Kontraster og hjerteplaster

På denne dagen for 6 år siden kom en vakker, bitteliten jente stille til verden. Bare et halvt år etter vi hadde opplevd tragedien å miste et barn i svangerskapet, et godt stykke på vei, skjedde det for andre gang. Tredje om man regner med spontanaborten i uke 7 som skjedde før det igjen, men det gjør jeg nesten ikke lenger. Men for seks år siden sto jeg midt i det som må ha vært min mørkeste tid. Jeg fattet det nesten ikke, at lynet kunne slå ned på samme plass to ganger. Så hardt og brutalt. Men det kunne altså det, og jeg skulle etterhvert finne ut at det kunne slå ned mye mer enn to ganger også. Ønsket om et tredje barn var så stort, sorgen var nesten ikke til å bære.

I dag, 6 år senere, feires dobbeltbursdag her i huset. Vi feirer storebror som ble 11 år første nyttårsdag, og vi feirer lillebror som fylte 3 rett før jul. For en lykke å kunne gjøre nettopp det. Samle familien og feire livet. Feire de to guttene våre. At vi de siste årene har kunnet feire denne dobbeltbursdagen er jo ingen selvfølge. Men den lille Mirakelgutten vår kom til slutt! Alle disse årene med smerte og tårer, det var ham vi holdt ut for. Det var ham vi ventet på, han som skulle komme og gjøre familien vår komplett. Han som skulle komme og gjøre meg hel igjen, lime sammen alle de knuste bitene i hjertet mitt. Mitt hjerteplaster.

Jeg så det ikke da, men jeg ser det nå. At det var en mening med alt det vonde vi gikk gjennom. Lykken over å endelig lykkes etter all den sorgen var og er ubeskrivelig. Mirakelgutten har bragt så mye lys og glede inn i familien vår, han smelter både store og små. Jeg setter så enormt mye mer pris på de små tingene i livet nå, ja de store også. Jeg tar ingenting for gitt, jeg vet hvor skjørt livet er. Jeg elsker høyere. Jeg er sterkere.

Og de som vi mistet er alltid med oss. De er der i alt vi gjør. Det er rart å tenke på at vi også hadde feiret dobbeltbursdag om Une, den første vi mistet i andre trimester, hadde fått leve. Med termin 2. januar hadde det nok blitt desemberbursdag der også, akkurat som med lillebror. Vi hadde hatt en førsteklassing nå, tenk det! Eller om Iven-jenta hadde fått leve, 6-åring til sommeren og skolejente til høsten. Og det ferskeste minnet, lillesøster Saga. Hun som vi mistet for litt over 1 år siden. Hun som skulle fylt 1 år til sommeren. Jeg glemmer ikke. Det er mange datoer og merkedager etterhvert, men de er rett og slett brent inn i hukommelsen min. Disse små er også en del av meg, de savnes og elskes selv om vi til slutt nådde målet. Sånn vil det alltid være. Mirakelgutten limte sammen hjertet, men arrene vil alltid være der.

De siste månedene har jeg bært alle barna mine med meg på ryggen. De tre vi har hos oss som Bluebonnets og de ni i himmelen som Forglem-meg-ei. Alltid hos meg!

Romjul i tenkeboksen

Julefeiringen er overstått, og jeg kjenner at det er godt. Å arrangere julaften for første gang en uke etter en senabort er ikke å anbefale. Men vi kom i mål og julekvelden ble vellykket, til tross for ekstremt sliten mor. Nå er det bare avslapping, jeg trenger virkelig å komme til hektene igjen. Ellers går det egentlig ganske bra med meg, kjenner at jeg kommer meg både fysisk og psykisk. Savner selvfølgelig den som skulle ha sprellet i magen min nå, men det er alikevel ikke så vondt som alle de gangene det gikk galt før minstemann kom. Han er verdens aller beste medisin!

Men; mannen som var veldig negativ og absolutt ikke ville ha flere barn da jeg ble uplanlagt gravid med Bonusen, har i jula plutselig lagt muligheten for å prøve igjen på bordet. Jeg så ikke den komme for å si det sånn. Men han var jo også etterhvert innstilt på at Bonusen skulle komme. Han har innrømmet at han ikke hadde klart å la meg gå gjennom en abort, selv om vi faktisk hadde time til akkurat det i oktober. Og han sitter fortsatt og ser etter større bil hver dag, selv om det ikke trengs lenger.. Og nå vil han altså kjøre på, jeg blir jo ikke yngre. Flaks at renselsen fortsatt pågår og jeg har forbud mot sånne aktiviteter, så jeg får summet meg litt.

Jeg er vel helst der at jeg ikke orker noe "aktiv" prøving. Det ble litt for mye jakt på eggløsning og pliktsex i årene før minstemann kom. Og han kom først da vi ga opp.. Men det føles også unaturlig med prevensjon når ingen av oss lenger ser på et nytt barn som noe krise. Så kanskje lar man bare naturen avgjøre. Der er jo også en risiko for at man skal oppleve det samme nok en gang om jeg blir gravid igjen, statistikken min er ikke god. Er vel noe sånt som 11 svangerskap og altså 3 barn som har klart seg. Man mister faktisk tellingen her etterhvert. Her er jo alderen heller ingen venn. Men den risken får man heller bare ta. Vi har taklet det før og kan takle det igjen. Vi har uansett fått tre vidunderlige barn, og er så uendelig takknemlige for det. Og skulle det dukke opp et mirakel til, så ville det vært en kjempebonus.

Så var det kanskje dette som var meningen med Bonusen sitt korte liv i magen min, at vi skulle se at et mulig liv med fire barn ikke ville vært en krise men heller en berikelse. Så får naturen ta den endelige avgjørelsen for oss.

Et eventyr er over

Bonusen d.14.12.2015/f.17.12.2015

Limbo

I går var det tid for UL i forbindelse med duotesten. Fikk en lang og god titt, siden nurket der inne var veldig uvillig til å vise nesebenet sitt. Men det var der! Nakkefolden var også helt fin. Og i og med legen fikk masse tid til å sjekke det meste mens vi ventet, og at nurket lå i en grei posisjon for sånt, var hun også 90% sikker på kjønn. Vi er typen som liker å bli overrasket ved fødsel, men mannen spurte av praktiske grunner, og jeg godtok siden det alikevel er tidlig og sikkert lett å ta feil. Godt å beholde litt spenning. Men legen var altså 90% sikker på at vi venter ei lita jente. Meget spesielt for meg, vi har nemlig fått vite kjønn på to av dem vi har mistet i MA, og begge disse var jenter. Og om det er riktig så blir det jo full balanse, to vintergutter og to vår/sommerjenter. Ytterst praktisk klesmessig også. Så selve UL ble en riktig så positiv opplevelse, og jeg var ganske lettet da jeg satte meg for å få de samlede resultatene.

Følte dog at legen reagerte litt da hun så blodprøvesvarene. Hun plottet dem inn, og jeg fikk veldig gode tall for de to alvorligste trisomiene. Trisomi 21 (downs) derimot, not so much. Riktignok gikk risikoen ned i forhold til alderen min, fikk vel risiko på nivå med en på 35 tror jeg. Men alikevel føltes ikke 1:387 som et veldig tilfredsstillende tall. I tillegg fortalte hun da at hun hadde sett noe med en blodåre som hun egentlig hadde valgt å ikke nevne fordi det ikke hadde noe særlig betydning. Men nå kunne det visst være en indikator alikevel. Absolutt alt annet var altså fint på UL. Sånn bortsett fra at jeg egentlig reagerte på at nurket var veldig rolig, noe jeg har googlet meg til (idioti egentlig) også kan være en indikator.

Så, vi fikk tilbud om fostervannsprøve om vi ville. Trodde man bare fikk det med score lavere enn 1:250, men vi fikk det altså. Hun understreket dog at sannsynligheten for friskt barn var mye større enn for sykt barn. Men vi har tre barn fra før som vi må tenke på, og vi må vite. Siden vi nærmer oss jul, valgte hun å sette meg opp til time for fostervannsprøve om to uker. Dette gjøres kun tirsdager, så alternativet er å vente til to dager før jul. Men den timen jeg har fått nå er egentlig litt for tidlig. Fostervannsprøve taes ikke før uke 15, og såvidt jeg forstår er det mindre sjanse for komplikasjoner jo lenger man venter. Hun målte meg til 12+5 eller 12+6 i går, så om to uker vil jeg være akkurat på grensen. Men det kunne hende legen som tok fostervannsprøve ville mene det var for tidlig, så muligens blir det utsatt uansett. Og jeg vil jo ikke øke risikoen for å miste.. Skrekken er at det går galt og at man så får vite at barnet var helt friskt.

Skjønner ikke hvorfor vi skal få så mye dritt i forbindelse med svangerskap. Virker som vi får alle utfordringer vi kan få. Det skal bare ikke være enkelt for oss. Jeg er redd nå. Med vår forhistorie så ser jeg ingen positiv utgang på dette. Enten får vi negative prøvesvar og jeg må gjennom en senabort eller så blir jeg en av de 0,5-1% som aborterer etter fostervannsprøven. Eller alternativ tre, "hun" er syk og dør i magen min i løpet av de neste to ukene. Har jo opplevd det før. Men obduksjon har aldri påvist noen kromosomfeil.

Mange tanker og følelser altså. Oddsen er egentlig på vår side, men det føles alikevel ikke sånn. Jeg forbereder meg på å miste nok et barn. Jeg tenker på gravplass og gravsten. Tullete, men jeg tror jeg bare må gjøre det. Og kanskje er det best at det ender sånn. Dette var jo ikke planlagt. Men jeg ønsker jo ikke å miste dette vakre vidunderet vårt heller..

Here we go

Og der var sirkuset igang igjen..

Og det var liv..

Jeg var så sikker på at Bonusen var borte. Så sikker at jeg på Hjertefred på søndag inkluderte den i himmelbrevet sammen med resten av englesøsknene. Ultralyd i går var kun for å konstantere MA og bli ferdig med dette. Men nei, der var det et levende nurk som hadde vokst helt etter normalen siden sist. Og i tillegg fikk vi høre verdens vakreste hjertelyd. Fra stusselige 6,4mm tolv dager før var nurket der inne nå 19,4mm, noe gynekologen mente tilsvarte uke 8+3. Jeg er rimelig sikker på at jeg skulle vært 9+4, men har blitt satt tilbake både i vellykkede og mislykkede svangerskap, så det trenger ikke bety så mye. 

Selvfølgelig kan mye fortsatt skje, det vet jeg så alt for godt. Og overraskelsen og sjokket var stort over at det i det hele tatt var liv i går. Var altså så innstilt på det motsatte at jeg fortsatt er satt ut og usikker på hva jeg skal føle.

Men Bonusen fortjener en sjanse. Gynekologen satte meg på crinone og henviste til duotest, og jeg fikk beskjed om å kontakte fastlege for henvisning til oppfølgning på sykehuset og vurdering av fragmin. Så da er sirkuset i gang igjen.

Denne lille er visst sterkere enn jeg trodde..