mandag 31. januar 2011

Må skrive

Siden fredag har jeg brukt mye tid på å sortere tanker og følelser i hodet mitt, men jeg kjenner at jeg må få dem ut for å få litt mer orden på det. Skriving har alltid vært terapi for meg.

Selv om jeg har vært forberedt på at det kunne gå galt igjen, selv om en del av meg visste at akkurat disse ukene var kritiske, så valgte jeg å stole på legene som alle virket å mene at det som skjedde sist bare var uflaks. Den tidlige SA'en i mars i fjor velger jeg å sidestille. Det var en helt annen situasjon. Nesten en bagatell. Fatter ikke nå at jeg kunne ta sånn på vei for det den gangen. Men jeg hadde jo aldri mistet før, og det er jo et tap. Denne gangen håpte jeg at det ville skje tidlig om det skulle gå galt. Men det gjorde det ikke. Jeg har på mange måter ikke klart å knyte meg til den lille som lå i magen min. Jeg visste jeg var gravid, og en del av meg gledet seg over det. Men hele tiden lå det og lurte. "Ikke tenk for langt frem". "Ikke gled deg for mye". "Ikke knytt deg til dette lille livet - plutselig blir det revet fra deg".

Om dette har gjort det enklere å takle det vi står oppi nå vet jeg ikke, men jeg reagerer annerledes denne gangen. Jeg skal innrømme at den siste uken eller så hadde jeg såvidt begynt å tenke fremover. Jeg var så nær målet. Jeg forholdt meg mer til det. Dårlig ide kanskje, men jeg fikk i alle fall noen små, fine øyeblikk med gullet i magen. Jeg var ikke helt kald. Det er jeg ikke nå heller, på ingen måte. Hjertet verker og kroppen er tom. Men på sett og vis takler jeg det alikevel bedre. På andre måter er det tyngre. Sist kunne jeg tro på at det var en tilfeldighet, at sannsynligheten for at det skulle gå bra neste gang var stor. Den troen er borte nå. Jeg har kun et lite håp om at f.eks. blodfortynnende vil hjelpe. Men enn om det ikke gjør det..

Sist var jeg nesten mer redd for å ikke klare å bli gravid igjen. Det er jeg ikke så redd for nå (nesten dumt å si det, for det er vel da det blir vanskelig..). Jeg har en god statistikk når det gjelder å bli gravid. Småtrolla prøvde vi jo ikke engang på, og den lengste tiden som har gått etter at jakten på et sistegull begynte er 6. pp. I 6. pp ble jeg gravid med den vi mistet i SA. Så ble jeg jo gravid med Tredjegull rett etter det. Og etter det satt Lille Håp i 3. aktive pp. Så på 10 pp har jeg altså blitt gravid 3 ganger. Det må da regnes som ganske bra. Men så er ikke statistikken min på svangerskap så bra lenger. 5 svangerskap - 2 levende barn. Og de 3 som har gått galt har skjedd i løpet av de siste 10 månedene. Not good..

Jeg er nesten litt bitter på helsevesenet som ikke hørte på mine bønner om blodfortynnende etter vi mistet Tredjegull. Men jeg kan ikke la det ta over, jeg vet jo ikke om det ville ha hjulpet. Men magefølelsen min sier at noe skjer når morkaken begynner å ta over. Det kan jo stemme med tidspunktet også. Og jeg har hatt litt høyt blodtrykk før det har skjedd begge gangene. Eller, denne gangen ble ikke blodtrykk målt før jeg kom inn på akutten, men det at jeg har slitt endel med hodepine siden forrige fredag gjør at jeg tenker at det kanskje begynte å bli høyt da. Men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner fra meg.

Jeg har i alle fall en plan for tiden fremover nå. Det må jeg ha, elles blir jeg sprø. Å vente til vi får svar på undersøkelsene av foster og morkake er uaktuelt. Det tar sannsynligvis mange måneder, kanskje blir det ikke før til sommeren. Mange synes nok at jeg bør la kropp og hode hvile litt, og det kan jeg forstå. Men det som hjalp meg sist var å begynne å prøve igjen så fort som mulig (selv om jeg verken da eller nå er særlig motivert for prøving - akkurat den delen av jakten er jeg møkklei av). Kloen rundt hjertet slapp først taket da Lille Håp tok plass i magen min. Selvfølgelig betydde det at angsten tok over, men det vil den gjøre også neste gang, uansett om det er om en måned eller om et år. Så jeg må rett og slett bare gå videre - jo fortere jo bedre. Sånn fungerer jeg, og det er det riktige for oss. For selvfølgelig er det en avgjørelse vi tar sammen.

På sykehuset skal jeg ikke igjen før vi blir kalt inn for å eventuelt få svar. I den sammenhengen så må jeg bare nevne at gynekologen som var hos oss på lørdag, gynekolog Ingvild, ringte meg i formiddag for å høre hvordan det gikk. Jeg syntes det var så fint gjort at jeg måtte felle noen tårer etter å ha lagt på. Det inntrykket vi fikk av henne før jul er nok ikke helt galt. Det var jo nesten så jeg begynte å tute av lettelse da det var hun som dukket opp på rommet vårt på lørdag også. At akkurat hun skulle ha vakt akkurat den dagen. Det var et lykketreff i elendigheten.

Men altså, jeg skal ikke på sykehuset før hun kaller oss inn igjen. Jeg har jo en time hos min private gyn. neste mandag. Og den har jeg tenkt å ta, selv om den ikke blir som planlagt. Den skulle være en "siste" forsikring før ordinær UL. Nå blir det en time der jeg krever å få hjelp så snart jeg tester positivt igjen! Nå skal helsevesenet høre på meg! Jeg kommer først til å høre hva han kan tilby av hjelp. En undersøkelse av livmoren hadde kanskje ikke vært dumt. Og blir jeg gravid igjen vil jeg ha mulighet til å ringe og be om resept på i alle fall blodfortynnende med en gang. Kanskje progesteronstøtte også, men akkurat det er jeg usikker på om har noe for seg. Det hadde kanskje stilt seg litt annerledes om jeg mistet tidlig. Nei, blodfortynnende er nok mitt beste håp.

I tillegg har jeg muligens noen ressurser rundt meg som det kan være verdt å snakke med. Mamma har en kusine som visstnok mistet flere ganger, trumfet gjennom blodfortynnende og etter det gikk det bra. Hun har også Leidens. Så mamma er på den saken. Dessuten er moren til en av mine beste venninner pensjonert gynekolog. Pensjonert gynekolog på høyt nivå til og med. Ufattelig at jeg ikke har tenkt på det før, at der er det et menneske som sitter med mye kunnskap og kanskje kan gi meg råd. Det slo meg først da jeg var hjemme i julen og venninnen min nevnte at hun kunne jo spurt henne om hun syntes at jeg burde ha fått blodfortynnende. Tenk at det ikke har slått meg før, huset deres var nesten mitt andre hjem i barndommen og ungdommen, også har jeg ikke tenkt over at dette er en person jeg kan spørre om råd. Idioti! Nå skal vi jo hjem til familien min i vinterferien om 3 uker, så da kan man kanskje ta det face to face.

Da har jeg vel fått ut noen av tankene som raser i hodet mitt akkurat nå. Fysisk går det foreløpig veldig bra. Ingen smerter, og jeg blør mye mindre enn forrige gang. Er vel omtrent som en helt vanlig mens. Det eneste jeg sliter med er dårlig matlyst og hodepine/vond nakke. Men det er vel ikke annet å forvente.

Ungene er min store lykke oppi dette. Å ha dem her er uvurderlig trøst. Der er jeg heldig! Tenk om jeg ikke hadde hatt dem! Da tror jeg dette hadde vært ekstremt mye verre å takle. Ikke bare er de en utrolig trøst, men de tvinger meg også til å leve som normalt. I alle fall nesten. Jeg må jo være der for dem. Akkurat nå er de i parken, og jeg savner dem faktisk. Det er så stille her. Forøvrig en stillhet jeg vanligvis nyter.. Nei, de holder meg virkelig oppe. Som på lørdag kveld da vi kom hjem og satt sammen i sofaen alle 4 og så slutten av MGP. Eller da vi la oss den kvelden og hentet inn snuppa så hun kunne sove sammen med oss (hun kommer stort sett alltid inn midt på natta alikevel). Det var så ufattelig godt å ha den lille, varme kroppen inntil meg da. De er alt! Jeg skulle bare så gjerne ha gitt dem et søsken til. Jeg gledet meg til å om en tre ukers tid fortelle dem om Lille Håp. Gledet meg til å dele alt med dem. Til å se dem med den lille. Forhåpentligvis en vakker dag..

Mannen er også ekstra god å ha om dagen. Dette rammer jo ikke bare meg, det er slitsomt for ham også. Allerede fredag kveld ringte han sjefen sin og ba om velferdsperm. Det var vondt å sitte der i bilen utenfor sykehuset og høre ham knekke da han skulle forklare hva som hadde skjedd. Men sammen er vi sterke! Og med litt langfri oppi det hele har vi nå godt over en uke å bearbeide dette sammen på før han må på jobb igjen.

Når det nå skulle ende sånn så er det en enorm trøst for meg å vite at Une og Iven, vårt lille Tredjegull og vårt Lille Håp, er sammen. To små gull som vi aldri skulle få bli kjent med, men som alikevel alltid vil være så uendelig høyt elsket. De er sammen nå, der oppe blant skyer og stjerner.

søndag 30. januar 2011

Så slo lynet ned igjen

Angsten var der, men en del av meg trodde virkelig at lynet ikke ville slå ned to ganger på samme plass. Fredag gjorde det det..

Etter å ha hørt hjertelyd på tirsdag og kjent romstering onsdag kveld, burde jeg ikke ha vært bekymret. Men noe lå der alikevel, så fredag måtte jeg frem med BabyWatcheren. Nada! Jeg lette og lette, men intet lite hjerte dukket opp. Jeg visste det allerede da, men håpte jeg bare var hysterisk. Sendte melding til mannen, som sporenstreks dro fra jobb og overtalte meg til å la ham kontakte sykehuset. Der sto det i journalen min at om vi kontaktet dem skulle vi få komme rett inn, så da bar det avgårde til akutten og UL. Jeg så med en gang at det ikke var håp. Bokstavlig talt. Lille Håp hadde krøllet seg sammen og der var ingen aktivitet av noe slag. Nok et nurk hadde gitt opp i uke 13. Nok en gang sto vi midt i marerittet.

Lørdag morgen var vi tilbake på gynekologen for å avslutte nok et svangerskap, bare et halvt år etter forrige gang. Denne gangen fikk jeg all behandlingen på sykehuset. Kom inn rundt 08.30 og ble tatt imot av en hyggelig svensk sykepleier. Fikk litt frokost siden jeg ikke hadde visst om jeg trengte å være fastende, og så fikk jeg første runde med cytotec-tabletter vaginalt undt 09:30. Forrige gang fikk jeg en annen tablett på sykehuset først og skulle komme tilbake for cytotec-behandling to dager senere (noe som aldri skjedde siden jeg var tilbake dagen etterpå da alt skjedde i en rasende fart). Jeg forsto tidlig at det ikke ville gå like fort denne gangen, og var også forberedt på mye mer smerter. Fikk Panodil og en Diclofenac for å forebygge smerter, og tilbud om påfyll av både det og andre ting. Men smertene uteble, og også de store blødningene de snakket om.

Vakthavende gyn. kom innom, og til vår store glede var den den ene som vi har fått stor tiltro til når vi har vært på gyn.pol. Hun husket oss godt, og var oppriktig lei seg. Hun hadde to UL på oss før jul, og alt hadde jo sett så fint ut. Uten at vi sa noe fastslo hun med en gang at nå syntes hun at jeg skulle få en skikkelig utredning. Hun vet hvor mye vi ønsker oss et barn til, og vil gjerne gjøre alt hun kan for å finne et svar på hvorfor dette skjer. For meg fortoner det seg som et lite mysterium. Vi har fått to friske barn uten problemer, så har jeg plutselig en tidlig SA og to sene MA i løpet av under et år. Man får jo ikke alltid svar, men hun vil i alle fall prøve. Hun anbefalte at vi sendte fosteret og morkaken til undersøkelse, og rekvirerte flere blodprøver. Det vil nok ta flere måneder å få svar på undersøkelsene, om de i det hele tatt finner noe. Men nå skjer det i alle fall noe. Og oppfølgningen får vi av henne personlig, noe vi er veldig glade for. Hun nevnte også at det kanskje var greit å vurdere blodfortynnende i neste svangerskap - endelig! Jeg ville jo helst ha hatt det i dette. Kanskje hadde jeg fortsatt vært gravid da?

12:30 fikk jeg neste runde med cytotec, denne gangen fikk jeg svelge dem. Da var det fortsatt ikke tegn til noe smerter eller blødninger. Fikk etterhvert litt murringer, og begynte å trave rundt for å hjelpe kroppen på vei. Ventet og ventet på smertene som aldri kom, bare noen små kramper innimellom. Timene var lange, og vi begynte å bli redd for at jeg måtte bli over natta og fortsette neste morgen.

Rundt kl. 16 var det vaktskifte, og en engel av en sykepleier som het Marita kom til oss. Jeg fikk en ny runde tabletter, og fikk også påfyll av nok en Diclofenac og Panodil. Ikke at jeg følte at jeg trengte det. Jeg kjente jo at kroppen hadde begynt å jobbe, men da hun spurte hvor jeg lå på en smerteskala fra 1-10 svarte jeg 3 og følte at jeg tok i. Nå fikk jeg også beskjed om å faste, og de ville legge inn veneflon i tilfelle det skulle bli behov for mer smertestillende eller evt. utskrapning. Men veneflon fikk hun aldri satt inn, for nå tok det ikke lange tiden før jeg følte at kroppen var igang. Spesielt vondt var det ikke, bare en følelse. Samtidig begynte jeg å bli ganske dårlig i magen av tablettene, og følte at det trykte litt både her og der. Jeg var fortsatt oppe på bena og lot kroppen jobbe, og plutselig kjente jeg et lite poff. Sist lå jeg hjemme i senga da det sa pang i magen og blodet fosset, så jeg så for meg at det fosset nå også. Mannen ringte på sykepleieren som fulgte meg på do (med bekken) for å sjekke. Joda, det hadde kommet litt blod, men minimalt. Nå visste jeg at det var rett før. Jeg husket følelsen, og jeg syntes jeg kjente at noe var i ferd med å skli nedover. Vandret rundt noen minutter til før jeg rundt 16:40 følte at jeg måtte på do igjen. Nå ba jeg mannen være rett utenfor, hadde en følelse av at NÅ skjedde det. Og joda, med en gang jeg satte meg ned kjente jeg at det kom skliende. Sykepleieren kom i samme øyeblikk, og satt og strøk meg på ryggen mens først fosteret og så litt etter morkaken havnet i bekkenet. Like rart som sist, og etterpå visste jeg nesten ikke hva jeg skulle føle.

Jeg fikk legge meg i senga og fikk varmeflaske på magen mot etterriene, som faktisk var vondere enn de patetiske småkrampene jeg hadde hatt rett før fosteret kom ut. Sykepleieren tittet på det som hadde kommet ut, og mente at alt var ute, noe som for meg som var livredd for å ende opp med utskrapning var en stor lettelse. Etter en stund kom også gyn. og undersøkte foster og morkake. Også hun konstanterte at alt var ute, og hun så ingen synlige skader. Det var visst litt blod i fostervannet, men hun kunne ikke si så mye ut fra det. Hun mente også at det så ut som en liten gutt, selv om hun ikke kunne være helt sikker. Dette får vi uansett svar på senere. Som sist ønsket vi å se fosteret, og vi fikk en fin liten stund alene med det. Like stor som håndflaten min, liten og perfekt. Der Tredjegull lignet på søsteren sin, så vi på denne en tydelig likhet med storebroren. Den så helt fredelig ut, som den lå og sov. Så vondt og så godt på samme tid. Vårt Lille Håp. Nok en gang sviktet kroppen min et lite nurk. Et lite nurk som skulle ha vokst, sparket og utviklet seg i magen min helt frem til juli.

Jeg blødde ut noen solide koagulerte blodklumper, så de holdt øye med meg en stund utover ettermiddagen og kvelden før vi fikk lov å dra hjem. Det ble en lang dag, men når det nå skulle bli sånn så kan jeg ikke få sagt nok positive ting om behandlingen vi fikk på sykehuset. Sykepleierne på gyn. er intet mindre en engler i hvitt!

Og nå er jeg her igjen. Tom og forvirret. Jeg vet knapt hva jeg skal føle. Kan ikke helt forstå at det har skjedd igjen. Jeg føler meg mislykket som nok en gang ikke har klart å holde liv i et så uendelig ønsket barn. Der jeg før hadde håp og tro, er det nå vanskelig å se at vi noen gang skal få den siste brikken i familien vår på plass. At det skjer én gang er en ting, men at det skjer to ganger, på omtrent samme tidspunkt.. Hvorfor skal det ikke skje en gang til?

Jeg er livredd for at det er dette jeg skal måtte leve med resten av livet. At det som var så ønsket aldri ble. Vi har to barn, vi er heldige! Men ønsket om et barn til er ikke mindre fordi. Jeg vil så inderlig gjerne gi barna mine et søsken til.

Selv om angsten for å oppleve det samme nok en gang er stor, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal orke å begynne på nytt, hvordan jeg skal komme meg gjennom det første trimesteret av et svangerskap uten å bryte sammen, kan vi ikke gi opp. Ikke nå. Nå får vi hjelp. Kanskje vil det hjelpe, kanskje ikke. Men vi kan ikke gi opp uten å prøve. Det går ikke. Gyn. anbefalte i utgangspunktet å vente til vi hadde fått svar på undersøkelsene, men det var selvfølgelig opp til oss. Når vi vet at dette kan ta flere måneder, så tror jeg ikke vi gjør det. Det tok jo uansett 3 aktive pp å bli gravid igjen etter Tredjegull, så jeg regner ikke med at det vil ta noe kortere tid nå. Og skulle det mot formodning klaffe før, så får vi heller ta det derfra. Jeg blir ikke yngre, og føler litt at tiden løper fra meg. I år blir jeg 35, og jeg skulle egentlig være ferdig med graviditet og fødsler. Sannsynligvis tar vi ting som de kommer etter blødningen er over. I første omgang kommer jeg kun til å tempe, ikke EL-teste eller knaske urter. Jeg trodde, eller i alle fall håpte jo at prøvingen nå var over. Men det var kanskje en grunn til at jeg ikke brukte opp alle graviditetstestene mine..

Så sånn er det altså. Livet er hardt og brutalt noen ganger. Jeg trodde vi hadde fått vår dose, men dengang ei. Nå skal vi gravlegge nok et lite barn. Så er de i alle fall sammen. Lille Une-vennen er ikke alene lenger, men har fått selskap av en lillebror (?) i himmelen. Et lite søsken som i bilen på vei til sykehuset i går morges fikk navn. Ut av det blå datt det inn i hodet mitt. Da vi skulle velge navn til Une fant jeg to kjønnsnøytrale navn som jeg likte. Nå vet vi kanskje allerede kjønnet på Lille Håp, og om det er feil så får vi vite det når gyn. kaller oss inn. Men jeg vil uansett gi ham navnet som var på listen sist. Iven! Une og Iven, våre små engler. Sammen i evigheten. Så ønskede, så elsket og så savnet.♥

torsdag 27. januar 2011

Livstegn?

Den siste halvannen uken har jeg innimellom kjent en kilende følelse i magen. Ikke markant nok til å kunne si at det har vært  bevegelse fra Lille Håp, men nok til at jeg har begynt å lure. I går kveld lå jeg på sofaen da jeg plutselig kjente en slags romstering på høyre side av magen. Det ga seg fort, men da jeg en liten stund senere flyttet på meg begynte det igjen og holdt på i et par minutter. Det kjentes VELDIG ut som bevegelse fra lille nurket, men helt 100% sikker kan jeg fortsatt ikke si at jeg er. Men kanskje 98%?
Nå bare håper jeg at jeg får kjenne mer sånt snart, da kan jeg kanskje etterhvert slappe litt mer av.
Kom igjen lille venn!

tirsdag 25. januar 2011

Nervøse dager

Nå er jeg ubønnhørlig inne i den uken Tredjegull sluttet å vokse, og det merkes..
I helga var jeg ganske rolig, da jeg syntes jeg kjente en god del "kiling" i magen som jeg innbiller meg kan være fra nurket. I tillegg våknet jeg lørdag med en skikkelig alien-kul på høyre side av magen, tror lille Håp hadde lagt seg til der for en stund.
















Og da jeg sto opp hadde jaggu magen poppet, istedenfor bolledeig hadde den tatt mye mer tidlig babymageform.


 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Men de siste par dagene har jeg ikke kjent noe særlig i magen, og dermed var angsten tilbake for fullt. I dag måtte jeg synde igjen og dro fram BabyWatcheren. Heller noen sekunder med den en gang eller to i uka enn den altoverskyggende angsten for at det ikke skal være liv der inne. I dag dukket ikke hjertelyden opp med en gang, og jeg ble umiddelbart fylt av en lammende skrekk. Men etter litt leting dukket det opp en hjertelyd på ca. 165 slag i minuttet og jeg kunne puste ut med tårer i øynene. Lille Håp lever fortsatt der inne, og hadde nok bare funnet seg en litt mer komfortabel og ubeleilig (sett med doppler -og "kilefølelse"øyne) plass enn sist jeg prøvde. Nå får jeg prøve å holde meg i noen dager før jeg tar en ny liten sjekk. 13 dager til neste UL, kommer vi dit føler jeg at vi har kommet langt. Måtte tiden gå fort!
 
Alt ligger til rette for en fantastisk måned fremover om bare dette går bra. Som nevnt er det ny UL om 13 dager. Etter det er det 14 dager til ordinær UL. Og to dager før det igjen har svigerinnen min og jeg bestilt oss time til litt selvpleie. Jeg skal teste ut gravidmassasje og få manikyr, og etterpå skal vi raide litt klesbutikker tenker jeg. Og dagen etter UL drar vi på vinterferie til hjembyen min. Er alt bra da kan jeg faktisk være offentlig gravid! Dette må bare gå bra! Det må!!!

fredag 21. januar 2011

Nok en UL overstått

I dag var det tid for nok en UL i dette svangerskapet. Var ikke like nervøs denne gangen siden jeg hørte hjertelyd i går, men isteden var jeg i enormt dårlig form. Våknet med hodepine i morges, og måtte for første gang i dette svangerskapet kapitulere og henge over doskålen en stund. Dermed følger jeg svangerskapet med snuppa, da jeg begynte å spy etter 12 uker.. Spydde nok en gang i bilen på vei til gyn. Jaggu godt jeg var forutseende og tok med poser.

Gyn. var ytterst fornøyd over å høre om min dårlige form, og enda mer fornøyd ble han da jeg kom meg opp på UL-benken. Der lå nemlig nurket vårt og hikket, som visstnok er et sunnhetstegn. Han sjekket alt opp og ned og i mente, og alt så veldig bra ut. Ingen avvik av noe slag som han kunne se, og nurket har vokst fint siden sist. Det er nå 6,4 cm crl, 2,3 cm mellom ørene og hjertelyden var på 176. Veksten ligger fortsatt en uke bak EL-terminen, så jeg må nok bite i det sure eplet og innse at dette på et eller annet vis som jeg ikke forstår stemmer og at terminen blir i begynnelsen av august. Men satser på julifødsel alikevel, de to andre har jo kommet før termin.

Var utrolig deilig  få en titt igjen, men denne gangen er alt annerledes. Sist jeg var på UL på samme tid gikk jeg derfra med senkede skuldre og en overbevisning om at det skulle gå bra. En uke senere stoppet veksten til Tredjegull. Denne gangen er jeg fortsatt ikke overbevist om at dette skal gå bra, men jeg ser hver fine UL som en liten seier. Gyn. skjønner bekymringene mine, og satte meg opp til ny time om et par uker. Ser det fortsatt bra ut da føler jeg at vi har kommet over et stort hinder. Og etter den timen er det bare 2 uker til ordinær UL. Den har vært et stort mål hele veien. Nå er den nøyaktig 1 måned unna og innen rekkevidde!

Jeg satser på at vi har fått vår dose nå, og at lynet ikke slår ned på samme plass to ganger. Men alikevel vet jeg at enkelte ganger skjer det. Det er rart å tenke på at vårt lille Håp nå snart er like stor som Tredjegull var da veksten stoppet. Jeg ser så klart for meg det lille nurket som kom ut sist juli, og det er så uendelig rart å tenke på at denne lille nå ser omtrent sånn ut. Kynikeren i meg tenker på at om det skulle gå galt nå så har nurket blitt så stort at vi må gjennom det samme igjen. Og hva gjør vi da? Det er ikke plass til flere navn på gravsteinen. Syke tanker som jeg aldri hadde trodd jeg skulle ha.

De neste par ukene blir tøffe, men håpet om et bedre utfall denne gangen lever. Vi må bare tro!
Lille Håp lå vanskelig til for å få gode 3D-bilder denne gangen, men et vanlig UL-bilde av mirakelet fikk vi med.

torsdag 20. januar 2011

DunkDunkDunkDunkDunk

I dag har bekymringene foran morgendagens UL nådd nye høyder, og jeg gjorde nettopp noe jeg egentlig ikke skulle gjøre. Måtte dra frem BabyWatcheren. Fikk nesten dårlig samvittighet av å gjøre det, men jeg har da klart å vente til over 12 uker, og da lytter også mange leger/jordmødre etter hjertelyden så da må det vel være OK. Brukte den ikke lenge heller, var nok under et minutt. Lenger tid trengte jeg ikke for å finne en nydelig hjertelyd på 163 slag i minuttet! Nurket vårt lever!!!♥

Nå kan jeg slappe litt mer av i forhold til ultralyden i morgen. Selvfølgelig bekymrer jeg meg fortsatt om at han skal finne avvik, at nakkefolden skal være fortykket, manglende nesebein osv. Men den lever i alle fall! Happy, happy!

torsdag 13. januar 2011

Første svangerskapskontroll

I dag har jeg vært hos legen på første svangerskapskontroll. Føles egentlig litt bortkastet siden jeg fortsatt er usikker på hvordan dette vil gå, men blodprøver bør man vel i alle fall ta. Og det var stort sett det jeg gjorde også, i tillegg til å stå på vekten (gått ned litt) og få svangerskapspapirer. Spurte ham også om det å måle blodgjennomstrømning i morkake og navlestreng, noe jeg gjorde med snuppa. Det mente han ikke burde være noe problem, og foreslo at jeg skulle spørre gyn. om han kunne gjøre det når jeg skal på UL neste fredag. Jeg klarer ikke å slippe tanken på at det kan ha vært noe med morkaken som gjorde at det gikk galt sist, så om jeg hadde fått bekreftelse på at det så bra ut hadde jeg i alle fall hatt en bekymring mindre. For bekymringer er det  nok av! Nå er det 8 dager siden forrige UL, og den snikende angsten om at det ikke er liv i magen lenger er tilbake. Om jeg bare kunne ha kjent liv. Eller hadde turt å bruke doppleren min. Det er neimen ikke lett å være gravid igjen etter å ha mistet nei.

Har lenge hatt lyst å dele disse ordene fra en side kalt Englesiden, skrevet av en nygravid englemor. Det er så ufattelig treffende, og jeg vil tro mange kjenner seg igjen i disse ordene.

En nygravid englemors bønn til omverdenen


Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra – jeg vet at det ikke alltid gjør det. Si du håper at dette skal gå bra – det gjør jeg også.
Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted – når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.
Ikke tro at å få nytt barn vil erstatte det umistelige – det vil det aldri gjøre.
Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede – det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak et tykt lag med bekymringer.
Bli ikke overrasket når jeg sier jeg er bekymret uten grunn – bare prøv å forstå hvorfor.
Si aldri til meg at nå får du x antall barn, og glemmer å telle med den som ikke er her – det gjør meg så ufattelig trist.
Tro ikke at sorgen for den jeg mistet druknes av gleden for den nye – det er heller motsatt.
Ikke krev av meg at jeg skal tenke positivt – det er lettere sagt enn gjort.
La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med et åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte. Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til.
Forstå at denne veien er lang, den er tung – og jeg må gå den alene. Men det kan være godt å ha noen å støtte seg til i de verste motbakkene. En som kan ta over litt av byrden når vekten på mine skuldre blir for tung.
Forstå at jeg føler et enormt ansvar for det som vokser inne i meg, i blant er det for mye. Forstå at samtidig så vet jeg at jeg ikke har kontroll over det som vokser inne i meg – og det er ikke lett å være uten kontroll.
Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke den ene – så vær så snill å ikke gjør det du heller, på mine vegne.

onsdag 5. januar 2011

3,7 cm sprellende lykke!

Overskriften sier vel alt!
Akkurat nå tror jeg at jeg er verdens lykkeligste - selv om jeg vet at det bare varer noen dager før angsten kommer snikende igjen. Da er det godt at jeg har time for ny UL om et par uker. ;-)

Måtte vente en stund før vi kom inn til gyn. i dag, og da han endelig kom og hentet oss var jeg fullstendig frynsete. Han ville prøve utvendig UL først, og da han slo på skjermen måtte jeg knipe øynene igjen. Var så utrolig redd for hvilket syn som ville møte meg. Etter at jeg åpnet øynene tok jeg dem aldri vekk fra skjermen. For der var det et nydelig lite nurk på 3,7 cm med et hjerte som banket fint og sterkt ca. 180 slag i minuttet! Og der Tredjegull var ganske rolig på UL, tok denne spiren det igjen med sprelling på høyt nivå!

Denne undersøkelsen var som forventet noe helt annet enn på gyn.pol., hvor de ikke var særlig nøye og det var over på et par minutter. Først så han lenge med utvendig UL, der alt så fint ut. Siden nurket fortsatt er litt lite, tilsvarte uke 10+3 (perfekt vekst siden forrige UL forresten), så bestemte han seg for å ta innvendig UL også for å få enda bedre bilde. Helt greit for meg! Alt så fin-fint ut! Nurket har 10 fingre og 10 tær. Hjerne og mage så helt fint ut. Nakkefolden så ikke forstørret ut, men det er egentlig litt for tidlig å måle den enda. Det vil vi se bedre neste gang.
Bottom line: alt ser normalt ut akkurat nå!

Jeg vet jo så alt for godt at det ikke finnes garantier, men for hver positive UL får jeg litt mer håp og tro. Vi har enda ikke kommet til det punktet da Tredjegull ga opp, for meg er det den store "bøygen". Men i dag er en bra dag. En lang og grundig UL var akkurat det jeg trengte. Følelsen av å bli tatt vare på, og forstått. Gyn. skjønte godt at det var viktig med regelmessige UL'er litt til, og ga meg beskjed om at hvis det ble for vanskelig for meg skulle jeg bare ringe, så fikk jeg evt. komme inn på slutten av dagen og ta en titt. Men jeg tror nok jeg skal klare å vente disse to ukene, når jeg vet at jeg for øyeblikket har verdens vakreste lille sprellemann i magen! ♥

tirsdag 4. januar 2011

Angst

Nå merker jeg at det er over 2 uker siden siste UL..
I morgen er det endelig tid for time hos min private gyn., og nervene ligger tykt utenpå kroppen min. Nok en gang er jeg overbevist om at det ikke er liv i magen min lenger. Er egentlig ingen grunn til å tro det, men sånn har det blitt. Jeg er så sliten av å gå rundt og være redd for sånne ting som jeg tidligere tenkte lite på. Sånt som skjedde med andre man ikke med meg. Hah!
Jeg skulle ønske jeg klarte å knytte meg til det som er i magen min, men enn så lenge går det ikke. Angsten for å miste igjen er alt for stor foreløpig.

De siste dagene har jeg hatt mer murringer i magen igjen, og det tar angsten til nye høyder. Ellers er puppene fortsatt ømme, og kvalmen fortsatt til stede, selv om jeg nå faktisk begynner å få lyst til å spise igjen. Når jeg først spiser så er det ikke mye jeg får ned alikevel. Det plager meg at jeg ikke føler at magen vokser. Det er jo tidlig enda, men jeg synes jeg merket mer forandringer på denne tiden sist. Men jeg kan jo ta feil. Uansett er jeg veldig forberedt på dårlige nyheter i morgen, selv om jeg håper at det blir en positiv opplevelse. Fornuften sier meg at det som skjedde sist ikke skjer igjen, men så vet jeg også så inderlig godt at det kan gjøre det. Håper bare vi har fått vår dose "uflaks" nå!

Skal prøve å slappe av litt nå, og nyte stillheten i huset. Parken åpnet endelig igjen etter juleferien i dag, og jeg merker at ungene og jeg har gått mye oppi hverandre og at de ikke har fått ut all energi som skal ut. Samme hvor høyt jeg elsker dem så trenger man litt tid borte fra hverandre også.. ;-)

søndag 2. januar 2011

Termindatoen til Tredjegull

I dag er termindatoen til Tredjegull. En dag jeg har gruet meg til lenge. En smule lettere tror jeg det er i og med jeg har et håp i magen igjen (i alle fall håper jeg at jeg fortsatt har det), men savnet er alikevel ekstra sterkt i dag. Typisk nok har eldstemann fått spysyken, så turen til gravstedet utgår. Det skjærer i hjertet å vite at jeg ikke får tent lys for vår lille engel i dag. Men vi er i alle fall nære i tankene mine.
♥ Lille, vakre engelen vår, du vil alltid leve i våre hjerter! ♥