Nok en UL overstått

I dag var det tid for nok en UL i dette svangerskapet. Var ikke like nervøs denne gangen siden jeg hørte hjertelyd i går, men isteden var jeg i enormt dårlig form. Våknet med hodepine i morges, og måtte for første gang i dette svangerskapet kapitulere og henge over doskålen en stund. Dermed følger jeg svangerskapet med snuppa, da jeg begynte å spy etter 12 uker.. Spydde nok en gang i bilen på vei til gyn. Jaggu godt jeg var forutseende og tok med poser.

Gyn. var ytterst fornøyd over å høre om min dårlige form, og enda mer fornøyd ble han da jeg kom meg opp på UL-benken. Der lå nemlig nurket vårt og hikket, som visstnok er et sunnhetstegn. Han sjekket alt opp og ned og i mente, og alt så veldig bra ut. Ingen avvik av noe slag som han kunne se, og nurket har vokst fint siden sist. Det er nå 6,4 cm crl, 2,3 cm mellom ørene og hjertelyden var på 176. Veksten ligger fortsatt en uke bak EL-terminen, så jeg må nok bite i det sure eplet og innse at dette på et eller annet vis som jeg ikke forstår stemmer og at terminen blir i begynnelsen av august. Men satser på julifødsel alikevel, de to andre har jo kommet før termin.

Var utrolig deilig  få en titt igjen, men denne gangen er alt annerledes. Sist jeg var på UL på samme tid gikk jeg derfra med senkede skuldre og en overbevisning om at det skulle gå bra. En uke senere stoppet veksten til Tredjegull. Denne gangen er jeg fortsatt ikke overbevist om at dette skal gå bra, men jeg ser hver fine UL som en liten seier. Gyn. skjønner bekymringene mine, og satte meg opp til ny time om et par uker. Ser det fortsatt bra ut da føler jeg at vi har kommet over et stort hinder. Og etter den timen er det bare 2 uker til ordinær UL. Den har vært et stort mål hele veien. Nå er den nøyaktig 1 måned unna og innen rekkevidde!

Jeg satser på at vi har fått vår dose nå, og at lynet ikke slår ned på samme plass to ganger. Men alikevel vet jeg at enkelte ganger skjer det. Det er rart å tenke på at vårt lille Håp nå snart er like stor som Tredjegull var da veksten stoppet. Jeg ser så klart for meg det lille nurket som kom ut sist juli, og det er så uendelig rart å tenke på at denne lille nå ser omtrent sånn ut. Kynikeren i meg tenker på at om det skulle gå galt nå så har nurket blitt så stort at vi må gjennom det samme igjen. Og hva gjør vi da? Det er ikke plass til flere navn på gravsteinen. Syke tanker som jeg aldri hadde trodd jeg skulle ha.

De neste par ukene blir tøffe, men håpet om et bedre utfall denne gangen lever. Vi må bare tro!
Lille Håp lå vanskelig til for å få gode 3D-bilder denne gangen, men et vanlig UL-bilde av mirakelet fikk vi med.