Status uke 5

I går kom den velkjente, intense kvalmen kastet på meg, så jeg kan herved konstantere at jeg pr. i dag virkelig er gravid. Var egentlig deilig å endelig føle seg utslått. Klart det er slitsomt, men da vet jeg i alle fall at det er noe(n) som vokser der inne.

Jeg er på mange måter mer avslappet denne gangen enn i de siste graviditetene. Ikke vet jeg om det er et godt tegn eller hva, men noe er i alle fall annerledes. Jeg bekymrer meg selvsagt over at vi ikke aner hva som har skjedd i de to siste graviditetene, men jeg har også en litt "gi faen-holdning". Hva er det verste som kan skje? Mister jeg i løpet av de neste ukene så er det ikke noen big deal. Foreløpig så er det jo bare en liten klump, hjertet har vel ikke startet å slå engang. Verre vil det være om vi opplever det samme som de to siste gangene. Men på den andre siden så har jeg nå opplevd det to ganger før og vet at selv om det er vondt, så overlever jeg. Det aller verste om det skulle skje er kanskje at vi ikke kan gravlegge den med de to andre. Helt sykt at man skal tenke sånne tanker egentlig.

Jeg stresser overhodet ikke om dagen, og det er deilig. Går ikke rundt og er livredd for hver minste ting som tidligere. Ikke gidder jeg å fly til legen for å måle hCG bare for å overanalysere resultatene. Det er som det er, jeg har i alle fall hCG i kroppen! Ikke stresser det meg at jeg ikke skal til gyn. før om 3 uker heller. Det er egentlig ikke noe vits i UL allerede i uke 6. Venter like gjerne til uke 8 da man ser mer. Og det holder helt sikkert å begynne med blodfortynnende i uke 8 også. Et par uker fra eller til spiller nok liten rolle når mine problemer ikke kommer før etter uke 12 alikevel. Joda, enn så lenge er jeg rolig og avbalansert.

Denne gangen kommer vi heller ikke til å dele dette med mange før vi ser hvordan det går. Ikke at vi gjorde det sist heller, men det blir enda færre denne gangen. Foreldrene våre, svigerinne og svoger vet det - og enn så lenge så holder det. Jeg har et par venninner som gjerne kunne ha fått vite det, men jeg har ikke lyst å utsette dem for å eventuelt få melding om at det har gått galt igjen. Så om de ikke skulle slumpe til å spørre (noe jeg ikke tror de gjør), så venter jeg også med dem.

Jeg håper inderlig at vi i juli/august kan dele dette med alle vi er glade i, men frem til da er det best på denne måten. Men åh, som jeg ønsker at dette er den gangen da vi endelig kan dele en stor glede!