Innlegg
Lenge siden...
for 8 år siden
mandag 23. desember 2013
torsdag 24. oktober 2013
Graviditetsskriblerier
Det er helt utrolig hvor dårlig jeg er til å skrive om graviditeten. Dette som er så ønsket, som jeg har gledet meg så lenge til, også klarer jeg ikke å dokumentere det som jeg kanskje burde. Skulle f.eks være flink til å skrive svangerskapsdagbok, men så har det rett og slett ikke blitt noe av. Har vel noe med historien min å gjøre. Først må man avvente og se hva som skjer, og vips har man kommet såpass langt at det nesten ikke er noen vits i lenger. Kjempedumt av meg!
Også for omverdenen er jeg relativt tilbakeholden. Om noen spør hvordan det går, så svarer jeg selvfølgelig, men sånn ellers snakker jeg veldig lite om graviditeten. Ja, da vi var i hjembyen min i høstferien presterte jeg til og med å skjule magen da vi var på besøk hos venner som ikke visste! Og å fortelle det til noen er rett og slett unaturlig, så den jobben tar mannen seg av. Ja, og mamma da..
Merkelig dette, for jeg hadde trodd at dette var noe jeg ville dele med alle, rope det fra taket. Og så ender jeg med å liste meg rundt og late som ingenting.
Men for all del, det kan være veldig hyggelig å dele også. Det er så godt å se at så mange gleder seg med oss over dette. Spesielt dem som kjenner deler av historien min, der er det så mye godhet. I hjembyen min traff vi en gammel nabo som mamma ikke hadde rukket å fortelle det til enda, og da hun skjønte hva som var på gang trillet faktisk tårene hos henne. Blir helt varm om hjertet bare jeg tenker på det.
Da får det heller være at det nok en gang er litt krøll i svigerfamilien. Jeg skjønner ikke hva det er med dem og graviditet. Denne gangen er det faktisk ikke svigerforeldrene mine, de virker som de gleder seg denne gangen. Derimot oppfører svigerinnen min, som jeg tidligere hadde et veldig godt forhold til og som er en av dem som vet mest om hva vi har vært gjennom, seg rart. Det hadde jeg ikke regnet med. Det begynte med at niesen vår reagerte veldig på nyheten da barna våre gledesstrålende fortalte henne om babyen. For da er hun den eneste som bare er lillesøster. Ja, vi fikk faktisk "forbud" mot å snakke om graviditeten rundt henne en stund av svigerinnen min, men da reagerte svogeren min på at dette var helt urimelig. Nå hadde vi nok uansett ikke snakket masse om dette, som nevnt så gjør jeg/vi fortsatt ikke det. Ikke barna heller for den saks skyld, etter reaksjonen til kusina har de visst lært at dette er noe vi snakker mest om hjemme. Det er veldig trist, men etter dette har det tette forholdet de hadde til kusina si blitt ødelagt. Vi er nesten naboer også, og barna er nesten jevngamle, så de har hatt veldig tette bånd og vært mye sammen. Nå sier hun ikke engang hei når barna mine hilser på henne. Er fryktelig at det skal bli sånn pga. noe som barna ikke styrer, det er jo ikke de som har blitt gravide. Men de tilpasser seg situasjonen, så får vi se om det løser seg etterhvert.
Og når det gjelder svigerinnen min så virker hun totalt uengasjert. Ikke at jeg forventet at hun skulle gå bananas, men det hadde jo vært hyggelig om hun en eneste gang i alle fall hadde spurt meg hvordan det gikk eller noe sånt. Men det har pr. i dag ikke skjedd. Veldig merkelig situasjon hele greia, men sånn er det nå engang. Sikkert en grunn til det.
Graviditeten har også skapt litt krøll i forhold til jobb. Jeg begynte jo i ny jobb i februar. Fikk jobben gjennom vikarbyrå, men ble forespeilet fast stilling ved kontraktutgang i august. Så ble jeg plutselig gravid, noe jeg virkelig ikke hadde forventet. Da ble det selvfølgelig ikke noen fast stilling, men de forlenget kontrakten i 2 måneder, frem til utgangen av oktober. De var interessert at jeg skulle jobbe helt frem mot permisjonsstart i desember, men nå har jeg vært sykmeldt siden slutten av september, så da regner jeg ikke med at det blir noe videre forlengelse. Ikke at det er noen vits i heller, jordmoren har anbefalt meg å ikke jobbe mer, så da blir det nok sånn. De har fått inn en ny person i min stilling, som de i utgangspunktet ville at jeg skulle lære opp, men det kommer heller ikke til å skje. Egentlig like greit. Ikke så moro å skulle lære opp noen som skal ta over en jobb du i utgangspunktet kunne tenkt deg å beholde. Har slitt veldig med denne situasjonen, og hatt enormt dårlig samvittighet for å være sykmeldt, men har innfunnet meg med situasjonen nå. Litt sårt er det, spesielt at jobben ikke er der etter permisjon, men når man veier det opp mot hverandre så er denne babyen så absolutt verdt det. Mitt høyeste ønske er i ferd med å gå i oppfyllelse, ny jobb kan jeg alltids finne etterhvert, samt at jeg fortsatt har frilansjobben min.
Og når det gjelder å jobbe frem mot permisjon, som jeg egentlig på mange måter kunne ha tenkt meg, så er også babyen viktigst. Når jordmor ser på meg med "strengeblikket" og sier at hun ikke tror jeg skal jobbe mer i dette svangerskapet men heller bare ta vare på kroppen, hvile og ruge, bør jeg nok lytte. Jeg var helt utkjørt da jeg til slutt ble 100% sykmeldt, kroppen fungerte ikke i det hele tatt. Nå ser jeg at så lenge jeg tar det med ro, fungerer jeg i alle fall stort sett i hjemmet og hverdagen. Men så fort jeg gjør litt for mye, så er det bekkensmerter og kynnere for fulle mugger. For ikke å snakke om mangelen på energi. Det har vært et tungt svangerskap sånn sett. Kan nok ha litt med psyken å gjøre også, for angsten for at noe alikevel skal gå galt gnager stadig. Jeg klarer ikke å glede meg så mye som jeg burde. Og selv om det nå er ganske få uker igjen til termin, er ingenting klart til et nytt familiemedlem i huset. Vi har selvfølgelig mye fra før, men noe skal kjøpes inn. Men det er for tidlig..
I tillegg er det enkelte prosjekt som må fullføres i huset, men det blir også foreløpig med tanken.
Men vi begynner faktisk å få litt dårlig tid. Er etter UL-termin 29 uker i morgen, 30 uker etter menstermin som jeg fortsatt tror er riktig. Så 10-11 uker igjen. Sannsynligvis mindre, da begge de to andre er født før termin. Det kan faktisk være så lite som 8 uker til vi sitter her med en baby. Som foreløpig altså mangler både en god del av utstyr, samt navn. Vi har ikke et eneste alternativ verken til gutt eller jente. Helt utrolig så vanskelig alt er denne gangen.. ;-)
Det vi har gjort, er å ta oss råd til 3D ultralyd. Var på mandag, som en tidlig bursdagsgave til meg selv. Vi har ikke verdens mest medgjørlige barn når det gjelder å ta bilder, så også med sistemann. H*n lå for sikkerhets skyld med ansiktet trykket inn mot ryggen min, men ble etterhvert overlistet av en veldig flink sonograf. Helt fantastisk å få en så god titt inn i magen, der Mirakelet så ut til å kose seg med "smil", gaping og nesekløing. Og etter å ha sett ansiktet så tydelig er jeg enda mer sikker enn før på at dette må være en gutt. Kommer det en jente, så begynner jeg virkelig å lure.
Jeg titter og titter på bildene, og kan virkelig ikke fatte at det lille nurket befinner seg i min mage. At h*n er min! Vår! Og så fin! Jeg blir bare mer og mer forelska jo mer jeg ser på bildene. Skal dette lille Mirakelet virkelig komme ut til oss, vokse opp hos oss?
Også for omverdenen er jeg relativt tilbakeholden. Om noen spør hvordan det går, så svarer jeg selvfølgelig, men sånn ellers snakker jeg veldig lite om graviditeten. Ja, da vi var i hjembyen min i høstferien presterte jeg til og med å skjule magen da vi var på besøk hos venner som ikke visste! Og å fortelle det til noen er rett og slett unaturlig, så den jobben tar mannen seg av. Ja, og mamma da..
Merkelig dette, for jeg hadde trodd at dette var noe jeg ville dele med alle, rope det fra taket. Og så ender jeg med å liste meg rundt og late som ingenting.
Men for all del, det kan være veldig hyggelig å dele også. Det er så godt å se at så mange gleder seg med oss over dette. Spesielt dem som kjenner deler av historien min, der er det så mye godhet. I hjembyen min traff vi en gammel nabo som mamma ikke hadde rukket å fortelle det til enda, og da hun skjønte hva som var på gang trillet faktisk tårene hos henne. Blir helt varm om hjertet bare jeg tenker på det.
Da får det heller være at det nok en gang er litt krøll i svigerfamilien. Jeg skjønner ikke hva det er med dem og graviditet. Denne gangen er det faktisk ikke svigerforeldrene mine, de virker som de gleder seg denne gangen. Derimot oppfører svigerinnen min, som jeg tidligere hadde et veldig godt forhold til og som er en av dem som vet mest om hva vi har vært gjennom, seg rart. Det hadde jeg ikke regnet med. Det begynte med at niesen vår reagerte veldig på nyheten da barna våre gledesstrålende fortalte henne om babyen. For da er hun den eneste som bare er lillesøster. Ja, vi fikk faktisk "forbud" mot å snakke om graviditeten rundt henne en stund av svigerinnen min, men da reagerte svogeren min på at dette var helt urimelig. Nå hadde vi nok uansett ikke snakket masse om dette, som nevnt så gjør jeg/vi fortsatt ikke det. Ikke barna heller for den saks skyld, etter reaksjonen til kusina har de visst lært at dette er noe vi snakker mest om hjemme. Det er veldig trist, men etter dette har det tette forholdet de hadde til kusina si blitt ødelagt. Vi er nesten naboer også, og barna er nesten jevngamle, så de har hatt veldig tette bånd og vært mye sammen. Nå sier hun ikke engang hei når barna mine hilser på henne. Er fryktelig at det skal bli sånn pga. noe som barna ikke styrer, det er jo ikke de som har blitt gravide. Men de tilpasser seg situasjonen, så får vi se om det løser seg etterhvert.
Og når det gjelder svigerinnen min så virker hun totalt uengasjert. Ikke at jeg forventet at hun skulle gå bananas, men det hadde jo vært hyggelig om hun en eneste gang i alle fall hadde spurt meg hvordan det gikk eller noe sånt. Men det har pr. i dag ikke skjedd. Veldig merkelig situasjon hele greia, men sånn er det nå engang. Sikkert en grunn til det.
Graviditeten har også skapt litt krøll i forhold til jobb. Jeg begynte jo i ny jobb i februar. Fikk jobben gjennom vikarbyrå, men ble forespeilet fast stilling ved kontraktutgang i august. Så ble jeg plutselig gravid, noe jeg virkelig ikke hadde forventet. Da ble det selvfølgelig ikke noen fast stilling, men de forlenget kontrakten i 2 måneder, frem til utgangen av oktober. De var interessert at jeg skulle jobbe helt frem mot permisjonsstart i desember, men nå har jeg vært sykmeldt siden slutten av september, så da regner jeg ikke med at det blir noe videre forlengelse. Ikke at det er noen vits i heller, jordmoren har anbefalt meg å ikke jobbe mer, så da blir det nok sånn. De har fått inn en ny person i min stilling, som de i utgangspunktet ville at jeg skulle lære opp, men det kommer heller ikke til å skje. Egentlig like greit. Ikke så moro å skulle lære opp noen som skal ta over en jobb du i utgangspunktet kunne tenkt deg å beholde. Har slitt veldig med denne situasjonen, og hatt enormt dårlig samvittighet for å være sykmeldt, men har innfunnet meg med situasjonen nå. Litt sårt er det, spesielt at jobben ikke er der etter permisjon, men når man veier det opp mot hverandre så er denne babyen så absolutt verdt det. Mitt høyeste ønske er i ferd med å gå i oppfyllelse, ny jobb kan jeg alltids finne etterhvert, samt at jeg fortsatt har frilansjobben min.
Og når det gjelder å jobbe frem mot permisjon, som jeg egentlig på mange måter kunne ha tenkt meg, så er også babyen viktigst. Når jordmor ser på meg med "strengeblikket" og sier at hun ikke tror jeg skal jobbe mer i dette svangerskapet men heller bare ta vare på kroppen, hvile og ruge, bør jeg nok lytte. Jeg var helt utkjørt da jeg til slutt ble 100% sykmeldt, kroppen fungerte ikke i det hele tatt. Nå ser jeg at så lenge jeg tar det med ro, fungerer jeg i alle fall stort sett i hjemmet og hverdagen. Men så fort jeg gjør litt for mye, så er det bekkensmerter og kynnere for fulle mugger. For ikke å snakke om mangelen på energi. Det har vært et tungt svangerskap sånn sett. Kan nok ha litt med psyken å gjøre også, for angsten for at noe alikevel skal gå galt gnager stadig. Jeg klarer ikke å glede meg så mye som jeg burde. Og selv om det nå er ganske få uker igjen til termin, er ingenting klart til et nytt familiemedlem i huset. Vi har selvfølgelig mye fra før, men noe skal kjøpes inn. Men det er for tidlig..
I tillegg er det enkelte prosjekt som må fullføres i huset, men det blir også foreløpig med tanken.
Men vi begynner faktisk å få litt dårlig tid. Er etter UL-termin 29 uker i morgen, 30 uker etter menstermin som jeg fortsatt tror er riktig. Så 10-11 uker igjen. Sannsynligvis mindre, da begge de to andre er født før termin. Det kan faktisk være så lite som 8 uker til vi sitter her med en baby. Som foreløpig altså mangler både en god del av utstyr, samt navn. Vi har ikke et eneste alternativ verken til gutt eller jente. Helt utrolig så vanskelig alt er denne gangen.. ;-)
Det vi har gjort, er å ta oss råd til 3D ultralyd. Var på mandag, som en tidlig bursdagsgave til meg selv. Vi har ikke verdens mest medgjørlige barn når det gjelder å ta bilder, så også med sistemann. H*n lå for sikkerhets skyld med ansiktet trykket inn mot ryggen min, men ble etterhvert overlistet av en veldig flink sonograf. Helt fantastisk å få en så god titt inn i magen, der Mirakelet så ut til å kose seg med "smil", gaping og nesekløing. Og etter å ha sett ansiktet så tydelig er jeg enda mer sikker enn før på at dette må være en gutt. Kommer det en jente, så begynner jeg virkelig å lure.
Jeg titter og titter på bildene, og kan virkelig ikke fatte at det lille nurket befinner seg i min mage. At h*n er min! Vår! Og så fin! Jeg blir bare mer og mer forelska jo mer jeg ser på bildene. Skal dette lille Mirakelet virkelig komme ut til oss, vokse opp hos oss?
Er du virkelig min, lille venn?
Fribol Hoste/Hals Lakris
Jeg har fått enda mer post fra LikenShare. Det siste som dumpet ned i postkassa mi var en boks sukkerfri Fribol Hoste/Hals Lakris drops. Denne skal lindre effektivt i halsen ved forkjølelse og halsvondt. Jeg har ikke vært forkjølet, men etter å ha prøvd dem ser jeg godt for meg at de kan lindre hoste og sår hals. Derimot likte jeg IKKE smaken, og måtte faktisk spytte ut igjen dropset ganske raskt. Men smaken er som baken, mannen min hadde ikke noe problemer med få i seg disse. ;-)
Baba de Caracol
For en stund siden fikk jeg en prøve av hudpleieproduktene Baba de Caracol Active Gel og Regenerative Cream i posten fra LikenShare.
Disse produktene inneholder "sneglemelk", og skal forynge huden og gjøre den glattere, motvirke kviser og bleke arr og hudbrister.
I og med vareprøvene var små, aner jeg lite om langtidseffekten av disse produktene, da jeg bare fikk brukt hver type i ansiktet et par ganger. Men om ikke annet ble huden myk. Minuset var at jeg ikke likte likte lukten særlig godt.
Men verdt et forsøk om du er i markedet for nye hudpleieprodukter.
Disse produktene inneholder "sneglemelk", og skal forynge huden og gjøre den glattere, motvirke kviser og bleke arr og hudbrister.
I og med vareprøvene var små, aner jeg lite om langtidseffekten av disse produktene, da jeg bare fikk brukt hver type i ansiktet et par ganger. Men om ikke annet ble huden myk. Minuset var at jeg ikke likte likte lukten særlig godt.
Men verdt et forsøk om du er i markedet for nye hudpleieprodukter.
tirsdag 15. oktober 2013
Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day
I dag, 15. oktober, markeres Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day flere steder i verden. Siden 2010 har jeg vært med og tent lys på denne dagen, lys for mine egne og andres små engler som aldri fikk muligheten til å vokse opp.
Det er dessverre fortsatt alt for mye tabu knyttet til det å miste et barn under svangerskap eller etter fødsel. Mange tier og sørger i stillhet, av ulike grunner.
Utenom blogg og forumverdenen, hvor jeg kan være relativt anonym, har jeg ikke vært veldig åpen om det vi har vært gjennom de siste 4 årene. Det har vært min stille sorg som kun et fåtall har visst om. Av flere grunner egentlig. Jeg har vært sårbar, redd for å bli henne som får "stakkars-deg-blikkene". Redd for å bli oppfattet som svak. Redd for å ikke møte forståelse. Rett og slett redd for å være åpen om noe som man absolutt ikke bør skamme seg over.
Så alt for mange opplever denne tragedien, og jeg har sett opp til dem som tør å stå frem og si at dette skjedde dem. Jeg har alltid visst at en dag, når tiden var inne, skulle også jeg slutte å skjule meg og heller dele med omverden.
I dag var dagen. En over 4 år lang prosess er over, og jeg står frem med hevet hode og stolthet over mine små engler og sier at jeg er en av dem som har mistet det mest dyrebare. I dag la jeg ut denne meldingen til alle mine venner på Facebook:
Ikke den aller største avsløringen kanskje, men et stort skritt for meg. Jeg er ferdig med å tie. Om dette lille innlegget har fått bare en person der ute til å tenke "jeg er ikke alene", så har det vært verdt det.
Det føles godt å rette fokus mot de elskede små som vi ikke fikk bli kjent med i dag. De siste månedene har den i magen tatt det meste av fokuset, det har bare måttet bli slik. Ofte har jeg kjent på dårlig samvittighet over dette, og nesten vært redd for at våre små engler skal bli glemt. Og noen av dem som vet glemmer det sikkert også. Nå som det endelig ser ut til å gå bra, forventes det kanskje at vi skal glemme det også. Men det gjør vi selvfølgelig ikke. Aldri!
Jeg er takknemlig for de ukene og månedene jeg fikk bære på de små som aldri kom. Det er så ufattelig sant at små føtter setter dype spor. Ja, kanskje de aller dypeste. Jeg er forandret for alltid, og det kan jeg takke englene våre for. De har også banet vei for Mirakelet i magen. Mirakelet er ingen erstatning for dem vi har mistet, de vil alltid mangle, og dem vil jeg alltid savne og sørge over. De er med meg i hjertet mitt, til enhver tid. Som sagt så mange ganger før, alltid elsket - aldri glemt!♥
Det er dessverre fortsatt alt for mye tabu knyttet til det å miste et barn under svangerskap eller etter fødsel. Mange tier og sørger i stillhet, av ulike grunner.
Utenom blogg og forumverdenen, hvor jeg kan være relativt anonym, har jeg ikke vært veldig åpen om det vi har vært gjennom de siste 4 årene. Det har vært min stille sorg som kun et fåtall har visst om. Av flere grunner egentlig. Jeg har vært sårbar, redd for å bli henne som får "stakkars-deg-blikkene". Redd for å bli oppfattet som svak. Redd for å ikke møte forståelse. Rett og slett redd for å være åpen om noe som man absolutt ikke bør skamme seg over.
Så alt for mange opplever denne tragedien, og jeg har sett opp til dem som tør å stå frem og si at dette skjedde dem. Jeg har alltid visst at en dag, når tiden var inne, skulle også jeg slutte å skjule meg og heller dele med omverden.
I dag var dagen. En over 4 år lang prosess er over, og jeg står frem med hevet hode og stolthet over mine små engler og sier at jeg er en av dem som har mistet det mest dyrebare. I dag la jeg ut denne meldingen til alle mine venner på Facebook:
Det føles godt å rette fokus mot de elskede små som vi ikke fikk bli kjent med i dag. De siste månedene har den i magen tatt det meste av fokuset, det har bare måttet bli slik. Ofte har jeg kjent på dårlig samvittighet over dette, og nesten vært redd for at våre små engler skal bli glemt. Og noen av dem som vet glemmer det sikkert også. Nå som det endelig ser ut til å gå bra, forventes det kanskje at vi skal glemme det også. Men det gjør vi selvfølgelig ikke. Aldri!
Jeg er takknemlig for de ukene og månedene jeg fikk bære på de små som aldri kom. Det er så ufattelig sant at små føtter setter dype spor. Ja, kanskje de aller dypeste. Jeg er forandret for alltid, og det kan jeg takke englene våre for. De har også banet vei for Mirakelet i magen. Mirakelet er ingen erstatning for dem vi har mistet, de vil alltid mangle, og dem vil jeg alltid savne og sørge over. De er med meg i hjertet mitt, til enhver tid. Som sagt så mange ganger før, alltid elsket - aldri glemt!♥
Et lite stemningsbilde fra lystenning på gravstedet hvor Une og Iven ligger
torsdag 26. september 2013
Milepæler
Tenk det, jeg har nådd to nye milepæler i dette svangerskapet!
I begynnelsen av september hadde jeg min første jordmortime på ABC. Ønsket om fødsel der har vært tilstede lenge, fra første svangerskap egentlig. Men først da jeg ble gravid i 2010 turte jeg å søke plass der. Og det har jeg fortsatt å gjøre i alle svangerskapene etterpå, bare for å måtte avlyse. Nå er jeg endelig "inne" i det aller helligste! Og det virker faktisk enda bedre enn jeg trodde der. Gleder meg allerede til neste jordmortime - da får barna lov å være med også! Og ikke minst gleder jeg meg til fødselen. Selvfølgelig kan ting komme i veien for fødsel der, alt skal jo helst være tipp topp, men drømmen er absolutt en vannfødsel på en av de tre fødestuene der.
Forrige uke opplevde jeg nok en milepæl da jeg (etter UL-termin) rundet 24 uker. Det er en bitteliten trygghet i at man nå vil gjøre det man kan for Mirakelet om noe skulle skje. Men jeg vil selvfølgelig ikke at noe skal skje på mange, mange uker enda. Ser helst at det blir 2014 før h*n kommer ut til oss!
Ellers er det fortsatt like uvirkelig at jeg er gravid. I morgen runder jeg 25 uker, magen vokser og Mirakelet turner rundt der inne. Jeg føler meg fortsatt så ufattelig heldig, til tross for alle plager som følger med. De er så verdt det! Dårlige dager blir bra med en gang jeg kjenner bevegelsene der innefra.
Nå har jeg for alvor begynt å lure på hvem som skjuler seg der inne. Er det en lillebror eller lillesøster? Hvordan ser h*n ut? Hvordan vil h*n være? En del av meg er utålmodig etter å møte Mirakelet, holde, kjenne, snuse.. En annen del vil bare nyte disse magiske ukene og månedene med det lille livet i magen. Dette blir tross alt min siste graviditet.
Men det er også den tyngste, både fysisk og psykisk. Ganske naturlig kanskje. Med Poden og Snuppa følte jeg alltid at de var tryggest på innsiden, ikke ute i den store, skumle verden. Nå føler jeg ofte at kroppen min er en trussel mot barnet, at h*n er tryggere på utsiden. Vi vet jo ikke hva som har skjedd alle de gangene jeg har mistet. Mest sannsynlig så har det nok vært noe galt med fostrene, men tenk om det er kroppen min som er synderen..
Tankene ligger alltid og lurer, selv om jeg har kommet mye lenger på vei nå enn før. På mange måter er det nesten verre. Tanken på å miste Mirakelet nå, etter så lang tid i magen, er uutholdelig.
Men det skal selvfølgelig ikke skje! Denne gangen skal det gå bra!
I begynnelsen av september hadde jeg min første jordmortime på ABC. Ønsket om fødsel der har vært tilstede lenge, fra første svangerskap egentlig. Men først da jeg ble gravid i 2010 turte jeg å søke plass der. Og det har jeg fortsatt å gjøre i alle svangerskapene etterpå, bare for å måtte avlyse. Nå er jeg endelig "inne" i det aller helligste! Og det virker faktisk enda bedre enn jeg trodde der. Gleder meg allerede til neste jordmortime - da får barna lov å være med også! Og ikke minst gleder jeg meg til fødselen. Selvfølgelig kan ting komme i veien for fødsel der, alt skal jo helst være tipp topp, men drømmen er absolutt en vannfødsel på en av de tre fødestuene der.
Forrige uke opplevde jeg nok en milepæl da jeg (etter UL-termin) rundet 24 uker. Det er en bitteliten trygghet i at man nå vil gjøre det man kan for Mirakelet om noe skulle skje. Men jeg vil selvfølgelig ikke at noe skal skje på mange, mange uker enda. Ser helst at det blir 2014 før h*n kommer ut til oss!
Ellers er det fortsatt like uvirkelig at jeg er gravid. I morgen runder jeg 25 uker, magen vokser og Mirakelet turner rundt der inne. Jeg føler meg fortsatt så ufattelig heldig, til tross for alle plager som følger med. De er så verdt det! Dårlige dager blir bra med en gang jeg kjenner bevegelsene der innefra.
Nå har jeg for alvor begynt å lure på hvem som skjuler seg der inne. Er det en lillebror eller lillesøster? Hvordan ser h*n ut? Hvordan vil h*n være? En del av meg er utålmodig etter å møte Mirakelet, holde, kjenne, snuse.. En annen del vil bare nyte disse magiske ukene og månedene med det lille livet i magen. Dette blir tross alt min siste graviditet.
Men det er også den tyngste, både fysisk og psykisk. Ganske naturlig kanskje. Med Poden og Snuppa følte jeg alltid at de var tryggest på innsiden, ikke ute i den store, skumle verden. Nå føler jeg ofte at kroppen min er en trussel mot barnet, at h*n er tryggere på utsiden. Vi vet jo ikke hva som har skjedd alle de gangene jeg har mistet. Mest sannsynlig så har det nok vært noe galt med fostrene, men tenk om det er kroppen min som er synderen..
Tankene ligger alltid og lurer, selv om jeg har kommet mye lenger på vei nå enn før. På mange måter er det nesten verre. Tanken på å miste Mirakelet nå, etter så lang tid i magen, er uutholdelig.
Men det skal selvfølgelig ikke skje! Denne gangen skal det gå bra!
Ikke så rart jeg føler meg stor, kanskje?
tirsdag 13. august 2013
Ordinær ultralyd
Dagene flyr avgårde, og nå er det allerede en uke siden vi var på ordinær ultralyd.
I dagene før var Mirakelet roligere enn tidligere, så da tirsdagsmorgenen kom var jeg kvalm av nervøsitet. Tenk om man kunne være en av dem som bare gleder seg til sånne ting. Kan ikke huske at jeg var nervøs, ja livredd, på denne måten med Poden og Snuppa. Tenkte vel ikke særlig over alt som kunne gå galt. Nå var katastrofetankene på høygir.
Og etter alle de avlyste ordinære ultralydene så var det uvirkelig å faktisk skulle ned trappene til svangerskapspoliklinikken, en aldri så liten milepæl faktisk.
Selv om jeg har vært der mange ganger før, så begynner det å bli noen år siden, så det føltes mer som første gangen. Var usikker på hvor jeg skulle og hele pakka, men kjente meg da igjen til slutt.
Vi slapp heldigvis å vente så lenge, kom kjapt inn til en hyggelig og forståelsesfull, svensk vikarjordmor. Og med en gang hun slo på skjermen så vi i alle fall at der var liv. Lettelse nr. 1!
Så mye liv var det at det var vanskelig å få målt alt, Mirakelet skled stadig unna. Egentlig greit nok, for da tok undersøkelsen lenger tid. Jordmoren prøvde også som en helt å få tatt gode bilder som vi kunne ta med hjem, men der var det absolutt ingen samarbeidsvilje. Men, så lenge alt så helt perfekt ut så var det helt OK. Bilder blir det vel nok av etterhvert alikevel..
Så all nervøsiteten og katastrofetankene var bortkastet energi, det eneste "negative" som skjedde var at termin ble satt tilbake en uke. Har nå faktisk akkurat samme termindato som med Poden, ganske utrolig!
Lettelsen var enorm da vi gikk derfra, og jeg svevde egentlig gjennom hele dagen. Tenk så heldige vi er! For en lykke! Endelig turte jeg å gå innom H&M og kjøpe noen bittesmå babyplagg. Nøytrale sådanne, siden vi ikke har lyst å vite kjønn før fødselen. Og i ettertid har jeg til og med våget meg inn på Babyshop - et stort skritt for meg!
Forrige tirsdag forsvant altså stort sett i en lykkerus. Jeg hadde klump i halsen hele dagen og var totalt utladet da dagen var over. Endelig fikk vi også fortelle vordende storesøsken om Mirakelet. Endelig kunne jeg gi dem bøkene som jeg kjøpte til dem for 3 år siden, og som jeg heldigvis aldri rakk å gi dem før vi mistet Une. Nå fikk de overlevert hver sin bok om å ha baby i magen, med ultralydbilder av deres helt egen lillebrøster på innsiden. Tok en liten stund før de koblet det opp mot min mage, og da det gikk opp for dem hva vi prøvde å fortelle trodde de knapt nok på oss. "Er det virkelig sant?"
Så brøt jubelen løs. Spesielt Snuppa var og er helt på tuppa. Reaksjonen var å hoppe opp og ned og juble "Jeg skal bli storesøster! Jeg skal bli storesøster!" Dette gjentas fortsatt daglig.. Endelig! Dette har hun ventet på! Begge to er veldig opptatt av det som skal skje og av babyen i magen, og det blir mye magekos. Som jeg har gledet meg til å dele dette med dem!
Og de deler det selvfølgelig med Gud og hvermann.. Treffer de noen de ikke har snakket med på en stund så er dette det første de forteller, nesten før de sier hei. Så ryktet sprer seg som ild i tørt gress. Nesten litt ubehagelig. Jeg har blitt så vant til å skjule graviditeten at det er skummelt å høre dem fortelle det. Like skummelt å bekrefte når jeg får spørsmål om det stemmer. Føler meg plutselig veldig sårbar, og kunne egentlig godt skjult dette til januar. Men det blir vel heller vanskelig..
Men det er rart. Jeg har ønsket dette så lenge. Nå skjer det. Og jeg vil helst bare holde det for meg selv. Kanskje mest pga. frykten for at det alikevel skal gå galt. Fallhøyden nå er mye større enn før.
Jeg vet at jeg burde nyte dette. Og det gjør jeg også, for all del. Men frykten er der alikevel. Jeg vet at selv om man har kommet halvveis, ja, uansett hvor langt man har kommet, så er det ingen selvfølge at det går bra. Mest sannsynlig så gjør det nok det, men jeg vet hvor fort lynet kan slå ned. Hvor brutalt livet kan være.
Vi er snart halvveis til målet. Jeg begynner så smått å planlegge innkjøp og permisjon. Jeg tør å drømme litt mer om hvordan det nye livet vil bli. Men panikken er ikke så langt unna om Mirakelet har en rolig dag. Og gleden og undringen er like stor hver gang jeg kjenner hvor mye styrke det kan være i bittesmå føtter.♥
I dagene før var Mirakelet roligere enn tidligere, så da tirsdagsmorgenen kom var jeg kvalm av nervøsitet. Tenk om man kunne være en av dem som bare gleder seg til sånne ting. Kan ikke huske at jeg var nervøs, ja livredd, på denne måten med Poden og Snuppa. Tenkte vel ikke særlig over alt som kunne gå galt. Nå var katastrofetankene på høygir.
Og etter alle de avlyste ordinære ultralydene så var det uvirkelig å faktisk skulle ned trappene til svangerskapspoliklinikken, en aldri så liten milepæl faktisk.
Selv om jeg har vært der mange ganger før, så begynner det å bli noen år siden, så det føltes mer som første gangen. Var usikker på hvor jeg skulle og hele pakka, men kjente meg da igjen til slutt.
Vi slapp heldigvis å vente så lenge, kom kjapt inn til en hyggelig og forståelsesfull, svensk vikarjordmor. Og med en gang hun slo på skjermen så vi i alle fall at der var liv. Lettelse nr. 1!
Så mye liv var det at det var vanskelig å få målt alt, Mirakelet skled stadig unna. Egentlig greit nok, for da tok undersøkelsen lenger tid. Jordmoren prøvde også som en helt å få tatt gode bilder som vi kunne ta med hjem, men der var det absolutt ingen samarbeidsvilje. Men, så lenge alt så helt perfekt ut så var det helt OK. Bilder blir det vel nok av etterhvert alikevel..
Så all nervøsiteten og katastrofetankene var bortkastet energi, det eneste "negative" som skjedde var at termin ble satt tilbake en uke. Har nå faktisk akkurat samme termindato som med Poden, ganske utrolig!
Lettelsen var enorm da vi gikk derfra, og jeg svevde egentlig gjennom hele dagen. Tenk så heldige vi er! For en lykke! Endelig turte jeg å gå innom H&M og kjøpe noen bittesmå babyplagg. Nøytrale sådanne, siden vi ikke har lyst å vite kjønn før fødselen. Og i ettertid har jeg til og med våget meg inn på Babyshop - et stort skritt for meg!
Forrige tirsdag forsvant altså stort sett i en lykkerus. Jeg hadde klump i halsen hele dagen og var totalt utladet da dagen var over. Endelig fikk vi også fortelle vordende storesøsken om Mirakelet. Endelig kunne jeg gi dem bøkene som jeg kjøpte til dem for 3 år siden, og som jeg heldigvis aldri rakk å gi dem før vi mistet Une. Nå fikk de overlevert hver sin bok om å ha baby i magen, med ultralydbilder av deres helt egen lillebrøster på innsiden. Tok en liten stund før de koblet det opp mot min mage, og da det gikk opp for dem hva vi prøvde å fortelle trodde de knapt nok på oss. "Er det virkelig sant?"
Så brøt jubelen løs. Spesielt Snuppa var og er helt på tuppa. Reaksjonen var å hoppe opp og ned og juble "Jeg skal bli storesøster! Jeg skal bli storesøster!" Dette gjentas fortsatt daglig.. Endelig! Dette har hun ventet på! Begge to er veldig opptatt av det som skal skje og av babyen i magen, og det blir mye magekos. Som jeg har gledet meg til å dele dette med dem!
Og de deler det selvfølgelig med Gud og hvermann.. Treffer de noen de ikke har snakket med på en stund så er dette det første de forteller, nesten før de sier hei. Så ryktet sprer seg som ild i tørt gress. Nesten litt ubehagelig. Jeg har blitt så vant til å skjule graviditeten at det er skummelt å høre dem fortelle det. Like skummelt å bekrefte når jeg får spørsmål om det stemmer. Føler meg plutselig veldig sårbar, og kunne egentlig godt skjult dette til januar. Men det blir vel heller vanskelig..
Men det er rart. Jeg har ønsket dette så lenge. Nå skjer det. Og jeg vil helst bare holde det for meg selv. Kanskje mest pga. frykten for at det alikevel skal gå galt. Fallhøyden nå er mye større enn før.
Jeg vet at jeg burde nyte dette. Og det gjør jeg også, for all del. Men frykten er der alikevel. Jeg vet at selv om man har kommet halvveis, ja, uansett hvor langt man har kommet, så er det ingen selvfølge at det går bra. Mest sannsynlig så gjør det nok det, men jeg vet hvor fort lynet kan slå ned. Hvor brutalt livet kan være.
Vi er snart halvveis til målet. Jeg begynner så smått å planlegge innkjøp og permisjon. Jeg tør å drømme litt mer om hvordan det nye livet vil bli. Men panikken er ikke så langt unna om Mirakelet har en rolig dag. Og gleden og undringen er like stor hver gang jeg kjenner hvor mye styrke det kan være i bittesmå føtter.♥
onsdag 31. juli 2013
Vidunderlige, små livstegn
Det er helt uvirkelig å kunne skrive dette blogginnlegget, og en del av meg er redd for å jinxe alt ved å gjøre det. Men tenk, nå er jeg nesten 18 uker på vei i dette svangerskapet. Snart halvveis!
Og jeg er rimelig sikker på at Mirakelet fortsatt henger med. De siste to ukene har jeg nemlig kjent mer og mer livstegn der innefra. Sånn passe uvirkelig det også! Over 6 år siden sist jeg kjente noe sånt, og jeg kjenner meg nesten som førstegangs igjen. Husker overhodet ingenting (inkludert hvordan det var å føde..). Og så usikker som jeg er, klarer jeg stadig vekk å overbevise meg selv om at kroppen lurer meg og at det jeg kjenner bare er veldig mye luft. Men på den andre siden - luft beveger seg ikke sånn.. Opptil flere ganger om dagen ligger jeg på senga med hendene på magen og tårer i øynene mens jeg kjenner på små dult. Som altså blir sterkere og sterkere. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for å få kjenne dette!
På tirsdag er det tid for ordinær ultralyd. Tenk det! Alle de gangene jeg har måttet avbestille både ultralyd og fødeplass de siste årene. Men ikke denne gangen!
Jeg teller dager og er veldig klar for å se Mirakelet igjen, samtidig som jeg er rimelig nervøs også. For tenk om kroppen virkelig HAR lurt meg. Eller at de finner noe galt. Skremmende tanker.
Men jeg håper at det skal bli en lykkelig stund, og at vi etterpå omsider kan fortelle barna at det kommer en lillebrøster i januar.
For barna vet fortsatt ingenting. Eller, jeg tror nok at de mistenker noe. For magen min vokser, og formen er fortsatt laber. Poden sa allerede da vi var i USA at han trodde jeg var gravid, men slo seg visst til ro med at mamma bare er feit. Men de skuler mistenkelig mye mot magen min for tiden..
Er nesten litt skummelt å etterhvert gjøre dette offentlig også, selv om jeg ikke planlegger noen stor "avsløring". De som trenger å vite, eller som jeg ønsker å dele det med, får vite - ellers så får magen tale for seg etterhvert (det gjør den vel kanskje allerede). Foreløpig er det kun de nærmeste som vet. Pappa fikk vite det da vi kom til USA, siden det ville bli vanskelig å bo hos dem i store deler av en måned uten å bli avslørt. Mamma fikk vite det for 2 uker siden, siden hun måtte passe barna mens vi var på ultralyd. Svigerfamilien ble informert i forrige uke, og da hadde vi faktisk klart å skjule dette i 3 måneder! Var ganske nervøs for reaksjonen til svigerforeldrene mine, de oppførte seg jo relativt merkelig ved et par av de tidligere graviditetene mine. Men nå var det visst bare fryd og gammen, og det virker som de gleder seg både for oss og over at det kan se ut som de får et barnebarn til. Lettelse!
I tillegg har jeg måttet si det til de to jeg jobber nærmest med, siden jeg nok en gang gikk på en sykemelding forrige uke. Unngår heldigvis full sykemelding, men jobber bare 60% akkurat nå. Det holder kjenner jeg. Får visst alle mulige symptomer og plager denne gangen, men bare jeg kjenner et dult så er det jo så verdt det!
Sjefen har jeg ikke fått sagt det til enda, for da jeg kom hjem fra ferie hadde selvfølgelig han gått ut i ferie. Og tidligere har jeg selvfølgelig ikke sagt noe, for jeg regnet jo med at dette eventyret ville være over sammen med ferien.
Men mandag må jeg slippe bomben også til ham. Har skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg er jo innleid for å avlaste to sekretærer som drukner i arbeid, og har fått mer og mer ansvar disse månedene. Og så er jeg plutselig gravid! Det var jo overhodet ikke planen min, jeg regnet med hånden på hjertet ikke med at jeg noengang kom til å bli gravid igjen. Derfor tenkte jeg også at det var greit å komme seg ut i arbeid utenfor hjemmet igjen. Tidligere har jeg skjøvet tanken bort akkurat pga. at planen var å bli gravid og at jeg ikke hadde lyst å "utnytte" en arbeidsplass for så å forsvinne ut i permisjon. Nå var det helt utenkelig for meg at det ville skje. Men jeg er jo så lykkelig over at det har skjedd. Hva som skjer i forhold til jobben er relativt uviktig, bare dette barnet kommer skrikende og sprellende til oss. Men det blir spennende å se hva sjefen sier. I utgangspunktet var dette en stilling som mest sannsynlig ville gå over til å bli fast når innleieperioden går ut om en måned. Men hvem vil vel gi fast ansettelse til en som skal ut i permisjon før året er over? De to andre sekretærene har vært veldig positivt innstilt når jeg har fortalt dem at jeg er gravid, og virker som de vil jeg skal bli værende. Men det er jo uansett sjefen som bestemmer. Vi får se..
Det med jobb bekymrer meg uansett ikke så mye, om jeg ikke får fortsette så har jeg fortsatt frilansjobben min, og skal alltids klare å finne meg en ny jobb etterhvert. Det aller, aller viktigste nå er Mirakelet i magen. Vårt vakre, lille, sprellende Mirakel. Allerede så elsket at det gjør vondt.♥
Og jeg er rimelig sikker på at Mirakelet fortsatt henger med. De siste to ukene har jeg nemlig kjent mer og mer livstegn der innefra. Sånn passe uvirkelig det også! Over 6 år siden sist jeg kjente noe sånt, og jeg kjenner meg nesten som førstegangs igjen. Husker overhodet ingenting (inkludert hvordan det var å føde..). Og så usikker som jeg er, klarer jeg stadig vekk å overbevise meg selv om at kroppen lurer meg og at det jeg kjenner bare er veldig mye luft. Men på den andre siden - luft beveger seg ikke sånn.. Opptil flere ganger om dagen ligger jeg på senga med hendene på magen og tårer i øynene mens jeg kjenner på små dult. Som altså blir sterkere og sterkere. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for å få kjenne dette!
På tirsdag er det tid for ordinær ultralyd. Tenk det! Alle de gangene jeg har måttet avbestille både ultralyd og fødeplass de siste årene. Men ikke denne gangen!
Jeg teller dager og er veldig klar for å se Mirakelet igjen, samtidig som jeg er rimelig nervøs også. For tenk om kroppen virkelig HAR lurt meg. Eller at de finner noe galt. Skremmende tanker.
Men jeg håper at det skal bli en lykkelig stund, og at vi etterpå omsider kan fortelle barna at det kommer en lillebrøster i januar.
For barna vet fortsatt ingenting. Eller, jeg tror nok at de mistenker noe. For magen min vokser, og formen er fortsatt laber. Poden sa allerede da vi var i USA at han trodde jeg var gravid, men slo seg visst til ro med at mamma bare er feit. Men de skuler mistenkelig mye mot magen min for tiden..
Er nesten litt skummelt å etterhvert gjøre dette offentlig også, selv om jeg ikke planlegger noen stor "avsløring". De som trenger å vite, eller som jeg ønsker å dele det med, får vite - ellers så får magen tale for seg etterhvert (det gjør den vel kanskje allerede). Foreløpig er det kun de nærmeste som vet. Pappa fikk vite det da vi kom til USA, siden det ville bli vanskelig å bo hos dem i store deler av en måned uten å bli avslørt. Mamma fikk vite det for 2 uker siden, siden hun måtte passe barna mens vi var på ultralyd. Svigerfamilien ble informert i forrige uke, og da hadde vi faktisk klart å skjule dette i 3 måneder! Var ganske nervøs for reaksjonen til svigerforeldrene mine, de oppførte seg jo relativt merkelig ved et par av de tidligere graviditetene mine. Men nå var det visst bare fryd og gammen, og det virker som de gleder seg både for oss og over at det kan se ut som de får et barnebarn til. Lettelse!
I tillegg har jeg måttet si det til de to jeg jobber nærmest med, siden jeg nok en gang gikk på en sykemelding forrige uke. Unngår heldigvis full sykemelding, men jobber bare 60% akkurat nå. Det holder kjenner jeg. Får visst alle mulige symptomer og plager denne gangen, men bare jeg kjenner et dult så er det jo så verdt det!
Sjefen har jeg ikke fått sagt det til enda, for da jeg kom hjem fra ferie hadde selvfølgelig han gått ut i ferie. Og tidligere har jeg selvfølgelig ikke sagt noe, for jeg regnet jo med at dette eventyret ville være over sammen med ferien.
Men mandag må jeg slippe bomben også til ham. Har skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg er jo innleid for å avlaste to sekretærer som drukner i arbeid, og har fått mer og mer ansvar disse månedene. Og så er jeg plutselig gravid! Det var jo overhodet ikke planen min, jeg regnet med hånden på hjertet ikke med at jeg noengang kom til å bli gravid igjen. Derfor tenkte jeg også at det var greit å komme seg ut i arbeid utenfor hjemmet igjen. Tidligere har jeg skjøvet tanken bort akkurat pga. at planen var å bli gravid og at jeg ikke hadde lyst å "utnytte" en arbeidsplass for så å forsvinne ut i permisjon. Nå var det helt utenkelig for meg at det ville skje. Men jeg er jo så lykkelig over at det har skjedd. Hva som skjer i forhold til jobben er relativt uviktig, bare dette barnet kommer skrikende og sprellende til oss. Men det blir spennende å se hva sjefen sier. I utgangspunktet var dette en stilling som mest sannsynlig ville gå over til å bli fast når innleieperioden går ut om en måned. Men hvem vil vel gi fast ansettelse til en som skal ut i permisjon før året er over? De to andre sekretærene har vært veldig positivt innstilt når jeg har fortalt dem at jeg er gravid, og virker som de vil jeg skal bli værende. Men det er jo uansett sjefen som bestemmer. Vi får se..
Det med jobb bekymrer meg uansett ikke så mye, om jeg ikke får fortsette så har jeg fortsatt frilansjobben min, og skal alltids klare å finne meg en ny jobb etterhvert. Det aller, aller viktigste nå er Mirakelet i magen. Vårt vakre, lille, sprellende Mirakel. Allerede så elsket at det gjør vondt.♥
tirsdag 16. juli 2013
onsdag 12. juni 2013
Ferietid
Bloggen har blitt kraftig nedprioritert de siste månedene, så nå er det på høy tid med en oppdatering.
Livet flyr avgårde, og jeg henger på så godt jeg kan. Snuppa har i skrivende stund en av sine siste dager i barnehagen, mens Poden forsyne meg snart er ferdig med 1. klasse!
Til høsten har vi to skolebarn - helt utrolig!
Jeg trives i min nye jobb, selv om jeg merker tidsklemma mye mer. Nå er jeg så heldig at jeg har to dager fri i uka, og det nyter jeg! Ferien nærmer seg også med stormskritt, i morgen har jeg min siste arbeidsdag og på lørdag suser vi avgårde over dammen. Der blir det først et par dager i New York, før vi tar turen videre til Texas og familien min der. Så tar vi alle etterhvert en avstikker til Florida, Disney World og Disney-cruise. Blir en begivenhetsrik måned, og jeg har en følelse av at jeg kommer til å trenge ferie etter ferien.. ;-)
Skal i alle fall bli godt med litt avveksling og familietid nå, og jeg gleder meg til at ungene endelig skal få se hvor morfar bor. Er på tide! Vi har ventet og telt ned så lenge nå, og plutselig er det bare noen få dager igjen før vi sitter på flyet alle fem.
Ja, vi tar nemlig med oss en blindpassasjer.
Denne lille, sprellende astronauten..
Pga. jobben min som ikke er fast enda, og fordi vi skulle på denne ferien, bestemte vi oss for å ta prøvepause fra april. Men nå har det seg sånn av at jeg av en eller annen merkelig grunn alltid blir gravid i april. Poden ble unnfanget i april til tross for at jeg gikk på pillen, og de siste 3 årene har jeg også blitt gravid i april. 2013 var intet unntak i så måte, 24. april sto jeg nok en gang med en positiv test i hånda. Så nå kan jeg skryte på meg 4 aprilgraviditeter på rad. Sånn kan det altså gå! Her har jeg ikke hatt noe annet enn veldig tidlige SA'er og kjemiske graviditeter siden januar i fjor til tross for iherdig prøving, og plutselig sitter den når vi overhodet ikke prøver. Når det passer aller minst faktisk. Men det gjør selvfølgelig ingenting. Ei heller at formen har vært elendig de to siste månedene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så dårlig i et svangerskap, og det har jo blitt noen etterhvert. Jeg har fortsatt jevnlige dater med doskålen, men øyner alikevel litt lys i tunnellen nå. Endte opp med 3 ukers 100% sykemelding, men fungerer nå i alle fall 50%.
I dag ble jeg "uteksaminert" fra avdeling for barnløshet (en plass jeg forøvrig føler meg fullstendig malplassert, jeg er jo en av de heldige som har barn), gynekologen var veldig fornøyd og optimistisk og ba meg til og med om å komme innom med det ferdige resultatet i januar. Jeg tar ikke helt av, jeg vet så alt for godt at mye kan skje enda. Men hver uke er en seier. Nå er jeg ca. 11 uker, er det fortsatt liv når jeg kommer hjem om en måned så kan jeg tillate meg litt mer optimisme.
Årets ferie blir ikke helt som forventet, kofferten er nå fylt med de mammaklærne jeg egentlig skulle hatt med på ferie for 3 år siden, cruise-drinker må være alkoholfrie og formen må taes hensyn til. Men jeg kjenner at det alikevel er helt OK! :-)
Livet flyr avgårde, og jeg henger på så godt jeg kan. Snuppa har i skrivende stund en av sine siste dager i barnehagen, mens Poden forsyne meg snart er ferdig med 1. klasse!
Til høsten har vi to skolebarn - helt utrolig!
Jeg trives i min nye jobb, selv om jeg merker tidsklemma mye mer. Nå er jeg så heldig at jeg har to dager fri i uka, og det nyter jeg! Ferien nærmer seg også med stormskritt, i morgen har jeg min siste arbeidsdag og på lørdag suser vi avgårde over dammen. Der blir det først et par dager i New York, før vi tar turen videre til Texas og familien min der. Så tar vi alle etterhvert en avstikker til Florida, Disney World og Disney-cruise. Blir en begivenhetsrik måned, og jeg har en følelse av at jeg kommer til å trenge ferie etter ferien.. ;-)
Skal i alle fall bli godt med litt avveksling og familietid nå, og jeg gleder meg til at ungene endelig skal få se hvor morfar bor. Er på tide! Vi har ventet og telt ned så lenge nå, og plutselig er det bare noen få dager igjen før vi sitter på flyet alle fem.
Ja, vi tar nemlig med oss en blindpassasjer.
Denne lille, sprellende astronauten..
Pga. jobben min som ikke er fast enda, og fordi vi skulle på denne ferien, bestemte vi oss for å ta prøvepause fra april. Men nå har det seg sånn av at jeg av en eller annen merkelig grunn alltid blir gravid i april. Poden ble unnfanget i april til tross for at jeg gikk på pillen, og de siste 3 årene har jeg også blitt gravid i april. 2013 var intet unntak i så måte, 24. april sto jeg nok en gang med en positiv test i hånda. Så nå kan jeg skryte på meg 4 aprilgraviditeter på rad. Sånn kan det altså gå! Her har jeg ikke hatt noe annet enn veldig tidlige SA'er og kjemiske graviditeter siden januar i fjor til tross for iherdig prøving, og plutselig sitter den når vi overhodet ikke prøver. Når det passer aller minst faktisk. Men det gjør selvfølgelig ingenting. Ei heller at formen har vært elendig de to siste månedene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så dårlig i et svangerskap, og det har jo blitt noen etterhvert. Jeg har fortsatt jevnlige dater med doskålen, men øyner alikevel litt lys i tunnellen nå. Endte opp med 3 ukers 100% sykemelding, men fungerer nå i alle fall 50%.
I dag ble jeg "uteksaminert" fra avdeling for barnløshet (en plass jeg forøvrig føler meg fullstendig malplassert, jeg er jo en av de heldige som har barn), gynekologen var veldig fornøyd og optimistisk og ba meg til og med om å komme innom med det ferdige resultatet i januar. Jeg tar ikke helt av, jeg vet så alt for godt at mye kan skje enda. Men hver uke er en seier. Nå er jeg ca. 11 uker, er det fortsatt liv når jeg kommer hjem om en måned så kan jeg tillate meg litt mer optimisme.
Årets ferie blir ikke helt som forventet, kofferten er nå fylt med de mammaklærne jeg egentlig skulle hatt med på ferie for 3 år siden, cruise-drinker må være alkoholfrie og formen må taes hensyn til. Men jeg kjenner at det alikevel er helt OK! :-)
søndag 28. april 2013
Dumle Snack bar
Jeg fikk også en Dumle Snack bar i posten, og den gikk ned på høykant kan man si. En akkurat passe dose med deilig Dumle-sjokolade. Ja takk!
Grilstad Supersalami
Da har man testet produkter fra LikenShare igjen. Jeg er veldig glad i salami, så jeg gledet meg til å prøve da jeg fikk Grilstad Supersalami i postkassa. Denne skal være et sunnere alternativ til vanlig salami, med rapsolje og mer kjøtt. Den sto vel ikke helt til forventningene, den var helt grei og hele pakken ble spist, men ikke noe mer enn det. Syntes egentlig den hadde litt lite smak. Men salami er jeg altså veldig kritisk på, så om man vil gå for noe litt sunnere så er det bare å prøve denne.
torsdag 7. februar 2013
Good things come..
Da har det jammen gått en god stund siden siste blogginnlegg - igjen.
Dagene bare flyr avgårde for meg, og mye har skjedd siden sist.
For å begynne med julen, som jo ble litt spesiell i år med "familiegjenforening". Jeg var veldig usikker på forhånd om hvordan det skulle bli å feire julaften med eks-tante og søskenbarn, men det gikk over all forventning. Var utrolig hyggelig å være sammen med dem igjen, og jeg håper det var starten på et nærmere søskenbarnforhold igjen.
Hovedeventen i januar var selvfølgelig 7-årsdagen til Poden. 7 år! Hvordan skjedde det? I tillegg til familieselskap hadde han også akebursdag sammen med bestekompisen. Kaldt, men stor suksess! Og vi syntes det var genialt med 4 voksne som delte på ansvaret. Satser på at vi kan få til en del fellesbursdager fremover.
Nå i februar har ting virkelig tatt av. Søndag for halvannen uke siden så jeg plutselig en interessant jobbannonse på finn.no. I utgangspunktet var jeg overhodet ikke på jakt etter noe jobb nå. Siden Snuppa var 1 år har jeg jobbet på frilansbasis og vært min egen sjef, og dermed kunnet prioritere ungene 100%. Planen var å fortsette sånn i alle fall til Snuppa begynner på skolen, for så å kanskje finne en deltidsjobb ved siden av det jeg driver med nå. Men så var det noe med akkurat denne annonsen som gjorde at jeg ikke klarte å gi slipp på den. For det første lå den i nærområdet, og dessuten var det 50%, akkurat som jeg ønsker. Det de så etter passet også utmerket til mine kvalifikasjoner. Eneste minuset var at det var gjennom et bemanningsbyrå og at det ikke sto hvilket firma denne jobben var for. Men sånt kan man da leve med. Så på mandagen sendte jeg avgårde en søknad. Tirsdag ringte hun fra bemanningsbyrået og lurte på om hun kunne sende papirene mine over til firmaet, for jeg passet perfekt. Og da jeg fikk vite hvilket firma det var snakk om, måtte jeg bare le. Ikke at jeg kjente til firmaet fra før, men det er stort, internasjonalt og har hovedkontor i min gamle hjemby i USA. Jeg hadde i utgangspunktet hatt en sterk følelse helt fra jeg så annonsen at dette var en jobb jeg hadde veldig gode sjanser til å få, men med den informasjonen falt liksom alt på plass. Etter dette skjedde ting fort, og på fredagen befant jeg med i et langt og hyggelig intervju hos dette firmaet. Gikk derfra med beskjed om at de ville bestemme seg raskt, sikkert rett over helga. Et par timer etterpå fikk jeg telefon fra bemanningsselskapet om at de ønsket å tilby meg jobben! Så enkelt var det! Da jeg i tillegg fikk lønnsforslag i går, følte jeg rett og slett at jeg hadde skutt gullfuglen!
Så da er det altså snart slutt på behagelige dager der jeg styrer alt selv. Nå skal jeg snart ut i "ordentlig" arbeidsliv tre dager i uka. Litt skummelt med tanke på at det er 7 år siden sist jeg var ute i arbeid sånn, og også med tanke på at jeg nå skal sjonglere to jobber og familieliv. Men veldig spennende også. Og ikke minst positivt at vi får mye mer å rutte med. Ikke en ulempe det.
Og når de positive tingene først var igang, så fortsatte det å rulle inn. Vi skal jo en måned til USA i sommer, og på søndag ringte pappa og lurte på om vi ville være med dem på en liten tur mens vi er der. Og vips hadde vi fått påspandert 4 dager i Disney World med påfølgende Disney cruise til Bahamas!
Nå lurer jeg nesten på hva dårlig som skal skje med tanke på alt det positive som har skjedd den siste uken. Det må jo bli balanse en plass. Men på den andre siden, vi har vel egentlig opplevd så mye dritt de siste årene at det kanskje var på tide med gode ting. Kanskje jeg rett og slett skal tippe Lotto til helga?
Nå som livet flyr avgårde med store forandringer, føles det som om jeg fjerner meg litt fra drømmen om en sistemann. Vi kommer fortsatt til å prøve, men jeg har helt sluttet å planlegge rundt at det kanskje kan skje. Isteden er jeg nesten igang med å planlegge neste sommer allerede, med tanke på at ting kommer til å være som nå. Jeg var såvidt i kontakt med Hausken forrige måned, men fikk panikk da han foreslo hysteroskopi og IVF. Ble litt store ord for meg, for ikke å snakke om dyrt. Så jeg la det midlertidig på is. Nå kommer vi jo til å få bedre råd, så vi får se. Vi venter i alle fall til etter sommeren. Er nesten så jeg har lyst til å droppe prøving til over sommeren også, både med tanke på ferien og ny jobb. Jobben er foreløpig et engasjement på 6 måneder, men om det går bra så vil jeg sannsynligvis få tilbud om fast jobb og økt stilling. Blir jeg gravid nå så ryker vel det vil jeg tro. Men på den andre siden så er det verdt det om sistemann skulle finne på å komme, så vi dropper nok ikke prøvingen alikevel. Jeg er tross alt ingen ungfole lenger.
Enn så lenge så lever vi i nuet og tar de mulighetene som byr seg uten tanke på hva som ligger i kortene angående dette temaet. Sånn sett føler jeg at jeg har kommet veldig langt med tanke på hvordan jeg hadde det før. Og godt er det! Livet er rett og slett veldig bra om dagen!
Dagene bare flyr avgårde for meg, og mye har skjedd siden sist.
For å begynne med julen, som jo ble litt spesiell i år med "familiegjenforening". Jeg var veldig usikker på forhånd om hvordan det skulle bli å feire julaften med eks-tante og søskenbarn, men det gikk over all forventning. Var utrolig hyggelig å være sammen med dem igjen, og jeg håper det var starten på et nærmere søskenbarnforhold igjen.
Hovedeventen i januar var selvfølgelig 7-årsdagen til Poden. 7 år! Hvordan skjedde det? I tillegg til familieselskap hadde han også akebursdag sammen med bestekompisen. Kaldt, men stor suksess! Og vi syntes det var genialt med 4 voksne som delte på ansvaret. Satser på at vi kan få til en del fellesbursdager fremover.
Nå i februar har ting virkelig tatt av. Søndag for halvannen uke siden så jeg plutselig en interessant jobbannonse på finn.no. I utgangspunktet var jeg overhodet ikke på jakt etter noe jobb nå. Siden Snuppa var 1 år har jeg jobbet på frilansbasis og vært min egen sjef, og dermed kunnet prioritere ungene 100%. Planen var å fortsette sånn i alle fall til Snuppa begynner på skolen, for så å kanskje finne en deltidsjobb ved siden av det jeg driver med nå. Men så var det noe med akkurat denne annonsen som gjorde at jeg ikke klarte å gi slipp på den. For det første lå den i nærområdet, og dessuten var det 50%, akkurat som jeg ønsker. Det de så etter passet også utmerket til mine kvalifikasjoner. Eneste minuset var at det var gjennom et bemanningsbyrå og at det ikke sto hvilket firma denne jobben var for. Men sånt kan man da leve med. Så på mandagen sendte jeg avgårde en søknad. Tirsdag ringte hun fra bemanningsbyrået og lurte på om hun kunne sende papirene mine over til firmaet, for jeg passet perfekt. Og da jeg fikk vite hvilket firma det var snakk om, måtte jeg bare le. Ikke at jeg kjente til firmaet fra før, men det er stort, internasjonalt og har hovedkontor i min gamle hjemby i USA. Jeg hadde i utgangspunktet hatt en sterk følelse helt fra jeg så annonsen at dette var en jobb jeg hadde veldig gode sjanser til å få, men med den informasjonen falt liksom alt på plass. Etter dette skjedde ting fort, og på fredagen befant jeg med i et langt og hyggelig intervju hos dette firmaet. Gikk derfra med beskjed om at de ville bestemme seg raskt, sikkert rett over helga. Et par timer etterpå fikk jeg telefon fra bemanningsselskapet om at de ønsket å tilby meg jobben! Så enkelt var det! Da jeg i tillegg fikk lønnsforslag i går, følte jeg rett og slett at jeg hadde skutt gullfuglen!
Så da er det altså snart slutt på behagelige dager der jeg styrer alt selv. Nå skal jeg snart ut i "ordentlig" arbeidsliv tre dager i uka. Litt skummelt med tanke på at det er 7 år siden sist jeg var ute i arbeid sånn, og også med tanke på at jeg nå skal sjonglere to jobber og familieliv. Men veldig spennende også. Og ikke minst positivt at vi får mye mer å rutte med. Ikke en ulempe det.
Og når de positive tingene først var igang, så fortsatte det å rulle inn. Vi skal jo en måned til USA i sommer, og på søndag ringte pappa og lurte på om vi ville være med dem på en liten tur mens vi er der. Og vips hadde vi fått påspandert 4 dager i Disney World med påfølgende Disney cruise til Bahamas!
Nå lurer jeg nesten på hva dårlig som skal skje med tanke på alt det positive som har skjedd den siste uken. Det må jo bli balanse en plass. Men på den andre siden, vi har vel egentlig opplevd så mye dritt de siste årene at det kanskje var på tide med gode ting. Kanskje jeg rett og slett skal tippe Lotto til helga?
Nå som livet flyr avgårde med store forandringer, føles det som om jeg fjerner meg litt fra drømmen om en sistemann. Vi kommer fortsatt til å prøve, men jeg har helt sluttet å planlegge rundt at det kanskje kan skje. Isteden er jeg nesten igang med å planlegge neste sommer allerede, med tanke på at ting kommer til å være som nå. Jeg var såvidt i kontakt med Hausken forrige måned, men fikk panikk da han foreslo hysteroskopi og IVF. Ble litt store ord for meg, for ikke å snakke om dyrt. Så jeg la det midlertidig på is. Nå kommer vi jo til å få bedre råd, så vi får se. Vi venter i alle fall til etter sommeren. Er nesten så jeg har lyst til å droppe prøving til over sommeren også, både med tanke på ferien og ny jobb. Jobben er foreløpig et engasjement på 6 måneder, men om det går bra så vil jeg sannsynligvis få tilbud om fast jobb og økt stilling. Blir jeg gravid nå så ryker vel det vil jeg tro. Men på den andre siden så er det verdt det om sistemann skulle finne på å komme, så vi dropper nok ikke prøvingen alikevel. Jeg er tross alt ingen ungfole lenger.
Enn så lenge så lever vi i nuet og tar de mulighetene som byr seg uten tanke på hva som ligger i kortene angående dette temaet. Sånn sett føler jeg at jeg har kommet veldig langt med tanke på hvordan jeg hadde det før. Og godt er det! Livet er rett og slett veldig bra om dagen!
En liten smakebit fra et av stoppene på sommerens cruise. Ser så absolutt ikke feil ut..
Abonner på:
Innlegg (Atom)
