Så er i alle fall Une og Iven sammen. Det hele gikk litt for fort for seg denne gangen, så jeg følte egentlig ikke at jeg fikk tatt et skikkelig farvel. Men det går bra. Egentlig litt godt å ha det unnagjort, det har tross alt gått 4 måneder siden vi mistet Iven. Nå vet vi hvor hun er, og det er godt. Kjenner litt ekstra på sorgen i dag. Og kjenner på alle mulige måter at dette er en sorg jeg kommer til å leve med resten av livet, selv om den ikke er like sterk hele tiden. Men faktisk er også det godt. Det viser bare hvor høyt elsket de små skattene våre var!
I dag kjenner jeg også veldig på frykten for å oppleve dette igjen. Frem til forrige uke gikk graviditeten ganske greit unna, men nå som tiden kryper stadig fortere mot 13 uker så kommer angsten sigende. Kommer det til å skje igjen? Hvor er vi om 1 måned? Og ikke minst om 2..?
Jeg er i alle fall igang med blodfortynnende sprøyter. Kjempeskummelt den første gangen, men nå går det så det suser. 9+1 i dag, og om noen få uker vet vi om det hjelper..
Innlegg
Så pent dere har gjort det på graven. Er nok godt å tenke på at Une og Iven er der sammen.
SvarSlettHåper dere slipper flere skuffelser nå, krysser fingrene sammen med deg de neste ukene!!
Klem.