Hverdagen er tilbake

Etter 3 1/2 ukers ferie for mannen var plutselig hverdagen over oss igjen. I dag er han for første gang på jobb igjen siden verden ble snudd på hodet, og jeg er klar for en ettermiddag/kveld alene med ungene. En helt vanlig dag, men alikevel så annerledes. De siste ukene har jeg innimellom gruet meg veldig til denne dagen, men nå som ting er mer på avstand går det egentlig helt greit. Nå er jeg mer spent på hvordan det går med en kveld/natt alene i morgen når mannen skal på nattevakt. Men det går nok greit det også.

Mannen har informert sjefen sin om hva som har skjedd og har for en gangs skyld møtt bare velvilje. Trenger han fri så er det bare å si fra. Han kommer til å få velferdsperm både i forbindelse med urnenedsettelsen og for å bli med meg til gyn. o.l. Det er godt å vite.

Helgen vår på Sørlandet ble akkurat så deilig som jeg trodde. På sett og vis følte jeg at jeg hadde nådd et vendepunkt da vi dro derfra i går. På veien nedover syntes jeg de spilte bare triste sanger som jeg assosierte med lille engelen vår på radioen. I går fant jeg plutselig håp for fremtiden i de samme sangene, og jeg følte meg 10 kilo lettere. Man skal aldri undervurdere kvalitetstid sammen med gode venner!

For tre uker siden lurte jeg på hvordan jeg skulle orke to dager sammen med en baby, men som jeg skrev i forrige innlegg så gledet jeg meg til det da det nærmet seg. Venninnen min spurte ganske tidlig hvordan det gikk å være der med tanke på det som har skjedd, og jeg kunne med hånden på hjertet si at det ikke var noe problem. Men jeg er utrolig glad for at hun hadde tenkt på det og spurte. At hun ikke gjorde som mange andre rundt meg som virker som de tror det er bedre å late som om det ikke har skjedd. Akkurat som jeg forventet kunne jeg nå snakke fritt, og hun lyttet interessert og stilte spørsmål istedenfor å avfeie meg og bagatellisere det. Jeg er uendelig takknemlig for det!

Nå har det ikke vært to dager med snakking om det som har skjedd, praten har vel mest gått om andre ting. Og jeg har ikke tenkt på det hele tiden en gang. Helgen har på mange måter fungert som ren terapi for meg. Det var akkurat det jeg trengte akkurat nå. Og det var veldig koselig å få kose masse med verdens nydeligste (snart) 5 måneder gamle jente! Istedenfor å kjenne savn etter det som skulle ha vært, kjente jeg heller forventning over å prøve på nytt og forhåpentligvis snart oppleve en vellykket graviditet med en liten gullklump som resultat. Ungene var rørende opptatt av babyen, og selv om det vil bli annerledes med en lillesøster eller lillebror så ser jeg at de vil være omsorgsfulle storesøsken for en eventuell baby. Måtte vi bare få oppleve det - snart!!!

Jeg begynner virkelig å bli utålmodig etter å prøve igjen. Skulle gjerne ha begynt i går, uten å tenke på å vente en mens først. Men så er det alikevel en liten stemme som sier meg at det er lurt å vente. Jeg har aldri hatt mer lyst å få mensen noen gang. Og jeg trodde aldri jeg skulle si at jeg hadde lyst å begynne å tempe og EL-teste igjen. Men jeg er überklar!

Når det nå skulle bli som det har blitt så gleder jeg meg til å starte på nytt. Jeg vet at et nytt svangerskap ikke vil bli som før. Det vil bli mindre glede og forventning og mer engstelse. Jeg vil nok ikke klare å slappe av før vi eventuelt har resultatet i armene våre. Men jeg er klar! Bring it on!

Da vi kom hjem i går kveld lå det brev fra gyn. i posten. Jeg har fått time om 2 uker. Føles lenge å vente, men tiden går nok fort alikevel. Jeg gruer meg litt til å dra tilbake dit etter at vi gikk derfra så glade og lette i slutten av juni. Det var jo ikke sånn det skulle bli. Og jeg regner med at jeg kommer til å knekke når jeg skal fortelle ham om det som har skjedd. Men det blir alikevel interessant å høre hva han sier og se hva som skjer.