikk en lang og god titt, siden nurket der inne var veldig uvillig til å vise nesebenet sitt. Men det var der! Nakkefolden var også helt fin. Og i og med legen fikk masse tid til å sjekke det meste mens vi ventet, og at nurket lå i en grei posisjon for sånt, var hun også 90% sikker på kjønn. Vi er typen som liker å bli overrasket ved fødsel, men mannen spurte av praktiske grunner, og jeg godtok siden det alikevel er tidlig og sikkert lett å ta feil. Godt å beholde litt spenning. Men legen var altså 90% sikker på at vi venter ei lita jente. Meget spesielt for meg, vi har nemlig fått vite kjønn på to av dem vi har mistet i MA, og begge disse var jenter. Og om det er riktig så blir det jo full balanse, to vintergutter og to vår/sommerjenter. Ytterst praktisk klesmessig også. Så selve UL ble en riktig så positiv opplevelse, og jeg var ganske lettet da jeg satte meg for å få de samlede resultatene.

Følte dog at legen reagerte litt da hun så blodprøvesvarene. Hun plottet dem inn, og jeg fikk veldig gode tall for de to alvorligste trisomiene. Trisomi 21 (downs) derimot, not so much. Riktignok gikk risikoen ned i forhold til alderen min, fikk vel risiko på nivå med en på 35 tror jeg. Men alikevel føltes ikke 1:387 som et veldig tilfredsstillende tall. I tillegg fortalte hun da at hun hadde sett noe med en blodåre som hun egentlig hadde valgt å ikke nevne fordi det ikke hadde noe særlig betydning. Men nå kunne det visst være en indikator alikevel. Absolutt alt annet var altså fint på UL. Sånn bortsett fra at jeg egentlig reagerte på at nurket var veldig rolig, noe jeg har googlet meg til (idioti egentlig) også kan være en indikator.

Så, vi fikk tilbud om fostervannsprøve om vi ville. Trodde man bare fikk det med score lavere enn 1:250, men vi fikk det altså. Hun understreket dog at sannsynligheten for friskt barn var mye større enn for sykt barn. Men vi har tre barn fra før som vi må tenke på, og vi må vite. Siden vi nærmer oss jul, valgte hun å sette meg opp til time for fostervannsprøve om to uker. Dette gjøres kun tirsdager, så alternativet er å vente til to dager før jul. Men den timen jeg har fått nå er egentlig litt for tidlig. Fostervannsprøve taes ikke før uke 15, og såvidt jeg forstår er det mindre sjanse for komplikasjoner jo lenger man venter. Hun målte meg til 12+5 eller 12+6 i går, så om to uker vil jeg være akkurat på grensen. Men det kunne hende legen som tok fostervannsprøve ville mene det var for tidlig, så muligens blir det utsatt uansett. Og jeg vil jo ikke øke risikoen for å miste.. Skrekken er at det går galt og at man så får vite at barnet var helt friskt.

Skjønner ikke hvorfor vi skal få så mye dritt i forbindelse med svangerskap. Virker som vi får alle utfordringer vi kan få. Det skal bare ikke være enkelt for oss. Jeg er redd nå. Med vår forhistorie så ser jeg ingen positiv utgang på dette. Enten får vi negative prøvesvar og jeg må gjennom en senabort eller så blir jeg en av de 0,5-1% som aborterer etter fostervannsprøven. Eller alternativ tre, "hun" er syk og dør i magen min i løpet av de neste to ukene. Har jo opplevd det før. Men obduksjon har aldri påvist noen kromosomfeil.

Mange tanker og følelser altså. Oddsen er egentlig på vår side, men det føles alikevel ikke sånn. Jeg forbereder meg på å miste nok et barn. Jeg tenker på gravplass og gravsten. Tullete, men jeg tror jeg bare må gjøre det. Og kanskje er det best at det ender sånn. Dette var jo ikke planlagt. Men jeg ønsker jo ikke å miste dette vakre vidunderet vårt heller..

Graviditetsskriblerier

Det er helt utrolig hvor dårlig jeg er til å skrive om graviditeten. Dette som er så ønsket, som jeg har gledet meg så lenge til, også klarer jeg ikke å dokumentere det som jeg kanskje burde. Skulle f.eks være flink til å skrive svangerskapsdagbok, men så har det rett og slett ikke blitt noe av. Har vel noe med historien min å gjøre. Først må man avvente og se hva som skjer, og vips har man kommet såpass langt at det nesten ikke er noen vits i lenger. Kjempedumt av meg!

Også for omverdenen er jeg relativt tilbakeholden. Om noen spør hvordan det går, så svarer jeg selvfølgelig, men sånn ellers snakker jeg veldig lite om graviditeten. Ja, da vi var i hjembyen min i høstferien presterte jeg til og med å skjule magen da vi var på besøk hos venner som ikke visste! Og å fortelle det til noen er rett og slett unaturlig, så den jobben tar mannen seg av. Ja, og mamma da..
Merkelig dette, for jeg hadde trodd at dette var noe jeg ville dele med alle, rope det fra taket. Og så ender jeg med å liste meg rundt og late som ingenting.

Men for all del, det kan være veldig hyggelig å dele også. Det er så godt å se at så mange gleder seg med oss over dette. Spesielt dem som kjenner deler av historien min, der er det så mye godhet. I hjembyen min traff vi en gammel nabo som mamma ikke hadde rukket å fortelle det til enda, og da hun skjønte hva som var på gang trillet faktisk tårene hos henne. Blir helt varm om hjertet bare jeg tenker på det.

Da får det heller være at det nok en gang er litt krøll i svigerfamilien. Jeg skjønner ikke hva det er med dem og graviditet. Denne gangen er det faktisk ikke svigerforeldrene mine, de virker som de gleder seg denne gangen. Derimot oppfører svigerinnen min, som jeg tidligere hadde et veldig godt forhold til og som er en av dem som vet mest om hva vi har vært gjennom, seg rart. Det hadde jeg ikke regnet med. Det begynte med at niesen vår reagerte veldig på nyheten da barna våre gledesstrålende fortalte henne om babyen. For da er hun den eneste som bare er lillesøster. Ja, vi fikk faktisk "forbud" mot å snakke om graviditeten rundt henne en stund av svigerinnen min, men da reagerte svogeren min på at dette var helt urimelig. Nå hadde vi nok uansett ikke snakket masse om dette, som nevnt så gjør jeg/vi fortsatt ikke det. Ikke barna heller for den saks skyld, etter reaksjonen til kusina har de visst lært at dette er noe vi snakker mest om hjemme. Det er veldig trist, men etter dette har det tette forholdet de hadde til kusina si blitt ødelagt. Vi er nesten naboer også, og barna er nesten jevngamle, så de har hatt veldig tette bånd og vært mye sammen. Nå sier hun ikke engang hei når barna mine hilser på henne. Er fryktelig at det skal bli sånn pga. noe som barna ikke styrer, det er jo ikke de som har blitt gravide. Men de tilpasser seg situasjonen, så får vi se om det løser seg etterhvert.
Og når det gjelder svigerinnen min så virker hun totalt uengasjert. Ikke at jeg forventet at hun skulle gå bananas, men det hadde jo vært hyggelig om hun en eneste gang i alle fall hadde spurt meg hvordan det gikk eller noe sånt. Men det har pr. i dag ikke skjedd. Veldig merkelig situasjon hele greia, men sånn er det nå engang. Sikkert en grunn til det.

Graviditeten har også skapt litt krøll i forhold til jobb. Jeg begynte jo i ny jobb i februar. Fikk jobben gjennom vikarbyrå, men ble forespeilet fast stilling ved kontraktutgang i august. Så ble jeg plutselig gravid, noe jeg virkelig ikke hadde forventet. Da ble det selvfølgelig ikke noen fast stilling, men de forlenget kontrakten i 2 måneder, frem til utgangen av oktober. De var interessert at jeg skulle jobbe helt frem mot permisjonsstart i desember, men nå har jeg vært sykmeldt siden slutten av september, så da regner jeg ikke med at det blir noe videre forlengelse. Ikke at det er noen vits i heller, jordmoren har anbefalt meg å ikke jobbe mer, så da blir det nok sånn. De har fått inn en ny person i min stilling, som de i utgangspunktet ville at jeg skulle lære opp, men det kommer heller ikke til å skje. Egentlig like greit. Ikke så moro å skulle lære opp noen som skal ta over en jobb du i utgangspunktet kunne tenkt deg å beholde. Har slitt veldig med denne situasjonen, og hatt enormt dårlig samvittighet for å være sykmeldt, men har innfunnet meg med situasjonen nå. Litt sårt er det, spesielt at jobben ikke er der etter permisjon, men når man veier det opp mot hverandre så er denne babyen så absolutt verdt det. Mitt høyeste ønske er i ferd med å gå i oppfyllelse, ny jobb kan jeg alltids finne etterhvert, samt at jeg fortsatt har frilansjobben min.

Og når det gjelder å jobbe frem mot permisjon, som jeg egentlig på mange måter kunne ha tenkt meg, så er også babyen viktigst. Når jordmor ser på meg med "strengeblikket" og sier at hun ikke tror jeg skal jobbe mer i dette svangerskapet men heller bare ta vare på kroppen, hvile og ruge, bør jeg nok lytte. Jeg var helt utkjørt da jeg til slutt ble 100% sykmeldt, kroppen fungerte ikke i det hele tatt. Nå ser jeg at så lenge jeg tar det med ro, fungerer jeg i alle fall stort sett i hjemmet og hverdagen. Men så fort jeg gjør litt for mye, så er det bekkensmerter og kynnere for fulle mugger. For ikke å snakke om mangelen på energi. Det har vært et tungt svangerskap sånn sett. Kan nok ha litt med psyken å gjøre også, for angsten for at noe alikevel skal gå galt gnager stadig. Jeg klarer ikke å glede meg så mye som jeg burde. Og selv om det nå er ganske få uker igjen til termin, er ingenting klart til et nytt familiemedlem i huset. Vi har selvfølgelig mye fra før, men noe skal kjøpes inn. Men det er for tidlig..
I tillegg er det enkelte prosjekt som må fullføres i huset, men det blir også foreløpig med tanken.
Men vi begynner faktisk å få litt dårlig tid. Er etter UL-termin 29 uker i morgen, 30 uker etter menstermin som jeg fortsatt tror er riktig. Så 10-11 uker igjen. Sannsynligvis mindre, da begge de to andre er født før termin. Det kan faktisk være så lite som 8 uker til vi sitter her med en baby. Som foreløpig altså mangler både en god del av utstyr, samt navn. Vi har ikke et eneste alternativ verken til gutt eller jente. Helt utrolig så vanskelig alt er denne gangen.. ;-)

Det vi har gjort, er å ta oss råd til 3D ultralyd. Var på mandag, som en tidlig bursdagsgave til meg selv. Vi har ikke verdens mest medgjørlige barn når det gjelder å ta bilder, så også med sistemann. H*n lå for sikkerhets skyld med ansiktet trykket inn mot ryggen min, men ble etterhvert overlistet av en veldig flink sonograf. Helt fantastisk å få en så god titt inn i magen, der Mirakelet så ut til å kose seg med "smil", gaping og nesekløing. Og etter å ha sett ansiktet så tydelig er jeg enda mer sikker enn før på at dette må være en gutt. Kommer det en jente, så begynner jeg virkelig å lure.
Jeg titter og titter på bildene, og kan virkelig ikke fatte at det lille nurket befinner seg i min mage. At h*n er min! Vår! Og så fin! Jeg blir bare mer og mer forelska jo mer jeg ser på bildene. Skal dette lille Mirakelet virkelig komme ut til oss, vokse opp hos oss?

Er du virkelig min, lille venn?

Ordinær ultralyd

Dagene flyr avgårde, og nå er det allerede en uke siden vi var på ordinær ultralyd.
I dagene før var Mirakelet roligere enn tidligere, så da tirsdagsmorgenen kom var jeg kvalm av nervøsitet. Tenk om man kunne være en av dem som bare gleder seg til sånne ting. Kan ikke huske at jeg var nervøs, ja livredd, på denne måten med Poden og Snuppa. Tenkte vel ikke særlig over alt som kunne gå galt. Nå var katastrofetankene på høygir.

Og etter alle de avlyste ordinære ultralydene så var det uvirkelig å faktisk skulle ned trappene til svangerskapspoliklinikken, en aldri så liten milepæl faktisk.
Selv om jeg har vært der mange ganger før, så begynner det å bli noen år siden, så det føltes mer som første gangen. Var usikker på hvor jeg skulle og hele pakka, men kjente meg da igjen til slutt.
Vi slapp heldigvis å vente så lenge, kom kjapt inn til en hyggelig og forståelsesfull, svensk vikarjordmor. Og med en gang hun slo på skjermen så vi i alle fall at der var liv. Lettelse nr. 1!
Så mye liv var det at det var vanskelig å få målt alt, Mirakelet skled stadig unna. Egentlig greit nok, for da tok undersøkelsen lenger tid. Jordmoren prøvde også som en helt å få tatt gode bilder som vi kunne ta med hjem, men der var det absolutt ingen samarbeidsvilje. Men, så lenge alt så helt perfekt ut så var det helt OK. Bilder blir det vel nok av etterhvert alikevel..
Så all nervøsiteten og katastrofetankene var bortkastet energi, det eneste "negative" som skjedde var at termin ble satt tilbake en uke. Har nå faktisk akkurat samme termindato som med Poden, ganske utrolig!

Lettelsen var enorm da vi gikk derfra, og jeg svevde egentlig gjennom hele dagen. Tenk så heldige vi er! For en lykke! Endelig turte jeg å gå innom H&M og kjøpe noen bittesmå babyplagg. Nøytrale sådanne, siden vi ikke har lyst å vite kjønn før fødselen. Og i ettertid har jeg til og med våget meg inn på Babyshop - et stort skritt for meg!

Forrige tirsdag forsvant altså stort sett i en lykkerus. Jeg hadde klump i halsen hele dagen og var totalt utladet da dagen var over. Endelig fikk vi også fortelle vordende storesøsken om Mirakelet. Endelig kunne jeg gi dem bøkene som jeg kjøpte til dem for 3 år siden, og som jeg heldigvis aldri rakk å gi dem før vi mistet Une. Nå fikk de overlevert hver sin bok om å ha baby i magen, med ultralydbilder av deres helt egen lillebrøster på innsiden. Tok en liten stund før de koblet det opp mot min mage, og da det gikk opp for dem hva vi prøvde å fortelle trodde de knapt nok på oss. "Er det virkelig sant?"
Så brøt jubelen løs. Spesielt Snuppa var og er helt på tuppa. Reaksjonen var å hoppe opp og ned og juble "Jeg skal bli storesøster! Jeg skal bli storesøster!" Dette gjentas fortsatt daglig.. Endelig! Dette har hun ventet på! Begge to er veldig opptatt av det som skal skje og av babyen i magen, og det blir mye magekos. Som jeg har gledet meg til å dele dette med dem!

Og de deler det selvfølgelig med Gud og hvermann.. Treffer de noen de ikke har snakket med på en stund så er dette det første de forteller, nesten før de sier hei. Så ryktet sprer seg som ild i tørt gress. Nesten litt ubehagelig. Jeg har blitt så vant til å skjule graviditeten at det er skummelt å høre dem fortelle det. Like skummelt å bekrefte når jeg får spørsmål om det stemmer. Føler meg plutselig veldig sårbar, og kunne egentlig godt skjult dette til januar. Men det blir vel heller vanskelig..
Men det er rart. Jeg har ønsket dette så lenge. Nå skjer det. Og jeg vil helst bare holde det for meg selv. Kanskje mest pga. frykten for at det alikevel skal gå galt. Fallhøyden nå er mye større enn før.
Jeg vet at jeg burde nyte dette. Og det gjør jeg også, for all del. Men frykten er der alikevel. Jeg vet at selv om man har kommet halvveis, ja, uansett hvor langt man har kommet, så er det ingen selvfølge at det går bra. Mest sannsynlig så gjør det nok det, men jeg vet hvor fort lynet kan slå ned. Hvor brutalt livet kan være.

Vi er snart halvveis til målet. Jeg begynner så smått å planlegge innkjøp og permisjon. Jeg tør å drømme litt mer om hvordan det nye livet vil bli. Men panikken er ikke så langt unna om Mirakelet har en rolig dag. Og gleden og undringen er like stor hver gang jeg kjenner hvor mye styrke det kan være i bittesmå føtter.♥

Lykke!

Et stk. sprellende Mirakel i uke 15!

Ferietid

Bloggen har blitt kraftig nedprioritert de siste månedene, så nå er det på høy tid med en oppdatering.
Livet flyr avgårde, og jeg henger på så godt jeg kan. Snuppa har i skrivende stund en av sine siste dager i barnehagen, mens Poden forsyne meg snart er ferdig med 1. klasse!
Til høsten har vi to skolebarn - helt utrolig!

Jeg trives i min nye jobb, selv om jeg merker tidsklemma mye mer. Nå er jeg så heldig at jeg har to dager fri i uka, og det nyter jeg! Ferien nærmer seg også med stormskritt, i morgen har jeg min siste arbeidsdag og på lørdag suser vi avgårde over dammen. Der blir det først et par dager i New York, før vi tar turen videre til Texas og familien min der. Så tar vi alle etterhvert en avstikker til Florida, Disney World og Disney-cruise. Blir en begivenhetsrik måned, og jeg har en følelse av at jeg kommer til å trenge ferie etter ferien.. ;-)

Skal i alle fall bli godt med litt avveksling og familietid nå, og jeg gleder meg til at ungene endelig skal få se hvor morfar bor. Er på tide! Vi har ventet og telt ned så lenge nå, og plutselig er det bare noen få dager igjen før vi sitter på flyet alle fem.

Ja, vi tar nemlig med oss en blindpassasjer.
Denne lille, sprellende astronauten..

Pga. jobben min som ikke er fast enda, og fordi vi skulle på denne ferien, bestemte vi oss for å ta prøvepause fra april. Men nå har det seg sånn av at jeg av en eller annen merkelig grunn alltid blir gravid i april. Poden ble unnfanget i april til tross for at jeg gikk på pillen, og de siste 3 årene har jeg også blitt gravid i april. 2013 var intet unntak i så måte, 24. april sto jeg nok en gang med en positiv test i hånda. Så nå kan jeg skryte på meg 4 aprilgraviditeter på rad. Sånn kan det altså gå! Her har jeg ikke hatt noe annet enn veldig tidlige SA'er og kjemiske graviditeter siden januar i fjor til tross for iherdig prøving, og plutselig sitter den når vi overhodet ikke prøver. Når det passer aller minst faktisk. Men det gjør selvfølgelig ingenting. Ei heller at formen har vært elendig de to siste månedene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så dårlig i et svangerskap, og det har jo blitt noen etterhvert. Jeg har fortsatt jevnlige dater med doskålen, men øyner alikevel litt lys i tunnellen nå. Endte opp med 3 ukers 100% sykemelding, men fungerer nå i alle fall 50%.

I dag ble jeg "uteksaminert" fra avdeling for barnløshet (en plass jeg forøvrig føler meg fullstendig malplassert, jeg er jo en av de heldige som har barn), gynekologen var veldig fornøyd og optimistisk og ba meg til og med om å komme innom med det ferdige resultatet i januar. Jeg tar ikke helt av, jeg vet så alt for godt at mye kan skje enda. Men hver uke er en seier. Nå er jeg ca. 11 uker, er det fortsatt liv når jeg kommer hjem om en måned så kan jeg tillate meg litt mer optimisme.

Årets ferie blir ikke helt som forventet, kofferten er nå fylt med de mammaklærne jeg egentlig skulle hatt med på ferie for 3 år siden, cruise-drinker må være alkoholfrie og formen må taes hensyn til. Men jeg kjenner at det alikevel er helt OK! :-)

Uke 8 - Snipp, snapp, snute..

Håper dere andre har hatt en bedre start på året enn oss. For etter flere uker med kvalme og en jul uten julemat og julegodis, viste det seg nok en gang å være bortkastet.

Kom selvfølgelig til samme gyn. som sist i dag. Etter litt leting fant han fostersekk med et foster som hadde vokst betydelig, men verken han eller en kollega fant hjerteaktivitet.

Graviditetene mine blir kortere og kortere, denne gangen kom jeg ikke til uke 9 engang. Forsåvidt greit at det skjer såpass tidlig, men alikevel vanskelig.

Nok en gang var det min egen personlige engel av en sykepleier som dukket opp for å ta seg av oss. Tredje gangen på rad at hun møter oss i denne prossessen. Jeg er så takknemlig for denne fantastiske sjelen at jeg ikke har ord. Jeg griner hver gang jeg ser henne, men det er kun fordi jeg føler at hun er den eneste som virkelig har tatt seg av oss. Det er rett og slett en lettelse når hun kommer "flygende".

Jeg fikk valget mellom medisinsk abort og utskrapning, og valgte førstnevnte. Er sånn det har blitt gjort hver gang, så jeg ser ingen grunn til å gjøre det annerledes. Siden jeg har tatt Fragmin ville de ikke starte med en gang, og jeg må også inn på avdelingen for å få kuren siden jeg kan få en veldig kraftig blødning. Ellers kunne jeg ha gjort dette hjemme. Nå blir gangen at jeg reiser og får den første tabletten i morgen, også er det inn på avdelingen for selve aborten på torsdag.

Etter det må vi vente på innkalling for å sende ny henvisning til genetisk avdeling. Ikke at jeg har den store troen på at de kan hjelpe oss noe mer, det vil vel ta alt for lang tid, noe jeg ikke har så mye av lenger.

Derfor kommer vi sannsynligvis ikke til å vente med ny prøving. Vi har snakket om dette den siste uken, for vi var forberedt på at det kunne gå denne veien (jeg var dog ikke helt forberedt på å se så god tilvekst, men det hjelper lite når hjertet ikke slår). Heretter får ting bli som de blir. Uansett så er det vanskelig å tro at en eventuell ny graviditet vil ha noe annet utfall enn de 5 siste. Men jeg ser ikke noen annen utvei enn å fortsette og prøve, og håpe at gullegget dukker opp til slutt.

Uke 7 - Hmmmm

Ny kontroll på sykehuset i dag. Jeg var ikke særlig optimistisk med tanke på at jeg spottet litt igjen på søndag. Det faktum at jeg er full av graviditetssymptomer kan sikkert like gjerne være pga. Pregnylen. Og selvfølgelig kan også spottingen ha med Fragminen å gjøre. Sistnevnte mente gyn. også.

Ja, om han i det hele tatt var gynekolog da. For han vi kom til i dag kan ikke ha vært særlig erfaren i alle fall. Han begynte likegodt med å miste ultralydstaven i gulvet. Bra start.. Og bedre skulle det bli. For fostersekken dukket opp med en gang og var større enn sist, men ingen av oss klarte å se noe inni.. Han mente det lå noe helt opp mot veggen, men det neste var at vi ikke så noen pulsering. Mannen (ja mannen!) fikk ham til å snu litt på staven, og etterhvert så først mannen (ja, mannen igjen!) og så gyn. en pulsering som visstnok var hjerteslag. Gyn. målte et eller annet til 6mm, men det er jo alt for lite for mine 7+5 uker. Så om det var et embryo, og målene var riktige, så går dette dit pepper'n gror. Jeg selv er ikke engang overbevist om at pulseringen var hjerteslag.

Men men. Ny sprøyte med Pregnyl ble satt, og ny time er neste tirsdag. Regner med at det er over da, om ikke før. Bedre at det skjer nå enn senere i svangerskapet i alle fall. Blir rimelig overrasket om dette går veien for å si det sånn..

Uke 6 - Pulserende hjerte

I dag var det tid for å troppe opp på sykehuset igjen. Har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har gått gjennom dørene på gyn.pol.
Etter en helg med ekstremt dårlig form, var jeg ganske sikker på at det fortsatt var noe der inne, men det store spørsmålet var om det ville være mulig å se stort så tidlig. Er i dag etter mine beregninger 6+4, 6+3 etter siste mens. Sist jeg var på UL så tidlig så vi bare en plommesekk. Men jeg har også vært på UL'er der vi har sett små spirer med bankende hjerter på dette tidspunktet.

Rett ved sykehuset kjørte vi forbi en begravelsesbil. Bad omen! Klarte ikke å la vær å tenke på om det var et tegn. Man blir jo litt smårar. I heisen opp fikk jeg selskap av en mann med et nyfødt nurk i en vogn. Litt bedre følelse. Og en dame med en nyfødt i sånn gjennomsiktig seng på hjul kansellerte begravelsesbilen ut. I alle fall enn så lenge..

UL viste i alle fall et embryo på 3mm, noe som tilsvarte 5+6. Gjør meg ikke superoptimistisk. Sist jeg hadde for lite embryo (lå da en uke bak hele tiden) endte det ikke godt. Da jeg hadde SA var det rundt 2mm på denne tiden, men da spottet jeg samtidig. Også skal det sies at det har gått galt når embryo/foster har lagt omtrent etter skjema også. Alikevel begynner jeg å lure på om dette med størrelsen kan ha noe med en eventuell genfeil å gjøre. Rolig er jeg i alle fall ikke..

Men, pr. i dag er det i alle fall en ørliten spire med bankende hjerte i magen min. Fikk en sprøyte med Pregnyl i dag, og skal tilbake en gang i uka fremover for å få satt ny. Får også UL hver gang. Har også fått en sterkere dose Fragmin enn sist, så nå er jeg på sprøytekjøret igjen.

Så er det bare å vente og se hva som skjer i ukene fremover..

Mannen ba gyn. om å få med et bilde. Selv om det ikke er mye å se, så er i alle fall dette det første bildet av denne lille spiren. Håper på mange, mange fler.

En liten bokser

Ny UL på sykehuset i dag, og vi fikk se et perfekt lite nurk som lå og trente på bokseslagene sine.♥
3 cm har h*n blitt nå, og hjertet slo rundt 150 slag i minuttet. Mor ble umiddelbart forelsket.

Nå får vi bare håpe at det lille vidunderet fortsetter å bokse og sprelle i minst 28 uker til. Denne gangen MÅ det og SKAL det gå bra!

De siste dagene har vært veldig slitsomme psykisk. På søndag kom plutselig alt som har skjedd det siste året tilbake for å spøke med meg, ikke bare de gangene vi har mistet, men også hvordan situasjonen har blitt taklet av svigerfamilien. Samme hvor mye jeg prøver så klarer jeg ikke å komme over hvordan de behandlet oss da jeg var gravid i fjor vår/sommer og den manglende støtten etterpå. Det har såret enormt, og  med stadige drypp i det siste med hvor tankeløse de kan være ovenfor andre og hvor mye de tenker på seg selv og sitt så ble det bare for mye for meg. Har sett mye i løpet av det siste året som har åpnet øynene mine for å si det sånn, og av og til blir man sliten av å prøve og overse alt. I kombinasjon med at jeg nå har nådd 10 uker og at den kritiske perioden for meg nærmer seg med stormskritt, gikk jeg dermed på en skikkelig psykisk smell. I går orket jeg ikke noenting, og mannen måtte ringe svigers og be dem ta ungene mens han jobbet ettermiddagsvakt. Det tror jeg faktisk åpnet øynene deres litt, for svigermor hadde sagt at når vi ba om hjelp så betydde det at vi virkelig trengte det. Nemlig! Vi er ikke dem som lemper ungene over på besteforeldre i tide og utide. Mannen hadde forklart at vi var på vei inn i en veldig vanskelig fase av svangerskapet nå, og det hørtes ut som om de kanskje forsto. Håper at de kanskje kan vise litt mer forståelse og interesse heretter.

I dag fikk jeg forøvrig tilfeldigvis høre at en "venninne" er gravid. Hun har ikke sagt noe til meg, men en annen felles bekjent hadde møtt henne med kul på magen da hun var på besøk i disse trakter. Virket som om hun hadde tenkt å overraske med dette, bare dukke opp med magen liksom. Nå hadde hun ikke rukket dette på den korte turen som hun hadde hatt her nå, men hun kommer visst tilbake i juli. Da regner jeg med at hun vil komme på besøk til oss med sønnene sine. Men stiller meg veldig undrende til hvordan hun tenker om planen hennes er å bare dukke opp hos oss med kul på magen da. Hun vet at vi mistet Une i fjor sommer, og burde kanskje være litt mer fintfølende i forhold til dette. Tror det hadde vært ganske ubehagelig om hun dukket opp uten å si noe om dette først. Vi har jo vært i kontakt de siste månedene, og jeg har flere ganger spurt hvordan det går med henne, uten at hun har sagt noenting. Nå er jeg i alle fall veldig glad for at jeg aldri fortalte henne om Iven, og at hun heller ikke vet noe om denne lille spiren.

Jaja, tilbake til min egen vakre spire som jeg håper vil vokse seg stor i magen min i månedene fremover. Den, sammen med de to småtrolla vi allerede har, er tross alt det viktigste i den store sammenhengen. Kjenner det  var godt å få se de små livstegnene på UL i dag, selv om det er skremmende også. Man blir plutselig så mye mer knyttet til dette nurket. Det er ikke lenger bare en liten klump, det er faktisk et lite menneske med hode, kropp, armer og bein. Så mange drømmer er knyttet til dette lille vesenet. Så mye håp, og så mye frykt. Er det ikke vår tur nå så vet jeg ikke.. Det MÅ bli en nyttårsbaby ut av dette! De neste ukene blir utvilsomt slitsomme, men nå skal jeg i alle fall prøve og tenke positive tanker frem til neste UL om to uker.

Uke 8 og offisielt igang

I dag var dagen her, jeg hadde nok en gang time på gyn.pol. Nok et svangerskap skulle bli virkelig og dokumenteres svart på hvitt. Hadde ikke mye lyst å dra til sykehuset. For et år siden hadde jeg knapt nok vært innom dørene der, nå er jeg litt for godt kjent, i alle fall på den gynekologiske delen. Jeg er egentlig møkk lei og skulle helst sluppet. Men må man så må man.

Kom akkurat tidsnok, og gyn. kom ut for å hente oss mens jeg var en tur på do, så å sitte på venterommet slapp jeg i alle fall denne gangen. Hun begynte med å gå gjennom resultatene fra undersøkelsen av Lille Håp og morkaken, og jeg fikk meg umiddelbart et slag i trynet da hun fortalte at det var ei jente. JENTE?!!? Da vi var på sykehuset i januar sa sykepleieren at gyn. hadde sagt at det så ut som en gutt, og dette har jeg gått og trodd i 4 måneder. Også var det altså ei lita jente som skulle ha kommet til oss om et par måneder. Plutselig ble det så virkelig og vanskelig. Ei jente som snuppa. Ei jente som skulle ha overtatt alle kassene med klær etter henne. Huff, nei, jeg kan ikke tenke på det engang. Ikke den, ikke han, HUN. Det er jo plutselig alt jeg tenker på. Passer jo utrolig bra at vi skal ha urnenedsettelse på tirsdag. Da skal hun få hvile sammen med broren eller søsteren sin. Lille jenta vår..

Ellers så var det ikke noe nytt. Ingen konklusjon om årsak. Ingen unormale funn. Vi sitter igjen uten svar. De hadde ikke testet for kromosomfeil, men det var ingen tegn til at det var noe sånt. Ingen tegn til blodpropp i morkaken. Hva er det da som skjer? Jeg begynner å lure på om det er min teori nummer 2 som er grunnen. Et eller annet i livmoren. Kanskje skjedde det noe etter SA'en. I så fall så har vel ikke spiren som bor i magen nå de lyseste fremtidsutsiktene..

Men spiren er der i alle fall, og foreløpig ser alt helt normalt ut (men den har vi jo hørt før). 8+3 i dag, og spiren var rundt 1,5 cm lang, hadde et lite bankende hjerte, "nistepakke" og god tumleplass. So far so god. Nå er det altså virkelig. Det er et lite liv i magen min som jeg skal gjøre alt for å holde liv i. Denne gangen fikk jeg uttelling for all masingen og dro fra sykehuset med en haug med Fragmin. Jeg er slettes ikke så sikker på om det har noen funksjon lenger, men da har jeg i alle fall prøvd. Blir interessant å se hvordan det går å stikke seg selv i magen hver dag. Kjenner jeg gruer meg til å i det hele tatt prøve. Men det får gå. Mannen trår vel til om han må vil jeg tro. Og om vi begge feiger ut så får vi heller innlemme en sykepleiervenninne i hemmeligheten.

Så da er vi offisielt igang. Fremdeles avventende og avmålt. Faktisk såpass avmålt at jeg ikke engang ba om å få med UL-bilde i dag. Det så alikevel mest ut som en liten klump. Tar det heller neste gang. Skal tilbake om 12 dager, da i uke 10. Og jeg får all oppfølgning av den herlige gyn. som har tatt seg så godt av oss både et par ganger før vi mistet Iven (som er et navn jeg ikke føler passer helt lenger, men det får bare være) og ikke minst etterpå. Faktisk så har hun operasjonsdag den dagen vi skal tilbake, men hun sniker oss inn alikevel. Det er godt å føle seg tatt vare på og å ha bare ett menneske å forholde seg til i disse nervepirrende ukene.

Nok en UL overstått

I dag var det tid for nok en UL i dette svangerskapet. Var ikke like nervøs denne gangen siden jeg hørte hjertelyd i går, men isteden var jeg i enormt dårlig form. Våknet med hodepine i morges, og måtte for første gang i dette svangerskapet kapitulere og henge over doskålen en stund. Dermed følger jeg svangerskapet med snuppa, da jeg begynte å spy etter 12 uker.. Spydde nok en gang i bilen på vei til gyn. Jaggu godt jeg var forutseende og tok med poser.

Gyn. var ytterst fornøyd over å høre om min dårlige form, og enda mer fornøyd ble han da jeg kom meg opp på UL-benken. Der lå nemlig nurket vårt og hikket, som visstnok er et sunnhetstegn. Han sjekket alt opp og ned og i mente, og alt så veldig bra ut. Ingen avvik av noe slag som han kunne se, og nurket har vokst fint siden sist. Det er nå 6,4 cm crl, 2,3 cm mellom ørene og hjertelyden var på 176. Veksten ligger fortsatt en uke bak EL-terminen, så jeg må nok bite i det sure eplet og innse at dette på et eller annet vis som jeg ikke forstår stemmer og at terminen blir i begynnelsen av august. Men satser på julifødsel alikevel, de to andre har jo kommet før termin.

Var utrolig deilig  få en titt igjen, men denne gangen er alt annerledes. Sist jeg var på UL på samme tid gikk jeg derfra med senkede skuldre og en overbevisning om at det skulle gå bra. En uke senere stoppet veksten til Tredjegull. Denne gangen er jeg fortsatt ikke overbevist om at dette skal gå bra, men jeg ser hver fine UL som en liten seier. Gyn. skjønner bekymringene mine, og satte meg opp til ny time om et par uker. Ser det fortsatt bra ut da føler jeg at vi har kommet over et stort hinder. Og etter den timen er det bare 2 uker til ordinær UL. Den har vært et stort mål hele veien. Nå er den nøyaktig 1 måned unna og innen rekkevidde!

Jeg satser på at vi har fått vår dose nå, og at lynet ikke slår ned på samme plass to ganger. Men alikevel vet jeg at enkelte ganger skjer det. Det er rart å tenke på at vårt lille Håp nå snart er like stor som Tredjegull var da veksten stoppet. Jeg ser så klart for meg det lille nurket som kom ut sist juli, og det er så uendelig rart å tenke på at denne lille nå ser omtrent sånn ut. Kynikeren i meg tenker på at om det skulle gå galt nå så har nurket blitt så stort at vi må gjennom det samme igjen. Og hva gjør vi da? Det er ikke plass til flere navn på gravsteinen. Syke tanker som jeg aldri hadde trodd jeg skulle ha.

De neste par ukene blir tøffe, men håpet om et bedre utfall denne gangen lever. Vi må bare tro!
Lille Håp lå vanskelig til for å få gode 3D-bilder denne gangen, men et vanlig UL-bilde av mirakelet fikk vi med.

3,7 cm sprellende lykke!

Overskriften sier vel alt!
Akkurat nå tror jeg at jeg er verdens lykkeligste - selv om jeg vet at det bare varer noen dager før angsten kommer snikende igjen. Da er det godt at jeg har time for ny UL om et par uker. ;-)

Måtte vente en stund før vi kom inn til gyn. i dag, og da han endelig kom og hentet oss var jeg fullstendig frynsete. Han ville prøve utvendig UL først, og da han slo på skjermen måtte jeg knipe øynene igjen. Var så utrolig redd for hvilket syn som ville møte meg. Etter at jeg åpnet øynene tok jeg dem aldri vekk fra skjermen. For der var det et nydelig lite nurk på 3,7 cm med et hjerte som banket fint og sterkt ca. 180 slag i minuttet! Og der Tredjegull var ganske rolig på UL, tok denne spiren det igjen med sprelling på høyt nivå!

Denne undersøkelsen var som forventet noe helt annet enn på gyn.pol., hvor de ikke var særlig nøye og det var over på et par minutter. Først så han lenge med utvendig UL, der alt så fint ut. Siden nurket fortsatt er litt lite, tilsvarte uke 10+3 (perfekt vekst siden forrige UL forresten), så bestemte han seg for å ta innvendig UL også for å få enda bedre bilde. Helt greit for meg! Alt så fin-fint ut! Nurket har 10 fingre og 10 tær. Hjerne og mage så helt fint ut. Nakkefolden så ikke forstørret ut, men det er egentlig litt for tidlig å måle den enda. Det vil vi se bedre neste gang.
Bottom line: alt ser normalt ut akkurat nå!

Jeg vet jo så alt for godt at det ikke finnes garantier, men for hver positive UL får jeg litt mer håp og tro. Vi har enda ikke kommet til det punktet da Tredjegull ga opp, for meg er det den store "bøygen". Men i dag er en bra dag. En lang og grundig UL var akkurat det jeg trengte. Følelsen av å bli tatt vare på, og forstått. Gyn. skjønte godt at det var viktig med regelmessige UL'er litt til, og ga meg beskjed om at hvis det ble for vanskelig for meg skulle jeg bare ringe, så fikk jeg evt. komme inn på slutten av dagen og ta en titt. Men jeg tror nok jeg skal klare å vente disse to ukene, når jeg vet at jeg for øyeblikket har verdens vakreste lille sprellemann i magen! ♥

Flying home for Christmas..

..med gode nyheter i bagasjen. Eller heller i magen!
Nervøs som vanlig foran UL i dag. Nok en gang en ny gyn., en utenlandsk en som jeg ikke forsto så godt. Begynte bra da vi satte oss ned og hun spurte om det bare var å sende inn papirene for svangerskapsavbrudd eller noe sånt. Svangerskapsabrudd??? Heldigvis hadde hun tatt med seg feil papirer, og jeg sender en liten sympatitanke til dem det gjaldt. Hun var rimelig flau etterpå!

Opp i stolen, og vårt lille håp/mirakel dukket opp. Hun målte den først til 15,8 mm, og katastrofetankene mine kom umiddelbart. Det var ikke mye til vekst på en uke. Hun tok et bilde for oss, og forandret så litt på stillingen til staven for å ta nytt mål. Denne gangen ble det 17,9 mm, noe som tilsvarte uke 8+2 og akkurat en ukes vekst. Det kan jeg leve med, selv om jeg ikke klarer helt å la vær å bekymre meg. Mannen mente hun målte en gang til og fikk litt over 18 mm, jeg husker det ikke. Hun sa selv at utstyret  var dårlig og at det var vanskelig å se skikkelig, og det har vi jammen oppdaget selv. Jeg har vært på en del ultralyder nå, og føler at jeg har litt peiling, men på gyn.pol. ser jeg nesten ingenting. For meg ser det rett og slett ut som en deformert klump (sorry lille venn), men hun mente hun så både armer og ben. Og hjertet slo som det skulle. Hun konkluderte i alle fall med at alt så fint ut, og at jeg skulle slappe av i jula. Så da prøver jeg på det. Hun foreslo en UL etter uke 12, men den tar jeg ikke der! Ringer min private gyn. etterpå og prøver å få en time hos ham når vi kommer hjem fra juleferie.

Nå skal det siste gjøres klart her før ungene og jeg flyr hjem til familien min i ettermiddag.
Nå håper jeg alle får en riktig god jul, og at 2011 er året da alle drømmer blir oppfylt!

Håper inderlig at vi får treffe denne lille klumpen i juli 2011!

Ultralyd

I dag var det tid for nok en ultralyd. Den siste uken har jeg brukt til å forsone meg med at dette ikke går veien. I går panikkshoppet jeg julegaver, for jeg regnet med at butikker ikke ville være plassen å være denne uken. Vel, det er det vel uansett ikke, om man ikke liker komplett kaos. Men det var ikke helt det jeg tenkte på da..
Helgen ble brukt til å vurdere om jeg ville ha utskrapning eller medisinsk abort - så sikker har jeg vært i min sak! Det har til tider vært vanskelig å akseptere, spesielt siden symptomene er høyst tilstedeværende. Jeg tror jeg har brekt meg mer den siste måneden enn i alle de andre svangerskapene mine sammenlagt. Men nå hadde jeg jo symptomer etter at Tredjegull døde også da. Og med et mål på stusselige 2,6 mm i det som skulle vært uke 7 så må man være realistisk (om man ikke er mannen min da).

Troppet opp for blodprøve først. Lang ventetid der, og så enda lenger å vente før klokken ble 12 og jeg skulle opp til UL. Blodprøvesvaret fra i dag fikk jeg ikke pga. kaos på labratoriet (de er ekstremt ineffektive når det gjelder sånt på vårt sykehus virker det som). Gyn. kunne fortelle at prøven fra forrige uke var på 19 000, noe hun mente var veldig bra. Vi snakket litt (hun hadde forøvrig med seg den samme turnuskandidaten som idiot-gyn. fra den første UL'en hadde med seg - gadd ikke å si noe på det, var bare helt utenfor), og hun var sikker på at hun ville se utvikling i dag siden ingenting tilsa at det hadde gått galt. Jeg nevnte det med størrelsen fra sist, men det mente hun jeg ikke skulle bekymre meg for.

Så var det opp i stolen. Jeg ville helst ikke se på skjermen, men klarte selvfølgelig ikke å la vær heller. Og der så til og med jeg at det hadde vært utvikling! Sist var det såvidt jeg så noe, bare en bitteliten, pulserende klump klistret inntil fostersekkveggen høyt oppe. Nå lå det en mye større klump med et lite bankende hjerte i en mye bedre posisjon! Ble litt oversvømmelse i øynene da gitt.

Gyn. var veldig kjapp. Målte ikke antall hjerteslag og målte kun størrelsen én gang. Min private gyn er utvilsomt mye grundigere, han måler opp og ned og i mente. Her tror jeg hele undersøkelsen tok et minutt eller 2. Men det er greit når resultatet er så bra. Hun målte spiren til 11,3 mm - og dermed har den utviklet seg fin-fint fra sist uke, og tilsvarte i dag 7+2. Jeg skal ut fra EL være 8+1, men så lenge utviklingen er bra så spiller det liten rolle. Hun mente at jeg kunne ha blitt befruktet høyt oppe (?) og nevnte igjen at det kunne ha festet seg sent. Alt så i alle fall veldig fint ut og hun syntes det var på tide å slutte å bekymre seg. Det var faktisk det første hun sa da vi så på skjermen. "Hva mer skal til for at denne jenta skal slutte å bekymre seg?"

Alikevel viser hun full forståelse for at jeg gjør akkurat det. Jeg har tross alt en forhistorie som gjør det vanskelig å senke skuldrene. Så jeg får lov å komme inn til en ny UL før vi reiser på juleferie neste mandag. Da har forhåpentligvis den lille klumpen utviklet seg enda mer, og jeg kan (prøve å) slappe av i jula. Er utrolig glad for at jeg traff på akkurat denne gyn. Litt greit å bli sett på som et menneske også!

Da vi kom ut på gangen igjen knakk jeg helt sammen. De siste ukene har vært en tøff påkjenning psykisk, og jeg var så glad og lettet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. På tross av realismen så har jeg håpet og bedt om et mirakel. Og akkurat det følte jeg at det var i dag - et mirakel! Nå er nytt håp tent. Kanskje er vi så heldige at det blir baby på oss i juli alikevel?

Hope floats

Ultralyd på gyn.pol. igjen i dag.
Regnet ikke med å se noe utvikling, og var egentlig ganske klar for å se slutten av dette svangerskapet. Ventet i en hel evighet før jeg fikk komme inn til en hyggelig kvinnelig gyn. som virket som hun forsto situasjonen vår litt bedre enn han jeg var hos forrig uke. Snakket litt, så var det opp i stolen.
Skjermen var vendt fra meg først, og jeg var veldig glad for at jeg skulle slippe å se.
Det første hun sa var at det så da ut som om det hadde utviklet seg siden sist, og så snudde hun skjermen mot meg. Hun slet litt med å få riktig bilde på skjermen, måtte trykke meg på magen for å få fostersekken med innhold i riktig posisjon. Helt øverst lå en liten klump og pulserte. Jeg slet fælt med å se det og tittet til og med på feil plass, men fikk det med meg etterhvert jeg også. Så det har altså utviklet seg, og der er liv.

Men så var det størrelsen da. Hun målte den til 2,6 mm, men prøvde kun en gang og det virket som om hun kun gjorde det fordi jeg spurte. Jeg syntes nemlig den burde ha vært mye større ut fra mine 7+1 uker. Hun mente at befruktningen kunne ha skjedd senere enn jeg tror, og at egget kan ha brukt lang tid på å feste seg, og mente jeg var i uke 6 og at det derfor så ut som en normal graviditet. Nå var Tredjegull 6 mm i uke 6 da, og den vi mistet i mars 2 mm på samme tid. Så jeg vet ikke jeg..

Jeg tok hCG-prøve, og skal tilbake for ny prøve og UL om en uke. Så får vi se.
Jeg er forsåvidt glad for at det ser ut til å utvikle seg, og at det tilsynelatende virker som en normal utvikling i og med han i forrige uke mente jeg var i uke 5, og at det altså tilsvarte uke 6 i dag. Dessuten virker det som om utstyret de har på sykehuset er av en mye dårligere kvalitet enn det min private gyn. har, noe som også kanskje kan spille inn. Har aldri slitt med å se noe hos ham. Her synes jeg kvaliteten er så dårlig at jeg ikke gidder å be om å få med bilde engang.

MEN, jeg tar denne utviklingen med en klype salt. Jeg er ikke spesielt beroliget, og føler fortsatt på meg at dette ikke er en normal graviditet. Men man kan jo håpe bittelitt mens man venter på den videre utviklingen.

Ikke så positiv ultralyd

6+1 i dag, og første ultralyd er unnagjort.
Det jeg sitter igjen med er bekymring og en voksende oppgitthet over helsevesenet.
Hadde jo egentlig fått time til UL på fredag, men den legen som jeg var hos i oktober ville ha meg inn allerede i dag. Hun var også positiv til progesteronstøtte. Jeg var ikke så veldig positiv til denne tidligere timen, i og med jeg var redd for at det skulle være for tidlig å se noe, men stolte på henne.

Etter å ha sittet og ventet en god stund på gyn.pol. i morges, ble jeg endelig ropt opp. Og ikke av den legen jeg forventet, isteden kom jeg inn til en mannlig gyn. som med på slep hadde en ung turnuslege. Spurte meg ikke engang om det var greit!

Snakket litt før jeg hoppet opp i stolen. Føltes ikke helt kult å ha to stykker som stirret oppi der, men..
Gyn. kjente i alle fall at livmoren var noe forstørret. Så var det UL, og på skjermen så vi et hulrom med plommesekken i. Ikke noe embryo. Gyn. bekymret seg ikke over det, mente jeg var i uke 5 og satte meg opp til ny time om en uke. Trodde visst ikke stort på meg da jeg prøvde å si at jeg visste nøyaktig når EL var. Og progesteronstøtte, nei, det trengte jeg ikke. Greit nok det, tror ikke det ville hatt så mye for seg på dette stadiet alikevel, men jeg er møkk lei av å få forhåpninger om hjelp for så å stadig få nye slag i trynet.

Nå er jeg lei! Sint og frustrert. Fatter ikke hvorfor jeg skal være så uheldig, både i forhold til graviditet og de fleste legene jeg møter på. Hadde virkelig håpet at jeg kunne dra hjem til jul med gode nyheter, men nå regner jeg med at jeg heller kan bøtte innpå med vin og fenalår.

Selvfølgelig er det en liten sjanse for at det var for tidlig å se noe mer. Har aldri vært på UL så tidlig som 6+1, men jeg har vært litt senere i uke 6 flere ganger og sett noe hver gang. Tredjegull var 6mm og hadde tydelig hjerteslag i uke 6+4 (eller 5?), og selv da vi mistet i uke 7 så vi en 2 mm spire med bankende hjerte i uke 6. Så dette virker ikke lovende..
Kan håpe sykehuset har dårligere utstyr enn min private gyn., eller at denne gyn. ikke lette grundig nok (for det gikk fort), men innerst inne vet jeg hvilken vei det går - igjen.

Skal det virkelig ikke bli noe sistegull på oss?

Hahahaha. Så sjekker jeg mailen min og ser at jeg nok en gang har fått fødeplass på ABC (måtte jo søke tidlig selv om jeg ikke hadde helt trua). Man burde jo ha blitt glad, men det eneste jeg tenker er at jeg nok en gang må avbestille plassen. Drømmen om fødsel på ABC er langt unna og blir sannsynligvis aldri virkelighet.

Godkjent for videre svangerskap!

I går var tiden endelig inne for en sniktitt på spiren igjen. Og som den hadde vokst! Over 6 cm var den nå. Målene tilsa at jeg var 12+2 i går og har termin rundt 4. januar, men jeg holder meg til EL-termin frem til ordinær UL. Gyn. sjekket grundig, og fant ikke noen avvik av noe slag. Så nå kan jeg forberede meg på fødsel i desember/januar! Var utrolig deilig å kunne gå ut derfra med senkede skuldre.

Nurket virket ganske bedagelig, virket som den sov til å begynne med og rørte bare litt på seg innimellom. Kanskje den blir litt roligere enn søsknene sine? På slutten ble den dog rimelig irritert og begynte å sprelle og vri seg. Lille søtnosen.♥

Glemte helt å be om bilde da jeg lå der på benken, men gyn. ordnet et til oss etterpå alikevel. Ikke verdens beste kvalitet. UL ble tatt utvendig denne gangen, så det spiller også kanskje inn. Men man ser da et lite nurk og hjertebølgene:















Feiret UL med å dra ut og kjøpe litt mammaklær. Hadde litt manko på sommertøy, men har ikke turt å handle inn noe før jeg visste hvordan dette ville gå. I dag får vi middagsbesøk av en kompis, og jeg gleder meg til å dele nyheten med ham.

I'm in love!!!

I dag var tiden inne for UL nummer to. Nervene var på plass, men jeg hadde alikevel en god følelse. Og den skulle vise seg å stemme. Vi så med en gang en liten spire som hadde vokst enormt siden sist, nå var den en liten bamsemums med hode, kropp og anlegg til armer og ben. Nesten 2 cm har den blitt, og 8 mm mellom ørene! Hjertet slo jevnt og trutt med 185 slag i minuttet. Et utrolig vakkert syn! Og enda bedre ble det da vi plutselig så små bevegelser!!!
Jeg trodde ikke vi skulle få se det så tidlig, men både vi og gyn. så tydelig at h*n beveget på seg flere ganger. Lille Nyttårsspiren vår! Blir helt rørt bare jeg tenker på den perfekte lille bamsemumsen.

Akkurat da jeg trodde UL'en ikke kunne bli noe bedre, begynte gyn. å leke seg med 3D. Om jeg ikke var solgt før så var jeg det da! Var helt utrolig å se 2 cm kropp så tydelig.

Se på nydlingen da!















Jeg er fullstendig forelsket i den lille Nyttårsspiren vår!
Alt så helt supert ut, så det er egentlig ingen grunn for flere UL'er fremover nå. Alikevel satte gyn. meg opp til en ny time i uke 12, bare for at jeg skal kunne senke skuldrene (nesten) helt. Gleder meg allerede!
Begynner å få troen på at dette skal gå bra nå. Formen tilsier også det..
Åh, dette er bare så deilig!!!

Et lite skår i gleden; mannen fortalte foreldrene sine nyheten på mandag. De tok det bra, men jeg syntes de var veldig avmålte da jeg traff dem i dag. Håper det bare er jeg som overreagerer.

Introducing Nyttårsspiren

Da var dagen kommet, tid for første UL i dette svangerskapet.
Katastrofetankene var klart til stede på forhånd, men forsvant med en gang jeg tittet på skjermen. For der dukket det opp en liten reke på litt over 6 mm og med et hjerte som slo 133 slag i minuttet. Helt perfekt!♥

Gyn. syntes det var så hyggelig å se oss igjen så raskt. Han syntes det både så og hørtes annerledes ut denne gangen, og hadde stor tro på at dette skal gå bra. Men han forsto at jeg er litt ekstra engstelig etter SA'en, så jeg har fått ny time om 2 uker. Blir spennende å se hvor mye reka har utviklet seg til da.

Den ene sekretæren kom inn mens jeg lå der, og ble stående og titte. I det hele tatt var stemningen en helt annen enn sist. Mannen spurte gyn. om det var mulig å få med en DVD, og jaggu klarte han ikke å ordne det for oss selv om han aldri hadde gjort det før! Snille gyn! Han er bare så behagelig!

Og her er altså Nyttårsspiren vår *drumroll*:

Selvsagt er det tidlig enda, og mye kan skje. Er nok enda en stund før jeg klarer å slappe helt av.

Nå gleder jeg meg som en unge til å reise hjem og fortelle det til mamma i morgen. Skal i det hele tatt bli godt med noen dager hjemme hos familie og venner nå. *gleder seg*