Busy bee

Døgnets timer strekker ikke til om dagen. Jeg føler at jeg drukner i jobb og barnebursdager. Bare i løpet av denne uken er vi invitert i fire bursdagsselskap, hvorav to var på søndagen som var. Den ene var familiebursdag for kusinen til ungene, og jeg traff for første gang tanter og onkler av mannen etter det som har skjedd. Grudde meg veldig på forhånd, hadde i utgangspunktet en dårlig dag den dagen. Men så var det plutselig flere som ikke kom, og de som var der latet åpenbart som ingenting. Eller kanskje de ikke tenkte over det i det hele tatt. Og det var helt greit. Det som ikke føltes like greit var at svigerforeldrene mine knapt nok sa hei til meg. Hva i all verden skjer? Jaja, de får bare holde på. Ting blir nok aldri det samme. De har skuffet meg enormt de siste månedene. Akkurat nå orker jeg ikke å bry meg om dem, jeg sliter nok som det er. Jeg vet at jeg ikke har gjort noe galt, og det holder for meg.

Tankene surrer fortsatt i hodet mitt, og tomheten og det verkende hjertet er fortsatt smertelig tilstede. Men jeg klarer meg. Selv om jeg av og til bare vil bryte sammen og bli i senga, tvinger jeg meg selv fremover hver dag. Mye jobb er en velsignelse akkurat nå. Selv om det er slitsomt så slipper jeg i alle fall å tenke så mye. I det hele tatt går det ganske greit så lenge jeg ikker er alene og uten noe å gjøre. Men ja, jeg er sliten - og livredd for å møte veggen. Kanskje tar jeg mannens råd og slapper av litt mer i helgen.

Utad har jeg visst virket sterk hele veien de siste ukene. Mamma sa det allerede før det var over - at jeg var sterk og at hun var stolt av meg. Noe sånt har hun aldri sagt til meg før, og det overrasket meg. Jeg har ikke følt meg sterk et sekund. Jeg har følt meg svak. Kaotisk. Jeg har nok ikke så mye styrke og kontroll som det virker. I det siste har jeg merket at jeg glemmer mye. Roter og klarer ikke helt å konsentrere meg. Jeg klarte til og med å betale for mye da månedens parkregning skulle betales. Nei, hodet henger ikke med.

16. september blir det urnenedsettelse. Det høres rart ut, men en del av meg gleder seg til det. Og en annen gruer seg. Det skal bli godt å få det overstått, men alikevel ikke. Jeg vil gjerne sette ned urnen selv. Det føles på en måte naturlig. Å få holde Tredjegull en siste gang. Føler meg teit som tenker dette, men jeg vil gjerne avslutte det jeg startet selv. Jeg får aldri legge Tredjegullet vårt forsiktig ned i sengen sin, men jeg vil gjerne ha muligheten til å legge det forsiktig ned i sin siste hvileplass.

Onsdag har jeg time hos gyn. Er veldig spent på den. Litt redd for hva han eventuelt vil finne om han setter igang grundige undersøkelser, men mest optimistisk. Ja, faktisk så har jeg de siste dagene fått en sterk følelse av at jeg kommer til å bli gravid igjen, og at det vil gå bra neste gang. Jeg håper bare at det blir snart! Mensen er på retur, og om syklusen min er som før så kan jeg snart begynne å jakte på EL. Full klaff med en gang blir det nok ikke, men tenk så herlig om jeg hadde en ny spire i magen allerede om et par uker. Det er lov å håpe..