Må skrive

Siden fredag har jeg brukt mye tid på å sortere tanker og følelser i hodet mitt, men jeg kjenner at jeg må få dem ut for å få litt mer orden på det. Skriving har alltid vært terapi for meg.

Selv om jeg har vært forberedt på at det kunne gå galt igjen, selv om en del av meg visste at akkurat disse ukene var kritiske, så valgte jeg å stole på legene som alle virket å mene at det som skjedde sist bare var uflaks. Den tidlige SA'en i mars i fjor velger jeg å sidestille. Det var en helt annen situasjon. Nesten en bagatell. Fatter ikke nå at jeg kunne ta sånn på vei for det den gangen. Men jeg hadde jo aldri mistet før, og det er jo et tap. Denne gangen håpte jeg at det ville skje tidlig om det skulle gå galt. Men det gjorde det ikke. Jeg har på mange måter ikke klart å knyte meg til den lille som lå i magen min. Jeg visste jeg var gravid, og en del av meg gledet seg over det. Men hele tiden lå det og lurte. "Ikke tenk for langt frem". "Ikke gled deg for mye". "Ikke knytt deg til dette lille livet - plutselig blir det revet fra deg".

Om dette har gjort det enklere å takle det vi står oppi nå vet jeg ikke, men jeg reagerer annerledes denne gangen. Jeg skal innrømme at den siste uken eller så hadde jeg såvidt begynt å tenke fremover. Jeg var så nær målet. Jeg forholdt meg mer til det. Dårlig ide kanskje, men jeg fikk i alle fall noen små, fine øyeblikk med gullet i magen. Jeg var ikke helt kald. Det er jeg ikke nå heller, på ingen måte. Hjertet verker og kroppen er tom. Men på sett og vis takler jeg det alikevel bedre. På andre måter er det tyngre. Sist kunne jeg tro på at det var en tilfeldighet, at sannsynligheten for at det skulle gå bra neste gang var stor. Den troen er borte nå. Jeg har kun et lite håp om at f.eks. blodfortynnende vil hjelpe. Men enn om det ikke gjør det..

Sist var jeg nesten mer redd for å ikke klare å bli gravid igjen. Det er jeg ikke så redd for nå (nesten dumt å si det, for det er vel da det blir vanskelig..). Jeg har en god statistikk når det gjelder å bli gravid. Småtrolla prøvde vi jo ikke engang på, og den lengste tiden som har gått etter at jakten på et sistegull begynte er 6. pp. I 6. pp ble jeg gravid med den vi mistet i SA. Så ble jeg jo gravid med Tredjegull rett etter det. Og etter det satt Lille Håp i 3. aktive pp. Så på 10 pp har jeg altså blitt gravid 3 ganger. Det må da regnes som ganske bra. Men så er ikke statistikken min på svangerskap så bra lenger. 5 svangerskap - 2 levende barn. Og de 3 som har gått galt har skjedd i løpet av de siste 10 månedene. Not good..

Jeg er nesten litt bitter på helsevesenet som ikke hørte på mine bønner om blodfortynnende etter vi mistet Tredjegull. Men jeg kan ikke la det ta over, jeg vet jo ikke om det ville ha hjulpet. Men magefølelsen min sier at noe skjer når morkaken begynner å ta over. Det kan jo stemme med tidspunktet også. Og jeg har hatt litt høyt blodtrykk før det har skjedd begge gangene. Eller, denne gangen ble ikke blodtrykk målt før jeg kom inn på akutten, men det at jeg har slitt endel med hodepine siden forrige fredag gjør at jeg tenker at det kanskje begynte å bli høyt da. Men dette er selvfølgelig bare spekulasjoner fra meg.

Jeg har i alle fall en plan for tiden fremover nå. Det må jeg ha, elles blir jeg sprø. Å vente til vi får svar på undersøkelsene av foster og morkake er uaktuelt. Det tar sannsynligvis mange måneder, kanskje blir det ikke før til sommeren. Mange synes nok at jeg bør la kropp og hode hvile litt, og det kan jeg forstå. Men det som hjalp meg sist var å begynne å prøve igjen så fort som mulig (selv om jeg verken da eller nå er særlig motivert for prøving - akkurat den delen av jakten er jeg møkklei av). Kloen rundt hjertet slapp først taket da Lille Håp tok plass i magen min. Selvfølgelig betydde det at angsten tok over, men det vil den gjøre også neste gang, uansett om det er om en måned eller om et år. Så jeg må rett og slett bare gå videre - jo fortere jo bedre. Sånn fungerer jeg, og det er det riktige for oss. For selvfølgelig er det en avgjørelse vi tar sammen.

På sykehuset skal jeg ikke igjen før vi blir kalt inn for å eventuelt få svar. I den sammenhengen så må jeg bare nevne at gynekologen som var hos oss på lørdag, gynekolog Ingvild, ringte meg i formiddag for å høre hvordan det gikk. Jeg syntes det var så fint gjort at jeg måtte felle noen tårer etter å ha lagt på. Det inntrykket vi fikk av henne før jul er nok ikke helt galt. Det var jo nesten så jeg begynte å tute av lettelse da det var hun som dukket opp på rommet vårt på lørdag også. At akkurat hun skulle ha vakt akkurat den dagen. Det var et lykketreff i elendigheten.

Men altså, jeg skal ikke på sykehuset før hun kaller oss inn igjen. Jeg har jo en time hos min private gyn. neste mandag. Og den har jeg tenkt å ta, selv om den ikke blir som planlagt. Den skulle være en "siste" forsikring før ordinær UL. Nå blir det en time der jeg krever å få hjelp så snart jeg tester positivt igjen! Nå skal helsevesenet høre på meg! Jeg kommer først til å høre hva han kan tilby av hjelp. En undersøkelse av livmoren hadde kanskje ikke vært dumt. Og blir jeg gravid igjen vil jeg ha mulighet til å ringe og be om resept på i alle fall blodfortynnende med en gang. Kanskje progesteronstøtte også, men akkurat det er jeg usikker på om har noe for seg. Det hadde kanskje stilt seg litt annerledes om jeg mistet tidlig. Nei, blodfortynnende er nok mitt beste håp.

I tillegg har jeg muligens noen ressurser rundt meg som det kan være verdt å snakke med. Mamma har en kusine som visstnok mistet flere ganger, trumfet gjennom blodfortynnende og etter det gikk det bra. Hun har også Leidens. Så mamma er på den saken. Dessuten er moren til en av mine beste venninner pensjonert gynekolog. Pensjonert gynekolog på høyt nivå til og med. Ufattelig at jeg ikke har tenkt på det før, at der er det et menneske som sitter med mye kunnskap og kanskje kan gi meg råd. Det slo meg først da jeg var hjemme i julen og venninnen min nevnte at hun kunne jo spurt henne om hun syntes at jeg burde ha fått blodfortynnende. Tenk at det ikke har slått meg før, huset deres var nesten mitt andre hjem i barndommen og ungdommen, også har jeg ikke tenkt over at dette er en person jeg kan spørre om råd. Idioti! Nå skal vi jo hjem til familien min i vinterferien om 3 uker, så da kan man kanskje ta det face to face.

Da har jeg vel fått ut noen av tankene som raser i hodet mitt akkurat nå. Fysisk går det foreløpig veldig bra. Ingen smerter, og jeg blør mye mindre enn forrige gang. Er vel omtrent som en helt vanlig mens. Det eneste jeg sliter med er dårlig matlyst og hodepine/vond nakke. Men det er vel ikke annet å forvente.

Ungene er min store lykke oppi dette. Å ha dem her er uvurderlig trøst. Der er jeg heldig! Tenk om jeg ikke hadde hatt dem! Da tror jeg dette hadde vært ekstremt mye verre å takle. Ikke bare er de en utrolig trøst, men de tvinger meg også til å leve som normalt. I alle fall nesten. Jeg må jo være der for dem. Akkurat nå er de i parken, og jeg savner dem faktisk. Det er så stille her. Forøvrig en stillhet jeg vanligvis nyter.. Nei, de holder meg virkelig oppe. Som på lørdag kveld da vi kom hjem og satt sammen i sofaen alle 4 og så slutten av MGP. Eller da vi la oss den kvelden og hentet inn snuppa så hun kunne sove sammen med oss (hun kommer stort sett alltid inn midt på natta alikevel). Det var så ufattelig godt å ha den lille, varme kroppen inntil meg da. De er alt! Jeg skulle bare så gjerne ha gitt dem et søsken til. Jeg gledet meg til å om en tre ukers tid fortelle dem om Lille Håp. Gledet meg til å dele alt med dem. Til å se dem med den lille. Forhåpentligvis en vakker dag..

Mannen er også ekstra god å ha om dagen. Dette rammer jo ikke bare meg, det er slitsomt for ham også. Allerede fredag kveld ringte han sjefen sin og ba om velferdsperm. Det var vondt å sitte der i bilen utenfor sykehuset og høre ham knekke da han skulle forklare hva som hadde skjedd. Men sammen er vi sterke! Og med litt langfri oppi det hele har vi nå godt over en uke å bearbeide dette sammen på før han må på jobb igjen.

Når det nå skulle ende sånn så er det en enorm trøst for meg å vite at Une og Iven, vårt lille Tredjegull og vårt Lille Håp, er sammen. To små gull som vi aldri skulle få bli kjent med, men som alikevel alltid vil være så uendelig høyt elsket. De er sammen nå, der oppe blant skyer og stjerner.