Serenity

Da er toårsdagen til Une over, og som vanlig gikk den for seg i stillhet. Det gjør fortsatt veldig vondt at ingen gidder å bry seg med å huske, det hadde kostet så lite å bare merke seg datoen og kanskje sende en liten melding. Mamma gjorde det - kostet henne veldig lite og betydde enormt mye for meg. Men sånn er det. Termindatoen til Iven er i morgen, men den forventer jeg ikke at noen skal huske. Den er kanskje litt mer min. For hvem går vel rundt og husker termindatoer som ikke ble, foruten mammaer og kanskje pappaer? Når morgendagen er over er vi ferdige med såre datoer for denne gang. Ikke at det blir mindre vondt av den grunn, jeg var like trist i går som jeg var 23. juli. Men jeg vet at det nok en gang vil blekne etterhvert, når dagene kommer på avstand og tankene gir seg litt.

Men nå var det ikke meningen at dagens innlegg skulle bli nok et trist et. Jeg ville egentlig heller dele noe godt. Jeg hadde nemlig et øyeblikk på ferien som overveldet meg helt. I Ayia Napa ligger nemlig et gammelt kloster. Nå er jeg ikke en veldig religiøs person på noen måte, men allerede da vi var der i fjor hadde jeg lyst å gå og se på dette klosteret. Den gangen fant vi det aldri, noe som i seg selv er ganske utrolig siden det ligger så og si midt i sentrum. Men neida, vi fant et lite kapell nede ved havna, som forsåvidt også er veldig fint, hvor vi gikk inn flere ganger for å finne ro og tenne lys for englene våre. Det har faktisk blitt en av mine favorittplasser, og vi var innom et par ganger i år også.

Men da vi mens vi gikk rundt og ventet på et fastboende vennepar som vi skulle spise middag sammen med regelrett dumpet inn i klosteret opplevde jeg en følelse jeg aldri har hatt før. Det øyeblikket vi gikk gjennom porten var det som om noe slo mot meg og jeg følte plutselig en ro i hele kroppen. Jeg vandret rundt der inne og var helt overveldet av hvor vakkert og rolig det var. Og da vi gikk inn i kapellet for å tenne lys måtte jeg stoppe rett innenfor døren for å få igjen pusten. Stemningen, lukten og følelsen kan ikke beskrives. Jeg følte nesten et slags nærvær av noe eller noen der inne. Jeg er ikke lettrørt, men der inne fikk jeg absolutt tårer i øynene, både første gangen vi var der og de andre gangene vi kom dit etterpå. Ja, for jeg måtte tilbake opptil flere ganger. Klosteret ble noe helt spesielt for meg, og vil nok være en av de første plassene jeg besøker også neste gang vi drar til Kypros.

Bilder kan virkelig ikke beskrive hvor fint det faktisk er der, og kan absolutt ikke få frem stemningen, men jeg må dele noen alikevel. Klosteret ligger forøvrig rett ved den berømte, eller beryktede, partygata i Ayia Napa (en gate vi heller ikke fant i fjor), og er virkelig en rolig oase midt i sentrum.

600 år gammelt tre ved inngangen

Kapellet

Fra utsiden

Tre hus

I gata vår ligger det tre hus på rekke og rad. I to av dem bor lykken. Nederst bor sorgen. Den stille sorgen. Den usynlige sorgen. Det ble ekstra synlig i går, da det ene huset fikk hjem sin nyfødte tredjemann, mor vagget høygravid rundt i det andre huset, og i det tredje huset fikk jeg nok en gang mensen..

Jeg klarte meg bra lenge. Jeg klarte meg bra da stolte storesøsken kom og ringte på og sa at babyen var født. Dette går fint!
Da jeg så dem komme hjem fra sykehuset i går med den lille trygt i bilstolen, tok jeg en dyp pust og en kopp kaffe og satte meg ut i hagen. Jeg klarer dette!
Da bestemoren kom og ringte på for å be storesøsknene som var på besøk hos oss komme og ønske babyen vekommen hjem, smilte jeg og syntes det var riktig så hyggelig. Hyggelig var det også at våre to fikk komme inn til dem rett etterpå for å se babyen de også. Hadde litt lyst selv jeg, men ville ikke trenge meg på sånn rett etter at de hadde kommet hjem.

Men da Snuppa ved middagsbordet satte øynene i meg med et inderlig blikk og fortalte at hun så gjerne ville bli storesøster hun også, kjente jeg at muren begynte å slå sprekker. Etter det hadde jeg mest lyst til å være for meg selv, kanskje gråte en liten skvett for de små som jeg savner så sårt. Gråte litt fordi jeg vet at Snuppa allerede er storesøster, til små engler. Det kan jeg jo ikke si til henne..
Men med huset fullt av nybakte storesøsken og egne barn er det ikke lett å gjemme seg vekk. Så masken forble på. Det er den delvis enda. Men kloen om hjertet er der.

Tre år har gått siden jakten startet. Og nå nærmer det seg 2-årsdagen for starten av marerittet. Fredag er det nøyaktig 2 år siden jeg sist var tvers igjennom lykkelig. Jeg var inne i min syttende uke, jeg hadde en søt liten kul på magen, det var sommer og en lenge planlagt Spaniatur var dager unna. Og etter den lokket ordinær ultralyd og halvveismerket. Dagen etter skulle jeg bare på en rutinekontroll hos legen før ferien, men ingenting ved den timen ble rutine. To dager etter var jeg på sykehuset og fødte en perfekt men livløs liten skapning. Verdens vakreste Une. Etter det har sorgen bodd her. Ja, nå er det ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Langt ifra. Livet har fått en ny type normalitet. Rett etter det skjedde trodde jeg aldri at det var mulig å leve normalt igjen. Trodde aldri at jeg skulle kjenne glede mer. Eller le mer. Men så gjør man det etterhvert alikevel. Man reiser seg fra slagene og smiler nok en gang til verden. Kanskje ikke like blendende som før, men man smiler likefullt. Men hjertet blir aldri det samme. Der er arrene. Usynlige, men veldig merkbare. Og innimellom verker de som nå. Innimellom kan man ta og føle på savnet. Og nå er vi midt inne i den tiden der det kjennes tydeligst. Vi har toårsdagen 23. juli. Så har vi termindatoen til den fine Iven-jenta vår 26. juli. Og litt i skyggen av det så vet jeg at jeg i løpet av de neste 3-4 ukene skulle ha kommet hjem fra sykehuset sånn som naboene gjorde i går.

Mitt mareritt startet for to år siden. I fjor på samme tid var hele Norge i sjokk og sorg, manges mareritt startet da. I år og kanskje hvert år fremover vil det markeres. Det er litt rart det der, at det er rett oppi mine egne vonde dager. I fjor fant jeg selv trøst i mange av minnemarkeringene og sangene. Kanskje vil jeg finne en slags trøst i det i år også. Eller kanskje vil det rippe opp mer enn nødvendig.

Jeg kjenner veldig på det at jeg skulle ønske noen husket oss også. Ja, ikke at det vi har opplevd kan måle seg med det som skjedde i fjor. Men jeg skulle så inderlig ønske at våre små ikke ble glemt. Det hadde gjort så godt om de bare ble nevnt, ikke dyttet bort sånn som familiene våre gjør. Jeg tror faktisk ikke noen av våre nærmeste engang husker at det er nå det har gått to år, til tross for at både navn og datoer står tydelig på en gravsten i byen. Men det er vel stort sett bare vi som drar dit også. Svigers drar dit noen få ganger i året for å plante etc. På sin måte. Og det må jo være greit, for det er tross alt svigerfar sin familiegrav og han som betaler på den. Jeg føler nesten at jeg gjør noe galt når jeg setter ned blomster der, for det er jo ikke min plass. Men barna mine ligger der! En dag skal vi ta over den graven, og da skal englene mine få en skikkelig liten hage. For vi glemmer ikke! Vi slutter aldri å savne! Vi slutter aldri å elske! ♥

Une ♥

 

Iven-jenta vår ♥

Jeg er her enda..

Nå har det vært lang bloggtørke her. Livet går sin gang og sommeren så langt har vært travel.
Startet jo med 3 uker på Kypros i juni, en tur jeg tenker å komme tilbake til i et annet innlegg. Det  var i alle fall tre herlige uker med sol, varme, strandliv, opplevelser og familietid. Gjorde virkelig godt! Kan trygt si at vi har funnet vårt ferieparadis, andre gangen vi var der nå og vi skal definitivt tilbake så snart vi har mulighet!

Et par dager etter vi kom hjem var det klart for mer hygge da pappa, stemor og søster kom på besøk. De bor i USA, og pga. diverse årsaker hadde vi ikke sett dem siden vi giftet oss for 5 år siden. Var fantastisk godt å se dem igjen, og ekstra spesielt med tanke på at pappa i fjor var gjennom en kamp mot prostatakreft, som han foreløpig ser ut til å ha vunnet. Å endelig kunne klemme ham etter all frykten og angsten for å miste ham var veldig, veldig godt. En gang pappajente, alltid pappajente..
Stemoren min har ikke alltid vært like hyggelig verken mot ham eller meg, men det både gledet og overrasket å se at det hadde snudd. Vi hadde noen virkelig hyggelige dager sammen, og det var veldig trist da de måtte dra.

Vi har lenge snakket om å dra til USA og besøke dem, det er tross alt 7 år siden sist. Mannen er veldig giret på USA, mens jeg har vært mer tilbakeholden. Jeg har bodd der, så det er ikke akkurat så spennende å reise dit. Flyturen er lang, spesielt med små barn. Og tanken på å være hos familien min der har heller ikke vært så fristende, sist var stemoren min et skikkelig troll. Nå er jeg mye mer positivt innstilt, og vi begynner så smått å planlegge 3-4 uker der borte neste sommer. En del av meg har selvfølgelig heller lyst å ligge på stranda i Kypros også neste sommer. Men det er på tide nå. Kypros forsvinner ikke. Nå må ungene få se hvor morfar bor. Nå har de endelig fått et skikkelig forhold til den amerikanske familien sin. De er ikke lenger bare noen de hører om, noen som sender gaver til jul, bursdag og andre anledninger. I motsetning til sist de møttes da barna var 1 1/2 år og 2 måneder, så husker de nå. De er virkelige for dem. De storkoste seg med å ha dem på besøk, og savner dem allerede. Ja, det gjør jeg også. Så vi må bare få ut finger'n og dra over dammen!

Sånn ellers så går livet sin vante gang. Sommerferien er jo over for vår del, nå er det bare jobbing og regnvær. Poden har siste dag i barnehagen i morgen - om en måneds tid er han skolegutt. Barneparken til Snuppa er nå ubønnhørlig stengt. Litt vemodig, men vi var på besøk i den nye barnehagen hennes for noen dager siden, og hun stortrivdes fra første stund. Blir en ny og litt mer hektisk hverdag for oss fra høsten av, men det skal nok gå bra det også.

Bryllupsdag har vi forøvrig også feiret siden sist. 5 år, en liten milepæl! Mannen hadde nattevakthelg den helgen, så jeg var innstilt på at dagen ville forbigå i stillhet. Men der tok jeg feil. Han hadde til tross for at svigers skulle reise på ferie den natten, ordnet det så de passet ungene noen timer så vi kunne gå ut og spise romantisk middag på den samme restauranten som vi hadde vår første date. Eller date og date. Første måltid sammen i alle fall. I tillegg fikk jeg en flott ring. Men det som virkelig fikk frem tårene i øynene mine var det å få 5 røde roser på døra sammen med et kjempefint kort. Skal ikke alltid så mye til..
Snilleste mannen i verden! ♥

I går hadde vi også en veldig hyggelig dag, da vi traff ferierende venner fra Sunnmøre på Tusenfryd. Veldig koselig å se venner derfra her nede også. Gjør litt opp for at det sannsynligvis ikke blir noen tur oppover dit for oss nå i sommer.

Livet er egentlig veldig greit om dagen, til tross for at det nærmer seg toårsdagen for starten av marerittet for oss. 23. juli er det 2 år siden vi mistet Une, og 26. juli skulle ha vært terminen til Iven et år senere. Enn så lenge så går det bra. Jeg har lært meg å leve med det, noe som var utenkelig for bare noen måneder siden. Tiden leger vel alle sår, selv om arrene forblir. Tenker også veldig lite på at jeg skulle ha vært relativt høygravid nå, den siste terminen min var jo i begynnelsen av august. Så lite tenker jeg på det at jeg ikke husker datoen lenger en gang. Innimellom er det litt rart å se naboene som er der jeg skulle ha vært. Den ene har termin om få dager, den andre i september. Men det gjør meg ikke så mye lenger. Jeg har ikke så mye med dem å gjøre, men snakker med dem akkurat som før. Unngår dem ikke som jeg gjorde i begynnelsen, trangen til å flykte er borte.

Svigerinnen min hadde spurt henne som har termin nå om hvordan hun pleier å føde i forhold til termin, bare for å gi meg en heads up. Hun tenker visst fælt på hvordan dette er for meg, og ble overrasket da jeg sa at det ikke gjør meg noe særlig lenger.
Jeg ble overrasket da hun kalte meg sterk. Sterk?? Jeg???
Vet ikke det. Man lærer seg bare å leve med ting som de er. Man lærer å blokkere ut en del ting. Det er som det er og blir som det blir. Alt ordner seg!

Algaebra

Rett før vi dro på ferie kom en pakke med Algaebra Vitalkrem og Algaebra Håndkrem i posten fra LikenShare. Disse kremene er basert på næringsrike alger og kombinerer de viktigste stoffene fra algene Spirulina Platensis og Ascophyllum Nodosum.

Kremene bevarer, pleier, aktiverer, gir huden en stimulerende effekt og er et naturlig antirynke-produkt for huden. Produktene er fri for parabener, dermatologisk testet og underlagt streng kvalitetskontroll.

Prøvene var akkurat passe store til å putte i håndveska på flyturen, så de fikk lov å bli med sydover.
Huden blir gjerne litt tørr på lange flyturer, men en liten dose av disse kremene gjorde underverker. Kremen er ganske drøy, og trekker relativt fort inn i huden som blir deilig og myk. Ble veldig positivt overrasket over disse produktene, og tror jeg kommer til å bruke spesielt Vitalkremen mer. Kremene kan kjøpes i Algaebras nettbutikk.

Gourmet Jelly Beans

For en stund siden fikk jeg tilsendt en eske med Jelly Bean Factory Gourmet Jelly Beans fra LikenShare.
Hva kan jeg si annet enn "mmmmmmmmmm"?.
Tok en bit og var hekta. En eksplosjon av deilige smaker! Er en mengde forskjellige smaker i esken, den ene bedre enn den andre.
Gourmet Jelly Beans er også uten kunstige farger, gluten, GMO, fett eller nøtter.
Jeg sier bare: løp og kjøp!