3 cm har h*n blitt nå, og hjertet slo rundt 150 slag i minuttet. Mor ble umiddelbart forelsket.
Nå får vi bare håpe at det lille vidunderet fortsetter å bokse og sprelle i minst 28 uker til. Denne gangen MÅ det og SKAL det gå bra!
De siste dagene har vært veldig slitsomme psykisk. På søndag kom plutselig alt som har skjedd det siste året tilbake for å spøke med meg, ikke bare de gangene vi har mistet, men også hvordan situasjonen har blitt taklet av svigerfamilien. Samme hvor mye jeg prøver så klarer jeg ikke å komme over hvordan de behandlet oss da jeg var gravid i fjor vår/sommer og den manglende støtten etterpå. Det har såret enormt, og med stadige drypp i det siste med hvor tankeløse de kan være ovenfor andre og hvor mye de tenker på seg selv og sitt så ble det bare for mye for meg. Har sett mye i løpet av det siste året som har åpnet øynene mine for å si det sånn, og av og til blir man sliten av å prøve og overse alt. I kombinasjon med at jeg nå har nådd 10 uker og at den kritiske perioden for meg nærmer seg med stormskritt, gikk jeg dermed på en skikkelig psykisk smell. I går orket jeg ikke noenting, og mannen måtte ringe svigers og be dem ta ungene mens han jobbet ettermiddagsvakt. Det tror jeg faktisk åpnet øynene deres litt, for svigermor hadde sagt at når vi ba om hjelp så betydde det at vi virkelig trengte det. Nemlig! Vi er ikke dem som lemper ungene over på besteforeldre i tide og utide. Mannen hadde forklart at vi var på vei inn i en veldig vanskelig fase av svangerskapet nå, og det hørtes ut som om de kanskje forsto. Håper at de kanskje kan vise litt mer forståelse og interesse heretter.
I dag fikk jeg forøvrig tilfeldigvis høre at en "venninne" er gravid. Hun har ikke sagt noe til meg, men en annen felles bekjent hadde møtt henne med kul på magen da hun var på besøk i disse trakter. Virket som om hun hadde tenkt å overraske med dette, bare dukke opp med magen liksom. Nå hadde hun ikke rukket dette på den korte turen som hun hadde hatt her nå, men hun kommer visst tilbake i juli. Da regner jeg med at hun vil komme på besøk til oss med sønnene sine. Men stiller meg veldig undrende til hvordan hun tenker om planen hennes er å bare dukke opp hos oss med kul på magen da. Hun vet at vi mistet Une i fjor sommer, og burde kanskje være litt mer fintfølende i forhold til dette. Tror det hadde vært ganske ubehagelig om hun dukket opp uten å si noe om dette først. Vi har jo vært i kontakt de siste månedene, og jeg har flere ganger spurt hvordan det går med henne, uten at hun har sagt noenting. Nå er jeg i alle fall veldig glad for at jeg aldri fortalte henne om Iven, og at hun heller ikke vet noe om denne lille spiren.
Jaja, tilbake til min egen vakre spire som jeg håper vil vokse seg stor i magen min i månedene fremover. Den, sammen med de to småtrolla vi allerede har, er tross alt det viktigste i den store sammenhengen. Kjenner det var godt å få se de små livstegnene på UL i dag, selv om det er skremmende også. Man blir plutselig så mye mer knyttet til dette nurket. Det er ikke lenger bare en liten klump, det er faktisk et lite menneske med hode, kropp, armer og bein. Så mange drømmer er knyttet til dette lille vesenet. Så mye håp, og så mye frykt. Er det ikke vår tur nå så vet jeg ikke.. Det MÅ bli en nyttårsbaby ut av dette! De neste ukene blir utvilsomt slitsomme, men nå skal jeg i alle fall prøve og tenke positive tanker frem til neste UL om to uker.
Innlegg
Ikke trekk for hastige konklusjoner angående venninnen din. Jeg er (egentlig) ufrivillig barnløs pga kreftbehandling og vi har to fosterbarn. Noe jeg er veldig fornøyd med, men plutselig er vi nå gravide (mot alle odds)! Jeg har ei venninne som også er ufrivillig barnløs, men som prøver og prøver på å få barn. Jeg hadde stoooore problemer med å fortelle henne at jeg var gravid. Jeg prøvde i hver telefonsamtale å si det til henne, men feiget ut hver gang. Her sitter vi med to flotte barn og en på vei, mens hun ikke får barn. Jeg vet ikke hva jeg skal si og hvordan jeg skal si det, fordi jeg VET at hun vil bli skuffet (inni seg) uansett når og hvordan jeg sier det. Så det endte med at jeg plutselig gikk meg på henne og da var det allerede en liten kul på magen. Hun ble selvsagt glad (utenpå), men jeg vet at hun slet med dette. Det gikk lang tid før hun klarte å ta kontakt med meg igjen... Nå er alt greit igjen, men jeg ønsker VIRKELIG at hun er den neste som blir gravid!!! Kanskje føler venninnen din det sånn også?
SvarSlettJeg følger med bloggen din, og har så stor respekt for det du går gjennom. Det er godt å se at du har god støtte rundt deg (og at også svigerforeldrene dine involverer seg mer) og du har også mange som støtter deg her ute i verdensveven!!! Ønsker deg lykke til! Denne gangen MÅ det gå bra!!!
Gratulerer med nok en strålende UL!
SvarSlettKan jo være mange grunner til at venninnen din ikke har greid å fortelle om denne graviditeten, tenker jeg. Kanskje har det vært spesielt vanskelig fordi hun vet om deres utfordringer. Kanskje har hun av deres historie lært at ingenting er sikkert, og derfor villet avvente det hele.
jeg har jo selv ikke fortalt noen om mitt svangerskap før nærmere uke 20 da det ble vanskelig å skjule det, så jeg kan ha forståelse for andre som heller ikke forteller.
Er veldig glad for at alt ser bra ut så langt ihvertfall, og håper inderlig at denne spiren er kommet for å bli!!
Klem.
Tusen takk for fine kommentarer! :-)
SvarSlettAngående venninnen så skjønner jeg at det kan være vanskelig å fortelle det, men når man bevisst planlegger å overraske med kul på magen (hun vurderte visst til og med å komme med barnevogn og late som om hun allerede hadde født), så synes jeg det blir litt annerledes.
Jeg hadde selv syntes det hadde vært vanskelig å fortelle til noen jeg visste hadde vært gjennom tøffe tak, men jeg hadde nok heller valgt å nevne det i en melding etc., spesielt om vedkommende spurte hvordan det gikk med meg. Jeg vil nok som deg Esmeralda vente med å fortelle om dette svangerskapet til rundt uke 18-20 (om jeg kommer så langt), så om det var redsel for utfall og sånt som var bakgrunnen for dette så hadde jeg selvfølgelig forstått det.
Men uansett, nå vet jeg - og er glad for at jeg fikk vite det fra denne bekjente istedenfor med en "kul i trynet". Så da er det jo egentlig greit. Kaster ikke bort så alt for mye tid på dette, mitt fokus er uansett på min egen mage akkurat nå. ;-)