søndag 29. januar 2017

Kontraster og hjerteplaster

På denne dagen for 6 år siden kom en vakker, bitteliten jente stille til verden. Bare et halvt år etter vi hadde opplevd tragedien å miste et barn i svangerskapet, et godt stykke på vei, skjedde det for andre gang. Tredje om man regner med spontanaborten i uke 7 som skjedde før det igjen, men det gjør jeg nesten ikke lenger. Men for seks år siden sto jeg midt i det som må ha vært min mørkeste tid. Jeg fattet det nesten ikke, at lynet kunne slå ned på samme plass to ganger. Så hardt og brutalt. Men det kunne altså det, og jeg skulle etterhvert finne ut at det kunne slå ned mye mer enn to ganger også. Ønsket om et tredje barn var så stort, sorgen var nesten ikke til å bære.

I dag, 6 år senere, feires dobbeltbursdag her i huset. Vi feirer storebror som ble 11 år første nyttårsdag, og vi feirer lillebror som fylte 3 rett før jul. For en lykke å kunne gjøre nettopp det. Samle familien og feire livet. Feire de to guttene våre. At vi de siste årene har kunnet feire denne dobbeltbursdagen er jo ingen selvfølge. Men den lille Mirakelgutten vår kom til slutt! Alle disse årene med smerte og tårer, det var ham vi holdt ut for. Det var ham vi ventet på, han som skulle komme og gjøre familien vår komplett. Han som skulle komme og gjøre meg hel igjen, lime sammen alle de knuste bitene i hjertet mitt. Mitt hjerteplaster.

Jeg så det ikke da, men jeg ser det nå. At det var en mening med alt det vonde vi gikk gjennom. Lykken over å endelig lykkes etter all den sorgen var og er ubeskrivelig. Mirakelgutten har bragt så mye lys og glede inn i familien vår, han smelter både store og små. Jeg setter så enormt mye mer pris på de små tingene i livet nå, ja de store også. Jeg tar ingenting for gitt, jeg vet hvor skjørt livet er. Jeg elsker høyere. Jeg er sterkere.

Og de som vi mistet er alltid med oss. De er der i alt vi gjør. Det er rart å tenke på at vi også hadde feiret dobbeltbursdag om Une, den første vi mistet i andre trimester, hadde fått leve. Med termin 2. januar hadde det nok blitt desemberbursdag der også, akkurat som med lillebror. Vi hadde hatt en førsteklassing nå, tenk det! Eller om Iven-jenta hadde fått leve, 6-åring til sommeren og skolejente til høsten. Og det ferskeste minnet, lillesøster Saga. Hun som vi mistet for litt over 1 år siden. Hun som skulle fylt 1 år til sommeren. Jeg glemmer ikke. Det er mange datoer og merkedager etterhvert, men de er rett og slett brent inn i hukommelsen min. Disse små er også en del av meg, de savnes og elskes selv om vi til slutt nådde målet. Sånn vil det alltid være. Mirakelgutten limte sammen hjertet, men arrene vil alltid være der.


De siste månedene har jeg bært alle barna mine med meg på ryggen. De tre vi har hos oss som Bluebonnets og de ni i himmelen som Forglem-meg-ei. Alltid hos meg!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar