Første svangerskapskontroll

I dag har jeg vært hos legen på første svangerskapskontroll. Føles egentlig litt bortkastet siden jeg fortsatt er usikker på hvordan dette vil gå, men blodprøver bør man vel i alle fall ta. Og det var stort sett det jeg gjorde også, i tillegg til å stå på vekten (gått ned litt) og få svangerskapspapirer. Spurte ham også om det å måle blodgjennomstrømning i morkake og navlestreng, noe jeg gjorde med snuppa. Det mente han ikke burde være noe problem, og foreslo at jeg skulle spørre gyn. om han kunne gjøre det når jeg skal på UL neste fredag. Jeg klarer ikke å slippe tanken på at det kan ha vært noe med morkaken som gjorde at det gikk galt sist, så om jeg hadde fått bekreftelse på at det så bra ut hadde jeg i alle fall hatt en bekymring mindre. For bekymringer er det  nok av! Nå er det 8 dager siden forrige UL, og den snikende angsten om at det ikke er liv i magen lenger er tilbake. Om jeg bare kunne ha kjent liv. Eller hadde turt å bruke doppleren min. Det er neimen ikke lett å være gravid igjen etter å ha mistet nei.

Har lenge hatt lyst å dele disse ordene fra en side kalt Englesiden, skrevet av en nygravid englemor. Det er så ufattelig treffende, og jeg vil tro mange kjenner seg igjen i disse ordene.

En nygravid englemors bønn til omverdenen


Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra – jeg vet at det ikke alltid gjør det. Si du håper at dette skal gå bra – det gjør jeg også.
Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted – når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.
Ikke tro at å få nytt barn vil erstatte det umistelige – det vil det aldri gjøre.
Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede – det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak et tykt lag med bekymringer.
Bli ikke overrasket når jeg sier jeg er bekymret uten grunn – bare prøv å forstå hvorfor.
Si aldri til meg at nå får du x antall barn, og glemmer å telle med den som ikke er her – det gjør meg så ufattelig trist.
Tro ikke at sorgen for den jeg mistet druknes av gleden for den nye – det er heller motsatt.
Ikke krev av meg at jeg skal tenke positivt – det er lettere sagt enn gjort.
La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med et åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte. Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til.
Forstå at denne veien er lang, den er tung – og jeg må gå den alene. Men det kan være godt å ha noen å støtte seg til i de verste motbakkene. En som kan ta over litt av byrden når vekten på mine skuldre blir for tung.
Forstå at jeg føler et enormt ansvar for det som vokser inne i meg, i blant er det for mye. Forstå at samtidig så vet jeg at jeg ikke har kontroll over det som vokser inne i meg – og det er ikke lett å være uten kontroll.
Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke den ene – så vær så snill å ikke gjør det du heller, på mine vegne.