Så slo lynet ned igjen

Angsten var der, men en del av meg trodde virkelig at lynet ikke ville slå ned to ganger på samme plass. Fredag gjorde det det..

Etter å ha hørt hjertelyd på tirsdag og kjent romstering onsdag kveld, burde jeg ikke ha vært bekymret. Men noe lå der alikevel, så fredag måtte jeg frem med BabyWatcheren. Nada! Jeg lette og lette, men intet lite hjerte dukket opp. Jeg visste det allerede da, men håpte jeg bare var hysterisk. Sendte melding til mannen, som sporenstreks dro fra jobb og overtalte meg til å la ham kontakte sykehuset. Der sto det i journalen min at om vi kontaktet dem skulle vi få komme rett inn, så da bar det avgårde til akutten og UL. Jeg så med en gang at det ikke var håp. Bokstavlig talt. Lille Håp hadde krøllet seg sammen og der var ingen aktivitet av noe slag. Nok et nurk hadde gitt opp i uke 13. Nok en gang sto vi midt i marerittet.

Lørdag morgen var vi tilbake på gynekologen for å avslutte nok et svangerskap, bare et halvt år etter forrige gang. Denne gangen fikk jeg all behandlingen på sykehuset. Kom inn rundt 08.30 og ble tatt imot av en hyggelig svensk sykepleier. Fikk litt frokost siden jeg ikke hadde visst om jeg trengte å være fastende, og så fikk jeg første runde med cytotec-tabletter vaginalt undt 09:30. Forrige gang fikk jeg en annen tablett på sykehuset først og skulle komme tilbake for cytotec-behandling to dager senere (noe som aldri skjedde siden jeg var tilbake dagen etterpå da alt skjedde i en rasende fart). Jeg forsto tidlig at det ikke ville gå like fort denne gangen, og var også forberedt på mye mer smerter. Fikk Panodil og en Diclofenac for å forebygge smerter, og tilbud om påfyll av både det og andre ting. Men smertene uteble, og også de store blødningene de snakket om.

Vakthavende gyn. kom innom, og til vår store glede var den den ene som vi har fått stor tiltro til når vi har vært på gyn.pol. Hun husket oss godt, og var oppriktig lei seg. Hun hadde to UL på oss før jul, og alt hadde jo sett så fint ut. Uten at vi sa noe fastslo hun med en gang at nå syntes hun at jeg skulle få en skikkelig utredning. Hun vet hvor mye vi ønsker oss et barn til, og vil gjerne gjøre alt hun kan for å finne et svar på hvorfor dette skjer. For meg fortoner det seg som et lite mysterium. Vi har fått to friske barn uten problemer, så har jeg plutselig en tidlig SA og to sene MA i løpet av under et år. Man får jo ikke alltid svar, men hun vil i alle fall prøve. Hun anbefalte at vi sendte fosteret og morkaken til undersøkelse, og rekvirerte flere blodprøver. Det vil nok ta flere måneder å få svar på undersøkelsene, om de i det hele tatt finner noe. Men nå skjer det i alle fall noe. Og oppfølgningen får vi av henne personlig, noe vi er veldig glade for. Hun nevnte også at det kanskje var greit å vurdere blodfortynnende i neste svangerskap - endelig! Jeg ville jo helst ha hatt det i dette. Kanskje hadde jeg fortsatt vært gravid da?

12:30 fikk jeg neste runde med cytotec, denne gangen fikk jeg svelge dem. Da var det fortsatt ikke tegn til noe smerter eller blødninger. Fikk etterhvert litt murringer, og begynte å trave rundt for å hjelpe kroppen på vei. Ventet og ventet på smertene som aldri kom, bare noen små kramper innimellom. Timene var lange, og vi begynte å bli redd for at jeg måtte bli over natta og fortsette neste morgen.

Rundt kl. 16 var det vaktskifte, og en engel av en sykepleier som het Marita kom til oss. Jeg fikk en ny runde tabletter, og fikk også påfyll av nok en Diclofenac og Panodil. Ikke at jeg følte at jeg trengte det. Jeg kjente jo at kroppen hadde begynt å jobbe, men da hun spurte hvor jeg lå på en smerteskala fra 1-10 svarte jeg 3 og følte at jeg tok i. Nå fikk jeg også beskjed om å faste, og de ville legge inn veneflon i tilfelle det skulle bli behov for mer smertestillende eller evt. utskrapning. Men veneflon fikk hun aldri satt inn, for nå tok det ikke lange tiden før jeg følte at kroppen var igang. Spesielt vondt var det ikke, bare en følelse. Samtidig begynte jeg å bli ganske dårlig i magen av tablettene, og følte at det trykte litt både her og der. Jeg var fortsatt oppe på bena og lot kroppen jobbe, og plutselig kjente jeg et lite poff. Sist lå jeg hjemme i senga da det sa pang i magen og blodet fosset, så jeg så for meg at det fosset nå også. Mannen ringte på sykepleieren som fulgte meg på do (med bekken) for å sjekke. Joda, det hadde kommet litt blod, men minimalt. Nå visste jeg at det var rett før. Jeg husket følelsen, og jeg syntes jeg kjente at noe var i ferd med å skli nedover. Vandret rundt noen minutter til før jeg rundt 16:40 følte at jeg måtte på do igjen. Nå ba jeg mannen være rett utenfor, hadde en følelse av at NÅ skjedde det. Og joda, med en gang jeg satte meg ned kjente jeg at det kom skliende. Sykepleieren kom i samme øyeblikk, og satt og strøk meg på ryggen mens først fosteret og så litt etter morkaken havnet i bekkenet. Like rart som sist, og etterpå visste jeg nesten ikke hva jeg skulle føle.

Jeg fikk legge meg i senga og fikk varmeflaske på magen mot etterriene, som faktisk var vondere enn de patetiske småkrampene jeg hadde hatt rett før fosteret kom ut. Sykepleieren tittet på det som hadde kommet ut, og mente at alt var ute, noe som for meg som var livredd for å ende opp med utskrapning var en stor lettelse. Etter en stund kom også gyn. og undersøkte foster og morkake. Også hun konstanterte at alt var ute, og hun så ingen synlige skader. Det var visst litt blod i fostervannet, men hun kunne ikke si så mye ut fra det. Hun mente også at det så ut som en liten gutt, selv om hun ikke kunne være helt sikker. Dette får vi uansett svar på senere. Som sist ønsket vi å se fosteret, og vi fikk en fin liten stund alene med det. Like stor som håndflaten min, liten og perfekt. Der Tredjegull lignet på søsteren sin, så vi på denne en tydelig likhet med storebroren. Den så helt fredelig ut, som den lå og sov. Så vondt og så godt på samme tid. Vårt Lille Håp. Nok en gang sviktet kroppen min et lite nurk. Et lite nurk som skulle ha vokst, sparket og utviklet seg i magen min helt frem til juli.

Jeg blødde ut noen solide koagulerte blodklumper, så de holdt øye med meg en stund utover ettermiddagen og kvelden før vi fikk lov å dra hjem. Det ble en lang dag, men når det nå skulle bli sånn så kan jeg ikke få sagt nok positive ting om behandlingen vi fikk på sykehuset. Sykepleierne på gyn. er intet mindre en engler i hvitt!

Og nå er jeg her igjen. Tom og forvirret. Jeg vet knapt hva jeg skal føle. Kan ikke helt forstå at det har skjedd igjen. Jeg føler meg mislykket som nok en gang ikke har klart å holde liv i et så uendelig ønsket barn. Der jeg før hadde håp og tro, er det nå vanskelig å se at vi noen gang skal få den siste brikken i familien vår på plass. At det skjer én gang er en ting, men at det skjer to ganger, på omtrent samme tidspunkt.. Hvorfor skal det ikke skje en gang til?

Jeg er livredd for at det er dette jeg skal måtte leve med resten av livet. At det som var så ønsket aldri ble. Vi har to barn, vi er heldige! Men ønsket om et barn til er ikke mindre fordi. Jeg vil så inderlig gjerne gi barna mine et søsken til.

Selv om angsten for å oppleve det samme nok en gang er stor, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal orke å begynne på nytt, hvordan jeg skal komme meg gjennom det første trimesteret av et svangerskap uten å bryte sammen, kan vi ikke gi opp. Ikke nå. Nå får vi hjelp. Kanskje vil det hjelpe, kanskje ikke. Men vi kan ikke gi opp uten å prøve. Det går ikke. Gyn. anbefalte i utgangspunktet å vente til vi hadde fått svar på undersøkelsene, men det var selvfølgelig opp til oss. Når vi vet at dette kan ta flere måneder, så tror jeg ikke vi gjør det. Det tok jo uansett 3 aktive pp å bli gravid igjen etter Tredjegull, så jeg regner ikke med at det vil ta noe kortere tid nå. Og skulle det mot formodning klaffe før, så får vi heller ta det derfra. Jeg blir ikke yngre, og føler litt at tiden løper fra meg. I år blir jeg 35, og jeg skulle egentlig være ferdig med graviditet og fødsler. Sannsynligvis tar vi ting som de kommer etter blødningen er over. I første omgang kommer jeg kun til å tempe, ikke EL-teste eller knaske urter. Jeg trodde, eller i alle fall håpte jo at prøvingen nå var over. Men det var kanskje en grunn til at jeg ikke brukte opp alle graviditetstestene mine..

Så sånn er det altså. Livet er hardt og brutalt noen ganger. Jeg trodde vi hadde fått vår dose, men dengang ei. Nå skal vi gravlegge nok et lite barn. Så er de i alle fall sammen. Lille Une-vennen er ikke alene lenger, men har fått selskap av en lillebror (?) i himmelen. Et lite søsken som i bilen på vei til sykehuset i går morges fikk navn. Ut av det blå datt det inn i hodet mitt. Da vi skulle velge navn til Une fant jeg to kjønnsnøytrale navn som jeg likte. Nå vet vi kanskje allerede kjønnet på Lille Håp, og om det er feil så får vi vite det når gyn. kaller oss inn. Men jeg vil uansett gi ham navnet som var på listen sist. Iven! Une og Iven, våre små engler. Sammen i evigheten. Så ønskede, så elsket og så savnet.♥