tirsdag 31. mai 2011

Farvel

I dag tok vi et siste farvel med vår lille skatt.


























Så er i alle fall Une og Iven sammen. Det hele gikk litt for fort for seg denne gangen, så jeg følte egentlig ikke at jeg fikk tatt et skikkelig farvel. Men det går bra. Egentlig litt godt å ha det unnagjort, det har tross alt gått 4 måneder siden vi mistet Iven. Nå vet vi hvor hun er, og det er godt. Kjenner litt ekstra på sorgen i dag. Og kjenner på alle mulige måter at dette er en sorg jeg kommer til å leve med resten av livet, selv om den ikke er like sterk hele tiden. Men faktisk er også det godt. Det viser bare hvor høyt elsket de små skattene våre var!

I dag kjenner jeg også veldig på frykten for å oppleve dette igjen. Frem til forrige uke gikk graviditeten ganske greit unna, men nå som tiden kryper stadig fortere mot 13 uker så kommer angsten sigende. Kommer det til å skje igjen? Hvor er vi om 1 måned? Og ikke minst om 2..?

Jeg er i alle fall igang med blodfortynnende sprøyter. Kjempeskummelt den første gangen, men nå går det så det suser. 9+1 i dag, og om noen få uker vet vi om det hjelper..

torsdag 26. mai 2011

Uke 8 og offisielt igang

I dag var dagen her, jeg hadde nok en gang time på gyn.pol. Nok et svangerskap skulle bli virkelig og dokumenteres svart på hvitt. Hadde ikke mye lyst å dra til sykehuset. For et år siden hadde jeg knapt nok vært innom dørene der, nå er jeg litt for godt kjent, i alle fall på den gynekologiske delen. Jeg er egentlig møkk lei og skulle helst sluppet. Men må man så må man.

Kom akkurat tidsnok, og gyn. kom ut for å hente oss mens jeg var en tur på do, så å sitte på venterommet slapp jeg i alle fall denne gangen. Hun begynte med å gå gjennom resultatene fra undersøkelsen av Lille Håp og morkaken, og jeg fikk meg umiddelbart et slag i trynet da hun fortalte at det var ei jente. JENTE?!!? Da vi var på sykehuset i januar sa sykepleieren at gyn. hadde sagt at det så ut som en gutt, og dette har jeg gått og trodd i 4 måneder. Også var det altså ei lita jente som skulle ha kommet til oss om et par måneder. Plutselig ble det så virkelig og vanskelig. Ei jente som snuppa. Ei jente som skulle ha overtatt alle kassene med klær etter henne. Huff, nei, jeg kan ikke tenke på det engang. Ikke den, ikke han, HUN. Det er jo plutselig alt jeg tenker på. Passer jo utrolig bra at vi skal ha urnenedsettelse på tirsdag. Da skal hun få hvile sammen med broren eller søsteren sin. Lille jenta vår..

Ellers så var det ikke noe nytt. Ingen konklusjon om årsak. Ingen unormale funn. Vi sitter igjen uten svar. De hadde ikke testet for kromosomfeil, men det var ingen tegn til at det var noe sånt. Ingen tegn til blodpropp i morkaken. Hva er det da som skjer? Jeg begynner å lure på om det er min teori nummer 2 som er grunnen. Et eller annet i livmoren. Kanskje skjedde det noe etter SA'en. I så fall så har vel ikke spiren som bor i magen nå de lyseste fremtidsutsiktene..

Men spiren er der i alle fall, og foreløpig ser alt helt normalt ut (men den har vi jo hørt før). 8+3 i dag, og spiren var rundt 1,5 cm lang, hadde et lite bankende hjerte, "nistepakke" og god tumleplass. So far so god. Nå er det altså virkelig. Det er et lite liv i magen min som jeg skal gjøre alt for å holde liv i. Denne gangen fikk jeg uttelling for all masingen og dro fra sykehuset med en haug med Fragmin. Jeg er slettes ikke så sikker på om det har noen funksjon lenger, men da har jeg i alle fall prøvd. Blir interessant å se hvordan det går å stikke seg selv i magen hver dag. Kjenner jeg gruer meg til å i det hele tatt prøve. Men det får gå. Mannen trår vel til om han må vil jeg tro. Og om vi begge feiger ut så får vi heller innlemme en sykepleiervenninne i hemmeligheten.

Så da er vi offisielt igang. Fremdeles avventende og avmålt. Faktisk såpass avmålt at jeg ikke engang ba om å få med UL-bilde i dag. Det så alikevel mest ut som en liten klump. Tar det heller neste gang. Skal tilbake om 12 dager, da i uke 10. Og jeg får all oppfølgning av den herlige gyn. som har tatt seg så godt av oss både et par ganger før vi mistet Iven (som er et navn jeg ikke føler passer helt lenger, men det får bare være) og ikke minst etterpå. Faktisk så har hun operasjonsdag den dagen vi skal tilbake, men hun sniker oss inn alikevel. Det er godt å føle seg tatt vare på og å ha bare ett menneske å forholde seg til i disse nervepirrende ukene.

søndag 22. mai 2011

Milepæler

I går fikk jeg nok et eksempel på hvor stor poden har blitt. Han kom springende ned fra andre etasje med hyl, vræl, gråt og skrekk i øynene. Fullstendig ramaskrik. I munnen hadde han nemlig oppdaget sin aller første løse tann. Jeg visste knapt om jeg skulle le eller gråte (men fant egentlig ut at rolig forklaring og beroligelse var den rette veien å gå). Tenk at den bittelille gutten som kom til oss for snart 5 1/2 år siden har blitt så stor at han skal igang med tannfelling. Blir rent rørt jeg! Og litt redd over hvor fort de blir store disse barna..

Bortsett fra tannfelling går livet sin vante gang her. Kom hjem fredag kveld etter 8 dager hjemme hos familien min. Var veldig hyggelig å få vist hjemstedet mitt til svigers, men jaggu ble det lange og travle dager. Kjentes godt i kroppen min i alle fall. Klarte i tillegg å pådra meg en kraftig forkjølelse før vi dro, så det ble rimelig slitsomt. Men nå er det egentlig bare trist at det er over. Tiden går alltid for fort når vi er der, og hjemlengselen kommer med en gang vi drar. Men kanskje blir det ny tur i august, og da 2 hele uker. Vi får se. Alt er usikkert fremover, og alt avhenger av hvordan det går med magen min.

Enn så lenge er jeg fortsatt gravid. 8 uker i morgen. Symptomene er tilstede, men ikke på langt nær så sterke som i tidligere svangerskap. Er kvalm, men brekker meg lite og kan fortsatt lage frokost til ungene uten problemer. Spiser også nesten som normalt, og har lagt på meg istedenfor å gå ned som jeg vanligvis gjør i starten. Ellers så har jeg ømme pupper, tretthet og hormoner på bærtur. Det jeg har merket aller mest til er ekstrem oppblåsthet. Så oppblåst som jeg er denne gangen har jeg aldri vært før. Sliter fælt med å skjule magen - ikke lett når ingen skal vite dette.

Har time på sykehuset på torsdag, og er foreløpig veldig rolig i forhold til det. Forventer vel egentlig å se en liten spire der inne, men er der ikke liv så takler jeg det. Heller nå enn senere. Er stort sett rolig og avventende til hele graviditeten enda. Er vanskelig å se for seg at det skal få noe annet utfall enn de to siste, men man vet jo aldri. Kjenner at jeg gruer meg litt til å gå ut og inn av sykehuset i tiden fremover. Har  vært deilig med roen de siste ukene. Og ultralyd er ikke spennende og morsomt lenger. Er mer en påkjenning. Skulle ønske jeg var en av dem som testet positivt og så kunne slappe av frem til ordinær UL. Men sånn er det ikke. Får bare bite tennene sammen og ta det som kommer. Blir nok noen lange uker fremover tror jeg..

mandag 9. mai 2011

6 uker

Skjer ikke så mye når det gjelder svangerskap om dagen, men dagene går i alle fall og i dag runder jeg "hele" 6 uker. Kan altså tillate meg 6 sorgfrie uker til før jeg regner med at bekymringene kommer snikende..

Feiret dagen med litt testing igjen. Ser endelig enden på testelageret mitt nå, bare 2 BT og en QR igjen, så skal jeg forhåpentligvis aldri røre en graviditetstest igjen. Ut fra testene jeg har tatt så ligger det foreløpig bra an i magen min. I dag tok jeg endelig mot til meg og prøvde den digitale også, og den endte heldigvis på 3+. Da jeg hadde SA i uke 7 kom den aldri høyere enn 2-3 uker, så 3+ er et deilig syn.









CB ble knall positiv før teststreken kom til syne. Det er jo alltid morsomt!









Jeg har også følt meg mye mer gravid de siste dagene. Kvalmen er sterkere og mer tilstedeværende, puppene er ømmere, jeg er om mulig enda mer trøtt og sliten og hormonene..ja...la oss bare si at det ikke er lett å være mannen om dagen.. Så, so far so good!

I kveld er jeg som jeg alltid er kvelden før bursdagen til ungene, fryktelig sentimental. Tenk at det allerede har gått 4 år siden jeg satt og ventet på at fødselen til snuppa skulle sette igang. Jeg hadde hatt mye murringer, kynnere og en tegningsblødning i løpet av dagen, så jeg visste det ikke var langt unna. Og på natten braket det løs, vi raste avgårde til sykehuset og styrtfødselen var et faktum kl. 04:24. En drømmefødsel og en drømmerbarseltid som jeg gjerne tar en repeat på om jeg bare får!

Bursdagsfeiring sammen med familien hadde vi i helgen, i dag feiret hun i parken og i kveld var det vanskelig å sove siden hun er så spent på hva hun får av oss i morgen. Barnebursdag får vi ta mot slutten av måneden - greit å virkelig dra ut feiringen. Torsdag reiser vi nemlig vestover til familien min. Gleder meg til en uke sammen med familie og venner der - og ikke minst til å vise min vakre barndoms by til svigers som kommer etter på fredag og blir til over 17. mai. Dette skulle være min siste tur opp dit før fødselen i juli, men sånn ble det jo ikke. Men jeg gleder meg over å kunne reise oppover med en liten, hemmelig spire i magen og håper vi kan ta h*n med oppover utenfor magen til neste år!♥

onsdag 4. mai 2011

Status uke 5

I går kom den velkjente, intense kvalmen kastet på meg, så jeg kan herved konstantere at jeg pr. i dag virkelig er gravid. Var egentlig deilig å endelig føle seg utslått. Klart det er slitsomt, men da vet jeg i alle fall at det er noe(n) som vokser der inne.

Jeg er på mange måter mer avslappet denne gangen enn i de siste graviditetene. Ikke vet jeg om det er et godt tegn eller hva, men noe er i alle fall annerledes. Jeg bekymrer meg selvsagt over at vi ikke aner hva som har skjedd i de to siste graviditetene, men jeg har også en litt "gi faen-holdning". Hva er det verste som kan skje? Mister jeg i løpet av de neste ukene så er det ikke noen big deal. Foreløpig så er det jo bare en liten klump, hjertet har vel ikke startet å slå engang. Verre vil det være om vi opplever det samme som de to siste gangene. Men på den andre siden så har jeg nå opplevd det to ganger før og vet at selv om det er vondt, så overlever jeg. Det aller verste om det skulle skje er kanskje at vi ikke kan gravlegge den med de to andre. Helt sykt at man skal tenke sånne tanker egentlig.

Jeg stresser overhodet ikke om dagen, og det er deilig. Går ikke rundt og er livredd for hver minste ting som tidligere. Ikke gidder jeg å fly til legen for å måle hCG bare for å overanalysere resultatene. Det er som det er, jeg har i alle fall hCG i kroppen! Ikke stresser det meg at jeg ikke skal til gyn. før om 3 uker heller. Det er egentlig ikke noe vits i UL allerede i uke 6. Venter like gjerne til uke 8 da man ser mer. Og det holder helt sikkert å begynne med blodfortynnende i uke 8 også. Et par uker fra eller til spiller nok liten rolle når mine problemer ikke kommer før etter uke 12 alikevel. Joda, enn så lenge er jeg rolig og avbalansert.

Denne gangen kommer vi heller ikke til å dele dette med mange før vi ser hvordan det går. Ikke at vi gjorde det sist heller, men det blir enda færre denne gangen. Foreldrene våre, svigerinne og svoger vet det - og enn så lenge så holder det. Jeg har et par venninner som gjerne kunne ha fått vite det, men jeg har ikke lyst å utsette dem for å eventuelt få melding om at det har gått galt igjen. Så om de ikke skulle slumpe til å spørre (noe jeg ikke tror de gjør), så venter jeg også med dem.

Jeg håper inderlig at vi i juli/august kan dele dette med alle vi er glade i, men frem til da er det best på denne måten. Men åh, som jeg ønsker at dette er den gangen da vi endelig kan dele en stor glede!