Tanker og teorier

Jeg har visst fått en ny liten nedtur etter den hyggelige helgen vår. Er plutselig nedstemt og rastløs. Har sikkert litt med hverdag og været å gjøre også. Er jo rett og slett høst ute.

Utålmodigheten etter å komme igang igjen river og sliter i meg. Magen føles innimellom så tom, så tom..
Vel og merke har jeg siden i går kveld også merket mye murring og riving og sliting i livmoren, så kanskje er det håp om mens snart selv om jeg ikke har sett snurten av noen EL. Eller, jeg hadde jo noen dager med en del slimete utflod de siste dagene av ferien, men det tilskrev jeg renselsen og gjenopptatte aktiviteter. Dessuten så må det jo ha vært alt for tidlig med EL bare litt over 2 uker etter senaborten. Men om det mot formodning skulle ha vært det..
Nei, det tør jeg ikke tenke på en gang. Jeg vil som sagt før gjerne bli gravid igjen så fort som mulig, men jeg er fortsatt overbevist om at det er lurt å vente til etter den første mensen.
Men åh, jeg vil, jeg vil!!!

I morgen begynner parken igjen for ungene, og jeg kjenner at jeg gruer meg. I morgen skulle jeg endelig være helt offentlig gravid. Ingen av foreldrene der visste noe, om ikke "tantene" har sladret da. Egentlig er det veldig greit at ingen visste også, så slipper jeg blikk og spørsmål der. Av og til føles det nemlig som om jeg har en tatovering i pannen når jeg går ut. Selvfølgelig bare innbilning fra min side, for gud og hvermann på gata kan jo ikke vite hva jeg har opplevd og hva jeg bærer på.

Søndag skal niesen vår feire bursdag, og jeg skal for første gang møte hele slekten til mannen etter det som har skjedd. Mannen skulle egentlig jobbe, men spurte om å få ta en feriedag da jeg sa at jeg ikke ville gå i selskapet. Jeg orket bare ikke tanken på å møte alle for første gang uten ham. Sjefen til mannen ga ham klart beskjed om at han skulle ikke ta noen feriedag, det skulle gå under velferdsperm! Vanligvis er det veldig vanskelig å få fri fra helgevakter, men nå holder de virkelig ord og viser velvilje fra ende til annen.

Akkurat nå sitter jeg her med en vond klump i hjertet. Telefonen til mannen har ringt flere ganger mens han har vært i dusjen. Jeg har ikke svart, men ser at det er makkeren til mannen. Jeg har en ekkel følelse av at han ringer for å fortelle at han skal bli pappa. I og for seg hyggelig, men jeg vet ike helt hvordan jeg vil takle det akkurat nå. Jeg vet om prøverhistorien deres, siden han og mannen har delt mye da de har vært litt i samme situasjon. Makkeren hans har svømmere som ikke fungerer, og de går nå gjennom sitt første prøverørsforsøk. Jeg har håpet og trodd på full klaff med en gang. Og jeg håper selvfølgelig det for dem fortsatt. Jeg vet bare ikke om jeg orker å forholde meg til det akkurat nå da jeg selv føler at jeg er en tom kropp i ingenmannsland. Bare vi kunne komme i gang igjen!

Jeg har tenkt en del på hvorfor dette har skjedd de siste dagene. Legene og sykepleierne jeg traff i forbindelse med senaborten kalte det uflaks. Jeg er ikke helt sikker. SA'en kan jeg akseptere. Mest sannsynlig var det noe galt med embryoet. Men jeg er overbevist om at ingenting var galt med Nyttårsspiren. Jeg bare vet at den var frisk. Og jeg tror heller ikke at den døde i løpet av uke 13. Jeg mener at jeg plukket opp hjertelyd frem til i alle fall uke 15. Så teorien min er at den av en eller annen grunn ikke har fått næring etter uke 13.
Men hvorfor?

Jeg vet at jeg har Leiden mutasjon, fant ut av det for et par år siden. Det kan visst skape komplikasjoner i svangerskap, men det lagde jo ikke noe trøbbel med de to første. Kan det alikevel ligge noe der?

Eller er ikke forholdene i livmoren min optimale lenger? Jeg har hatt utskrapning etter begge de to første fødslene, andre gang uten narkose til og med. Kan det ha oppstått skader i forbindelse med det?

Godt jeg snart skal til gynekologen. Blir nok en lang liste med spørsmål. Han nevnte etter SA'en at om jeg ikke ble gravid igjen kunne han sprute saltvann inn i livmoren og sjekke med UL om der var noen uregelmessigheter. Jeg vurderer å be ham gjøre det nå. Og skulle det være noe galt enten på den ene eller den andre måten, så vet jeg at det kan fikses på. At jeg kan få hjelp. At det er håp om et vellykket svangerskap etterhvert. Jeg er bare så veldig, veldig utålmodig..