Kontraster og hjerteplaster

På denne dagen for 6 år siden kom en vakker, bitteliten jente stille til verden. Bare et halvt år etter vi hadde opplevd tragedien å miste et barn i svangerskapet, et godt stykke på vei, skjedde det for andre gang. Tredje om man regner med spontanaborten i uke 7 som skjedde før det igjen, men det gjør jeg nesten ikke lenger. Men for seks år siden sto jeg midt i det som må ha vært min mørkeste tid. Jeg fattet det nesten ikke, at lynet kunne slå ned på samme plass to ganger. Så hardt og brutalt. Men det kunne altså det, og jeg skulle etterhvert finne ut at det kunne slå ned mye mer enn to ganger også. Ønsket om et tredje barn var så stort, sorgen var nesten ikke til å bære.

I dag, 6 år senere, feires dobbeltbursdag her i huset. Vi feirer storebror som ble 11 år første nyttårsdag, og vi feirer lillebror som fylte 3 rett før jul. For en lykke å kunne gjøre nettopp det. Samle familien og feire livet. Feire de to guttene våre. At vi de siste årene har kunnet feire denne dobbeltbursdagen er jo ingen selvfølge. Men den lille Mirakelgutten vår kom til slutt! Alle disse årene med smerte og tårer, det var ham vi holdt ut for. Det var ham vi ventet på, han som skulle komme og gjøre familien vår komplett. Han som skulle komme og gjøre meg hel igjen, lime sammen alle de knuste bitene i hjertet mitt. Mitt hjerteplaster.

Jeg så det ikke da, men jeg ser det nå. At det var en mening med alt det vonde vi gikk gjennom. Lykken over å endelig lykkes etter all den sorgen var og er ubeskrivelig. Mirakelgutten har bragt så mye lys og glede inn i familien vår, han smelter både store og små. Jeg setter så enormt mye mer pris på de små tingene i livet nå, ja de store også. Jeg tar ingenting for gitt, jeg vet hvor skjørt livet er. Jeg elsker høyere. Jeg er sterkere.

Og de som vi mistet er alltid med oss. De er der i alt vi gjør. Det er rart å tenke på at vi også hadde feiret dobbeltbursdag om Une, den første vi mistet i andre trimester, hadde fått leve. Med termin 2. januar hadde det nok blitt desemberbursdag der også, akkurat som med lillebror. Vi hadde hatt en førsteklassing nå, tenk det! Eller om Iven-jenta hadde fått leve, 6-åring til sommeren og skolejente til høsten. Og det ferskeste minnet, lillesøster Saga. Hun som vi mistet for litt over 1 år siden. Hun som skulle fylt 1 år til sommeren. Jeg glemmer ikke. Det er mange datoer og merkedager etterhvert, men de er rett og slett brent inn i hukommelsen min. Disse små er også en del av meg, de savnes og elskes selv om vi til slutt nådde målet. Sånn vil det alltid være. Mirakelgutten limte sammen hjertet, men arrene vil alltid være der.

De siste månedene har jeg bært alle barna mine med meg på ryggen. De tre vi har hos oss som Bluebonnets og de ni i himmelen som Forglem-meg-ei. Alltid hos meg!

Et eventyr er over

Bonusen d.14.12.2015/f.17.12.2015

15. Oktober - Pregnancy and infant loss awareness day

Fire år

Det er en varm sommerkveld, og jeg ligger i senga med en liten myk og varm kropp ved siden av meg. Hjertet hans slår jevnt og trutt, pusten er rolig. Innimellom sukker han tilfreds mens han svelger unna melk, halvveis i drømmeland. Min fullkomne, vidunderlige babygutt.

I kveld vandrer tankene stadig fire år tilbake. Til en annen tid. Andre følelser. 

Den morgenen lå jeg i den samme senga, jeg holdt meg fast som godt jeg kunne mens riene raste gjennom kroppen. Samme kveld lå jeg igjen i den samme senga, med en bunnløs sorg som rev og slet i meg. Tom og alene. Det lille livet som hadde vært i magen min var brutalt revet bort fra meg. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å reise meg igjen. Aldri puste uten smerte. Aldri le eller føle glede igjen. Alt var bare vondt.

Mye har skjedd siden den gang. Mer smerte, flere tap. Men jeg har også blitt uendelig mye sterkere, og har til slutt fått oppleve den største glede i vår lille mirakelgutt. Som jeg nyter hvert øyeblikk med ham! Hadde det ikke vært for de tapene vi har lidd, hadde vi ikke hatt ham i dag. Men alikevel må jeg lure på hvem de vi har mistet ville ha vært. De er fortsatt så veldig tilstede i bevissthet og hjerte. De er en del av meg som resten av familien. Fortsatt like elsket og savnet.

I dag er merkedagen til Une. Den er litt annerledes i år. Lillebror er her, og tilfører glede enten man vil eller ei. Men dagen er fortsatt spesiell. Tankene er mange. Av en eller annen grunn ligger nervene litt utenpå kroppen i dag. På stranda er jeg litt ekstra hønemor. Tankene er mange. Minnene strømmer på. Hvem hadde du vært, lille venn? 3 1/2 skulle du ha vært nå. Du skulle ha plasket i vannet med storebror og storesøster. Kost deg i sommervarmen. Om bare du hadde kommet til oss.

På lørdag kommer enda en merkedag. Termindatoen til Iven. En liten jente skulle ha feiret sin tredje bursdag i disse dager. Sånn ble det ikke.

Men de er her alikevel. I hjertet, i sjelen. I lillebrors øyne og pust. I lillebrors trillende latter. I kveld klemmer jeg ham ekstra tett inntil meg, og håper våre dyrebare engler kjenner kjærligheten fra en mamma som aldri vil stoppe å savne dem.

Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day

I dag, 15. oktober, markeres Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day flere steder i verden. Siden 2010 har jeg vært med og tent lys på denne dagen, lys for mine egne og andres små engler som aldri fikk muligheten til å vokse opp.
Det er dessverre fortsatt alt for mye tabu knyttet til det å miste et barn under svangerskap eller etter fødsel. Mange tier og sørger i stillhet, av ulike grunner.

Utenom blogg og forumverdenen, hvor jeg kan være relativt anonym, har jeg ikke vært veldig åpen om det vi har vært gjennom de siste 4 årene. Det har vært min stille sorg som kun et fåtall har visst om. Av flere grunner egentlig. Jeg har vært sårbar, redd for å bli henne som får "stakkars-deg-blikkene". Redd for å bli oppfattet som svak. Redd for å ikke møte forståelse. Rett og slett redd for å være åpen om noe som man absolutt ikke bør skamme seg over.
Så alt for mange opplever denne tragedien, og jeg har sett opp til dem som tør å stå frem og si at dette skjedde dem. Jeg har alltid visst at en dag, når tiden var inne, skulle også jeg slutte å skjule meg og heller dele med omverden.

I dag var dagen. En over 4 år lang prosess er over, og jeg står frem med hevet hode og stolthet over mine små engler og sier at jeg er en av dem som har mistet det mest dyrebare. I dag la jeg ut denne meldingen til alle mine venner på Facebook:

Ikke den aller største avsløringen kanskje, men et stort skritt for meg. Jeg er ferdig med å tie. Om dette lille innlegget har fått bare en person der ute til å tenke "jeg er ikke alene", så har det vært verdt det.

Det føles godt å rette fokus mot de elskede små som vi ikke fikk bli kjent med i dag. De siste månedene har den i magen tatt det meste av fokuset, det har bare måttet bli slik. Ofte har jeg kjent på dårlig samvittighet over dette, og nesten vært redd for at våre små engler skal bli glemt. Og noen av dem som vet glemmer det sikkert også. Nå som det endelig ser ut til å gå bra, forventes det kanskje at vi skal glemme det også. Men det gjør vi selvfølgelig ikke. Aldri!

Jeg er takknemlig for de ukene og månedene jeg fikk bære på de små som aldri kom. Det er så ufattelig sant at små føtter setter dype spor. Ja, kanskje de aller dypeste. Jeg er forandret for alltid, og det kan jeg takke englene våre for. De har også banet vei for Mirakelet i magen. Mirakelet er ingen erstatning for dem vi har mistet, de vil alltid mangle, og dem vil jeg alltid savne og sørge over. De er med meg i hjertet mitt, til enhver tid. Som sagt så mange ganger før, alltid elsket - aldri glemt!♥

Et lite stemningsbilde fra lystenning på gravstedet hvor Une og Iven ligger

Tre hus

I gata vår ligger det tre hus på rekke og rad. I to av dem bor lykken. Nederst bor sorgen. Den stille sorgen. Den usynlige sorgen. Det ble ekstra synlig i går, da det ene huset fikk hjem sin nyfødte tredjemann, mor vagget høygravid rundt i det andre huset, og i det tredje huset fikk jeg nok en gang mensen..

Jeg klarte meg bra lenge. Jeg klarte meg bra da stolte storesøsken kom og ringte på og sa at babyen var født. Dette går fint!
Da jeg så dem komme hjem fra sykehuset i går med den lille trygt i bilstolen, tok jeg en dyp pust og en kopp kaffe og satte meg ut i hagen. Jeg klarer dette!
Da bestemoren kom og ringte på for å be storesøsknene som var på besøk hos oss komme og ønske babyen vekommen hjem, smilte jeg og syntes det var riktig så hyggelig. Hyggelig var det også at våre to fikk komme inn til dem rett etterpå for å se babyen de også. Hadde litt lyst selv jeg, men ville ikke trenge meg på sånn rett etter at de hadde kommet hjem.

Men da Snuppa ved middagsbordet satte øynene i meg med et inderlig blikk og fortalte at hun så gjerne ville bli storesøster hun også, kjente jeg at muren begynte å slå sprekker. Etter det hadde jeg mest lyst til å være for meg selv, kanskje gråte en liten skvett for de små som jeg savner så sårt. Gråte litt fordi jeg vet at Snuppa allerede er storesøster, til små engler. Det kan jeg jo ikke si til henne..
Men med huset fullt av nybakte storesøsken og egne barn er det ikke lett å gjemme seg vekk. Så masken forble på. Det er den delvis enda. Men kloen om hjertet er der.

Tre år har gått siden jakten startet. Og nå nærmer det seg 2-årsdagen for starten av marerittet. Fredag er det nøyaktig 2 år siden jeg sist var tvers igjennom lykkelig. Jeg var inne i min syttende uke, jeg hadde en søt liten kul på magen, det var sommer og en lenge planlagt Spaniatur var dager unna. Og etter den lokket ordinær ultralyd og halvveismerket. Dagen etter skulle jeg bare på en rutinekontroll hos legen før ferien, men ingenting ved den timen ble rutine. To dager etter var jeg på sykehuset og fødte en perfekt men livløs liten skapning. Verdens vakreste Une. Etter det har sorgen bodd her. Ja, nå er det ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Langt ifra. Livet har fått en ny type normalitet. Rett etter det skjedde trodde jeg aldri at det var mulig å leve normalt igjen. Trodde aldri at jeg skulle kjenne glede mer. Eller le mer. Men så gjør man det etterhvert alikevel. Man reiser seg fra slagene og smiler nok en gang til verden. Kanskje ikke like blendende som før, men man smiler likefullt. Men hjertet blir aldri det samme. Der er arrene. Usynlige, men veldig merkbare. Og innimellom verker de som nå. Innimellom kan man ta og føle på savnet. Og nå er vi midt inne i den tiden der det kjennes tydeligst. Vi har toårsdagen 23. juli. Så har vi termindatoen til den fine Iven-jenta vår 26. juli. Og litt i skyggen av det så vet jeg at jeg i løpet av de neste 3-4 ukene skulle ha kommet hjem fra sykehuset sånn som naboene gjorde i går.

Mitt mareritt startet for to år siden. I fjor på samme tid var hele Norge i sjokk og sorg, manges mareritt startet da. I år og kanskje hvert år fremover vil det markeres. Det er litt rart det der, at det er rett oppi mine egne vonde dager. I fjor fant jeg selv trøst i mange av minnemarkeringene og sangene. Kanskje vil jeg finne en slags trøst i det i år også. Eller kanskje vil det rippe opp mer enn nødvendig.

Jeg kjenner veldig på det at jeg skulle ønske noen husket oss også. Ja, ikke at det vi har opplevd kan måle seg med det som skjedde i fjor. Men jeg skulle så inderlig ønske at våre små ikke ble glemt. Det hadde gjort så godt om de bare ble nevnt, ikke dyttet bort sånn som familiene våre gjør. Jeg tror faktisk ikke noen av våre nærmeste engang husker at det er nå det har gått to år, til tross for at både navn og datoer står tydelig på en gravsten i byen. Men det er vel stort sett bare vi som drar dit også. Svigers drar dit noen få ganger i året for å plante etc. På sin måte. Og det må jo være greit, for det er tross alt svigerfar sin familiegrav og han som betaler på den. Jeg føler nesten at jeg gjør noe galt når jeg setter ned blomster der, for det er jo ikke min plass. Men barna mine ligger der! En dag skal vi ta over den graven, og da skal englene mine få en skikkelig liten hage. For vi glemmer ikke! Vi slutter aldri å savne! Vi slutter aldri å elske! ♥

Une ♥

 

Iven-jenta vår ♥

Den vakreste

Da jeg så dagens dato på telefonen min slo det meg plutselig at dette er en spesiell dag. Ikke bra spesiell, men trist spesiell. I dag er det 11 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Det er 11 år siden jeg for første gang opplevde hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og synes det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.

Men på denne dagen, 21. mars 2001, fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Den dagen tapte min første kjærlighet sin tapre kamp mot kreften. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.

Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blandt oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde - og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen - sto han ved min side.

Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans første. Det ble turbulent - fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!

Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natta med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg når mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!

I to og et halvt år så jeg ham kjempe mot kreften. Som han kjempet! Tilbakeslag etter tilbakeslag - uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang hørte jeg ham forbanne situasjonen, han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham.

Jeg mistet min første kjærlighet. Min beste venn. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var alikevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.

Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem - at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.

Min første kjærlighet og sjelevenn - du vil alltid leve i mitt hjerte! Jeg savner deg!

Og nå skulle jeg selvfølgelig ha lagt ut teksten til "Min første kjærlighet", den sier mye.
Men denne teksten har mer personlig betydning, den sitter fortsatt godt plantet i  meg. Dette var sangen han "ga" til meg i bursdagsgave rett etter jeg knuste hjertet hans den første gangen. Fineste gutten!

Det Vakreste Som Fins

Jeg har ofte gått og tenkt på
Hva det var jeg gjorde galt
Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det var så mye jeg ville gi deg
Det var så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for fort
Du er det beste som har hendt meg
Og det kjæreste jeg har
Og ingen kan ta fra oss det vi har
For kjærligheten kommer og kjærligheten går
Men det vi hadde sammen skal bestå

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg...
Det var så godt å være nær deg
Godt å ha deg som en venn
Og jeg lengter etter varmen din igjenDet så fint å være sammenOg du smilte da du dro
Dine øyne sa meg mer enn du forsto
Det fins håp I alt du tenker
Det fins håp I alt du gjør
I mitt liv er du et lys som aldri dør

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Og vi skal kjempe sammen for de drømmene vi har
Og vi skal finne mange nye bedre svar
Og bålet som vi tente det skal aldri brenne ned
For jeg veit at vi kan holde liv I det

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Skriveterapi

Skriving har alltid vært terapi for meg. Jeg er ikke alltid så flink å sette ord på ting face to face, og føler ofte at det er lettere  å få ut følelsene sine på papiret. Eller nå i mer moderne tider - på skjermen. Skrive er noe jeg alltid har gjort, og sikkert alltid kommer til å gjøre. Arven fra farmoren min tror jeg.

Nå som jeg sliter litt, er det ekstra godt å få det ut siden jeg ikke har mange å snakke med. Sånn har det dessverre blitt etter at jeg flyttet fra hjembyen for 7 år siden. Jeg har ikke fått noe skikkelig nettverk her, selv om vi har bodd på den plassen vi bor nå de siste 5 årene. Joda, jeg har truffet nye mennesker og fått relativt god kontakt med noen av dem. Som henne jeg hadde besøk av i går. Henne traff jeg da sønnene våre gikk i parken sammen. De to fant hverandre fra dag en da de var rundt to år, og da ble det naturlig at vi mammaene hadde en del med hverandre å gjøre også. Men så flyttet de, til Vestlandet av alle plasser. Nå er kontakten stort sett begrenset til når de er på besøk hos familien her, eller når vi er på Sunnmøre og kjører den slitsomme veien (med andre ord ikke særlig ofte) til deres lille bygd. Da blir det heller ikke naturlig med dype samtaler. Det merket jeg i går. Hun vet at vi mistet Une sommeren 2010, men resten vet hun ikke. Regner med hun lurer på hvorfor det ikke skjer noe hos oss, men hun spurte heldigvis ikke. Hun tenkte kanskje sitt, og det blir liksom en liten elefant i rommet. Ikke at jeg ikke hadde det hyggelig i går altså - for all del ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes. Men det blir altså ikke så nært og dypt. Pointet er vel at det er henne jeg har kommet nærmest de årene vi har bodd her, henne og en annen tidligere parkmamma. Ellers blir det overfladiske greier med andre foreldre. Og naboer.

Naboskapet her er forøvrig en ting for seg selv. Svigerinnen min med familie og vi er de som har bodd her lengst. Vi "diltet" etter dem da de tipset oss om et ledig hus i gata. Det var ikke holdbart å bo midt i byen med en liten gutt og etterhvert ei lita jente på vei, og her var det rolig og barnevennlig. Svigerinnen min og jeg kom mye nærmere hverandre etter at vi flyttet hit, og vi brukte mye tid sammen, både vi to og familiene. Så kom det nye naboer i samme alder, og med barn i samme alder. Perfekt! Vi så for oss et hyggelig naboskap og nye venner og prøvde å inkludere dem. Men det funket ikke helt gitt. Kanskje er det noe galt med oss, eller kanskje var det "truende" at våre familier hadde et så nært forhold. Men sånn vil det jo være når man er familie, er i familieselskaper sammen, har familiemiddager innimellom og reiser på ferie sammen. Man får jo et annet forhold til hverandre og vet mer om hverandre. Så de to nye familiene holdt seg litt unna oss og mer sammen med hverandre. Nå er det sånn at man skulle tro det var de som var familie her i gata. Sannsynligvis har de også planlagt å få barn nummer tre omtrent samtidig. Og det er greit. Det gjør meg ingenting at de har et nært forhold. Vi er såpass ulike at jeg neppe hadde funnet noen ny "bestevenn" i dem. Men det er synd at naboskapet har blitt så overfladisk. Og det er synd at barna deres, og da spesielt guttene har rottet seg så godt sammen at det ikke er plass til Poden vår. I fjor opplevde vi flere ganger at de var direkte slemme mot ham, og dessverre tar ikke foreldrene tak i det. Det er vondt å se at gutten vår blir holdt utenfor, heldigvis virker det ikke som han skjønner det helt selv enda. Litt naiv kanskje.. ;-)

Sånn som situasjonen er nå så kjenner jeg godt at det er veldig greit at vi ikke har et nærmere forhold til naboene. Da hadde det vært veldig rart om jeg plutselig holdt meg unna dem. Jeg hater at situasjonen plager meg såpass mye som den faktisk gjør. Jeg hater at det føles så sårt. Det er jo ikke deres barn jeg vil ha. Det er bare påminnelsen om hva vi ikke har og kanskje aldri får. En av grunnene til at vi kjøpte dette huset for snart 6 år siden, allerede før jeg var gravid med Snuppa, var at det hadde 4 soverom. Vi ville ha plass til tre barn allerede da. Nå er det 2 1/2 år siden vi begynte å prøve på dette siste barnet. Det vi sitter igjen med er fem tapte spirer, to navn på en gravstein og savn og sorg i hjertene. Det er ufattelig sårt å vite at vi har kjempet så mye bare for å tape igjen og igjen, mens naboene bare kan bestemme seg for at de må sette igang hvis de skal ha en til før de blir for gamle (like gamle som meg forøvrig) og vips så er det i orden.

Nå er det ikke det at de ikke har slitt for det som plager meg. Det som plager meg er å bli minnet på min egen sorg hver dag. Jeg har jobbet så hardt for å komme meg ovenpå igjen etter alt som har skjedd de to siste årene. Og jeg har klart meg veldig bra. De siste månedene har jeg vært bortimot meg selv igjen. Ikke den jeg var før, det kan jeg aldri bli. Men den nye meg. Jeg følte at jeg levde igjen, og til og med kunne nyte livet. Glede meg mye mer over ting. Innimellom kunne ting bli tøffe igjen, og når det ble for mange mager og babyer der ute i verden, så var hjemme fristedet mitt. Der jeg kunne trekke meg tilbake, slikke sårene og samle krefter. Der jeg kunne gå ut og leke med ungene uten å tenke på noe annet. Nå er ikke hjemme et fristed lenger. Tvert imot. Nå er det nesten vanskelig å være her. Jeg kan ikke flykte mer. Isteden må jeg dag ut og dag inn takle det jeg har jobbet så hardt med å skyve vekk. Det er slitsomt!

Kanskje blir det lettere etterhvert. Sannsynligvis blir det det. Jeg takler alltid ting mye bedre enn jeg i utgangspunktet trodde. Jeg trodde jo ikke jeg skulle klare å reise meg etter SA'en i uke 7 for ganske nøyaktig 2 år siden. Men se på meg. Jeg har fått mye verre slag i trynet enn det og reist meg igjen etterpå. Og jeg kommer til å reise meg igjen. Men jeg skulle så veldig gjerne hatt fristedet mitt!

Heldigvis vet jeg at jeg har noen å snakke med. Selv om det har vært litt problemer i svigerfamilien og svigerinnen min og jeg har sklidd litt fra hverandre, så vet jeg at hun er der. Det er litt patetisk, men hun er kanskje min nærmeste venn. Patetisk i den forstand at jeg ikke har klart å finne mine egne, nære venner her nede. At jeg regner søsteren til mannen som min nærmeste. Men det er kanskje greit det også. Vi hadde et godt vennskap og kunne snakke om alt. Kanskje klarer vi å finne det igjen. Nå har jo hun og mannen min ordnet ut i problemene dem imellom. Da klarer kanskje vi å finne tilbake til den nærheten vi hadde også. Det var i alle fall fint på lørdag. Vi fikk satt ord på mye. Vi gråt litt sammen. Jeg forsto at hun skjønner litt. Jeg har trodd at alle forventer at vi skal være som før igjen, men hun forsto at dette med naboene ville bli vanskelig. Hun kan aldri helt og fullt forstå, det kan ingen som ikke har vært gjennom noe sånt. Men hun skjønner i alle fall at det er tøft. Og det er nok for meg.

Og jeg, jeg må bli flinkere til å "bruke" henne. Ta av masken og innrømme at jeg har det vondt. At hjertet aldri blir helt igjen. Jeg er faktisk ikke så alene som jeg tror. Jeg har mennesker rundt meg som bryr seg, som er glade i meg. Jeg må rett og slett bli flinkere til å slippe dem inn. Jeg har savnet svigerinnen min, og jeg vet at hun også har savnet meg siden hun faktisk var tøff nok til å si det. Bli flinkere til å dele, det får bli mitt mars-forsett!

Det er sant at motgang gjør en sterkere, men jeg tenker ofte at jeg må da være sterk nok nå. Sannheten er at jeg skal bli enda mye sterkere etterhvert, uansett hvordan denne kampen som vi står oppi ender. En dag skal jeg heve hodet og med stolthet fortelle verden om de små vi har mistet. Fortelle om det vi har opplevd, en erfaring ingen egentlig burde ha men som jeg på enkelte måter ikke ville ha vært foruten. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Jeg vet at jeg ikke tar noenting for gitt lenger.

En dag, når jeg har fått opplevelsene våre mer på avstand, håper jeg at jeg kan bruke våre erfaringer til å kunne hjelpe andre. Kanskje dumme tanker, men det drømmer jeg faktisk om. Om jeg bare kan hjelpe et menneske, så er det verdt det.  Men først skal jeg hjelpe meg selv litt til..

Universet suger!

Jeg har ventet på det. Mistanken har vært der en stund. Nå er det bekreftet.
Begge våre nærmeste naboer venter nummer tre, den ene en måned før vi skulle hatt den siste vi mistet, den andre en måned etter. Ikke bare en altså, men to av to mulige!

Jeg har som sagt ventet på det, jeg visste at begge ville ha en til etterhvert. Den ene har jeg allerede hatt mistanke til noen uker, den andre fikk jeg en aha-opplevelse på her om dagen.
Det er så typisk min flaks at dette skjer. At jeg skal se disse magene vandre forbi kjøkkenvinduet vårt hver dag. Jeg har grudd meg til det - nå skjer det. Og det er absolutt worst case scenario med tanke på at det er begge to samtidig og samtidig som jeg skulle ha sluppet ut magen selv.
Hva har jeg gjort galt som får prøvelse etter prøvelse slengt i trynet fra universet?

Det er en ting når folk jeg ikke ser hver dag blir gravide. Det slipper jeg å forholde meg til til enhver tid.
For ikke å snakke om når andre i forumverdenen blir gravide. Da kan jeg utelukkende glede meg på deres vegne.
Men denne situasjonen, den er beintøff. Virkelig! Jeg aner ikke hvordan jeg skal opprettholde pokerfjeset de neste månedene, dag ut og dag inn. Jeg vet virkelig ikke.

Det positive i situasjonen er at jeg hadde en veldig god samtale med svigerinnen min i dag. Det var hun som bekreftet mistanken for meg. Ikke en lett beskjed å gi. Hun skjønte hvor sårt det kunne bli og var redd for å såre meg. Jeg er bare glad jeg slapp å lure mer, selv om jeg var ganske så sikker i min sak. Det var faktisk det første hun hadde tenkt på da hun fant ut, hvordan det ville bli for oss. Jeg setter stor pris på det. Og jeg satte pris på samtalen. At hun turte å spørre hvordan det gikk med oss og om undersøkelsene på sykehuset. Og selv om det ikke var planen at noen andre skulle vite, så fortalte jeg henne at vi har mistet en gang til. Hun hadde faktisk skjønt at jeg var gravid rundt juletider, men trodde hun tok feil da ingenting skjedde. Nå vet hun. Og jeg fikk fortalt at det er godt at noen spør - få gjør det. Vi ble enige om å bli flinkere til å snakke sammen, vi var jo så gode på det før. Kanskje er denne situasjonen alikevel en blessing in disguise?

Men i dag skal jeg tillate meg å ha det vondt. Tillate meg å sørge over det tapte. Over det jeg kanskje aldri får. Så skal jeg ta på meg pokerfjeset og være sterk etterhvert!

Å være sterk!

Å være sterk er ikke
å løpe raskest
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være stor er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best

Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard

- Ukjent-

Tenn lys!

I dag markerer jeg for andre gang Pregnancy and Infant Loss Remebrance Day. Dette er en internasjonal dag som blir markert 15. oktober hvert år for å fremme støtte, utdanning og oppmerksomhet for dem som har opplevd å miste et barn enten før, under eller etter fødsel. Jeg skal innrømme at før jeg mistet selv så hadde jeg aldri hørt om denne dagen, men jeg synes det er et veldig fint initiativ. Det er alt for mye stillhet og tabu rundt det å miste et barn!

Nå er jeg ikke den som er mest åpen om dette selv, IRL er det veldig få som vet hvilken smerte jeg bærer på. Men det er enda ganske ferskt, og jeg er ikke klar for at hele verden skal vite. Jeg vil ikke være den som andre synes synd på. Jeg vil ikke være den som man trår varsomt rundt. Men en dag, når smerten er mindre, når sårene har blitt til arr, da skal også våre englebarn frem i lyset.

Inntil den dagen nøyer jeg meg med å tenne lys for våre og alle andre englebarn kl. 19:00 i kveld, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme!

♥ Une ♥ Iven ♥ Lille bokseren ♥
Dere vil alltid være høyt elsket og aldri glemt!

Hverdag?

Etter det som har skjedd i Norge de siste dagene så synes jeg det er vanskelig å skulle sette seg ned å blogge litt om hverdagslige ting. Mange der ute har fått hverdagen fullstendig snudd på hodet. Mange går gjennom sine livs verste døgn. Jeg føler nesten at jeg ikke har "rett" til å skrive om mine egne vonde følelser, når andre har det så uendelig mye verre. 

Vi ble på ingen måte direkte berørt av hendelsene på fredag. Vi kunne ha vært der, men var det ikke. Vi satt i bilen på vei mot sentrum da det skjedde, med planer om å spise middag i vårt gamle nabolag på Grünerløkka. Vi fikk vite hva som hadde skjedd da søsteren til mannen ringte for å høre om vi var i god behold siden hun vet at vi ofte er i området. I utgangspunktet tenkte vi fortsatt at vi kunne dra inn på Løkka, men da den ene ambulansen etter den andre suste forbi fikk jeg litt hetta. Dermed endte vi opp med å kjøre sideveier gjennom byen før vi endte opp utover mot Lillestrøm og fant en plass å spise der. Vi fikk med oss en del på radioen på veien dit, og mannen fikk også en del info fra jobben. Det føltes nesten uvirkelig å sitte på en restaurant når man visste hva som skjedde inne i byen. Jeg ville helst hjem, for det føltes ganske feil. Og dessuten skremmende. Ble ikke bedre av at mannen ble satt i beredskap på jobb heller. Skrekken min var at de skulle be ham komme og at noe skulle skje også i bygningen han jobber i. Heldigvis slapp han.

På vei hjem hørte vi de første meldingene om skudd på Utøya på radioen, og nok en gang møtte vi den ene ambulansen etter den andre. Skremmende og uvirkelig! Kvelden ble brukt foran nyhetene, og på ettårsdagen til Une våknet vi til de overveldende tallene på døde. Senere fikk vi også vite at en nær kollega av mannen var en av de sivile som hjalp til der ute. Jeg skal ikke gjengi noe av det som han har fortalt mannen, men det er helt grusomt å høre om det. Må si at jeg har fått ny respekt for denne kollegaen som ikke har hatt verdens høyeste stjerne i min bok etter diverse opplevelse mannen hadde med ham på utenlandsreise. At han har gjort en heltedåd nå og reddet mange liv er det ingen tvil om. Nå håper jeg bare han får den hjelpen han trenger til å bearbeide inntrykkene, for han sliter.

Bortsett fra denne kollegaen og det faktum at bombingen i Oslo skjedde ikke langt unna der vi bodde før og en plass vi gikk forbi stort sett hver dag den gangen, har dette altså ikke berørt oss direkte. Alikevel har vi av en eller annen grunn følt for å dra inn til Oslo hver dag siden søndag. Kanskje dette med å ta tilbake byen. Kanskje fordi man finner en slags trøst i samholdet. Jeg vet ikke. Men at det er fint å vandre rundt i Oslos gater om dagen er det ingen tvil om. I går gikk vi rundt i flere timer og tittet på alle blomstene som ligger rundt i byen. Helt fantastisk. Og selv sønnen vår ytret ønske om å gå til Domkirka i går igjen for å se på alle blomstene. Ja, han ville til og med tenne lys. Gode gutten vår. Har neimen ikke vært lett å prøve og forklare dette som har skjedd for ungene, men vi har da klart det på et vis.

Samtidig som nasjonen sørger står vi fortsatt midt oppi vår egen sorg. Dette merkes, og blir på mange måter forsterket av det som skjer rundt oss. Savnet av de små som vi aldri fikk oppleve er stort. Spesielt tanken på den lille jenta vi skulle hatt hos oss nå. Dessuten fortsetter "sviket" til familien til mannen selv når de er på ferie. Han hører ikke mye fra dem, og når han gjør det så virker det ikke som de bryr seg så mye om hvordan det går med oss og det vi strir med. Den ene gangen moren hans ringte i forrige uke la han ikke to fingre imellom når det gjaldt situasjonen vår, men det virker egentlig ikke som det går inn. Og da han for et par dager siden fikk vite at foreldrene som egentlig skulle komme hjem i dag hadde forlenget ferien sin til tross for at de vet hvor mye vi sliter, ja da sprakk det visst for ham. De har virkelig skuffet ham, og det gjør meg veldig vondt at de oppfører seg sånn mot sønnen sin. Når han sier til dem at han ikke vet hvordan vi skulle ha klart oss gjennom disse verste dagene rundt merkedagene hvis moren min ikke hadde vært her, så burde det kanskje ringe en bjelle en plass hos dem. Alikevel har han ikke hørt fra dem etter det.
Godt vi har min familie i alle fall. Det var godt å ha mamma her, selv om jeg har dårlig samvittighet for at hun måtte se hvor vondt vi faktisk har det.

Nå som merkedagene er over (terminen min med Iven var i går), så håper jeg at ting etterhvert vil bli litt lettere. Jeg vet jo fra før at sorgen slipper taket etterhvert. Den forsvinner ikke, men blir lettere å håndtere. Jeg kjenner et sterkt behov for å se fremover nå, men problemet er at jeg ikke aner hva som skjer fremover. Ikke når det gjelder ny graviditet og sånt i alle fall. Jeg har fortsatt ikke fått noen time på sykehuset, og regner ikke med at jeg kommer inn der før vi kommer hjem fra ferie. Da er det allerede september. Da vi mistet nå sist så håpte jeg å kunne begynne å prøve igjen i september/oktober. Det sa jeg til og med til gyn., som mente det ikke ville være noe problem siden man får raskt svar på de fleste blodprøvene. Noen tar flere uker, men..
Men da må jeg jo for pokker få tatt disse prøvene også da!
Også er det jo dette med hysteroskopi. Jeg vil veldig gjerne få sjekket forholdene i livmoren før jeg eventuelt blir gravid igjen. Før jeg har gjort det tror jeg nesten ikke at jeg tør å bli gravid igjen. Og hvor lenge må jeg vente på det om jeg i det hele tatt får det?

Jeg begynner å bli utålmodig og skulle gjerne hatt noe konkret å forholde meg til. Datoer. En plan. Men enn så lenge så kan jeg ikke gjøre annet enn å vente..

1 år senere

I dag er det ett år siden vårt helvetesår begynte. Eller, strengt tatt begynte marerittet da legen ikke fant hjertelyd og vi etterhvert fikk beskjed om at Unes hjerte hadde sluttet å slå den 21. juli i fjor. I dag er det 1 år siden vi så og følte vår lille engel for første og siste gang. Tunge dager dette, og tanken på at vi skulle fått en liten jente i disse dager, eller at jeg i alle fall skulle vært 17 uker på vei, gjør det ikke lettere.

Og oppi det hele skjer den store tragedien som har rammet Norge nå. Vi var selv på vei inn mot sentrum da vi fikk nyheten i går. Hadde jeg vært litt kjappere hadde vi vært nesten midt oppi det som skjedde i Oslo. Skremmende. Mine tanker går til alle som er rammet av denne tragedien!

I kveld tennes flere lys i vinduene hos oss. Et for Une, et for Iven, et for vår siste engel og to for ofrene i Oslo og på Utøya. Kjenner jeg er ganske klar for å bli ferdig med juli nå..

Forøvrig dukket mensen opp i går. Så slipper jeg i alle fall å tenke på det oppi alt det andre.

Mye i hjerte og hode

Jeg har ikke mye overskudd til blogging om dagen, har mer enn nok med følelsene som raser i meg. Jeg har dager der jeg har ekstra energi og fungerer normalt, men jeg har også dager da bare det å tenke på hva vi skal ha til middag er bortimot uoverkommelig. I går kom mamma på besøk, og hun har gått en tur med ungene nå, så da kan jeg ta meg litt tid til å prøve og sortere tanker.

Eller, de trengs nok ikke å sorteres så mye, men det er alikevel godt å få dem litt ut. Jeg vet hvor skoen trykker. Selvfølgelig er det en kombinasjon av mange ting, men det som "slår meg ut" er ikke det faktum at vi mistet igjen for snart 4 uker siden, ikke det faktum at jeg må vente på utredning og ikke aner hva som kommer til å skje fremover, ikke det faktum at det på lørdag er 1 år siden bittelille Une kom stille til verden. Nei, det som tynger aller mest er det faktum at om 8 dager skulle jeg hatt termin med Iven. I disse dager skulle jeg ha gått stor og tung og ventet. Eller kanskje hadde hun allerede kommet. Vi skulle snart hatt en helt ny og nydelig jente i armene våre. Ungene skulle hatt en lillesøster. Det er det tyngste. Det gnager i meg og gjør konstant vondt. Jeg savner henne, savner henne med kropp og sjel. Alt jeg har er minnet om en bitteliten skapning, lik sin bror, helt perfekt med små hender, fingre, føtter og tær. Denne sommeren skulle vært så veldig, veldig annerledes. Isteden er det sommeren fra helvete part II.

I forbindelse med at jeg skulle hatt termin sliter jeg også med handlingene til svigerfamilien. Det har jo vært mye rart der etter at vi begynte jakten på sistemann, og jeg har fått mange slag i trynet. Akkurat nå har alle reist til syden. Og det er forsåvidt greit. Vi ville uansett feriere for oss selv i år, og skal selv på sydenferie om 4 uker. Så følelsene mine bunner ikke i misunnelse. Det som plager meg, det som gjør skikkelig vondt, er at denne ferien ble bestilt da jeg fortsatt var gravid og hadde termin i slutten av juli. Med andre ord valgte alle sammen å heller reise til sol og varme enn å være tilstede når den lille jenta vår skulle komme til verden. Det sårer. Det svir! Mannen nevnte det for faren sin etter at vi mistet nå sist, at vi syntes akkurat dette var vanskelig. Jeg tror faktisk han skjønte det, og jeg tror på at han var overbevist om at de skulle være hjemme i tide til fødselen. Iven lå jo hele tiden en uke bak i størrelse, og på siste UL ble termin regnet ut til 2. august. Jeg holdt meg vel og merke hele tiden til EL-termin siden jeg var bombesikker på den, men august ble nevnt for svigers, og svigerfar tenkte at om de bestilte bare 10 dagers ferie og kom hjem 27. juli, så ville de være her når det skjedde. En middelaldrene mann kan nok unnskyldes for at han ikke tenkte over at barn ikke nødvendigvis kommer på termin, og spesielt ikke mine. ;-)
Jeg stusser litt mer på at svigermor ikke tenkte over det. Men sånn er det..

Søteren til mannen med familie hev seg også på denne turen, men jeg har hele tiden trodd at de bestilte etter vi mistet. Så da vi satt og snakket sammen her om dagen og det av en eller annen grunn kom opp, ble jeg overrasket over at hun fortalte at de også hadde bestilt mens jeg var gravid. Ble så paff at jeg ikke klarte å si noe engang. For der satt hun og fortalte meg dette, og fortalte meg at hun hadde sagt til faren at hun trodde jeg hadde termin før, men alikevel har de til og med for sikkerhets skyld bestilt seg 14 dager. Noe som vil si at selv om hun trodde terminen var før 2. august, så bestemte de seg alikevel for å være borte helt til 31. juli. Og alikevel mente visst også hun at de skulle være hjemme før jeg fødte, for de hadde snakket om hvor viktig det var å ikke gå glipp av det. OK? Igjen så kommer jo alle barn på eller etter termin. Det vet da alle. Spesielt de som har vært gravide for senest 6 år siden selv. Og i og med at mine er født 12 og 5 dager før termin, så hadde jeg sannsynligvis gått en uke eller to over.. Jadda!
Jeg blir grenseløst irritert og såret over denne tankeløsheten. Og jeg føler at vår lille jente ikke var verdt å være hjemme for. Sannsynligvis hadde ingen møtt henne før etter en uke.

Nå ble det jo ikke sånn, sånn sett hadde de "flaks". Men det gjør faktisk ikke mindre vondt for det. Det er faktisk ikke engang på mannens eller mine vegne jeg har vondt, det er for henne. Var hun ikke verdt å være der for bare fordi hun skulle komme midt på sommeren?
Når det er sagt så har svigerinnen min hatt termin med begge sine på sommeren, og da var det ikke snakk om å være borte i tiden rundt termin. Men kanskje var ikke vårt barn like viktig, det var jo tross alt tredje barnet. Men da er det kanskje på tide å slutte og snakke om hvor viktig familie er og hvordan man alltid skal være der for hverandre. For det er jaggu ikke det jeg har erfart det siste året!

Føler meg nesten dum som føler sånn. Og enda dummere som skriver det offentlig. Jeg kan nok oppfattes som en bitter bitch, og gudene vet at jeg føler meg sånn også innimellom. Men det sårer virkelig. Og det er noe jeg ikke hadde funnet på å gjøre. Om jeg skulle få et barnebarn eller et tantebarn, så hadde jeg sørget for å være i nærheten så jeg kunne troppe opp på sykehuset så fort som mulig. Men men..

At jeg sliter med dette sliter selvfølgelig også på forholdet mellom mannen og meg. Jeg prøver virkelig hardt å la det gå, og jeg klarte det ganske bra frem til jeg fikk det slaget i trynet av svigerinnen min. Jeg har prøvd å være som normalt med svigers, å late som ingenting. Og jeg godtok svigerfars forklaring på dette. Men dette ekstra som kom opp nå, det dro det hele opp igjen. Hadde de bare bestilt denne ferien etter jeg mistet, da hadde jeg ikke reagert engang. Men på denne måten. Jeg føler meg litt sviktet av de som egentlig skal være blant de nærmeste. Og de skjønner ikke hva de har gjort engang - hvor vondt det gjør.

Rett før jeg fikk den siste overraskelsen, hadde jeg faktisk begynt å åpne meg litt for svigerinnen min. For jeg har ikke villet snakke med noen om det som har skjedd, dette siste er det jo også bare familien som vet. Men plutselig, uten at jeg planla det, begynte ting å dette ut. Jeg følte for å dele det med noen, og det føltes trygt med henne. Nå føler jeg meg litt dum som gjorde det. Som prøvde å forklare hvor vanskelig jeg og vi har det om dagen. Det er rett og slett litt vanskelig å stole på svigerfamilien. Og det er trist, for frem til jeg ble gravid i fjor så hadde vi et veldig OK forhold. De var familien jeg alltid ønsket meg når det stormet som verst i barndommen min. Den sammensveisede typen. Det har slått sprekker gitt. Og min familie ser plutselig ikke så ille ut alikevel. For om jeg hadde vært fødeklar nå, så er det moren min som hadde vært her, selv om det i hennes tilfelle betyr en 10 timers bussreise. Og faren min planla frem til kreften dukket opp å komme fra USA rett etter fødselen. Man kan si mye om mine foreldre, men etter dette har jeg fått fornyet tillit og respekt for dem. Så kom da altså noe godt ut av situasjonen også. ;-)

Når det gjelder mannen og meg så jobber vi oss gjennom det. Vi har gode dager og dårlige dager. Vi kjemper og kommer til å komme oss gjennom dette også. Men det er tungt når man føler at alt rakner. Vi takler ikke ting like godt denne gangen, kanskje mye på grunn av det som har skjedd i forhold til familien hans også. Det er mye å bearbeide. Men vi vet også at vi kommer sterkere ut på den andre siden.
For 3 uker siden hadde vi en fin Sverigetur sammen, vi og barna. Istedenfor å bare dra og handle som vi innimellom gjør, tok vi inn på hotell i Strömstad og hadde et koselig døgn sammen der. Borte fra alt, bare oss. Og på vår 4 års bryllupsdag 7. juli ordnet mannen med barnevakt og tok meg med ut på flott restaurant. Godt å være bare oss litt også, det skjer ikke ofte.

Forrige uke bestilte vi oss sydentur, så om 4 uker går ferden hit. Sommeren ble jo ikke helt som vi håpte, så dette er egentlig en "trøstepremie". Jeg er ikke så giret som jeg pleier å være, og kunne egentlig like gjerne vært hjemme. Men det kan nok bli godt å komme vekk litt også. Dessuten tar ungene igjen den entusiasmen jeg mangler.

For et par uker siden hadde vi forøvrig en veldig skummel opplevelse. Ungene var ute og lekte med en nabogutt, da vi plutselig oppdaget at snuppa manglet. Mannen gikk rundt og tittet etter henne, vi regnet med at vi ville finne henne på lekeplassen eller noe sånt. Men nei, ingen jente noen plass, bare stillhet og nesten ingen naboer hjemme. Skrekk og gru! Katastrofetankene kom, og mens mannen, svigerinne, svoger og hund lette etter snuppa gikk jeg rundt meg selv på stuegulvet. Etter 10-15 minutter kjente jeg at jeg rett og slett ikke orket mer, og vurderte å bare kollapse på gulvet. Tittet bort på sofaen for å vurdere om jeg skulle sette meg der og oppdaget at pleddet hadde litt rar form. Etter en del minutters hellig overbevisning om at jenta var borte for godt, tenkte jeg at det hadde vært utrolig deilig om hun faktisk satt under der. Men det var selvfølgelig ønsketenkning. Helt til jeg gikk bort, dro bort pleddet og fant ei varm, sovende snuppe under. Oh lykke! Hun våknet fortumlet og forsto ingenting da mamma plutselig knuget henne inntil seg og gråt. Litt av en oppvåkningsvelkomst. Hun hadde rett og slett sneket seg inn og bestemt seg for å ha det moro ved å gjemme seg for oss. Og endt opp med å sovne. Så tungt sov hun at hun ikke hørte oss selv om vi  var et par meter fra henne. Da jeg dro vekk pleddet følte jeg nesten at hun ble født på ny, så deilig var det! Opplevelsen henger i enda, jeg synes det er vanskelig når ungene leker ute alene og jeg plutselig ikke hører dem, men jeg prøver så godt jeg kan å tenke rasjonelt. De går aldri noen plass uten å spørre, og er det ingen andre barn ute kommer de alltid inn. Men frykten er der, frykten for å miste en eller begge av dem.

Denne frykten for å miste noen av de nærmeste har blitt sterkere og sterkere det siste året. Jeg føler nå at jeg ikke har mer å miste. Til tross for stadig tilbakevendende drømmer om at mannen går fra meg og realiteten over pappas kreft, virker det enn så lenge som jeg skal slippe det. Mannen står last og brast ved min side, og behandlingen til pappa ser ut til å virke. Men redselen er der, plutselig slår lynet ned. Det vet jeg alt om. Får bare håpe at det ikke finner veien til oss flere ganger..

Tøff dag

For litt over to uker siden var vi hos gyn. og så et tilsynelatende friskt lite nurk på nesten 13 uker som lå og hikket i magen min. I dag skulle vi tilbake for å ta en siste titt før ordinær UL. 15 uker skulle han være nå. I dag var mitt første store delmål, en dag jeg gledet meg til. For bare to uker siden levde Lille Håp fortsatt. Nå er han borte. Alt er tomt.

Dagen i dag er foreløpig brukt til å avbestille ordinær UL og fødeplass. Igjen. Jeg som gledet meg sånn til å komme tilbake til Ullevål. Til å endelig få føde på ABC. De sa vel og merke at det ikke skulle være noe problem å få plass igjen, men jeg har problemer med å se at jeg noen gang skal komme meg dit. Om jeg er så heldig å bli gravid igjen ser jeg for meg at det samme skjer igjen. Og igjen.. Når andre senker skuldrene etter 12 uker kommer mine bare enda høyere opp.

I ettermiddag er det gyn.-time. Annerledes gyn.-time. Vet ikke helt hvordan jeg skal orke å dra dit, men jeg har vel ikke noe valg?

Må skrive

Siden fredag har jeg brukt mye tid på å sortere tanker og følelser i hodet mitt, men jeg kjenner at jeg må få dem ut for å få litt mer orden på det. Skriving har alltid vært terapi for meg.

Selv om jeg har vært forberedt på at det kunne gå galt igjen, selv om en del av meg visste at akkurat disse ukene var kritiske, så valgte jeg å stole på legene som alle virket å mene at det som skjedde sist bare var uflaks. Den tidlige SA'en i mars i fjor velger jeg å sidestille. Det var en helt annen situasjon. Nesten en bagatell. Fatter ikke nå at jeg kunne ta sånn på vei for det den gangen. Men jeg hadde jo aldri mistet før, og det er jo et tap. Denne gangen håpte jeg at det ville skje tidlig om det skulle gå galt. Men det gjorde det ikke. Jeg har på mange måter ikke klart å knyte meg til den lille som lå i magen min. Jeg visste jeg var gravid, og en del av meg gledet seg over det. Men hele tiden lå det og lurte. "Ikke tenk for langt frem". "Ikke gled deg for mye". "Ikke knytt deg til dette lille livet - plutselig blir det revet fra deg".

Om dette har gjort det enklere å takle det vi står oppi nå vet jeg ikke, men jeg reagerer annerledes denne gangen. Jeg skal innrømme at den siste uken eller så hadde jeg såvidt begynt å tenke fremover. Jeg var så nær målet. Jeg forholdt meg mer til det. Dårlig ide kanskje, men jeg fikk i alle fall noen små, fine øyeblikk med gullet i magen. Jeg var ikke helt kald. Det er jeg ikke nå heller, på ingen måte. Hjertet verker og kroppen er tom. Men på sett og vis takler jeg det alikevel bedre. På andre måter er det tyngre. Sist kunne jeg tro på at det var en tilfeldighet, at sannsynligheten for at det skulle gå bra neste gang var stor. Den troen er borte nå. Jeg har kun et lite håp om at f.eks. blodfortynnende vil hjelpe. Men enn om det ikke gjør det..

Sist var jeg nesten mer redd for å ikke klare å bli gravid igjen. Det er jeg ikke så redd for nå (nesten dumt å si det, for det er vel da det blir vanskelig..). Jeg har en god statistikk når det gjelder å bli gravid. Småtrolla prøvde vi jo ikke engang på, og den lengste tiden som har gått etter at jakten på et sistegull begynte er 6. pp. I 6. pp ble jeg gravid med den vi mistet i SA. Så ble jeg jo gravid med Tredjegull rett etter det. Og etter det satt Lille Håp i 3. aktive pp. Så på 10 pp har jeg altså blitt gravid 3 ganger. Det må da regnes som ganske bra. Men så er ikke statistikken min på svangerskap så bra lenger. 5 svangerskap - 2 levende barn. Og de 3 som har gått galt har skjedd i løpet av de siste 10 månedene. Not good..

Jeg er nesten litt bitter på helsevesenet som ikke hørte på mine bønner om blodfortynnende etter vi mistet Tredjegull. Men jeg kan ikke la det ta over, jeg vet jo ikke om det ville ha hjulpet. Men magefølelsen min sier at noe skjer når morkaken begynner å ta over. Det kan jo stemme med tidspunktet også. Og jeg har hatt litt høyt blodtrykk før det har skjedd begge gangene. Eller, denne gangen ble ikke blodtrykk målt før jeg kom inn på akutten, men det at jeg har slitt endel med hodepine siden forrige fredag gjør at jeg tenker at det kanskje begynte å bli høyt da. Men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner fra meg.

Jeg har i alle fall en plan for tiden fremover nå. Det må jeg ha, elles blir jeg sprø. Å vente til vi får svar på undersøkelsene av foster og morkake er uaktuelt. Det tar sannsynligvis mange måneder, kanskje blir det ikke før til sommeren. Mange synes nok at jeg bør la kropp og hode hvile litt, og det kan jeg forstå. Men det som hjalp meg sist var å begynne å prøve igjen så fort som mulig (selv om jeg verken da eller nå er særlig motivert for prøving - akkurat den delen av jakten er jeg møkklei av). Kloen rundt hjertet slapp først taket da Lille Håp tok plass i magen min. Selvfølgelig betydde det at angsten tok over, men det vil den gjøre også neste gang, uansett om det er om en måned eller om et år. Så jeg må rett og slett bare gå videre - jo fortere jo bedre. Sånn fungerer jeg, og det er det riktige for oss. For selvfølgelig er det en avgjørelse vi tar sammen.

På sykehuset skal jeg ikke igjen før vi blir kalt inn for å eventuelt få svar. I den sammenhengen så må jeg bare nevne at gynekologen som var hos oss på lørdag, gynekolog Ingvild, ringte meg i formiddag for å høre hvordan det gikk. Jeg syntes det var så fint gjort at jeg måtte felle noen tårer etter å ha lagt på. Det inntrykket vi fikk av henne før jul er nok ikke helt galt. Det var jo nesten så jeg begynte å tute av lettelse da det var hun som dukket opp på rommet vårt på lørdag også. At akkurat hun skulle ha vakt akkurat den dagen. Det var et lykketreff i elendigheten.

Men altså, jeg skal ikke på sykehuset før hun kaller oss inn igjen. Jeg har jo en time hos min private gyn. neste mandag. Og den har jeg tenkt å ta, selv om den ikke blir som planlagt. Den skulle være en "siste" forsikring før ordinær UL. Nå blir det en time der jeg krever å få hjelp så snart jeg tester positivt igjen! Nå skal helsevesenet høre på meg! Jeg kommer først til å høre hva han kan tilby av hjelp. En undersøkelse av livmoren hadde kanskje ikke vært dumt. Og blir jeg gravid igjen vil jeg ha mulighet til å ringe og be om resept på i alle fall blodfortynnende med en gang. Kanskje progesteronstøtte også, men akkurat det er jeg usikker på om har noe for seg. Det hadde kanskje stilt seg litt annerledes om jeg mistet tidlig. Nei, blodfortynnende er nok mitt beste håp.

I tillegg har jeg muligens noen ressurser rundt meg som det kan være verdt å snakke med. Mamma har en kusine som visstnok mistet flere ganger, trumfet gjennom blodfortynnende og etter det gikk det bra. Hun har også Leidens. Så mamma er på den saken. Dessuten er moren til en av mine beste venninner pensjonert gynekolog. Pensjonert gynekolog på høyt nivå til og med. Ufattelig at jeg ikke har tenkt på det før, at der er det et menneske som sitter med mye kunnskap og kanskje kan gi meg råd. Det slo meg først da jeg var hjemme i julen og venninnen min nevnte at hun kunne jo spurt henne om hun syntes at jeg burde ha fått blodfortynnende. Tenk at det ikke har slått meg før, huset deres var nesten mitt andre hjem i barndommen og ungdommen, også har jeg ikke tenkt over at dette er en person jeg kan spørre om råd. Idioti! Nå skal vi jo hjem til familien min i vinterferien om 3 uker, så da kan man kanskje ta det face to face.

Da har jeg vel fått ut noen av tankene som raser i hodet mitt akkurat nå. Fysisk går det foreløpig veldig bra. Ingen smerter, og jeg blør mye mindre enn forrige gang. Er vel omtrent som en helt vanlig mens. Det eneste jeg sliter med er dårlig matlyst og hodepine/vond nakke. Men det er vel ikke annet å forvente.

Ungene er min store lykke oppi dette. Å ha dem her er uvurderlig trøst. Der er jeg heldig! Tenk om jeg ikke hadde hatt dem! Da tror jeg dette hadde vært ekstremt mye verre å takle. Ikke bare er de en utrolig trøst, men de tvinger meg også til å leve som normalt. I alle fall nesten. Jeg må jo være der for dem. Akkurat nå er de i parken, og jeg savner dem faktisk. Det er så stille her. Forøvrig en stillhet jeg vanligvis nyter.. Nei, de holder meg virkelig oppe. Som på lørdag kveld da vi kom hjem og satt sammen i sofaen alle 4 og så slutten av MGP. Eller da vi la oss den kvelden og hentet inn snuppa så hun kunne sove sammen med oss (hun kommer stort sett alltid inn midt på natta alikevel). Det var så ufattelig godt å ha den lille, varme kroppen inntil meg da. De er alt! Jeg skulle bare så gjerne ha gitt dem et søsken til. Jeg gledet meg til å om en tre ukers tid fortelle dem om Lille Håp. Gledet meg til å dele alt med dem. Til å se dem med den lille. Forhåpentligvis en vakker dag..

Mannen er også ekstra god å ha om dagen. Dette rammer jo ikke bare meg, det er slitsomt for ham også. Allerede fredag kveld ringte han sjefen sin og ba om velferdsperm. Det var vondt å sitte der i bilen utenfor sykehuset og høre ham knekke da han skulle forklare hva som hadde skjedd. Men sammen er vi sterke! Og med litt langfri oppi det hele har vi nå godt over en uke å bearbeide dette sammen på før han må på jobb igjen.

Når det nå skulle ende sånn så er det en enorm trøst for meg å vite at Une og Iven, vårt lille Tredjegull og vårt Lille Håp, er sammen. To små gull som vi aldri skulle få bli kjent med, men som alikevel alltid vil være så uendelig høyt elsket. De er sammen nå, der oppe blant skyer og stjerner.

Så slo lynet ned igjen

Angsten var der, men en del av meg trodde virkelig at lynet ikke ville slå ned to ganger på samme plass. Fredag gjorde det det..

Etter å ha hørt hjertelyd på tirsdag og kjent romstering onsdag kveld, burde jeg ikke ha vært bekymret. Men noe lå der alikevel, så fredag måtte jeg frem med BabyWatcheren. Nada! Jeg lette og lette, men intet lite hjerte dukket opp. Jeg visste det allerede da, men håpte jeg bare var hysterisk. Sendte melding til mannen, som sporenstreks dro fra jobb og overtalte meg til å la ham kontakte sykehuset. Der sto det i journalen min at om vi kontaktet dem skulle vi få komme rett inn, så da bar det avgårde til akutten og UL. Jeg så med en gang at det ikke var håp. Bokstavlig talt. Lille Håp hadde krøllet seg sammen og der var ingen aktivitet av noe slag. Nok et nurk hadde gitt opp i uke 13. Nok en gang sto vi midt i marerittet.

Lørdag morgen var vi tilbake på gynekologen for å avslutte nok et svangerskap, bare et halvt år etter forrige gang. Denne gangen fikk jeg all behandlingen på sykehuset. Kom inn rundt 08.30 og ble tatt imot av en hyggelig svensk sykepleier. Fikk litt frokost siden jeg ikke hadde visst om jeg trengte å være fastende, og så fikk jeg første runde med cytotec-tabletter vaginalt undt 09:30. Forrige gang fikk jeg en annen tablett på sykehuset først og skulle komme tilbake for cytotec-behandling to dager senere (noe som aldri skjedde siden jeg var tilbake dagen etterpå da alt skjedde i en rasende fart). Jeg forsto tidlig at det ikke ville gå like fort denne gangen, og var også forberedt på mye mer smerter. Fikk Panodil og en Diclofenac for å forebygge smerter, og tilbud om påfyll av både det og andre ting. Men smertene uteble, og også de store blødningene de snakket om.

Vakthavende gyn. kom innom, og til vår store glede var den den ene som vi har fått stor tiltro til når vi har vært på gyn.pol. Hun husket oss godt, og var oppriktig lei seg. Hun hadde to UL på oss før jul, og alt hadde jo sett så fint ut. Uten at vi sa noe fastslo hun med en gang at nå syntes hun at jeg skulle få en skikkelig utredning. Hun vet hvor mye vi ønsker oss et barn til, og vil gjerne gjøre alt hun kan for å finne et svar på hvorfor dette skjer. For meg fortoner det seg som et lite mysterium. Vi har fått to friske barn uten problemer, så har jeg plutselig en tidlig SA og to sene MA i løpet av under et år. Man får jo ikke alltid svar, men hun vil i alle fall prøve. Hun anbefalte at vi sendte fosteret og morkaken til undersøkelse, og rekvirerte flere blodprøver. Det vil nok ta flere måneder å få svar på undersøkelsene, om de i det hele tatt finner noe. Men nå skjer det i alle fall noe. Og oppfølgningen får vi av henne personlig, noe vi er veldig glade for. Hun nevnte også at det kanskje var greit å vurdere blodfortynnende i neste svangerskap - endelig! Jeg ville jo helst ha hatt det i dette. Kanskje hadde jeg fortsatt vært gravid da?

12:30 fikk jeg neste runde med cytotec, denne gangen fikk jeg svelge dem. Da var det fortsatt ikke tegn til noe smerter eller blødninger. Fikk etterhvert litt murringer, og begynte å trave rundt for å hjelpe kroppen på vei. Ventet og ventet på smertene som aldri kom, bare noen små kramper innimellom. Timene var lange, og vi begynte å bli redd for at jeg måtte bli over natta og fortsette neste morgen.

Rundt kl. 16 var det vaktskifte, og en engel av en sykepleier som het Marita kom til oss. Jeg fikk en ny runde tabletter, og fikk også påfyll av nok en Diclofenac og Panodil. Ikke at jeg følte at jeg trengte det. Jeg kjente jo at kroppen hadde begynt å jobbe, men da hun spurte hvor jeg lå på en smerteskala fra 1-10 svarte jeg 3 og følte at jeg tok i. Nå fikk jeg også beskjed om å faste, og de ville legge inn veneflon i tilfelle det skulle bli behov for mer smertestillende eller evt. utskrapning. Men veneflon fikk hun aldri satt inn, for nå tok det ikke lange tiden før jeg følte at kroppen var igang. Spesielt vondt var det ikke, bare en følelse. Samtidig begynte jeg å bli ganske dårlig i magen av tablettene, og følte at det trykte litt både her og der. Jeg var fortsatt oppe på bena og lot kroppen jobbe, og plutselig kjente jeg et lite poff. Sist lå jeg hjemme i senga da det sa pang i magen og blodet fosset, så jeg så for meg at det fosset nå også. Mannen ringte på sykepleieren som fulgte meg på do (med bekken) for å sjekke. Joda, det hadde kommet litt blod, men minimalt. Nå visste jeg at det var rett før. Jeg husket følelsen, og jeg syntes jeg kjente at noe var i ferd med å skli nedover. Vandret rundt noen minutter til før jeg rundt 16:40 følte at jeg måtte på do igjen. Nå ba jeg mannen være rett utenfor, hadde en følelse av at NÅ skjedde det. Og joda, med en gang jeg satte meg ned kjente jeg at det kom skliende. Sykepleieren kom i samme øyeblikk, og satt og strøk meg på ryggen mens først fosteret og så litt etter morkaken havnet i bekkenet. Like rart som sist, og etterpå visste jeg nesten ikke hva jeg skulle føle.

Jeg fikk legge meg i senga og fikk varmeflaske på magen mot etterriene, som faktisk var vondere enn de patetiske småkrampene jeg hadde hatt rett før fosteret kom ut. Sykepleieren tittet på det som hadde kommet ut, og mente at alt var ute, noe som for meg som var livredd for å ende opp med utskrapning var en stor lettelse. Etter en stund kom også gyn. og undersøkte foster og morkake. Også hun konstanterte at alt var ute, og hun så ingen synlige skader. Det var visst litt blod i fostervannet, men hun kunne ikke si så mye ut fra det. Hun mente også at det så ut som en liten gutt, selv om hun ikke kunne være helt sikker. Dette får vi uansett svar på senere. Som sist ønsket vi å se fosteret, og vi fikk en fin liten stund alene med det. Like stor som håndflaten min, liten og perfekt. Der Tredjegull lignet på søsteren sin, så vi på denne en tydelig likhet med storebroren. Den så helt fredelig ut, som den lå og sov. Så vondt og så godt på samme tid. Vårt Lille Håp. Nok en gang sviktet kroppen min et lite nurk. Et lite nurk som skulle ha vokst, sparket og utviklet seg i magen min helt frem til juli.

Jeg blødde ut noen solide koagulerte blodklumper, så de holdt øye med meg en stund utover ettermiddagen og kvelden før vi fikk lov å dra hjem. Det ble en lang dag, men når det nå skulle bli sånn så kan jeg ikke få sagt nok positive ting om behandlingen vi fikk på sykehuset. Sykepleierne på gyn. er intet mindre en engler i hvitt!

Og nå er jeg her igjen. Tom og forvirret. Jeg vet knapt hva jeg skal føle. Kan ikke helt forstå at det har skjedd igjen. Jeg føler meg mislykket som nok en gang ikke har klart å holde liv i et så uendelig ønsket barn. Der jeg før hadde håp og tro, er det nå vanskelig å se at vi noen gang skal få den siste brikken i familien vår på plass. At det skjer én gang er en ting, men at det skjer to ganger, på omtrent samme tidspunkt.. Hvorfor skal det ikke skje en gang til?

Jeg er livredd for at det er dette jeg skal måtte leve med resten av livet. At det som var så ønsket aldri ble. Vi har to barn, vi er heldige! Men ønsket om et barn til er ikke mindre fordi. Jeg vil så inderlig gjerne gi barna mine et søsken til.

Selv om angsten for å oppleve det samme nok en gang er stor, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal orke å begynne på nytt, hvordan jeg skal komme meg gjennom det første trimesteret av et svangerskap uten å bryte sammen, kan vi ikke gi opp. Ikke nå. Nå får vi hjelp. Kanskje vil det hjelpe, kanskje ikke. Men vi kan ikke gi opp uten å prøve. Det går ikke. Gyn. anbefalte i utgangspunktet å vente til vi hadde fått svar på undersøkelsene, men det var selvfølgelig opp til oss. Når vi vet at dette kan ta flere måneder, så tror jeg ikke vi gjør det. Det tok jo uansett 3 aktive pp å bli gravid igjen etter Tredjegull, så jeg regner ikke med at det vil ta noe kortere tid nå. Og skulle det mot formodning klaffe før, så får vi heller ta det derfra. Jeg blir ikke yngre, og føler litt at tiden løper fra meg. I år blir jeg 35, og jeg skulle egentlig være ferdig med graviditet og fødsler. Sannsynligvis tar vi ting som de kommer etter blødningen er over. I første omgang kommer jeg kun til å tempe, ikke EL-teste eller knaske urter. Jeg trodde, eller i alle fall håpte jo at prøvingen nå var over. Men det var kanskje en grunn til at jeg ikke brukte opp alle graviditetstestene mine..

Så sånn er det altså. Livet er hardt og brutalt noen ganger. Jeg trodde vi hadde fått vår dose, men dengang ei. Nå skal vi gravlegge nok et lite barn. Så er de i alle fall sammen. Lille Une-vennen er ikke alene lenger, men har fått selskap av en lillebror (?) i himmelen. Et lite søsken som i bilen på vei til sykehuset i går morges fikk navn. Ut av det blå datt det inn i hodet mitt. Da vi skulle velge navn til Une fant jeg to kjønnsnøytrale navn som jeg likte. Nå vet vi kanskje allerede kjønnet på Lille Håp, og om det er feil så får vi vite det når gyn. kaller oss inn. Men jeg vil uansett gi ham navnet som var på listen sist. Iven! Une og Iven, våre små engler. Sammen i evigheten. Så ønskede, så elsket og så savnet.♥

Busy bee

Døgnets timer strekker ikke til om dagen. Jeg føler at jeg drukner i jobb og barnebursdager. Bare i løpet av denne uken er vi invitert i fire bursdagsselskap, hvorav to var på søndagen som var. Den ene var familiebursdag for kusinen til ungene, og jeg traff for første gang tanter og onkler av mannen etter det som har skjedd. Grudde meg veldig på forhånd, hadde i utgangspunktet en dårlig dag den dagen. Men så var det plutselig flere som ikke kom, og de som var der latet åpenbart som ingenting. Eller kanskje de ikke tenkte over det i det hele tatt. Og det var helt greit. Det som ikke føltes like greit var at svigerforeldrene mine knapt nok sa hei til meg. Hva i all verden skjer? Jaja, de får bare holde på. Ting blir nok aldri det samme. De har skuffet meg enormt de siste månedene. Akkurat nå orker jeg ikke å bry meg om dem, jeg sliter nok som det er. Jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt, og det holder for meg.

Tankene surrer fortsatt i hodet mitt, og tomheten og det verkende hjertet er fortsatt smertelig tilstede. Men jeg klarer meg. Selv om jeg av og til bare vil bryte sammen og bli i senga, tvinger jeg meg selv fremover hver dag. Mye jobb er en velsignelse akkurat nå. Selv om det er slitsomt så slipper jeg i alle fall å tenke så mye. I det hele tatt går det ganske greit så lenge jeg ikker er alene og uten noe å gjøre. Men ja, jeg er sliten - og livredd for å møte veggen. Kanskje tar jeg mannens råd og slapper av litt mer i helgen.

Utad har jeg visst virket sterk hele veien de siste ukene. Mamma sa det allerede før det var over - at jeg var sterk og at hun var stolt av meg. Noe sånt har hun aldri sagt til meg før, og det overrasket meg. Jeg har ikke følt meg sterk et sekund. Jeg har følt meg svak. Kaotisk. Jeg har nok ikke så mye styrke og kontroll som det virker. I det siste har jeg merket at jeg glemmer mye. Roter og klarer ikke helt å konsentrere meg. Jeg klarte til og med å betale for mye da månedens parkregning skulle betales. Nei, hodet henger ikke med.

16. september blir det urnenedsettelse. Det høres rart ut, men en del av meg gleder seg til det. Og en annen gruer seg. Det skal bli godt å få det overstått, men alikevel ikke. Jeg vil gjerne sette ned urnen selv. Det føles på en måte naturlig. Å få holde Tredjegull en siste gang. Føler meg teit som tenker dette, men jeg vil gjerne avslutte det jeg startet selv. Jeg får aldri legge Tredjegullet vårt forsiktig ned i sengen sin, men jeg vil gjerne ha muligheten til å legge det forsiktig ned i sin siste hvileplass.

Onsdag har jeg time hos gyn. Er veldig spent på den. Litt redd for hva han eventuelt vil finne om han setter igang grundige undersøkelser, men mest optimistisk. Ja, faktisk så har jeg de siste dagene fått en sterk følelse av at jeg kommer til å bli gravid igjen, og at det vil gå bra neste gang. Jeg håper bare at det blir snart! Mensen er på retur, og om syklusen min er som før så kan jeg snart begynne å jakte på EL. Full klaff med en gang blir det nok ikke, men tenk så herlig om jeg hadde en ny spire i magen allerede om et par uker. Det er lov å håpe..

1 måned

I dag har det gått nøyaktig en måned siden engelen vår forlot magen min. Rart å tenke på. For akkurat en måned siden ankom vi sykehuset. Jeg er glad for at jeg kan minnes de få timene vi var der som en "god" stund. Jeg har den siste måneden lest om mange som har opplevd det samme, og ikke alle har hatt en så enkel og god opplevelse som vi fikk. Og jeg er glad for at det ble sånn, at jeg måtte føde vår lille engel. At vi fikk føle den komme og at vi fikk den stunden vi fikk.

23. er nå en dato på lik linje med våre andres fødselsdatoer. Det er dagen til vårt lille englebarn.

Utrolig nok virker det som om mensen nå er i gang hos meg. Jeg håper i alle fall det. Jeg synes at det er litt spesielt at det ble akkurat på dagen en måned etterpå. Blandede følelser der. Har et sterkt håp om at det er starten på lykkesyklusen, det hadde vært passende. Men helt troen har jeg ikke.

I dag er det uansett først og fremst savnet som råder.

Angel of my Tears

How do you love a person
who never got to be,
or try to envision a face
you never got to see?

How do you mourn the death of one
who never got to live.
When there's nothing to feel good about
and nothing to forgive?

I love you, my little baby,
my companion of the night.
Wandering through my lonely hours,
beautiful and bright.

What does it mean to die before
you ever were born,
to live the lovely night of life
and never see the dawn?

Ah! My little baby,
you lived like anyone!
Life's a burst of joy and pain.
And then like yours, it's done.

I love you, my little baby,
just as if you'd lived for years.
No more, no less, I think of you,
the Angel of my tears.

~Author Unknown.
 
 
Just Those Few Weeks

For just those few weeks
I had you to myself.
And that seems too short a time
to be changed so profoundly.

In those few weeks,
I came to know you...
and to love you.
You came to trust me with your life.
Oh what a life I had planned for you!

Just those few weeks...
when I lost you,
i lost a lifetime of hopes,
plans, dreams and aspirations.
A slice of my future simply vanished overnight.

Just those few weeks...
It wasn't enough time to convince others
how special and important you were.
How odd, a truly unique person has recently died
and no one is mourning the passing.

Just a mere few weeks..
And no "normal" person would cry all night
Over a tiny unfinished baby,
or get depressed and withdraw day after endless day.
No one would, so why am I??

You were just those few weeks, my little one.
You darted in and out of my life too quickly.
But it seems that's all the time you needed
to make my life richer
and to give me a small glimpse of eternity.

~S. Erling
 
 
A Lament for My Baby

I never got to hear you laugh
you never saw me cry
didnt get a chance to say "Hello"
you never said "Goodbye"

I didn't think that I could feel
so sad, lost and forlorn.
I never knew God chose his Angels
before some of them were born.

Your life was short yet special
I shared it all exclusively
I felt you breathe, I felt you kick.
You were alive inside of me.

Every baby is an Angel
and every angel is divine
God needed one in heaven
He came down and took mine

And although we are not together
we're not really apart
for you'll always occupy a space
deep within my heart.

Time has begun to ease my pain
It's only some days now I cry.
When I wish I could have said "Hello"
and heard you say "Goodbye"

~Author Unknown
 
 
Precious Little One

I`m just a precious little one
who didn`t make it there.
I went straight to be with Jesus,
but I`m waiting for you here.

Many dwelling here where I live,
waited years to enter in.
Struggled through a world of sorow,
a world marred with pain and sin.

Thank you for the life you gave me,
it was brief but don`t complain.
I have all Heaven`s Glory,
suffered none of earth`s great pain.

Thank you for the name you gave me.
I`d have loved to bring it fame.
But if I`d lingered in earth`s shadows,
I would have suffered just the same.

So sweet family-don`t you sorrow.
Wipe those tears and chase the gloom.
I went straight to Jesus` arms
from my loving Mother`s womb.

~Author Unknown
 
 
What Makes A Mother

I thought of you and closed my eyes
And prayed to God today
I asked, "What makes a Mother?"
And I know I heard him say
A Mother has a baby
This we know is true
But, God, can you be a mother
When your baby's not with you?

Yes, you can he replied
With confidence in his voice
I give many women babies
When they leave it is not their choice
Some I send for a lifetime
And others for the day
And some I send to feel your womb
But there's no need to stay.

I just don't understand this God
I want my baby here

He took a breath
and cleared his throat
And then I saw a tear
I wish I could show you
What your child is doing Here

If you could see your child smile
With other children and say
"We go to earth to learn our lessons
of love and life and fear,
but My mommy loved me so much
I got to come straight here!"
I feel so lucky to have a Mom who
had so much love for me
I learned my lessons very quickly
My Mommy set me free.
I miss my Mommy oh so much
But I visit her each day
When she goes to sleep
On her pillow is where I lay
I stroke her hair and kiss her cheek
And whisper in her ear
"Mommy, Please don't be sad today
I'm your baby and I am here"

So you see my dear sweet one
Your children are okay
Your babies are here in My home
And this is where they'll stay
They'll wait for you with Me
Until your lessons there are through
And on the day that you come home
they'll be at the gates waiting for you

So now you see
What makes a Mother
It's the feeling in your heart
It's the love you had so much of
Right from the very start

~Author Unknown
 
 
Piece of my Heart

How was it to be that I now am robbed of such joy?
Of watching you grow or finding out if you’re a girl or boy.
Never did I get to hear your cries or even see your tears,
Or kiss your little brow and hug away your fears.

I am just left here now with pain and few memories,
Of the days that were happy with you inside of me.
For you were loved and wanted oh so much,
What I would give just to have felt your touch.

The hours crawl by yet the time does not seem to slow,
I want to scream out to the world you are gone, why don’t they know?
How is the world still turning when I feel it should have stopped?
Why are people laughing and living when it feels like I can not?

Not enough tears can be shed to express the love we have for you,
No words can describe what we all wanted to be able to do.
I would have just held you and breathed in your sweet smell,
Shouted with joy and phoned all the people we wanted to tell.

But this time we called loved ones with the sad sad news,
That too little were you to live among us and we were meant to lose.
But nothing will ever erase those twelve weeks we had together,
For a piece of my heart you now hold always and forever.

~Kerri-Anne Hinds

Redsel

Jeg har plutselig blitt redd. Redd for at dette er det jeg skal leve med resten av livet. At vi ikke skal få et barn til. At jeg for alltid må leve med at dette var muligheten vi hadde. Det vil bli veldig tungt å leve med..

Jeg vet at dette er irrasjonelle tanker. Mest sannsynlig vil vi klare dette. Jeg vet jo at jeg kan bli gravid. Og jeg vet at jeg kan fullføre et svangerskap. Og om noe er galt så kan vi sannsynligvis få hjelp om vi trenger det.

Men tanken henger der fortsatt. Hva om? Jeg har alltid hatt en følelse av at det ville bli vanskelig å få det siste barnet. Vet ikke hvorfor, for de to andre trengte vi ikke å prøve på en gang. Men etterpå snek denne tanken seg altså inn, og har dessverre vist seg å være riktig. Innimellom tenker jeg at vi aldri kommer til å få det til, at vi har fått de barna vi skal ha. Og vi er heldige, visst er vi det. Vi har to herlige barn. Vi er heldigere enn mange. Og jeg vet det. Jeg er takknemlig for det. Men alikevel føler jeg at det er en brikke som mangler. Jeg var så lykkelig med Nyttårsspiren i magen - nå er jeg bare tom.

Tanker og teorier

Jeg har visst fått en ny liten nedtur etter den hyggelige helgen vår. Er plutselig nedstemt og rastløs. Har sikkert litt med hverdag og været å gjøre også. Er jo rett og slett høst ute.

Utålmodigheten etter å komme igang igjen river og sliter i meg. Magen føles innimellom så tom, så tom..
Vel og merke har jeg siden i går kveld også merket mye murring og riving og sliting i livmoren, så kanskje er det håp om mens snart selv om jeg ikke har sett snurten av noen EL. Eller, jeg hadde jo noen dager med en del slimete utflod de siste dagene av ferien, men det tilskrev jeg renselsen og gjenopptatte aktiviteter. Dessuten så må det jo ha vært alt for tidlig med EL bare litt over 2 uker etter senaborten. Men om det mot formodning skulle ha vært det..
Nei, det tør jeg ikke tenke på en gang. Jeg vil som sagt før gjerne bli gravid igjen så fort som mulig, men jeg er fortsatt overbevist om at det er lurt å vente til etter den første mensen.
Men åh, jeg vil, jeg vil!!!

I morgen begynner parken igjen for ungene, og jeg kjenner at jeg gruer meg. I morgen skulle jeg endelig være helt offentlig gravid. Ingen av foreldrene der visste noe, om ikke "tantene" har sladret da. Egentlig er det veldig greit at ingen visste også, så slipper jeg blikk og spørsmål der. Av og til føles det nemlig som om jeg har en tatovering i pannen når jeg går ut. Selvfølgelig bare innbilning fra min side, for gud og hvermann på gata kan jo ikke vite hva jeg har opplevd og hva jeg bærer på.

Søndag skal niesen vår feire bursdag, og jeg skal for første gang møte hele slekten til mannen etter det som har skjedd. Mannen skulle egentlig jobbe, men spurte om å få ta en feriedag da jeg sa at jeg ikke ville gå i selskapet. Jeg orket bare ikke tanken på å møte alle for første gang uten ham. Sjefen til mannen ga ham klart beskjed om at han skulle ikke ta noen feriedag, det skulle gå under velferdsperm! Vanligvis er det veldig vanskelig å få fri fra helgevakter, men nå holder de virkelig ord og viser velvilje fra ende til annen.

Akkurat nå sitter jeg her med en vond klump i hjertet. Telefonen til mannen har ringt flere ganger mens han har vært i dusjen. Jeg har ikke svart, men ser at det er makkeren til mannen. Jeg har en ekkel følelse av at han ringer for å fortelle at han skal bli pappa. I og for seg hyggelig, men jeg vet ike helt hvordan jeg vil takle det akkurat nå. Jeg vet om prøverhistorien deres, siden han og mannen har delt mye da de har vært litt i samme situasjon. Makkeren hans har svømmere som ikke fungerer, og de går nå gjennom sitt første prøverørsforsøk. Jeg har håpet og trodd på full klaff med en gang. Og jeg håper selvfølgelig det for dem fortsatt. Jeg vet bare ikke om jeg orker å forholde meg til det akkurat nå da jeg selv føler at jeg er en tom kropp i ingenmannsland. Bare vi kunne komme i gang igjen!

Jeg har tenkt en del på hvorfor dette har skjedd de siste dagene. Legene og sykepleierne jeg traff i forbindelse med senaborten kalte det uflaks. Jeg er ikke helt sikker. SA'en kan jeg akseptere. Mest sannsynlig var det noe galt med embryoet. Men jeg er overbevist om at ingenting var galt med Nyttårsspiren. Jeg bare vet at den var frisk. Og jeg tror heller ikke at den døde i løpet av uke 13. Jeg mener at jeg plukket opp hjertelyd frem til i alle fall uke 15. Så teorien min er at den av en eller annen grunn ikke har fått næring etter uke 13.
Men hvorfor?

Jeg vet at jeg har Leiden mutasjon, fant ut av det for et par år siden. Det kan visst skape komplikasjoner i svangerskap, men det lagde jo ikke noe trøbbel med de to første. Kan det alikevel ligge noe der?

Eller er ikke forholdene i livmoren min optimale lenger? Jeg har hatt utskrapning etter begge de to første fødslene, andre gang uten narkose til og med. Kan det ha oppstått skader i forbindelse med det?

Godt jeg snart skal til gynekologen. Blir nok en lang liste med spørsmål. Han nevnte etter SA'en at om jeg ikke ble gravid igjen kunne han sprute saltvann inn i livmoren og sjekke med UL om der var noen uregelmessigheter. Jeg vurderer å be ham gjøre det nå. Og skulle det være noe galt enten på den ene eller den andre måten, så vet jeg at det kan fikses på. At jeg kan få hjelp. At det er håp om et vellykket svangerskap etterhvert. Jeg er bare så veldig, veldig utålmodig..