Kroppen driver psykisk terror

I går kveld murret magen fælt og jeg spottet litt friskt blod. Dagene før hadde det bare vært rosa og brunt, men nå var det litt rødt på papiret. Det ga seg utpå kvelden, og i dag har jeg foreløpig ikke blødd en dråpe. Men dagen er selvfølgelig enda ung..

Mindre murring i dag også, kun en velkjent kvalme og trøtthet samt vonde hofter.
Dagens BT var sterkere enn i går, og streken kom fortere. Fargen dukket opp nesten umiddelbart. Men den kunne godt vært enda litt sterkere på 12DPO..

Jeg er i alle fall ganske sikkert igang med min syvende graviditet. Så får vi se om jeg kan pynte på statistikken eller om det ender som de 4 siste. Hvor lenge varer det denne gangen mon tro? Noen dager, uker, måneder eller helt til august?

Sist jeg spottet før IKM endte det i SA i uke 7, så det er egentlig vanskelig å se for seg noe annet utfall denne gangen heller. Her er det bare å lene seg tilbake og vente og se.

Kampdebut og forvirring

Jeg begynner med det morsomste. I går kunne jeg endelig ta med poden på sin første fotballkamp. Og for en festkveld det ble, med seier og Cupgull-feiring med fyrverkeri og gode greier. Guttungen storkoste seg, og mor ble enda mer overbevist om at det er akkurat her hun hører til..

Vi satt så nær banen at vi nesten kunne ta og føle på spillerne. For ikke å snakke om panoramautsikten til to av målene.

Aafk-julemann smakte godt:

Så til forvirringen, som selvsagt dreier seg om syklusen min.
Først var det forvirring om når EL egentlig var etter at kroppen og EL-tester var noget uenige.
Så begynte jeg med litt rosa spotting på kvelden 8DPO. Dette fortsatte sporadisk frem til i går ettermiddag, 10DPO. Samtidig har jeg hatt noen ekstreme kvalmebølger innimellom de siste dagene, og en BT i går viste en svak skygge.

I natt og i morges hadde jeg skikkelige menssmerter, men alikevel glimret tanta med sitt fravær da jeg sto opp. Kun litt lys brun utflod. Og jeg er kvalm som et uvær.
BT ble sånn i dag:

Dårlig og utydelig mobilbilde, men der er en svak strek som faktisk passerte mannetesten.
Så får vi se da. Hadde jo en sånn svak strek 11DPO for to sykluser også som forsvant i ingenting, men jeg tror muligens denne er litt sterkere. Men så var det smertene og spottingen da..
Enten så er dette en ny streifer, eller så har noe gravd seg så godt fast at jeg skal slite med å få det ut igjen tenker jeg..

La meg ta deg med til byen min

Når man har fotografering som hobby og har splitter nytt kamerautstyr må man bare ut og ta bilde av den vakreste byen i verden by night. Stille før stormen var det også, i dag herjer "Berit" utenfor vinduene.

Lykke

Lykke er å lande i hjembyen en vind-og regnfull høstettermiddag og ha 9 deilige dager foran seg. Spesielt deilig var det å lande i går etter tidenes verste innflygning hvor vinden tok så godt tak i flyet at selv jeg, en pilotdatter, måtte holde meg fast i armlenene. Aller mest redd var jeg for at landingen måtte avbrytes og at jeg måtte vente enda noen timer før jeg var i min kjære hjemby. Men ned kom vi, til og med trygt!

Og i morges var lykke å våkne opp og vite at vi skulle ha vår første fulle dag her hjemme, og at alt ligger foran oss. Nok et øyeblikk av lykke oppsto da vi var i supporterbutikken og kjøpte billetter til søndagens kamp samtidig som vi slo av en hyggelig prat med selgeren. Ja, vi fikk til og med noen gratis effekter av ham. Hvem sier at sunnmøringer er gjerrige? ;-)

Lykken slo mot meg igjen da vi var på kjøpesenteret i ettermiddag. Første dag - mange dager igjen. Endelig tilbake der jeg hører hjemme (ja, ikke på kjøpesenteret da). Og jammen gikk vi ikke rett på slektninger jeg ikke har sett på et par år også.
Lykken er å være her og fortsatt ha mange dager å ta av! ♥

Førjulstur

I dag skal koffertene pakkes, for i morgen reiser vi på førjulstur hjem til mamma!

Når julen skal feires her hos mannens familie, så må vi tradisjonen tro oppover rundt adventstiden. I år er det spesielt viktig, siden mannen og ungene ikke har vært der siden mai. Jeg var heldigvis en snartur oppom i høst. Kjenner at det skal bli veldig godt å komme hjem til mine nære og kjære nå. Der jeg bare kan være meg selv. Trenger litt påfyll så jeg kan samle styrke til å feire julen her. I år gruer jeg meg nemlig veldig til det. I den nærmeste familien her har julen blitt så fryktelig materialistisk, og jeg synes det er veldig ukomfortabelt. Spesielt svigerinnen min fokuserer veldig på dette, og snakker kun om de flotte og dyre gavene de skal kjøpe til hverandre. Jeg synes det blir litt for vilt når jeg vet at de er tomme for penger på slutten av hver måned og i tillegg skal kjøpe gavene på kreditt. Også synes jeg det er synd at barna deres, spesielt den eldste, blir veldig opptatt av at alt skal være best og dyrest. Hun er bare 9 år..

Ikke noe hyggelig når ungene der rynker på nesen over det våre unger får. Våre unger bryr seg ikke om kvalitet og pris og blir glade for hva som helst, men de blir selvfølgelig lei seg når kusinene som de forguder ikke synes det de får er bra nok. Sånn sett skulle jeg ønske at vi feiret julaften hver for oss, eller i alle fall pakket opp gaver hver for oss. For vi kommer ikke til å kaste oss på den bølgen med å bruke mest mulig. Vi vurderer faktisk å kjøpe brukte Nintendo DS til ungene. Og til hverandre kommer vi neppe til å kjøpe i dyre dommer. Ikke ønsker vi oss ne spesielt heller. Eller, jeg ønsker meg den nye iPhone, men vil vente til neste opplag for å unngå eventuelle "barnesykdommer" og kanskje også få Siri (er det ikke det "hun" heter da?) i norsk versjon. Så da ønsker jeg heller at mannen spytter inn litt i en sånn når tiden er inne for å kjøpe det istedenfor å gi meg noe helt unødvendig til jul. Men det blir nok sett skrått på det også.

Jeg synes virkelig at julen har blitt alt for mye kjøpepress. Hjemme er det ikke sånn, så jeg synes de julaftenene vi tilbringer der er veldig avslappende. Da er fokus mer på å hygge seg sammen enn på gavene. Sånn skulle jeg gjerne hatt det her også, men jeg innser at det ikke kommer til å skje.

Nå får jeg i alle fall 9 dager der fokus blir på å være sammen med familie og venner. Verken mer eller mindre. Ja, også skal jeg ta med poden på sin første fotballkamp! Det har jeg gledet meg til! Det skal bli så godt, så godt å være hjemme litt. Så får jeg heller takle hjemlengselen som jeg vet kommer etterpå..

Kanskje får vi en fin førjulsgave der oppe også? En ikke-materialistisk en. Jeg er nemlig enten 5 eller 7DPO i dag, og IKM er på slutten av oppholdet vårt hos mamma. Bind og tester pakkes med, så får vi se hva som kommer best med. Egentlig burde vi ha tatt en pause frem til vi har vært på genetisk veiledning, men vi var midt i EL da vi fikk prøveresultatene..

Får heller se om vi er litt mer forsiktige de neste syklusene om vi ikke har fått klaff nå. Forholder meg foreløpig rolig til det hele. Litt spent er jeg, siden vi sannsynligvis har hatt to kjemiske på rad nå. Men følelsen er vel helst at det ikke har klaffet, og med tanke på testresultatene så er det kanskje OK.

Nutrilett Hunger Control

Gjennom Like'n'Share hare jeg testet Nutrilett Hunger Control Premium Dark Chocolate bar.
Jeg har prøvd ulike sånne produkter før, dette er jo veldig lettvint om man er på farta eller prøver å holde vekta. Om man ikke stapper i seg mye annet ved siden av da.. ;-)

For meg var det veldig praktisk å teste denne på en travel hverdag mens jeg satt foran PC'en og jobbet. Smaken var helt grei, kanskje litt vel mye sjokoladesmak. Jeg likte at det virket som om det var små sjokoladebiter i den. Og den fylte opp i magen hos meg i alle fall, tok noen timer før jeg var sulten igjen.
Min dom er dermed at denne er helt grei om man skal ha et kjapt mellommåltid uten for mye kalorier.

Prøvesvar

I dag var jeg hos gyn. og fikk prøvesvarene etter utredning for hab. abort. Nå visste jeg svarene allerede, det eneste funnet var tegn til genfeil i morkaka etter siste MA.

Ellers så har jeg eggløsning (bombe) og jeg er ikke allergisk mot mannens svømmere (nok en bombe). Svømmerne er forøvrig av ypperlig kvalitet, så mannen gikk i alle fall derfra med hevet hode.
AMH hadde visst også blitt målt, og jeg tror den lå på 8. Akkurat det høres litt skummelt ut for meg, selv om hun sa det var fint. Jeg synes det høres lavt ut..
Jaggu ble jeg klokere av de 10-15 minuttene jeg var hos henne. Fullstendig bortkastet!

Nå er det bare å vente på time hos genetisk avdeling, og så blir det vel videre venting for å finne ut hvilken genfeil det er snakk om.
Er midt oppi EL i disse dager, og følte meg skikkelig positiv, men nå vurderer jeg sterkt å bare avslutte hele prøvingen.

En innholdsrik helg

Denne helgen har virkelig gått i ett. Masse hyggelig besøk, og en litt skummel opplevelse til slutt.

Tidlig lørdag ettermiddag fikk vi besøk av kusinen min og yngstedatteren som er et par år eldre enn vår eldste. Ungene lekte kjempefint sammen, og vi voksne fikk skravlet masse. Utrolig godt å se henne. Og enda mer utrolig at vi bor bare 20-30 minutt fra hverandre og alikevel knapt ser hverandre én gang i året. Den eneste nære, biologiske familie jeg har her, og alikevel så er vi så lite flinke. Men når vi først møtes så er det som om vi så hverandre i går. Så hyggelig hadde vi det at de ble værende helt til nærmere ti på kvelden. Rimelig slitne unger her da kan man si..

I går formiddag fortsatte den hyggelige helgen med at vi plukket opp tanten min på togstasjonen. Utrolig godt å se henne. Jeg har alltid vært veldig nært knyttet til henne, og hun har nok det samme forholdet til meg. Jeg er liksom jenta hennes jeg. Dessuten er vår eldstemann litt spesiell for henne. Ja, hun er veldig glad i begge ungene våre, og er nesten litt bestemorsfigur for dem. Men eldstemann ble født bare 6 dager etter onkelen min døde, og hun har alltid sett på ham som et lite lys i mørket. Så at hun endelig tok turen ned hit og at vi fikk vise henne hvor vi bor, var veldig hyggelig.

Etterhvert tok vi turen inn til byen for å møte noen venner av familien som er på besøk fra Island. Jeg har ikke sett dem på mage år, men tanten min har holdt dem løpende oppdatert med bilder av ungene, så de ville veldig gjerne møte dem. Sønnen deres og kona bor i Norge, så da fikk jeg møte ham også. Sist jeg så ham var da jeg var på besøk hos dem på Island som 12-åring. Han var vel rundt 6 da, så det var morsomt å se at han var blitt en mann. En veldig hyggelig sådan også, men det overrasket meg ikke så mye. De er en utrolig hyggelig familie, som på sett og vis alltid har vært en del av livet mitt. Min farmor var nemlig venninne med denne guttens mormor. De begynte som brevvenninner i ungdommen, og utviklet etterhvert et nært vennskap som resulterte i flere besøk både her og der. Ja, farmor kalte henne faktisk sin islandske søster. Så ble tanten min venninne med hennes datter igjen, nok et norsk-islandsk søsterpar. Og i en periode var også jeg brevvenninne med hennes datter igjen. Jeg var altså på besøk hos dem som 12-åring, og en gang på den tiden var også hun på besøk hos meg. Dette rant ut i sanden etterhvert, og i dag har vi ingen kontakt. Men foreldrene hennes har altså fulgt med meg gjennom tanten min, og det er alltid hyggelig når vi en sjelden gang treffes.

Nå som den ene sønnen deres er her så er det kanskje muligheter for å se dem oftere. Var i alle fall veldig hyggelig i går. Jeg grudde meg på forhånd i og med sønnen og kona har en datter på 3 uker, men det gikk egentlig ganske greit. Hun var så liten og nydelig, jeg smeltet selvfølgelig helt. Åh, så lyst jeg har å oppleve og ha en sånn fersk liten en igjen. Jeg håper så inderlig at den dagen kommer, at vi kommer i mål til slutt. Da vil alt vi har vært gjennom de siste årene være verdt det!

Dessverre ble møtet vårt med islendingene noe amputert da eldstemann plutselig ble syk. Skikkelig syk. Vi satt og tok en kaffe da han begynte å klage over at han frøs. Etterhvert ble han sutrete og utenfor. Sovnet nesten i sofaen han satt i, og ble helt borte for oss på fanget til mannen i noen sekunder. Han var så utenfor at han nesten ikke klarte å gå da vi skulle gå til bilen for å kjøre tanten min til henne hun skulle overnatte hos. I bilen var jeg heldigvis forutseende og hadde en pose klar, og helt riktig, det tok ikke lange tiden før han begynte å kaste opp. Etter vi hadde sluppet av tanten min ble han mer og mer borte for oss samtidig som han plutselig ble kjempevarm. Han brakk seg nesten konstant og klagde samtidig over hodepine og vondt i benet. Jeg har aldri sett ham så dårlig før, og fikk helt hetta. Sånn som det utviklet seg bestemte vi oss fort for å kjøre til legevakta, og da mannen ringte dit så fikk han også beskjed om å komme rett inn. Noen fartsgrenser ble brutt på veien..

Da vi kom dit var gutten så elendig at mannen måtte bære ham. Alikevel måtte vi stå i kø og vente, og ikke en eneste sjel var hyggelig nok til å slippe oss forbi dem i køen selv om de så hvor dårlig han var. Det synes jeg faktisk er ganske simpel oppførsel av voksne mennesker som åpenbart ikke trenger legehjelp fullt så mye. Men men, nok om det. Jeg trodde strengt tatt at vi skulle bli avfeid med at det bare var omgangssyke alikevel, og følte meg rimelig overhysterisk.

Vi kom til slutt frem til skranken, og hun som satt der målte tempen hans til nesten 40 og gikk straks gjennom en sjekkliste for hjernehinnebetennelse. Mens hun gjorde det spydde gutten utover hele skranken. Plutselig fikk hun det travelt, fant frem en rullestol og geleidet oss rett inn på akutten. Da knakk jeg! Jeg hadde prøvd så godt jeg kunne å kvele livredd-mamma-hikstene i bilen mens jeg konsentrerte meg med å snakke til gutten og holde ham våken. Nå var vi i trygge hender, gutten vår fikk hasteprioritet, vi var tilbake der vi fikk vite at Iven var borte i januar, og jeg sto der og så på en veldig syk liten gutt i en stor rullestol. Der og da klarte jeg ikke mer. Stakkars snuppa som måtte være med prøvde så godt hun kunne å trøste mamma'n sin. "Det går bra, mamma!" "Han blir bra!"

Vi fikk et rom og sjuklingen ble lagt i en seng og koblet opp til blodtrykksmåler. Rimelig høyt blodtrykk for en liten pjokk på 5 1/2. Masse prøver ble tatt, og han fikk litt febernedsettende. Det var så ufattelig vondt for mammahjertet å se ham ligge der. Lille gutten i den store senga. Hvit som et laken. Selv legen og sykepleierne som var innom sa at de så at han var skikkelig dårlig. Heldigvis hjalp det febernedsettende litt, og etter halvannen time eller så begynte han å kvikne litt til. Og da en slapp gutt som knapt hadde sagt et ord på lenge begynte å synge fotballsanger med spak stemme, slapp nervene taket og mannen og jeg knakk sammen i latter. 

Vi e Stormen i fra Ålsund
Stormen herja i Nordvest
For vi e oransj og blå
og vi elska AaFK
Stormen elska dei oransje og dei blå

Aldri har det vært bedre å høre Stormen-sangen til Ålesund! Aldri har den vært vakrere, selv ikke da flere tusen sang den i kor på Ullevål en uke tidligere. Jeg gikk fra å være livredd for å miste gutten min til å vite at alt var i orden pga. en liten sang. Sykepleierne syntes også dette var morsomt, at den lille, syke gutten lå og sang supportersanger. Det ble visst snakket om oss av mange grunner på akutten i går kveld. Legen var visst ikke like begeistret - han var Stabæk-supporter. ;-)

Etterhvert var feberen til gutten nede i 38,6 og han kviknet mer og mer til. Så deilig det var! CRP var litt forhøyet, men de kunne ikke si hva det var. Det rare var at han ble så akutt syk, og så ble nesten like fort kvikkere igjen etter to runder med febernedsettende/betennelsesdempende. Etter tre timer fikk vi heldigvis lov til å reise hjem. Det ble nok en sen kveld for små barn, og lufta gikk rimelig fort ut av oss voksne også.
Natten ble heldigvis rolig. Jeg sov vel og merke dårlig, lå og våket og lyttet store deler av natta. Men pasienten sov godt helt til nærmere 10 i morges. Da var han feberfri og ville egentlig helst i barnehagen, men han er nok litt redusert. Så da koser vi oss hjemme vi to.

I morgen skal vi forøvrig tilbake til sykehuset. Da er det klart for prøvesvar fra gyn. Blir vel neppe noen overraskelser siden vi allerede vet en god del. Men jeg gruer meg alikevel. Er livredd for at hun skal si at det ikke er noe håp for oss eller noe i den duren. Men da hadde hun vel ikke henvist oss til genetisk avdeling? Håper virkelig ikke vi får en ny smell i morgen. Synes vi har fått vår del nå, og vel så det!

Vente, vente, vente..

Ringte til medisinsk genetisk avdeling på Riksen i dag for å høre om henvisningen min hadde kommet frem. Joda, jeg var i systemet, men kunne i alle fall ikke regne med å få noe time før jul. Så nok en gang drar ting ut. Skjønner at det er kø, men på gynekologen min hørtes det ut som om hun trodde jeg ville få time raskt. Dette er allerede tre uker siden. Føler jeg ikke har gjort noe annet enn å vente siden vi  mistet i juni. Først vente på utredning, så vente på svar, og nå vente på time til genetisk veiledning. Kjenner praktisk talt de grå håra poppe ut på hodet mitt. Jeg blir ikke yngre i ventetida akkurat.
Godt jeg har time hos gyn. på tirsdag i alle fall, selv om jeg ikke regner med å bli særlig klokere av det.

Men først er det helg. Ingenting kan toppe forrige helgs begivenheter, men tror denne blir ganske hyggelig også. Jeg har en kusine som bor ikke så langt fra meg, den eneste nære slekt jeg har i området, og hun og datteren kommer sannsynligvis på besøk på lørdag. Og på søndag kommer tanten min nedover fra Sunnmøre. Gleder meg til å vise henne hvor vi bor. Vi har bodd her i snart 5 år nå og det blir første gang hun er på besøk. Det eneste er at vi må være med henne og møte noen islandske venner, og da regner jeg med at jeg også må tåle å være rundt ei lita jente på knappe måneden. Litt usikker på hvordan det blir, men man får bare bite tenna sammen..

Og før den tid tror jeg jammen jeg skal høre om svigerinnen min har lyst å bli med og gå tur i kveld. Tror ikke hun har det så lett hjemme om dagen, og det kan være godt å få lufte seg litt. Kanskje trenger hun noen å snakke med, og kanskje er det greit for meg å tenke på noe annet enn mine egne problemer. Jeg har i alle fall en mann som stiller opp 110% - minst. Ja, jeg føler ofte at jeg ikke fortjener ham. Bedre og snillere mann enn min skal man lete lenge etter. Sannsynligvis er det umulig å oppdrive et like bra eksemplar. Når jeg ser på hvordan svigerinnen min har det så ser jeg også hvor utrolig heldig jeg er. Så om hun trenger å blåse ut litt så kan hun gjøre det til meg. Dessuten er det alltid trivelig når vi går tur sammen, og gudene vet at jeg trenger å bevege meg mer.

Pro Fresh fra Fisherman's Friend

Jeg har meldt meg på likenshare.no, en side som gir deg mulighet til å teste nye vareprøver mot at du deler dine meninger om produktet gjennom sosiale medier.
Det første produktet jeg mottok var pastillen Pro Fresh fra Fisherman's Friend. Den inneholder grønn te, er sukkerfri og kommer i to smaker, Blueberry og Lemon Lime. Jeg er nok ikke den som er mest glad i sånne pastiller med mindre jeg har vondt i halsen etc., og ingen av smakene var helt i min gate. Men smaken var frisk og ble sittende i munnen en god stund, det skal de ha.
Så om du er glad i pastiller så er disse absolutt verdt et forsøk.

Opptur

Ja, jeg liker fotball. Og ja, jeg er glad i dag!
Cupfinalehelga har vært en eneste stor opptur, dermed sier det seg selv hvor i Norges land jeg kommer fra.. ;-)

Jeg er født og flasket opp oransje og blå. Jeg har vært på kamper siden jeg lå i barnevogn. Jeg har gått i barnehage i klubbhuset til Aafk og hatt den gamle fotballbanen på Kråmyra som lekeplass. Jeg har vært på utallige kamper, og opplevd både oppturer og nedturer. Jeg har sittet trofast på Myra lenge før Aafk ble det laget og det samlingspunktet de er i dag. Og hadde jeg fortsatt bodd i hjembyen så hadde jeg nok vært å finne på hver eneste hjemmekamp den dag i dag. Nå må jeg nøye meg med enkelte bortekamper i Østlandsområdet og kamper foran TV'en. Og cupfinaler!

Jeg fikk oppleve det i 2009. For første gang var lille Aalesund i cupfinalen. Hvem hadde trodd at det skulle skje? Den tiden Aafk var langt nede i divisjonene og veldig få møtte opp på hjemmekamper var det en uoppnåelig drøm. En sånn man egentlig ikke drømte om engang. Plutselig var vi der. Den følelsen jeg hadde etter semien den gangen var ubeskrivelig. Så også følelsen da jeg kom nedover Karl Johan og hørte Ålesunds-sanger drønne i Spikersuppa. Sanger og et oransje folkehav, det var til å få tårer i øynene av.
Også var det den ufattelig nervepirrende kampen mot Molde. Naboen. Erkerivalen. Hvem hadde egentlig trodd at vi skulle vinne? Da seieren var et faktum sto jeg på Ullevaal og gråt.

Og i går, bare to år senere, sto jeg der igjen! Midt i Stormen! Jeg hoppet, danset, sang og felte en gledeståre eller to. Vi klarte det pokker meg igjen!

Denne helgen har blåst bort all skuffelse over mensen. Den har bare vært fotballglede. Fra første besøk på Rådhusplassen og "Lille Sunnmøre" på fredag ettermiddag, før den oransje horden hadde inntatt byen. Forventningen om det som skulle skje. Snakke med "likesinnede". Til "den oransje timen" på lørdag, med flere tusen elleville oransje som sang med på kjente og kjære sanger. Og den store utløsningen i går!
Lille Aalesund er ikke så liten lenger. Vi har overgått nesten alt jeg trodde ikke var mulig. Vi har blitt et lag å regne med.

I dag er jeg stolt. Sliten, lykkelig, stolt oransje og blå!

Bilde lånt fra nrk.no

Skuffelse

Snipp snapp snute, så var denne syklusen ute.

Jeg hadde strengt tatt litt håp for denne syklusen, den femte etter sommerens MA. Delvis fordi det klaffet på syklus 4 etter den første MA'en og syklus 3 etter den andre. Delvis pga. en kjemisk forrige syklus. Også har jeg hatt enormt med symptomer som kvalme/brekninger, ømme pupper, skranglende bekken etc., og en tydelig skygge på BT som dog ble svakere dagen etterpå (ny kjemisk kanskje?). Men den gang ei. I går ettermiddag begynte jeg å spotte, dermed var håpet ute allerede 11 DPO. Nå venter jeg bare på at mensen skal komme igang så vi kan starte på nytt.

Liker ikke at det virker som om det vil ta lenger tid å bli gravid igjen denne gangen. Vel og merke er dette den første syklusen vi har prøvd aktivt, men muligheten har faktisk vært tilstede i alle syklusene (dog med minimal innsats). Føler at kroppen min er litt ute og kjøre, og er redd for at vi kanskje har hatt våre muligheter. Jeg har jo blitt eldre også.

Nå skal jeg heldigvis snart til gyn. igjen, og så er det nok på'an igjen med ny EL i dagene etterpå. Håper bare gyn.-timen blir oppløftende. Føler at vi har fått ganske mange slag i trynet etterhvert, og er litt redd for flere..