Så gikk vi på trynet

Etter flere dager med positive tester som også har blitt sterkere, tok jeg  mot til meg og ringte sykehuset i dag. Gyn. var opptatt med en operasjon, men ringte meg opp igjen for litt siden. Hun åpnet samtalen med å fortelle at hun hadde fått resultatene fra undersøkelsen av Lille Håp og morkake, og at det ikke var funnet noe unormalt. Så dermed står vi fortsatt helt uten svar på hvorfor vi har mistet våre små gull. Jeg gikk fra glede over ny graviditet til å få et skikkelig slag i trynet. Å få blodfortynnende har vært mitt "sikkerhetsnett", men nå er jeg vettskremt for at det ikke skal ha noe for seg og at vi skal oppleve det samme marerittet igjen. Gyn. så ikke noe problem med at jeg var gravid igjen allerede, og gir meg også blodfortynnende om jeg vil ha det. Men ikke før jeg har vært på kontroll hos henne om 4 uker, pga. blødningsfare. Jeg hadde egentlig håpet å få starte i uke 6, men et par uker fra eller til har kanskje ikke så mye å si lenger. Så da skjer det ingenting før 26. mai. Godt man har 4-årsdag og Vestlandstur før det, så går tiden fort.

Men nå er jeg altså redd. Frem til nå har jeg vært ganske avslappet til dette svangerskapet, men nå sitter kloa rundt hjertet. Jeg har ikke mistet to små i andre trimester uten grunn, det er jeg sikker på. Det har ikke vært uflaks. Men vi står altså helt uten svar - akkurat som jeg fryktet mest. Vissheten om at vi har mistet to sannsynligvis helt friske barn og at vi ikke har noe svar som kan hjelpe den lille spiren som jeg har i magen nå, river meg i stykker. :-(

Marerittdager

Dette kommer til å bli et langt blogginnlegg. Jeg tror jeg må få skrive av meg hva som har skjedd de siste dagene som ren terapi. For dette er tøft - beintøft. Jeg har opplevd mye i livet, og jeg har mistet mange. Jeg trodde å miste exen min til kreft var det verste, men dette overgår også det en høy gang. Barnet vårt er borte.

Onsdag fikk jeg meg en rutinekontroll hos legen for å sjekke blodtrykket før ferien. Hadde jo vært mye plaget av hodepine o.l. i det siste, og var litt bekymret i og med det var litt høyt på min første kontroll. Men blodtrykket var fin-fint nå. De siste ukene har jeg slitt litt med å finne hjertelyd med BabyWatcheren, men jeg har fått opp, eller i alle fall trodd jeg har fått opp en svak lyd og høye tall. I alle fall frem til forrige fredag. Hadde en guffen følelse, og har egentlig hatt det siden en uke etter siste UL, men har slått det fra meg som paranoia. Det med hjertelyden slo jeg fra meg som posisjonen den lå i og ekstra polstring på magen min. Og jeg har jo trodd at jeg har kjent bevegelser innimellom. Så da legen ikke fant hjertelyd ble jeg ikke særlig bekymret, ble egentlig mest glad da han sa han ville sjekke med UL. Ante ikke at de hadde UL-maskin der en gang jeg. Maskinen var dårlig, men vi så da et lite nurk der inne. Men selv om han holdt på i flere minutter beveget det seg ikke. Lå bare krøllet sammen, så han fikk ikke sett om hjertet slo en gang. Da visste jeg..
Han ville ringe sykehuset for å få dem til og ta meg inn til en UL siden vi skulle på ferie og trengte å få vite hva som skjedde. Tror han også visste hvor det bar, men han sa det ikke. Jeg sendte melding til mannen  mens jeg satt og ventet, og han kom med en gang. Var fryktelig å sitte der på venterommet og kjempe mot tårene. Jeg som aldri viser følelser offentlig..

Ullevål ville ikke ta meg inn siden det ikke var akutt, men legen hadde ringt Bærum sykehus og tryglet dem om å ta meg inn. Han hadde fått til en time på gyn. poliklinikk til meg neste morgen kl. 09, men foreslo også at vi prøvde å få en privat time allerede den ettermiddagen for å slippe den psykiske belastningen med å gå og vente. Vi dro rett til Volvat, men de kunne ikke ta oss inn. Fikk til slutt en time på Oslo City Legesenter den ettermiddagen. Håpte så inderlig at det bare var apparatet til legen som var dårlig, at vi skulle få se at alt var i orden. Alt var kaos i hodet mitt, jeg visste, men dette skjedde da ikke med meg..

Da vi kom til UL på ettermiddagen så vi det med en gang. Nurket vårt lå helt stille og vi så ikke noen hjerteaktivitet. Legen målte det til 13 uker, så jeg har gått rundt i nesten en måned og "lurt meg selv". Jeg har planlagt, drømt og gledet meg med et dødt barn i magen. Noen dager etter vi var på UL og så at alt var bra, har det gitt opp. Eller i alle fall har veksten stagnert da. Omtrent da jeg begynte å få den gufne følelsen..
Jeg knakk helt der inne. Det var så ufattelig. Jeg hadde vært så sikker på at denne gangen skulle det gå bra. Jeg var jo kommet nesten 17 uker avgårde. Nå gikk vi fra legesenteret med to ultralydbilder av vårt døde barn.

Resten av ettermiddagen var bare en tåke av kaos, tanker og tårer. Mamma skulle egentlig reist hjem på kvelden, men da dette skjedde ble hun heldigvis for å hjelpe oss. Takk og lov for det - det trengtes! Rett før jeg skulle legge meg spottet jeg litt brunt. Hadde jeg ikke gått til legen og spurt om han ville høre etter hjertelyden hadde vel det kanskje vært de første tegnene på at noe var galt.

Torsdag morgen møtte vi opp på gyn. poliklinikk på Bærum sykehus. Var fryktelig å komme til sykehuset og se en dame som kom inn for å føde mens jeg selv satt der med vissheten om et dødt barn i magen. Jeg slapp heldigvis å sitte på samme venterom som dem som skulle på ordinær ultralyd. Det hadde vært alt for vanskelig. Så takk og lov for at der var separate venterom. Kjempet mot tårene mens vi satt og ventet, og da vi kom inn til legen knakk jeg med en gang han så på papirene og sa: "Ja, du er gravid?" Hulket frem at nei, vi hadde vær på UL og sett at det var dødt. Så ut som jeg skremte vettet av legen med følelsesutbruddene mine som fortsatte hele tiden mens vi var der, men han var veldig empatisk. Han tok også UL på meg, og kom frem til at barnet var for stort til at jeg kunne få utskrapning. Jeg måtte "føde" det (noe jeg i ettertid er veldig glad for at jeg fikk). Så informerte han om hva som skulle skje, og en dame kom inn med en tablett som skulle hjelpe modningen av livmorhalsen. Jeg tvang meg selv til å ta den mens jeg i det fjerne hørte legen snakke om å ta stilling til om man ville se barnet og om man ville ha begravelse. Hallo? Gjelder dette virkelig meg? Skjer dette?

Jeg fikk beskjed om å komme inn igjen lørdag kl. 08 for å føde barnet. Hele situasjonen var bare komplett surrealistisk. Jeg tenkte at 2 dager var lenge å gå, og var litt redd for at alt plutselig skulle komme ut hjemme. Hadde jo tross alt en styrtfødsel med snuppa. Så jeg spurte om muligheten for at det kunne skje. Nei, det var svært sjelden..

Vel, jeg er svært sjelden. I 08-tiden på morgenen, fredag 23.07, våknet jeg med noe som lignet på menssmerter/sammentrekninger. Tok et par paracet og prøvde å legge meg igjen, men la merke til at sammentrekningene kom regelmessig hvert 2-3 minutt. Det ble ikke mer søvn. Tenkte alikevel at dette sikkert var normalt, legen hadde jo sagt at jeg kunne få litt menssmerter og kunne ta paracet for det. Men selve fødselen hadde jeg fått beskjed om ville bli ganske vond, og at de derfor ville gi meg mye smertestillende. Så jeg slo fra meg disse smertene, selv om paraceten ikke hjalp, de vedvarte og ble kraftigere. Lå i sengen og pustet meg gjennom vondtene, innimellom dem var jeg helt smertefri. Lurte på om jeg skulle stå opp og dusje og gå ned og jobbe litt, men ble liggende.

I 10-tiden ble smertene enda mer intense, og det var innimellom bare 1 minutt mellom. Til slutt lå jeg og holdt meg fast i sengen mens jeg pustet og peste, og etterhvert jamret meg. Etterhvert stakk det også veldig nedentil, og jeg tenkte at dette kunne da ikke vare helt til dagen etter. Ca. 10:40 sendte jeg en melding til mannen som var nede sammen med ungene. Skrev at jeg var redd og at jeg ikke kunne fortsette sånn hele dagen. Han svarte med spørsmål om han skulle ringe sykehuset, noe jeg hadde avvist tidligere.Jeg var akurat i ferd med å svare, da en ny sammentrekning fikk meg til å klamre meg fast i sengen. Jeg kjente et "knepp" i magen og skrek etter mannen. Han kom, observerte og ringte sporenstreks sykehuset. Fikk beskjed om å komme inn med en gang. Da jeg skulle reise meg opp kjente jeg noe mellom beina. Herregud, den kommer nå, tenkte jeg. Ga mannen beskjed om å få mamma til å holde ungene vekke, og så måtte han hjelpe meg ut på badet. Satte meg på do og oppdaget at blodet rant. Hjelp! Mannen ringte sykehuset igjen, og han fikk beskjed om å få på meg en bleie og komme sporenstreks. Han vurderte å be om ambulanse, men takk og lov så lot han det være. Det hadde vært for flaut.

Nå var sammetrekningene mine nesten borte, jeg hadde en mer konstant smerte i magen og en følelse av å ha noe mellom beina. Jeg krøket meg ut og inn i bilen. Det ble en tøff kjøretur psykisk. Det var jo en tur vi skulle ta først i desember/januar.. Og da skulle vi dra hjem med en premie. Nå visste vi at vi skulle dra hjem tomhendte. Jeg fortalte mannen at jeg hadde lest om andre som hadde begravet sine døde barn i gravene til familiemedlemmer, og den tanken likte han. For oss ble det helt feil å overlate det lille barnet vårt til sykehuset. Det ville bli som å etterlate det. Men vi ville heller ikke at det skulle ligge alene. Så mens vi kjørte til sykehuset ringte han faren sin og spurte om vi kunne begrave det i graven til besteforeldrene. Og det var greit. (Nå er svigers nemlig veldig velvillige og synes dette er fryktelig - noe jeg foreløpig har problemer med å forholde meg til.) Var vondt å høre mannen spørre faren sin om dette mens han kjempet mot gråten. Dette var vondt for oss begge.

Rett før vi var fremme på sykehuset ringte mannen dem igjen. De hadde sagt at de kunne møte oss nede når vi kom, men jeg mente at jeg skulle klare å gå selv. Men herregud, så lang veien fra parkeringsplassen til hovedinngangen og videre til poliklinikken var når jeg følte at noe holdt på å falle ut mellom beina mine. Vel oppe var de klare for ankomsten min og hadde en seng som sto og ventet på meg. Stor ståhei for ingenting tenkte jeg der jeg klatret opp i den i gangen ved siden av venterommet. Hun som ga meg modningstabletten dagen før kom bort til meg. "Kom du tilbake så fort du da?" Lurer på om hun husket at jeg hadde spurt om muligheten for at det kunne skje.

Ble trillet bort på gynekologisk avdeling og fikk et 4-mannsrom for oss selv. På rom 409 skulle barnet vårt fødes. Ble møtt av en vidunderlig sykepleier, Malene, som tok utrolig godt vare på oss mens det sto på. I det hele tatt må jeg berømme Bærum sykehus for den behandlingen vi fikk der. Jeg følte meg til enhver tid godt tatt vare på, og det hele ble en "fin" og verdig opplevelse. Jeg fikk nok en pille og to paracet, og to stikkpiller vaginalt. Disse skulle hjelpe livmoren min å trekke seg sammen, men ville først virke om en time eller to sa hun. Dette var kanskje rundt 11:30. Fikk en ekkel følelse av at dette ville ta tid da hun sa at jeg ville få nye stikkpiller hver tredje time om de ikke hjalp, og at jeg gjerne skulle gå litt rundt for å hjelpe til. Fikk en kanyle i hånden i tilfelle jeg trengte morfin, og var forberedt på at dette ville bli ille. Fikk varme omslag på magen, og hadde det egentlig helt greit. Litt vondt var det, og jeg hadde noen små sammentrekninger innimellom, men ikke som tidligere. Men blodet rant jevnt.

Litt over 12 snakket jeg med mamma, og da jeg etterpå tenkte at jeg skulle bevege meg litt la mannen merke til at jeg hadde blødd gjennom gigantbleien jeg fikk da jeg kom. Han ringte på sykepleieren for at jeg skulle få en ny, og da hun kom gikk jeg ut for å sette meg på dostolen med bekken i som de hadde satt frem til meg. Da jeg satte meg ned bare rant det masse greier ut av meg. Jeg kjente noe mellom beina, hørte mannen og sykepleieren snakke sammen utenfor og prøvde å rope at jeg trodde noe kom, men de hørte meg ikke. Det var en så utrolig merkelig følelse å sitte der å kjenne noe som var i ferd med å skli ut av meg.

Sykepleieren banket på og lurte på hvordan det gikk, og jeg rakk akkurat å si at jeg trodde det kom før en stor klump sklei ut og ploppet ned i bekkenet. Da sykepleieren kom inn for å hjelpe meg rakk jeg akkurat å titte nedi og se en stor klump innhyllet i en hinne. Klokken var kanskje rundt 12:30, og jeg følte nesten en lettelse da jeg kjente det komme ut. Plutselig kjente jeg ingen smerter mer. Alikevel var det vanskelig å forstå hva som akkurat hadde skjedd. Sykepleieren tok med seg bekkenet ut for å sjekke om alt hadde kommet ut, og mannen og jeg fikk litt tid for oss selv. Så fulgte en lang ventetid for at legen skulle få sjekke fosteret og morkaken. Til min store lettelse kom alt ut med en gang, så jeg slapp å tenke på å få ut morkaken etterpå.

En times tid senere kom hun inn med det lille nurket vårt. Jeg hadde vært "tøff" helt siden vi kom inn på formiddagen, men da jeg fikk se det lille, perfekte barnet knakk jeg. Sykepleieren trøstet meg så godt hun kunne og lot oss så få være alene med nurket. Mannen orket ikke å se så mye på det, men jeg så og så. Tok bilder og så. På forhånd hadde jeg vært redd at det ikke skulle se så bra ut i og med det hadde lagt dødt en stund, men det så ut som et bittelite barn. Det så så fredelig ut der det lå, med en hånd oppå magen. En hånd med 5 perfekte små fingre. Det var kanskje rundt 10 cm langt, og selv om ansiktet ikke var helt utviklet og hodet i tillegg lå til siden, kunne man se både et øre, anlegg til øyne, munn og nesebor. Jeg syntes tydelig det så ut som om den lignet på søsknene sine.

Det var så godt å få se det, ha det hos meg litt. Selv om det var så fryktelig vondt. Det perfekte lille barnet som vi hadde sett leve og sprelle på ultralyd. Nå lå det der så stille, så stille. Jeg ønsket så veldig å våkne fra marerittet. Jeg følte at jeg hadde sviktet totalt. Jeg skulle holde liv i dette barnet, fostre det frem, bringe det til verden og ta vare på det. Isteden lå det der dødt. Jeg hadde ikke klart å holde liv i det. Jeg hadde feilet. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å gråte, unnskylde og si hvor mye jeg ønsket og elsket det. Om noen måneder skulle jeg ha holdt det i armene mine og vist det i årene fremover hvor elsket det var, nå blir det ikke sånn. Vi fikk bare den lille stunden. Jeg hadde lite lyst å gi det fra meg igjen, men visste jo at jeg måtte. Den stunden er nok den tøffeste stunden jeg har hatt noensinne.

Senere fikk vi litt mat og måtte skrive under på fullmakt for begravelse. Mannen ringte begravelsesbyrået - nok en gang en helt surrealistisk opplevelse. 2 dager før var jeg lykkelig gravid, og vi planla innkjøp av bilsete, vi planla fremtiden med tre barn. Nå planla vi plutselig gravleggelsen av barnet vårt. Det er helt sykt.
Klokken 15 forlot vi sykehuset, rundt 4 timer etter vi kom. 4 timer av livet vår tok det. Vi gikk derfra som trebarnsforeldre, men uten tredjegull. Det i seg selv var tøft. Å forlate barnet vårt der. Å vite at det skulle bli hentet av ukjente fra et begravelsesbyrå og kremeres. Stakkars, elskede lille barnet vårt. Å, som jeg føler at jeg svikter.

Nå er alt bare tomt. På en måte er det godt at det er over, og jeg vet at vi skal komme oss gjennom dette. At det vil bli lettere etterhvert. Men nå er det bare ferskt og vondt. Vi har måttet informere folk rundt oss om at det ikke blir noe barn til vinteren alikevel - akkurat når vi hadde begynt å spre den gode nyheten. Vi ventet jo lenge med det rett og slett fordi vi ville være sikre på at det gikk bra denne gangen. I dag har jeg pakket vekk alt av mammaklær og alt av babysaker som fortsatt var nede etter ungene. Jeg må bare stue det vekk på loftet. Orker ikke å plutselig komme over noe. Det kan forhåpentligvis taes frem en annen gang, i en bedre tid.

For vi gir ikke opp. Vi er allerede enige om å prøve igjen, selv om det er fryktelig skummelt. Jeg har mange følelser rundt dette. Ønsket om et barn til brenner fortsatt like sterkt. Men så får jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker på å prøve igjen. Jeg tenker på vårt lille nurk og at jeg på ingen måte vil erstatte det. Det er ikke min tanke. Uansett hva som skjer vil vi alltid ha et barn for lite. Og egentlig vil jeg ikke ha et "nytt" barn, jeg vil ha nyttårsspiren vår. Men det går jo ikke. Det er over. Jeg kan aldri få det tilbake. Og jeg hater at jeg må skrive "det". Men det var ikke mulig å se om det var en gutt eller en jente. I tillegg til at det var tidlig så lå den med beina sammen. Vi kunne sendt den til obduksjon for å få vite, men det vil jeg ikke utsette den for. H*n skal få fred nå. Jeg tror fortsatt det var en gutt..

En annen skummel ting er at vi nå har mistet 2 ganger på rad. Vel og merke føles SA'en i uke 7 nå som barnemat, men det er uansett et fakta at vi har mistet to ganger på rappen i løpet av 4 måneder. Er det virkelig bare en tilfeldighet som legene og sykepleieren har sagt? Jeg vet ikke. Sist er jeg sikker på at noe var galt med barnet. Denne gangen er jeg ikke så sikker. Vi så jo at alt var fint i uke 12. Etterpå har det dødd. Er det meg det er noe galt med? Gjorde jeg noe galt? Jeg vil sannsynligvis aldri få vite det, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at dette er min "skyld". Og jeg har store problemer med å tro på at det eventuelt skal gå bra neste gang. Akkurat nå har jeg rett og slett problemer med å tro på at jeg blir gravid igjen. Vi brukte 6 prøveperioder før morsdagsspiren som endte i SA satt. Så var jeg heldig og ble gravid igjen med en gang etterpå. Denne gangen trenger jeg mer tid. Selv om jeg på mange måter helst vil bli gravid igjen med en gang, så føler jeg at vi i alle fall må vente til etter jeg har hatt en mens. Og det kan jo ta sin tid. 6-8 uker sa sykepleieren. Innerst inne håper jeg at den kommer før det.

Men om jeg blir gravid igjen vil jeg også ha problemer med å glede meg over det. Kanskje vil jeg igjen få dårlig samvittighet overfor den lille engelen vår. Og angsten for å miste vil være sterkt til stede. Ja, jeg vil nesten forvente at det skjer. Og å passere 12 uker vil ikke være noen lettelse. Det kan jo fortsatt gå galt.
Planen min er å få en time hos gynekologen så fort som mulig. Jeg må høre hva han sier. Kanskje kan han finne ut om det er noe galt med meg.

Tirsdag reiser vi 14 dager til Mallorca. Jeg kunne like godt vært hjemme etter dette, men ungene må få lov å komme seg bort litt. Dette skal ikke gå ut over dem. Takk og lov så vet de ingenting. Vi skulle fortelle dem det nå før vi reiste på ferie. Som jeg gledet meg til det. Til å dele ventetiden med dem, og til å se dem med sin lille søster eller bror. Kanskje har vi voksne godt av å komme oss litt bort også? Vi kan begynne å slikke sårene etter vårt knuste håp, våre knuste drømmer. Vi kan begynne å gå videre.

Når vi kommer hjem blir det urnenedsettelse. Bare for mannen og meg. Vårt endelige farvel med vårt kjære, bittelille, høyt ønskede barn.♥

Jeg har noen bilder av det lille nurket vårt, men jeg er fortsatt litt usikker på om jeg vil ha dem for meg selv eller om jeg vil legge dem ut her. Det får eventuelt komme etterhvert.

Hvil i fred lille engel. Du vil alltid leve i hjertene våre!

Det finnes et land bakom tårer

hvor de vakreste blomster gror
hvor solen for alltid lyser
og lykken og gleden er stor.

Det finnes et land bakom tårer
hvor drømmen og fremtiden bor
hvor englene stille vokter
hver ufødte søster og bror.

Eventyret er over

Jeg trodde ikke at jeg skulle måtte skrive dette, men sånn er det..
Dagens legetime for å måle blodtrykk utviklet seg til et mareritt. Legen fant ikke hjertelyd, og ikke noen aktivitet på et dårlig ultralydapparat. En time til privat UL bekreftet at eventyret om tredjegull er over. Vårt elskede, lille nurk døde i uke 13. Rett etter at vi fikk se at alt så bra ut i uke 12.

Trodde ikke jeg skulle oppleve dette nå, men har alikevel hatt en snikende følelse om at noe har vært galt de siste 3 ukene. De bevegelsene jeg har trodd jeg har kjent har bare vært innbilning. Alt de siste ukene har vært det. I 3 uker har jeg tydeligvis lurt meg selv til å tro at vi skulle få en baby i desember/januar. Jeg har drømt, planlagt og gledet meg. Brått er det over. Nok en gang tilbake til start. I morgen skal jeg inn på sykehuset, hva som skjer der aner jeg ikke.

Legen sa at vi måtte prøve igjen, at vi nok ville få alle de barna vi ønsket oss (akkurat som gyn. sa sist). Akkurat nå vet jeg ikke hvordan jeg skal orke å begynne på nytt igjen. Nå har jeg mistet to ganger på rappen siden mars. Jeg har vært gravid nesten konstant siden februar uten å få noe igjen for det. Denne gangen trodde jeg det skulle gå bra. To ganger på rad - hvordan kan jeg vite at det ikke vil skje igjen og igjen? Hvordan skal jeg samle nok mot til å ta den sjansen?

16 uker

Fra 16 uker og 0 dager til 16 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 135
CRL: 11,5 cm
Full lengde: 16 cm

OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 14 uker gammelt. Den loddrette furen over overleppen kommer på plass denne uken. Beina tar igjen armene i utvikling, og vil fra nå av være lengre. De livlige bevegelsene blir stadig bedre koordinert.
Fosteret svelger fostervann og tisser et ut igjen i fostervannet. Noen av avfallsstoffene begynner å samles i tarmen.
Er det ikke utrolig at fosteret allerede kan suge, svelge, tisse, gjøre pusteøvelser og bevege seg bevisst?

TIL MOR
Gi meg et tegn, lille venn!
Er du heldig er det mulighet for at din lille sommerfugl vil slå litt med vingene og fortelle deg hvor den er. Er dette ditt første barn kan det være for tidlig. Kanskje må du vente helt til uke 20 før du kjenner noe. Første gangen du merker noe, kan det være at det er så vagt at du ikke riktig fatter det. Noen forteller om en fornemmelse av en liten fiskehale som slår, mens andre sammenligner det med en luftboble som sprekker. Det er så spennende!
Sett av litt tid når du har lagt deg om kveldene, og ligg musestille. Du må konsentrere deg for å kjenne noe. Og kanskje kjenner du det ikke likevel. Mens du ligger der og kjenner etter, kan du more deg over tanken på at din lille passasjer ligger og klapper i hendene!

Rundt denne tiden opplever noen kvinner at de får ordentlig vondt i lysken. Det kan skremme mange. Noen tror det er noe galt siden smerten kan være så intens, nesten krampelignende den lille stunden den varer, men det er en forklaring på det meste som skjer. Til og med på dette. Årsaken er at båndene (ligamentene) som holder livmoren på plass nå strekkes fordi livmoren vokser. Smertene kan komme hvis du reiser deg brått opp, hvis du snur deg raskt rundt i sengen, eller når du er ute og går. Heldigvis går smertene fort over. Det kan hjelpe å bøye kroppen litt fremover når du kjenner smertene. Dette følger deg ikke gjennom hele svangerskapet.

Er du blant de som plages med hard mage (også hormonbetinget) er det viktig med fiberrik kost, rikelig med drikke og mosjon. Drikker du vann slipper du unødige kalorier. Vann renser dessuten kroppen din for avfallsstoffer. Et godt råd kan være: "Gå ikke forbi en kran uten at du stopper for å drikke." Visste du forresten at kroppen din nå bruker lengre tid på å fordøye maten du spiser. Magesekken tømmes i løpet av 130 minutter mot tidligere ca. 50 minutter.


Formen:
Formen varierer fortsatt veldig. Jeg er ikke konstant kvalm lenger, og det er ikke fullt så intenst når den er tilstede. Men den ulmer stadig under overflaten. Jeg føler meg nesten mer og mer sliten, og hormonene raser. Bekkenet og ryggen har begynt å skrangle. Men det verste er hodepinen som jeg plages så mye av. Jeg hadde jo litt høyt blodtrykk da jeg var på kontroll for en måned siden, og jeg er livredd for at det fortsatt skal være høyt. Jeg har jo vært borti svangerskapsforgiftning før, og er livredd for at jeg begyner å utvikle noe sånt allerede nå. Det spørs om jeg må få sjekket trykket før vi reiser på ferie - men så er jeg jo livredd for at jeg skal få beskjed om at jeg ikke kan reise også. Får se det an litt til.

Ellers så er jeg nå relativt offentlig gravid ettersom nyheten slipper. Magen vokser, men jeg føler fortsatt for det meste at det ser ut som om jeg har spist for mye. Begynner å haste om jeg skal få skikkelig babykul før jeg skal sprade rundt på stranden i syden. Tror fortsatt at jeg kjenner litt liv innimellom, men er fortsatt ikke 100% sikker. Venter fortsatt utålmodig på det første tegn som er umulig å ta feil av.

Selv om jeg tydeligvis får min del av plager i dette svangerskapet også, så nyter jeg å vite at det er et lite nurk i magen min. Er ydmyk over å få oppleve dette vidunderet igjen. Og gleder meg enormt til månedene som kommer!

Dagens mage "innpustet" tilstand og avslappet tilstand - den har visst vokst litt den siste uken:

Status

Blir dårlig med blogging på meg. Ungene har sommerferie og formen min er fortsatt dårlig, så tiden min foran PC'en blir stort sett brukt til å jobbe. En vanskelig kabal dette med å jobbe hjemmefra når ungene er hjemme hele tiden.

Vi har hatt mye fint vær, så vi prøver å være mye ute. Ungene er jo gjerne ute hele dagen om de får lov. Jeg derimot merker at jeg ikke tåler varmen like bra som før. Jeg som tidligere har bodd i et område der 40 grader om sommeren er helt normalt, og det uten problemer, blir nå nesten slått ut når gradestokken bikker 20 grader. Hallo? Hvordan skal dette gå når vi skal til syden i slutten av måneden?

I tillegg lurer jeg på om det er noe allergi på gang, nesen klør og er tett. Herlig! Kombiner det med kvalme og hodepine så blir det enda bedre! Begynner å bli litt sliten nå ja..
Men men. 14 uker i dag og nøyaktig et halvt år til termin! Forhåpentligvis får jeg noen gode dager før vi kommer dit. ;-)

Kjente muligens de første små livstegnene onsdag kveld. Lå litt på magen da vi gikk og la oss, og plutselig kjentes det ut som om noen stakk en pekefinger lett i magen min innenfra. En merkelig kjent følelse fra sist (da kjente jeg det i uke 15/16 tror jeg). "Pirkingen" var også akkurat der jeg nettopp hadde hørt at nurket lå, så det er slettes ikke umulig at det faktisk var det jeg kjente. Men helt sikker er jeg ikke enda. Men nå gleder jeg meg virkelig til det ikke er tvil om jeg kjenner bevegelser. Kommer nok snart!

Ellers så legger svigers en demper på gleden over tredjemann. Mannen min sier at jeg tar feil, men spesielt svigermor oppfører seg annerledes mot meg nå etter de fikk vite det enn før. Vi har alltid hatt et godt forhold, men nå føler jeg at hun er veldig avmålt. Er aldri noe snakk om at jeg er gravid, og hun spør aldri hvordan det går med meg (svigerfar har derimot spurt meg et par ganger). Vi traff dem på søndag, og da jeg såvidt nevnte noe om å ha tre barn så kom det bare en kommentar om hvor dyrt det ville bli å reise til syden heretter. OK? Og plutselig virker det som om hun "motsier" alt jeg sier. Forstår ingenting jeg. Men fra å trives sammen med dem så merker jeg at jeg nå helst vil unngå dem. Med de to andre så var svigermor veldig ivrig (kanskje ikke helt med en gang med snuppa i og med de kom så tett, men det tok ikke lang tid før hun gledet seg), nå virker det som om denne skal ties ihjel. Mannen mener de er redde for at det skal bli for mye for oss, og hun hadde visst spurt noe i retning av "klarer dere dette da?" eller noe sånt da han fortalte det til henne. Hva ventet hun? At det plutselig skulle slå oss at tre barn kanskje er litt mye og ta abort? Blir rett og slett litt provosert jeg. Vi er da voksne mennesker, og dette er faktisk et planlagt og veldig ønsket barn. Det er ikke et "uhell" eller bare noe vi hoppet inn i. Det er noe vi har snakket om og tenkt på de siste tre årene! Det er ganske så gjennomtenkt faktisk! Jeg burde nok ikke irritere meg over dette, men det plager meg. Selv om dette er tredjemann så er det da like fullt barnebarnet deres! Hva andre tenker og mener driter jeg i, men dette er liksom de som skal stå oss nærmest. Jeg merker hvor engasjert mine egne foreldre er, og det gleder meg veldig! Men så er det så innmari trist at mannens foreldre ikke engasjerer seg i det hele tatt. Annet enn at svigermor hadde blitt lei seg fordi vi ikke spurte om hun kunne passe ungene sist vi var på UL. Men det er da mye enklere å levere ungene hos parktantene som bor i nabolaget enn å dra inn til byen og så halvveis ut igjen fordi ungene skal være hos svigermor. Dessuten hjelper det ikke at hun siste gang vi trengte hjelp til å passe eldstemann da vi var på UL med snuppa ikke kunne fordi hun skulle vaske huset!!! Da spør vi faktisk dem som er litt mer velvillige. Svigers er supre besteforeldre, det er ikke det. Men det er ikke mye vi har bedt dem om å være barnevakt de siste 4 1/2 årene. Vi har bryllupsdag på onsdag og kunne egentlig gjerne tenkt oss en tur ut uten barn, men jeg kvier meg for å be dem passe ungene litt. Skal ikke være lett nei.

Nei, nå skal jeg slutte å øse ut frustreringer og ta med meg hormonene mine og ungene ut i sola og se hvor lenge jeg overlever.. ;-)

13 uker

Fra 13 uker og 0 dager til 13 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 35 g
CRL: 7 cm
Full lengde: 8,5 cm











OM BARNET
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 11 uker gammelt. Hjernen vokser videre, og spesielt forhjernen vokser seg større for å dekke over de andre hjernestrukturene. Inndelingen forblir den samme. Fosterets beinmarg, lever og milt produserer blodceller.
Fosteret har begynt på sin store vokseperiode og spreller rundt i livmoren. Selv om du ikke kjenner det sparke ennå, vil fosteret kunne kjenne deg. Om du dytter forsiktig mot livmoren, vil fosteret bevege seg.

TIL MOR
Det som gis oppmerksomhet, det vokser!
Akkurat som barnet og livmoren vokser i deg, opplever du sikkert "å vokse" selv også. Disse synlige forandringene av kroppen er det dessverre ikke alle kvinner som blir like fortrolige med. I alle fall ikke sånn med en gang.
Tenk hvilket motebilde dagens kvinner møter. Vi tvinges til å sammenligne oss med kropper som knapt nok klarer å menstruere! Vær stolt av frodigheten din! Vær glad for den fantastiske friske kroppen du har som nå gir liv til et nytt menneske! Gi både den voksende livmoren og den voksende kroppen din positiv oppmerksomhet. De nødvendige kiloene vil komme uansett.
Ny statistikk viser at norske barn stadig blir større. Dette kan igjen føre til flere kompliserte fødsler. Klarer du å øke bevisstheten på matinntaket, og bestemmer deg for å spise magert og sunt, behøver du ikke bekymre deg for at ditt barn blir "for stort."
Noen gravide plages med hodepine. Dette kan være plagsomt. Det kan være hormonet progesteron som forårsaker disse plagene. Rikelig med drikke og en daglig spasertur vil ofte kunne hjelpe. Er du stresset, eller har arbeidsstillinger som kan forverre eller gi deg hodepine, bør du forsøke å gjøre noe med det. Den hodepinen som ikke henger sammen med stress og eller muskulære stramninger, forsvinner som oftest tidlig i svangerskapet.

Godkjent for videre svangerskap!

I går var tiden endelig inne for en sniktitt på spiren igjen. Og som den hadde vokst! Over 6 cm var den nå. Målene tilsa at jeg var 12+2 i går og har termin rundt 4. januar, men jeg holder meg til EL-termin frem til ordinær UL. Gyn. sjekket grundig, og fant ikke noen avvik av noe slag. Så nå kan jeg forberede meg på fødsel i desember/januar! Var utrolig deilig å kunne gå ut derfra med senkede skuldre.

Nurket virket ganske bedagelig, virket som den sov til å begynne med og rørte bare litt på seg innimellom. Kanskje den blir litt roligere enn søsknene sine? På slutten ble den dog rimelig irritert og begynte å sprelle og vri seg. Lille søtnosen.♥

Glemte helt å be om bilde da jeg lå der på benken, men gyn. ordnet et til oss etterpå alikevel. Ikke verdens beste kvalitet. UL ble tatt utvendig denne gangen, så det spiller også kanskje inn. Men man ser da et lite nurk og hjertebølgene:















Feiret UL med å dra ut og kjøpe litt mammaklær. Hadde litt manko på sommertøy, men har ikke turt å handle inn noe før jeg visste hvordan dette ville gå. I dag får vi middagsbesøk av en kompis, og jeg gleder meg til å dele nyheten med ham.

En milepæl

I dag er jeg 12 uker på vei!
Er så herlig å ha nådd denne milepælen. Og å vite at spiren lever der inne - det sjekket vi nemlig i går kveld. Nydelige hjerteslagene!♥
Gleder meg veldig til UL på tirsdag nå. Håper bare han kan sjekke nakkefold og sånne ting. Da skal skuldrene senkes og nyheten begynne å lekkes ut!

Ble ikke magisk i bedre form av å runde 12 uker akkurat, men det hadde jeg da heller ikke ventet. Forrige gang begynte jeg ikke å kaste opp før rundt uke 12, så jeg regner vel med at jeg har noen uker med dårlig form igjen. Det får gå.

Fikk brev fra fastlegen min i går om at alle prøvene som ble tatt da jeg var der var fine. Godt å vite.

Vi tok opp hjertelyden til spiren i går, og jeg skulle så gjerne ha lagt den ut her. Men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg gjør det. Får undersøke litt.. *blond*

Tiden går

Etter en litt "slow start" synes jeg dette svangerskapet begynner å gå litt for fort. Er allerede halvveis i uke 10, og de magiske 12 er ikke langt unna. Får mer og mer troen på at det skal gå bra denne gangen. Senest i går fikk jeg bekreftet at det var liv i magen min da jeg testet ut Babywatcheren igjen. Tydelige, sterke hjerteslag fra den lille spiren! ♥

Tror knapt det finnes noen herligere lyd i verden. Tenk at det er et levende lite vesen i magen min. Bare noen cm stort, men med bankende hjerte og en kropp som spreller og svømmer. Og det uten at jeg kan kjenne det! Åh, som jeg gleder meg til å kjenne de først små bevegelsene. Husker nesten ikke hvordan det var lenger.

Torsdag skal jeg på første svangerskapskontroll. Da er jeg virkelig gravid! Gleder meg til og med til å få helsekort igjen. Små gleder..

Formen er litt opp og ned. Forrige uke hadde jeg noen fine dager med lite kvalme (og dermed bekymring for MA). De siste dagene har kvalmen kommet tilbake med full kraft, og verre enn før. I natt fikk jeg knapt sove fordi jeg var så kvalm, og måtte ligge med Sea Bands på hele natten. I morges brakk jeg meg da jeg laget frokost til ungene. Kjøkkenet er en plass som frister lite - omtrent som mat generelt. Men jeg tar gjerne kvalme jeg altså, den er betryggende på en måte.

Ellers så har jeg en sterkere og sterkere følelse av at det er en liten gutt som skjuler seg i magen min. Vet ikke hvorfor. Jeg har også en sterk følelse av at den spiren vi mistet var en jente. Merkelige greier. Akkurat det får vi aldri svar på, men denne gangen vil det nok vise seg etterhvert. Men forhåpentligvis ikke før i desember/januar. Denne gangen vil vi ikke vite kjønn på forhånd. Vi valgte det samme med førstemann. Med snuppa fant vi delvis ut på ordinær UL, og fikk det bekreftet på 3D-UL senere. Egentlig veldig praktisk, siden vi da kunne ordne med litt jenteklær og sånt før hun kom. Nå har vi det vi trenger både til gutt og til jente, så da velger vi igjen å bli overrasket til fødselen. Blir spennende!

Nå gleder jeg meg til ny UL om 2 uker. Etter den kan jeg senke skuldrene og for alvor begynne å slippe nyheten. Begynner å bli litt lei av å skjule både mage og form. Har vært flott vær her i det siste, og da måtte jo bikinien frem. Siden vi bor i en ganske sosial gate, var det bare å holde inn magen hver gang en nabo dukket opp. Lørdag kveld satt vi ute sammen med naboene, og nabokona så rart på meg og måtte for sikkerhets skyld spørre to ganger da jeg takket nei til vin. Hihi.

Tilbake til UL, så håper jeg han da kan sjekke nakkefold og sånne ting. Nå som jeg føler at svangerskapet går bra, så er min nye skrekk at noe er galt med barnet. Håper virkelig jeg kan slippe det meste av sånne tanker om et par uker!

10 uker

Fra 10 uker og 0 dager til 10 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 2,5-4 g
CRL: 33-41 mm

OM BARNET
Embryoet er i begynnelsen av denne uken åtte uker gammelt, og ettersom alle indre og ytre strukturer nå er komplette, avsluttes embryofasen. Barnet er nå et foster! Foster betyr ”liten” eller ”avkom” og skal bare vokse og modnes frem mot fødselen.
Fingre og tær blir tydeligere, og armer og bein er omtrent riktig plassert med nesten riktige proporsjoner i forhold til kroppen. Armene er bøyd ved albuen og håndleddet er tydelig. Tommelen skiller seg fra de andre fingrene i form. Både tå- og fingernegler begynner å formes. Armene er nå så lange at de kan møtes rundt brystet. Fra nå av vil utviklingen av armer og bein skje noe tregere.
Hjernen har nå en stor høyre og venstre hjernehalvdel, og begynner så smått å få kontroll over bevegelsene. Fosteret har brystvorter og kan snart tisse ettersom nyrene begynner å produsere urin. Øyelokkene dekker nesten hele øynene og vil snart lukkes helt. Nesetippen blir også synlig denne uken. Ganen formes og overleppen er ferdig utviklet. Det første ordentlige hudlaget begynner å omsvøpe fosteret, og skjelettet omdannes gradvis fra brusk til bein. Dette skjer vanligvis først i overkroppen.

TIL MOR
Husker du at det du tenker og føler er viktig for barnet ditt, på samme måte som det du spiser og drikker? Klarer du å se for deg den knøttlille passasjeren som svømmer lykkelig rundt i sitt eget verdenshav - inne i din kropp? Til tross for at du har visst om det i noen uker, kan denne følelsen av uvirkelighet plutselig komme over deg: "Er det egentlig noe der? Jeg merker jo ingen ting?"
Ja, det er noe der. Noe vidunderlig. Ditt lille barn som både kan røre på kroppen, bevege de små bena og armene; til og med hikke. Antagelig kjenner du ikke fysisk noe av hennes hemmelige liv. Men du kan delta hver eneste dag i hennes verden. Fantasienes verden, en verden bare for dere to!
Kroppen forteller deg at den allerede begynner å gjøre seg klar, for brystene vokser. Noen blir riktig så brystfagre og må allerede nå investere i en god bh. Nyt den forandringen (selv om brystene kan føles temmelig ømme ) Mitt inntrykk er at de fleste kvinner synes de har for små pupper. Nå har du ditt livs sjanse, så løft hodet og hev brystet. Det gjør deg godt og du får en flott holdning.

9 uker

Fra 9 uker og 0 dager til 9 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 1-2 g
CRL: 23-32 mm











OM BARNET
Embyoet er i begynnelsen av denne uken syv uker gammelt. Denne uken kommer de første målbare hjernebølgene og embryoet begynner å bevege seg. Det er ikke snakk om bevisste bevegelser, og du vil ikke kjenne dem på lenge ennå.
Ansiktsstrukturer som øyne, ører, nese og munn utvikles stadig og blir tydeligere. I øret formes balanseorganet. Både ører og øyne har vært litt merkelig plassert på den lille kroppen, Øynene var på siden av hodet, og ørene nærmere munnen. Denne uken begynner de å flytte seg mot det riktige bestemmelsesstedet.
Kroppen blir lengre, og etter hvert blir også muskler og beinbrusk hardere. Hodet som har lent forover, reises litt opp slik at hals og nakke blir tydeligere. Organene i kroppen utvikles videre, og magesekken kan ses som en svart flekk i venstre del av buken. Hjertet er noenlunde ferdig utviklet og slår flere slag enn noen sinne denne uken – gjennomsnittlig 177 slag i minuttet!
Denne uken dannes det endelige nyreparet. Armene består av skulder, overarm, albue, underarm og håndplate. Beina utvikles litt tregere, men mot slutten av uken vil også de har den tydelige inndelingen med lår, kne, legg, ankel og fotplate. I hånd- og fotplatene dannes det avgrensninger for fingre og tær.

TIL MOR
Forandring er mulig!
Hurra! Første dag uten å være kvalm. Ja, slik er det for mange nå. Noen tror nesten ikke på det før dagen er omme. De har ikke en gang fornemmet den ugne følelsen. Plutselig er man jo den gamle jenta igjen.
Det går til og med an å glemme at man er gravid. Kanskje blir partneren invitert til en hyrdestund. Eller kanskje unner du deg noe du har ønsket deg en stund, en slags premie. I svangerskapet burde kvinner unne seg alt!

I'm in love!!!

I dag var tiden inne for UL nummer to. Nervene var på plass, men jeg hadde alikevel en god følelse. Og den skulle vise seg å stemme. Vi så med en gang en liten spire som hadde vokst enormt siden sist, nå var den en liten bamsemums med hode, kropp og anlegg til armer og ben. Nesten 2 cm har den blitt, og 8 mm mellom ørene! Hjertet slo jevnt og trutt med 185 slag i minuttet. Et utrolig vakkert syn! Og enda bedre ble det da vi plutselig så små bevegelser!!!
Jeg trodde ikke vi skulle få se det så tidlig, men både vi og gyn. så tydelig at h*n beveget på seg flere ganger. Lille Nyttårsspiren vår! Blir helt rørt bare jeg tenker på den perfekte lille bamsemumsen.

Akkurat da jeg trodde UL'en ikke kunne bli noe bedre, begynte gyn. å leke seg med 3D. Om jeg ikke var solgt før så var jeg det da! Var helt utrolig å se 2 cm kropp så tydelig.

Se på nydlingen da!















Jeg er fullstendig forelsket i den lille Nyttårsspiren vår!
Alt så helt supert ut, så det er egentlig ingen grunn for flere UL'er fremover nå. Alikevel satte gyn. meg opp til en ny time i uke 12, bare for at jeg skal kunne senke skuldrene (nesten) helt. Gleder meg allerede!
Begynner å få troen på at dette skal gå bra nå. Formen tilsier også det..
Åh, dette er bare så deilig!!!

Et lite skår i gleden; mannen fortalte foreldrene sine nyheten på mandag. De tok det bra, men jeg syntes de var veldig avmålte da jeg traff dem i dag. Håper det bare er jeg som overreagerer.

Hjertelyd?

I går våknet jeg og var overbevist om at spiren ikke levde lenger. Så på ettermiddagen fant jeg frem Babywatcheren min. Regnet egentlig med at det var alt for tidlig å finne noe, men tenkte jeg kunne prøve alikevel. Etter litt leting dukket det opp noe svaaakt med 140+ slag i minuttet. Veldig vanskelig å høre, men beliggenheten og antall slag tilsier at det kan ha vært hjertet til Nyttårsspiren. Hørte hjertelyd først i uke 15-16 med førstemann, men med snuppa hørte jeg det i uke 10. Dermed er det vel ikke helt usannsynlig at jeg som tredjegangs faktisk fant hjertelyden i går selv om jeg bare er i uke 8. Jeg velger i alle fall å tro at der fortsatt er liv, så får vi se på UL på torsdag. Er i alle fall kvalm så det holder - og fornøyd med det!

Hjemme igjen

Da er vi hjemme etter en herlig uke hjemme hos min familie på Sunnmøre. Jeg reiste opp sammen med ungene forrige onsdag, mannen kom etter på fredag. Deilig med noen avslappende dager sammen med familie og venner! Mamma fikk vite hemmeligheten vår onsdag kveld, da jeg ga henne en kopi av UL-bildet med en invitasjon til julefeiring hos oss i år. Hun ble som forventet kjempeglad! Og jeg fikk litt ekstra oppvartning mens vi var der..

I tillegg slapp mannen nyheten til onkelen min, og jeg fortalte det til to venninner da vi var ute på lørdag. Følte meg litt kjip som droppet alkohol for andre gang på rad, så jeg fortalte dem rett og slett at jeg ikke kunne drikke.. Fortalte dem også om SA'en. Var godt å lufte det til noen. Og jeg vet at de holder tett og er støttende om det går galt igjen. I tillegg var det hyggelig å se hvor glade de ble på våre vegne.

Søndag tok vi turen til Sogn for å besøke noen venner herfra som har flyttet dit. Sønnen deres og sønnen vår har vært bestevenner siden de var 2, så savnet er stort. Da vi kom frem (etter mye kjøring på svingete veier som ikke var ideelt for en småkvalm mor) var det ufattelig rørende å se gjensynsgleden mellom dem. De var rett tilbake der de slapp for et par måneder siden. Var også kjempespennende for ungene å få se kuene som har blitt oppkalt etter dem (ja, der var sågar at par kuer som var oppkalt etter meg og mannen - skal man ta det som et kompliment eller?).

Mandag var det duket for første 17. mai feiring på Sunnmøre på 6 år. Hormonell som jeg er gikk jeg med klump i halsen hele dagen. Måtte til og med ta til tårene da min gamle barneskole masjerte forbi. Geez! Var gamle kjente overalt hele dagen - superkoselig! Til og med mannen spottet en gammel kompis fra da han var i Bosnia på 90-tallet i barnetoget. Det endte med at de tok opp kontakten igjen, verden er faktisk så liten at det viste seg at han bor kun et steinkast fra moren min, og der har han vært hele tiden! Selv det er jo rørende!

Var trist å reise hjem i går. Vet ikke når vi får reist oppover igjen, blir i alle fall ikke i sommer. Akkurat nå kunne jeg gjerne droppet sydenturen til fordel for 2-3 uker på Sunnmøre. Vi får se, kanskje blir det en tur i september.

Graviditeten går fortsatt sin gang (håper jeg). Kvalmen ble mer fremtredende og konstant i løpet av uken på Sunnmøre. Slitsomt, men det gleder meg også. Håper inderlig at det er et godt tegn. Før vi reiste forrige onsdag hadde jeg to mikroskopiske blodspor på papiret da jeg tørket meg. Mer ble det ikke da. Etter å ha trasket lenge og vel i byen på 17. mai, var det nok en gang litt blod på papiret, men igjen ble det med den ene gangen. Og det var så lite at jeg velger å tro at det kom fra et sprukket blodkar. Opplevde det flere ganger med de to første. Og dette var i alle fall veldig annerledes enn spottingen jeg hadde da jeg mistet. Vet knapt om jeg vil kalle dette spotting en gang. Alikevel blir man jo litt usikker, og jeg er veldig redd for å komme på UL neste uke og ikke se hjerteaktivitet lenger. Men sånne tanker dyttes foreløpig litt vekk.

Mannen fortalte forresten nyheten til søsteren sin og mannen hennes da vi kom hjem i går kveld. Hun var ikke overrasket, sa hun hadde sett det på meg før vi dro. Oida. Men hun visste også at vi ville prøve igjen, så det kom jo ikke uventet akkurat. Foreldrene hans venter vi litt med. Vi var innom dem en tur på vei fra flyplassen i går, og da kom svigermor med en kommentar som viste at hun ikke forventer eller synes at vi bør få flere barn. Er en følelse jeg har hatt lenge, men ble veldig skuffet da hun sa det hun sa. Hun vet jo at vi hadde en SA nettopp, men da tror hun tydeligvis at det var et uhell.. Både mannen min og søsteren hans sier jo at det ikke spiller noen rolle hva foreldrene synes, at de ikke har noe med våre valg. Men alikevel, jeg vil jo gjerne at en sånn nyhet skal bli positivt mottatt av de nærmeste. Huff, kjenner jeg gruer meg til vi må nødt å slippe nyheten. Legger liksom en demper på den gleden jeg føler over spiren i magen.

Ringte forøvrig ABC på onsdag, og jeg har fått fødeplass der! Nå er det bare å krysse fingrene for at jeg får brukt den denne gangen! 8 uker i dag - det går i alle fall fremover! :-)

8 uker

Fra 8 uker og 0 dager til 8 uker og 6 dager av svangerskapet.

Vekt: 0,5 g
Lengde: 15-22 mm

OM BARNET
Embryoet er i begynnelsen av denne uken seks uker gammelt. Hjernen vokser raskt, og hjernedelene avgrenses og blir tydeligere. Hypofysen, som er et viktig organ som styrer hormonproduksjonen, dannes.
I løpet av uken begynner fingre, tær og albuer å formes. Kroppen blir rettere og hodet rundere. Embryoet begynner å ligne et lite menneske. Men det er ikke større enn et kirsebær! Spiserør og luftrør dannes og små lungeknopper dukker opp. Nyrer og urinveier er også i ferd med å utvikles. Tarmen begynner å vokse og danner etter hvert store tarmsløyfer. Disse er for store til å få plass i embryoets buk, og skyves derfor inn i en utposing på navlestrengen. Denne navlebrokken kan man se på ultralyd, særlig ved 10 uker. Mellom 11. og 12. uke vil disse flytte inn i buken igjen.
Nå overtar embryoets lever produksjonen av blodceller. Til nå har plommesekken stått for den oppgaven, men denne trengs ikke lenger, og skrumper inn.
Underkjeven blir tydelig og øyelokkene begynner å formes. Ørene er nå tydelige, men langt fra ferdige. Hørselen er blant de første sansene som modnes, slik at barnet kan høre lenge før det blir født. Kanskje vil du begynne å prate og synge for det allerede? Samtidig som det dukker opp en antydning til nese, dannes luktesansen i hjernen. Tannknopper begynner også å dannes.
Mot slutten av uken begynner dannelsen av de to siste hjertekamrene, og halvmåneformede klaffer er dannet. Nå er også lungearterien og hovedpulsåren utviklet. Lungearterien forbindes med høyre hjertekammer, hovedpulsåren med venstre kammer. Først etter fødselen vil barnet kunne ta opp oksygen gjennom lungene og forsyne kroppen gjennom lungearterien. Frem til den tid får embryoet oksygen fra mor. Hjertet er i prinsippet ferdig utviklet, men fordi embryoet ikke puster selv, må det oksygen- og næringsrike blodet fra morkaken fordeles gjennom embryoets kropp ved hjelp av tre snarveier (et kar i leveren, et hull mellom forkamrene i hjertet og et kar mellom lungearterien og hovedpulsåren). Disse snarveien lukkes etter fødselen.
Embryoet har til nå hatt to sett med nyrer. Det ene omdannes delvis til testikler hos gutter eller eggstokker hos jenter. Lurer dere på om det er en liten gutt eller jente der inne? Det er det fremdeles umulig å se.

TIL MOR
Tenk at det som skjer i deg følger et mønster fra tidenes morgen! Det viktigste du kan gjøre er derfor å sørge for at denne utviklingen ikke forstyrres. Den lille kroppen er blitt 2,5 cm lang og livmoren vokser.
Denne utvidelsen av muskelen kan du kanskje kjenne som enkelte "stikkende smerter" i magen. Dette bekymrer mange kvinner fordi de ofte tror det er noe galt. Trøst deg med at dette er en normal variant av alle forandringene.
Kanskje føler du deg svimmel av og til. Spesielt hvis du reiser deg brått opp, eller hvis du blir stående rett opp og ned lenge. Mange tror de er "blodfattige", men dette har sin årsak i blodtrykket som kan falle et lite øyeblikk. Så tenk deg om, se etter en stol og reis deg forsiktig opp. Dette kan også være tiden da tingene faller litt mer på plass, og de positive tankene får slippe til.

7 uker

Fra 7 uker og 0 dager til 7 uker og 6 dager av svangerskapet.

Lengde: 9-14 mm

OM BARNET
Embryoet er i begynnelsen av denne uken fem uker gammelt. Det er like stort som en liten bønne og har nå en liten åpning hvor munnen formes, og to små nesebor. Hodet og hjertet er store i forhold til kroppen. Hjernen består av et tynt cellelag som omgir de såkalte hjernehulrom, som kan ses som store svarte hull på ultralyd. Vi skiller mellom endhjernen (den egentlige storhjernen, som foreløpig er den minst utviklede delen av hjernen), mellomhjernen, midthjernen og den bakerste del av hjernen som gir opphav til blant annet lillehjernen.
Hjertet slår mellom 130 og 160 slag i minuttet. I hjertet dannes viktige deler av skilleveggen og hjerteklaffer. Arm- og bein-knopper vokser og ser ut som små padleårer. Nå er ikke embryoet flatt lenger. Det er helt innelukket i fostervannssekken og er dekket av et tynt hudlag.

TIL MOR
En blomstringstid hvor forandring er mulig.
Du er ditt barns første miljø! Når barnet ditt fødes har det levd 9 måneder av sitt liv allerede. Disse månedene har det bodd inne i deg. Våre forfedre var fullt klar over at en mors erfaring gjorde inntrykk på hennes ufødte barn. For ca. 1000 år siden opprettet kineserne egne klinikker for gravide kvinner. Disse lå i naturskjønne omgivelser hvor det var stille og rolig.
I Lukas evangeliet (1:44), utbryter Elisabet til Maria: "For tenk, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet fosteret i mitt liv av fryd."
Du er barnets kanal til verden. Det som påvirker deg, påvirker fosteret. Dine sinnsstemninger, at du er glad, lei deg, stresset eller er redd, overføres gjennom morkaken.
Dine tanker og følelser over tid er derfor viktige. La den lille spiren få blomstre sammen med deg! Kanskje er tiden inne for å ta kontakt med jordmor eller lege?

Introducing Nyttårsspiren

Da var dagen kommet, tid for første UL i dette svangerskapet.
Katastrofetankene var klart til stede på forhånd, men forsvant med en gang jeg tittet på skjermen. For der dukket det opp en liten reke på litt over 6 mm og med et hjerte som slo 133 slag i minuttet. Helt perfekt!♥

Gyn. syntes det var så hyggelig å se oss igjen så raskt. Han syntes det både så og hørtes annerledes ut denne gangen, og hadde stor tro på at dette skal gå bra. Men han forsto at jeg er litt ekstra engstelig etter SA'en, så jeg har fått ny time om 2 uker. Blir spennende å se hvor mye reka har utviklet seg til da.

Den ene sekretæren kom inn mens jeg lå der, og ble stående og titte. I det hele tatt var stemningen en helt annen enn sist. Mannen spurte gyn. om det var mulig å få med en DVD, og jaggu klarte han ikke å ordne det for oss selv om han aldri hadde gjort det før! Snille gyn! Han er bare så behagelig!

Og her er altså Nyttårsspiren vår *drumroll*:

Selvsagt er det tidlig enda, og mye kan skje. Er nok enda en stund før jeg klarer å slappe helt av.

Nå gleder jeg meg som en unge til å reise hjem og fortelle det til mamma i morgen. Skal i det hele tatt bli godt med noen dager hjemme hos familie og venner nå. *gleder seg*

6 uker

Fra 6 uker og 0 dager til 6 uker og 6 dager av svangerskapet.

Lengde: 4-8 mm

OM BARNET
Embryoet er i begynnelsen av denne uken fire uker gammelt, og har en C-form med det store hodet i den ene enden og halen i den andre. Det ligner mer på en reke enn et menneske. Det er umulig å måle embryoet slik du kan måle barnet etter at det er født. Ikke har det bein og det ligger sammenkrøllet. Derfor brukes lengden fra issen til setet som lengdereferanse gjennom store deler av svangerskapet, og vi oppgir også denne på disse sidene (CRL som står for crown-rump-length).
Små sirkler dannes på siden av hodet – dette er øynene som formes! Ørene begynner også å formes nå. Celler som skal bli til lever, lunger, magesekk og bukspyttkjertel finner plasseringene sine, slik at de er klare til å utvikle organene. Levercellene begynner organdannelsen før de andre. De fleste organene er i ferd med å utvikles, og mot slutten av uken vokser det frem små knopper til armer og bein. Armene vil utvikles i et hurtigere tempo enn beina en stund fremover.
Hjertet fylles med blod denne uken. Frem til nå har det pumpet rundt væske, men nå er det ordentlig blod som går rundt i de små blodårene. Blodcellene dannes i veggen til plommesekken. Blodårene dannes i høyt tempo for å forsyne alle organene som utvikles med næring. Hjertepulsåren dannes også denne uken, og hjertet består av høyre og venstre hjertekammer. Pulsen er på 100 til 120 slag i minuttet. Nå pumpes blodet gjennom navlestrengen slik at embryoet kan kvitte seg med avfallsstoffer og motta næring fra mor. Dette er en rundgang som vil fortsette til barnet er født.

TIL MOR
Alle snakker om hormoner!
Ofte hører man at hormonene får skylden for at kvinner kan oppføre seg annerledes i svangerskapet enn det de vanligvis gjør. Personlig tror jeg ikke dette er hele sannheten. Det blir for enkelt å skulle forstå alt som skjer med kvinner i denne tiden, alle de nye følelsene og de raske svingningene i humøret, som bare ” hormonforstyrrelser".
Men hva menes egentlig med hormoner? Ordet hormon betyr å stimulere. Hormoner er signalstoffer som stimulere spesielle organer i kroppen vår. I svangerskapet er hormonene livsviktige fordi de gir kroppen beskjed om befruktningen og hindrer den i å støte ut egget! Det er helt avgjørende for fosterets overlevelsesmuligheter at mors kropp raskt forstår at den bærer på et nytt liv.


Jeg er i dag 6+2 uker, og har kommet meg en dag forbi det tidspunktet jeg begynte å spotte på før SA'en sist. Ikke at jeg føler meg så mye tryggere av den grunn, men det er i alle fall en aldri så liten milepæl.
Formen varierer en del om dagen. Kvalmen er til stede nesten hele tiden, men stort sett i mild grad. Den tar seg dog opp litt ut fra aktivitetsnivået mitt. I går hadde vi bursdagsselskap for snuppa som fyller 3 år i morgen, og det betaler jeg for i dag. Har i tillegg fått vondt i ryggen etter selskapet, og med diverse andre morsomme symptomer så føler jeg meg absolutt gravid. I går kveld var jeg så oppblåst at jeg så ut som om jeg var 5 måneder på vei. Lurer på om noen av gjestene la merke til det..

Tirsdag er det tid for UL. Grugleder meg til det. Håper jeg kan ta med meg gode nyheter i kofferten når vi reiser "hjem til mor" på onsdag..

Små, positive tegn

Symptomene har kommet for fullt de siste dagene. Kvalmen og "fyllesyken" henger tykt over meg omtrent fra jeg står opp til jeg legger meg. Men jeg klager ikke (enda). Er bare overlykkelig for at jeg kjenner noe. Noe av det som gjorde meg mistenksom sist var nemlig manglende symptomer. Dermed er det full jubel når jeg våkner opp og er kvalm.

I dag tok jeg en CBD med ukesindikator, og i løpet av veldig kort tid så den sånn ut:

Et utrolig deilig syn! Selv etter 6 uker viste den sist ikke mer enn "2-3", så det er første gang jeg har fått "3+". Nå kan jeg slappe av i forhold til testing (er mulig jeg må bruke opp resten av lageret siden dette, om det går bra, sannsynligvis er siste gang jeg er gravid - og det er jo moro å se sterke streker da..), og begynne å vente på UL om en uke. Kjenner jeg grugleder meg til det. Er selvfølgelig redd for at det skal være som sist, at det ikke utvikler seg som det skal. Men alle tegn sier at jeg ligger mer i rute denne gangen, i alle fall når det gjelder hCG-nivå. Lavt nivå var jo en indikasjon på at noe var galt sist. Er også litt redd for at jeg skal være gravid utenfor livmoren, eller at hjertet rett og slett ikke slår. I følge Babyverden skal hjertet til den lille spiren begynne å slå i dag. Håper inderlig at det klarer det - og at vi får se det banke i vei neste tirsdag!

Ellers er dette en travel uke. Vi skal ha stort familieselskap her på lørdag, og dagene går med til forberedelser. Bakte et par iskaker i går, og i dag var det storrengjøring av huset. Pga. formen min så måtte mannen dessverre ta det meste. Jeg får helt dårlig samvittighet når jeg ikke orker å gjøre det jeg pleier. Jeg fikk nå i alle fall vasket vinduer og tørket støv. Med det resultat at formen min ble enda verre. Kan blir moro til lørdagen..

Men, så lenge dette går bra, så kan jeg ta imot all verdens symptomer!!!

5 uker

Fra 5 uker og 0 dager til 5 uker og 6 dager av svangerskapet.

Lengde: 1-3 mm

OM BARNET
Embryoet er i begynnelsen av denne uken tre uker gammelt. Nå begynner hodedelen av embryoet å vokse, og det når en pæreform med en liten hale. Ryggsøylen, ryggmargen, hjernen, hjertet, skjelettet og musklene begynner så smått å utvikles. Små somitter, som ser ut som bitte små humper, formes langs ryggen til embryoet. Disse vil blant annet danne ryggsøylen, ribbein og muskler. To hjerterør formes, smelter sammen til et rør og danner det primitive hjertet. Når embryoet er 25 dager gammelt (fra unnfangelse), i midten av denne uken, begynner det lille hjertet å slå og pumpe væske rundt i kroppen!

I nevralrøret formes ryggraden, ryggmargen og hjernen. I løpet av noen dager vil nevralrøret lukke seg. Dette skjer ved at nervefoldene smelter sammen. Folinsyre er et viktig vitamin for denne lukkingsprosessen, derfor anbefales det at du tar folat. Helt i slutten av uken formes de tre hjernedelene – forhjernen, som skal ta seg av hukommelse, tenking, fornuft, problemløsing og signaler fra sansene, midthjernen, som er et slags sentralbord som koordinerer signaler og sender dem til riktig bestemmelsessted, og bakhjernen, som vil ta seg av temperaturregulering, pusterytme og muskelbevegelser.

TIL MOR
Fra mistanke til bekreftelse...
Det er rundt denne tiden du kan merke hvordan kroppen din prøver å fortelle deg at noe er annerledes. Den må få gitt deg denne viktige beskjeden. Først mensen som ikke kom. Så kanskje kvalmen. Noen ganger med brekninger. Du kan reagere på lukter og plutselig smaker ikke kaffe slik som før. Den rare følelsen i brystene er veldig klassisk. De kan føles tunge, ømme og det kan stikke litt i dem. Hyppig vannlating er kjent, og du kan føle deg oppblåst. Mange forteller om humørsvingninger hvor det ikke er langt mellom glede og bekymring.
Ja- hva nå? Positiv gravitest. G-R-A-V-I-D! Hvordan klinger det i dine ører? Gledelig? Kanskje svært etterlengtet - og nesten ufattelig. Endelig har det skjedd! Lettelsen over at mensen ikke kom denne måneden - det ble ikke enda en skuffelse… Eller med SJOKK? Ikke nå - ikke ennå, ikke meg! Det passer ikke, det går bare ikke. Og hva blir partnerens reaksjon? Hva vil sjefen si? Jeg som akkurat har startet i jobben… og utdanningsplanen, vil jeg klare å holde den?
Noen kvinner fatter mistanke før de har fått det bekreftet ved hjelp av en urinprøve. Den lille tvilen, som kanskje var en del av livet før "sikker prevensjon" ble tatt i bruk, gjenkjennes.
Følelsen forsterkes av at denne gangen er "noe" annerledes. Den rare fornemmelsen i brystene, dette som kroppen alt vet og kanskje prøver å fortelle deg. Tenk at kroppen vet noe du selv ikke vet: Den vet at du er gravid, at du skal ha barn! GRAVID - VENTE BARN.
Disse magiske ordene, skal de bli dine? Ord du skal bruke mange ganger og i ulike sammenhenger de nærmeste månedene.


Dagene går og jeg veksler mellom å tro på at dette skal gå bra og nærmest å vente på at det skal gå alt igjen. Har fått UL-time tirsdag 11.05, og grugleder meg til det. Håper jo å få se en liten spire som er akkurat som den skal være. Vil da være 6+4 uker, og håper å få se e lite hjerte slå også.

Ellers så føler jeg meg mer gravid denne gangen enn sist. Litt mer som jeg var de to første gangene. Kvalmen har vært litt mer tilstedeværende for hver dag som har gått, og det gleder meg! I går var jeg skikkelig uggen og trodde flere ganger jeg skulle ende opp med å rope på elgen. I dag er det litt roligere, og jeg blir bekymret med en gang. Puppene har vært mer ømme de siste par dagene, men i dag er de tilbake omtrent på det stadiet de var tidligere i uken. Men de er der! "Fyllesyk" og småkvalm er jeg i dag også, selv om det altså ikke er så fremtredende som i går. Ellers har jeg egentlig stort sett alt av typiske symptomer, og håper inderlig at det betyr at dette går veien!

Tok forresten en CBD med ukesindikator i forgårs, og den viste 2-3 uker akkurat som den skulle. Er spent på om den viser 3+ om noen dager. Tør ikke prøve igjen helt enda..

I går fikk "tanten" min endelig hvile. Trist, men selvfølgelig best for henne. Jeg kommer meg nok ikke oppover til begravelsen. Ikke tør jeg å stresse for mye akkurat nå, og vi har også mye å gjøre neste uke i forbindelse med bursdagen til lillesnuppa som skal feires i stor stil neste lørdag. Så det får heller bli et besøk på gravstedet når vi skal oppover til 17.mai.

Og en gladnyhet til slutt. Jeg har nok en gang fått fødeplass på ABC! Denne gangen nekter jeg å avbestille..