Høstferien

Podens lekse om høstferien. Setning nr.4 er vel det absolutte høydepunktet, eller..?
Mor syntes i alle fall at det var et av høstferiens høydepunkter.. ;-)

 

Livstegn

Om noen skulle lure - jeg lever enda!
Hverdagen med skolebarn, barnehagebarn, jobb, oppussing og fritidsaktiviteter har tatt helt over og tatt knekken på bloggemoduset mitt. Håper at jeg etterhvert skal få ånden over meg igjen, men akkurat nå føler jeg at jeg har veldig lite å skrive om. Livet går stort sett sin vante gang. Høydepunktet siden sist var høstferie i hjembyen min. Det gjorde så godt! Ikke noe stress, bare kos. Som alltid trist å reise derfra, men nå drar vi oppover igjen allerede til jul, så jeg overlever. Begynner å innse at jeg har grodd fast her nede nå, selv om jeg fortsatt skulle gitt mye for å kunne flytte hjem.

Hva prøving på en sistemann angår så stresser jeg veldig lite med det. Sørger for at noen aksjer er på plass rundt EL hver måned sånn just in case, men kanintilværelsen er så absolutt over. Har hatt noen kjemiske og to veldig tidlige SA'er i løpet av året, den siste ble også bekreftet med hCG-måling på sykehuset. Jeg har tatt det som litt forsinket mens, ikke noe krise. Jeg har visst fra starten av hver gang at det ikke har vært liv laga. I løpet av høsten har jeg samlet inn det meste av journalpapirer fra lokalsykehuset, sånn i tilfelle vi finner på å søke hjelp privat. Om vi gjør det vet jeg ikke helt enda. Vi har snakket om det, men jeg kjenner at det sitter langt inne. På den andre siden må vi sette igang snart om vi skal finne noen som er villige til å eksprimentere litt mer enn det offentlige, jeg fyller tross alt snart 36. Vi får se hva senhøsten bringer..

Det jeg fikk ut av journalpapirene, var at jeg nå har svart på hvitt at Iven var en jente. Dessuten var sannsynligvis også den andre lille spiren vi mistet i 2011 en jente ifølge obduksjonsrapporten. Så vet vi det!

For å være helt ærlig klarer jeg ikke lenger å se for meg et barn til hos oss. Om det skulle skje ville det blitt en gedigen overraskelse. En bonus. Jeg har som nevnt tidligere helt siden Snuppa ble født følt på meg at det ikke kom til å bli flere barn på oss, selv om ønsket alltid har vært der. Så jeg har egentlig langt på vei slått meg til ro med at det er sånn det skal være. Og det er greit. Jeg er utrolig glad for at vi har de to barna våre. Innimellom tenker jeg at det var en høyere makt som sendte dem til oss. Ingen av dem var jo planlagte, og Poden ble til mens jeg gikk på pillen. Det var kanskje en mening med det. Tenk om vi hadde ventet som planen var, da hadde vi kanskje sittet tomhendte igjen. For nå virker det nesten som om eggene mine har blitt gamle og dårlige. For hver dag som går er barna våre større og større mirakler for meg! Så selv om livet ikke har gått helt etter planen, verken da de kom eller nå som vi trodde vi skulle få en sistemann, så kan jeg egentlig ikke klage. Mange har så mye mer å slite med. I bunn og grunn er jeg veldig, veldig heldig!

15. oktober