Litt frustrasjon

Nok en gang tilbake til svigers. Jeg trodde virkelig aldri at jeg skulle bli en av dem som klaget over svigerforeldrene sine. Frem til jeg ble gravid igjen har det vært rimelig smooth sailing, og jeg har vært overlykkelig over å ha havnet i en så OK familie. Den type familie jeg drømte om å ha som liten, da min egen familiesituasjon var passe ustabil. Nå var jeg plutselig i en familie der man alltid støttet hverandre. Helt til vi bestemte oss for å "gå utenfor boksen" og prøve på barn nummer tre..

Behandlingen vi fikk da jeg var gravid har jeg skrevet nok om før. Både mannen og jeg er skuffet over den. Så gikk det galt, og vi reiste på ferie sammen. Jeg bestemte meg for å gi dem en ny sjanse, prøve å dytte vekk det som hadde skjedd før og fokusere på her og nå. Svigerfar snakket i store ord til mannen kvelden før vi dro, noe mannen fortalte videre til min mor. Nå skulle de ta vare på meg! Istedenfor tok alle vare på kun seg selv. Ikke at jeg forventet noen "special treatment". Men det hadde vært hyggelig om de hadde vist litt medfølelse. Spurt hvordan det gikk, hvordan det var med meg. Men neida, jeg har fortsatt til gode å høre det spørsmålet. Isteden måtte jeg gjøre mitt beste for å holde masken til enhver tid så jeg ikke skulle ødelegge for de andre. Svigermor hadde visst sagt til mannen at hun så at vi hadde det vondt og bla og bla, men alikevel feide hun meg bort ved å bagatellisere det hele da jeg prøvde å dele noe med henne. På slutten av ferien var jeg så fed up av alt at jeg hadde lyst å skrike. Si dem alle et sannhetsord. Men isteden gjorde jeg fortsatt så godt jeg kunne for å holde masken, samtidig som jeg trakk meg litt bort fra dem. Brent barn skyr ilden..

I dag fikk jeg vite av mannen at svigermor hadde blitt veldig lei seg da jeg ikke svarte på meldingen hun sendte den dagen vi fikk vite at det ikke var liv i magen min lenger. Da brast det for meg. Hater at mannen blir stående i midten av dette, men jeg synes det er så smålig. Jeg stod midt i mitt livs verste opplevelse, og hun reagerer på at jeg ikke svarer! Og spesielt med tanke på hvordan de hadde oppført seg i forkant. Nei, vettu hva! Jeg fikk flere meldinger jeg ikke svarte på de dagene. Jeg orket rett og slett ikke. Ingen har da tatt på vei for det. Alle har forstått. Er det virkelig mulig?

De siste ukene har jeg virkelig sett min "fantastiske" svigerfamilies sanne farger. It ain't pretty! Jeg har virkelig prøvd, men nå vet jeg rett og slett ikke om jeg orker å prøve mer. Selv mannen er skuffet over mangelen på støtte. Og han er veldig knyttet til familien sin, det skal virkelig mye til for at han sier noe sånt. Jeg kan ikke late som så mye lenger. Jeg føler at jeg har gjort mitt beste, men får absolutt ingenting tilbake. De er mer opptatt av sine egne liv, hva de har kjøpt, hvor mye penger de har brukt på ting (hallo?), hva de skal gjøre, hvor de skal reise etc. enn hva vi går gjennom akkurat nå. Jeg blir rett og slett kvalm!

Hadde det vært den andre veien hadde det sannsynligvis blitt ramaskrik. Men jeg er ikke sånn. Jeg lager aldri noe drama. Jeg holder kjeft og gjør ikke mye ut av meg. Men før eller siden tror jeg det sprekker for meg. Jeg er redd for hva konsekvensene vil bli om det skjer. Om jeg sier hva jeg mener tror jeg ikke de vil takle det.

Snart må mannen fortelle dem at vi vil prøve igjen. Ikke akkurat informasjon jeg har lyst å dele med dem, men det må gjøres for å prøve å unngå de samme reaksjonene som sist den dagen jeg forhåpentligvis blir gravid igjen. Det var en av de tingene de kicket på, at han ikke hadde fortalt dem det. Jeg synes det er en privatsak. Og blir jeg gravid igjen så er de ikke de første jeg har lyst å dele det med for å si det sånn. Utrolig trist at det har blitt slik, og det gjør meg uendelig vondt at mannen min havner i midten. Han og ungene er grunnen til at jeg prøver og prøver. Og så mye som mannen min har stilt opp for familien sin, så burde de virkelig ha gitt i alle fall ham all sin støtte nå. Men sånn er det altså ikke.

Hormonene og følelsene raser i meg i dag. Kanskje fordi jeg vet at jeg skulle ha vært halvveis i dag. Isteden er det nøyaktig 3 uker siden engelen vår forlot magen min. Så kort tid siden, men alikevel en evighet. Bildet av det lille nurket med sine søskens ansiktstrekk, sin søsters nese, er brent fast i bevisstheten min. Det smerter at jeg ikke klarte å holde liv i Tredjegullet vårt. Det er som om en hånd konstant kniper hardt rundt hjertet mitt. Og det hjelper ikke å føle seg så alene med det. Det virker som om de fleste, og i alle fall svigers, bagatelliserer det vi har opplevd. Men det var barnet vårt! Vi mistet barnet vårt, og det er ingen bagatell.

I helgen tar vi turen til Sørlandet og en barndomsvenninne av meg. Hun er en av de som har vist meg mest støtte både i svangerskapet og i tiden etterpå. Det blir godt å komme dit, til en trygg havn. Der jeg kan snakke om jeg vil, gråte om jeg vil, tie om jeg vil. Jeg har ikke sett henne siden jul, så jeg gleder meg stort til å se henne igjen. Og ikke minst treffe datteren hennes som kom til verden i mars (faktisk midt i SA'en min). Jeg trodde i utgangspunktet at det skulle bli tøft å reise dit og være rundt en baby nå som dette er så ferskt, men nå tror jeg det blir bra. Istedenfor å grue meg til akkurat den delen, gleder jeg meg veldig. Venninnen min var den som alltid ville ha barn, men ble alikevel den siste i venninneflokken som fikk det. Mens vi andre etablerte oss, innstilte hun seg på et liv som evig singel og var ivrig "tante" for våre andres små. Men så kom til slutt ridderen hennes også, og jeg er så inderlig glad for at hun nå er lykkelig gift og endelig har fått sitt etterlengtede barn. Så får det heller være at jeg måtte la henne flytte fra min umiddelbare nærhet og til Sørlandet for drømmeprinsen. Jo, jeg kjenner at denne helgen vil bli bra! Faktisk tror jeg den vil gjøre meg godt! :)