Oh joy!

Jeg var forberedt på å gå med nervene i helspenn i noen dager til, men for ikke lenge siden ringte pappa. Han var jo inne til undersøkelser i går, og for en liten stund siden hadde han fått telefon fra sykehuset om at de ikke hadde funnet noen tegn på spredning! Herregud, så lettet jeg er nå! Hørte at han var det selv også, og er så glad for at han ringte meg med en gang. Endelig kom det positive jeg trengte. Ikke at prostatakreft er noe positivt, men med tanke på alternativet om det hadde vært spredning så er dette veldig, veldig positivt! Jeg er så glad, så glad akkurat nå!!!
Jeg fant faktisk frem igjen "Hemmeligheten" før i dag. Nå tror jeg jaggu jeg skal begynne å lese den igjen.

Og her jeg sitter og gleder meg går tankene mine til mammas kusine og fadderbarn som det ikke går så bra med. Hun har hatt brystkreft, og jeg fikk vite for noen uker siden at hun har fått tilbakefall. Mamma har ikke villet oppdatere meg på henne nå som jeg har gått og bekymret meg over pappa, men da jeg ringte henne med de gode nyhetene fikk jeg det siste derfra. Hun har fått full spredning til skjelettet (akkurat det jeg fryktet med pappa), og er veldig dårlig. Nå har jeg lest så mye om akkurat den typen kreft at jeg vet at prognosene på det er ganske dårlige. Ufattelig trist. Hun er bare i 40-årene, og har en tenåring og en 6-åring. For 15-20 år siden hadde broren hennes kreft og fikk egentlig beskjed om at han bare hadde noen måneder igjen å leve. Han holdt ut, og ble til slutt frisk etter at hun donerte beinmarg til ham. Nå er det hun som kjemper og kanskje må gi tapt. Så urettferdig og brutalt er det - kreftmonsteret.

Vanskelige dager

Nå har jeg slitsomme dager. Dette med pappa har virkelig vippet meg av pinnen. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, men det ligger der alikevel. Hvordan kan man ikke tenke på noe sånt?
Hadde ikke mannen min ringt ham forrige tirsdag, så hadde jeg fortsatt vært lykkelig uvitende. Han hadde nemlig ikke tenkt å si noe før han hadde fått svar på videre undersøkelser. Jeg skjønner hvorfor. Det hadde nesten vært bedre å slippe denne nervepirrende ventingen.

Jeg følte meg endelig så lett og positiv. Har sett flere ha god nytte av å lese boken "Hemmeligheten", og forrige tirsdag hadde jeg såvidt begynt å lese i den, klar for å bli enda mer positiv. Ironisk nok fikk jeg nyheten om pappas kreft midt i første kapittel. Boken har ikke vært rørt siden..

Jeg synes rett og slett vi har fått nok nå. Det sies at man ikke får mer enn man klarer å bære. Om resultatene av prøvene som pappa er inne for å ta i dag ikke er bra, så tror jeg at jeg har fått mye mer enn jeg orker. Jeg er redd for hva som vil skje da. For dette er utrolig vanskelig. Jeg har mistet tre ufødte barn det siste året. Jeg vil ikke miste pappaen min også! Alt det positive er borte, og alt det triste og negative kommer tilbake. Nok en gang så bare eksisterer jeg istedenfor å leve. Det er nok nå!

Hvorfor skjer alt dette nå? Hva har skjedd med livet mitt? Alt så så lyst ut da vi startet å prøve på sistemann sensommeren 2009. Nå er det meste kaos. Hver gang jeg reiser meg får jeg et nytt slag i trynet. Jeg orker det ikke mer. Nå må det for en gangs skyld skje positive ting.

Jeg føler meg rett og slett som en tragisk figur. Jeg har sett andre få slag etter slag før. Nå er det min tur. Og jeg er ikke typen som liker at folk synes synd på meg. Jeg vil ikke være den triste og tragiske. Derfor deler jeg svært lite av sånne ting med mennesker rundt meg. Derfor vet ytterst få at jeg har vært gravid igjen og mistet igjen. Derfor vet kun en håndfull mennesker hva jeg går gjennom akkurat nå. Jeg vil ikke være den personen jeg føler meg som akkurat nå. Jeg vil være glad igjen! Isteden går jeg rundt med nervene utenpå kroppen, full av katastrofetanker. Til helgen kommer svarene. Jeg ønsker så inderlig at det blir gode nyheter, at det "bare" er prostatakreft. Jeg frykter det motsatte.

I dag kom forøvrig TR med full kraft. Og akkurat det er helt greit. Var faktisk godt å begynne på ny syklus. Det var tross alt første ordentlige pp etter vi mistet Lille Håp. I dag er det nøyaktig to måneder siden jeg var inne på sykehuset. Kroppen trenger nok litt tid akkurat som sist. Og kanskje er vi så heldige at vi får svarene fra obduksjonen i løpet av denne måneden. Hadde vært greit å ha det i orden. Dessuten har jeg av en eller annen grunn en veldig god følelse for denne nye pp'en. Kanskje fordi jeg er sikker på at noe streifet innom men ikke klarte å feste seg denne gangen. Kanskje fordi jeg har blitt gravid i april to ganger tidligere. Kanskje er det lykkemåneden? Jeg har fortsatt troen på at det ikke tar så lang tid å bli gravid igjen. Får bare håpe at resultatene til pappa er så gode at jeg ikke trenger å tenke på prøvepause.

Dette blir en lang uke..

Vi velger oss 2012

Da tror jeg pp11 nærmer seg slutten. Har slitt mye med kvalme den siste uken, en velkjent følelse. Har også brukt kveldene til å sove på sofaen før jeg går og legger meg, og puppene har hatt en velkjent ømhet. I forgårs og i går fikk jeg en svak skygge på BT, 9 og 10 DPO. I går kveld begynte magen å murre en del, og i natt spottet jeg litt. I morges gikk tempen ned. Ingen spotting enda i dag, men det murrer kraftig, så TR spøker nok i kulissene selv om den velkjente kvalmen fortsatt er på plass. Gadd ikke å teste i dag i alle fall. Blir kanskje litt stop and go før tanta kommer igang sånn som forrige syklus da jeg spottet i tre dager. Men skal den komme så kan den egentlig like godt komme igang NÅ. Blir litt kort lutealfase da, men fikk TR på 12 DPO i første ordentlige syklus etter jeg mistet sist, så da blir det kanskje ganske likt. Og om EL var da FF først satte den så er jeg 13 DPO i dag, og da er lutealfasen ganske normal.

Litt nedtur er det, fikk litt forhåpninger etter symptomer og skyggestreker. På en måte hadde det vært greit å komme igang igjen med nytt svangerskap, men på den andre siden er selv tanken på det skremmende og jeg er nesten litt lettet. Sitter uansett med en følelse av at det ikke tar alt for lang tid før jeg blir gravid igjen. Sist skjedde det på pp3, og jeg hadde mest sannsynlig en kjemisk i pp2. Pga. symptomene og skyggestrekene tror jeg noe har streifet innom nå også, men kroppen var nok ikke klar til å ta imot enda. Kanskje blir april måneden? Har blitt gravid i april to ganger før. Eldstemann er nyttårsbarn og jeg hadde også termin med Tredjegull i januar. Starter gjerne 2012 med fødsel.

Litt kjipt er det at det ikke blir barn i 2011 heller. Håpet var jo å få sistemann i 2010. Nå må vi altså satse på 2012. Blir plutselig et stort sprang mellom de to vi har som er født i 2006 og 2007 og ned til en eventuell lillebrøster. Men men, visste jo at vi ikke kunne bestille når vi ville ha barn. Trodde bare ikke at veien skulle være SÅ lang..

Nå flytter jeg alt fokus over på pappa. Blir nervepirrende dager nå. Han skal inn på sykehuset for CT og røntgen på tirsdag. Er fryktelig redd, men håper inderlig at de ikke finner noen spredning.

Crash, boom, bang

Akkurat når jeg hadde klatret et godt stykke opp fra bunnen. Akkurat når jeg følte at livet begynte å gå på skinner, at det meste stemte. Da kommer slaget i trynet!

Mannen ringte faren min i ettermiddag for å be ham om en tjeneste. Han åpnet selvfølgelig med å spørre hvordan det gikk, og det tok ikke lang tid før han ble rar i ansiktet, sa at dette hadde han ikke hørt noe om og at pappa måtte snakke med meg. Jeg har lenge gått og ventet på negative nyheter fra den kanten, så det var ingen stor overraskelse å forstå at noe ikke var som det skulle. Pappa er ikke verdens mest kjernesunne mann. Han har røyket så lenge jeg kan minnes og hadde en periode store alkoholproblemer. I tillegg har han en veldig dårlig rygg som har vært operert to ganger etter ulykker i flygerkarrieren hans. De siste årene har han sett eldre og eldre ut, helsen skranter og han har hatt mye bronkitt etc. Jeg har lenge sagt til mannen at jeg ikke tror jeg kommer til å ha faren min så veldig lenge. I tankene mine har lungekreft vært veldig fremtredende.

Og joda, kreft har han fått. Dog ikke i lungene, men i prostata. Ikke den verste kreftformen man kan få. Den har vel stort sett gode prognoser. Morfaren min levde med prostatakreft i mange år. Som han sa den gangen; han kom til å dø med det, men ikke av det. Og det stemte det. I fjor ble også onkelen min operert for prostatakreft, og også dette ser ut til å ha gått bra. Det store spørsmålet, og den store skrekken, er jo om der er spredning. Jeg frykter at det er tilfelle hos pappa. Han er ikke den som springer til legen ved ethvert symptom, så jeg er redd han har gått med dette lenge. Alt for lenge.

Han fikk diagnosen i går, og skal visst ta flere prøver i løpet av uken. Han var rolig selv, og sa at legene ikke stresset over dette. At kreften var på et medium stadium. Hvor mye han prøver å skåne meg aner jeg ikke.Vi får bare vente på videre prøver og se - og håpe!

Jeg er så redd, så redd. Den følelsen jeg har nå har jeg hatt en gang før, da eksen min ventet på prøveresultater etter å ha blitt lagt inn på sykehus for noe som man i utgangspunktet trodde var uskyldig. Allerede før resultatene kom visste jeg svarene. Og jeg visste at jeg skulle miste ham. Og uansett hvor mye jeg travet i sirkel på gulvet, tryglet og ba til taket, ble det til slutt som jeg visste. 21. mars 2001 døde han av lymfekreft. Nøyaktig 10 år senere får altså pappa kreftdiagnosen. Og jeg får vite det nøyaktig ett år etter det helvetesåret jeg trodde jeg var på vei ut av begynte. Symbolikken skremmer vettet av meg.

Jeg var altså forberedt på at noe ville skje en dag, men jeg har klart å skyve det foran meg. Dytte det unna. Nå kan jeg ikke flykte lenger. Nå må jeg stirre frykten i hvitøyet. Frykten for å miste enda en av de kjæreste jeg har til kreftmonsteret. Følelsen er ikke til å ta feil av.

Pappa har ikke vært den mest tilstedeværende faren, noe jeg vet han sliter med nå. Han jobbet som flyger og var mye borte i oppveksten min. Og etter foreldrene mine ble skilt flyttet han til USA hvor han har bodd i 14 år nå. En periode bodde også jeg der, og da var vi nærmere hverandre en stund. Men etter at et forhold jeg hadde med en amerikaner tok slutt i 2003 bestemte jeg meg for at Norge var den beste plassen å være, og etter det har jeg ikke vært der siden jeg var gravid med eldstemann i 2005. Sist jeg så pappa var da vi giftet oss i 2007. Snart 4 år siden. Min store sorg er at han ikke kjenner barna mine, og at de ikke kjenner ham. Morfar er nesten en myte for barna mine, en de hører snakk om, som figurerer på noen få bilder og en som sender morsomme (men unyttige) gaver. Det gjør vondt. Svigers var innom i kveld, og jeg så hvordan svigerfar lekte med barna, hvor de frydet seg. Det stakk så dypt at tårene piplet. Om bare pappa også kunne gjøre det. Etter planen skulle han endelig komme til Norge igjen i august, men nå er det vel ikke sikkert at det skjer. Og selv om jeg har lyst å hoppe på første fly til USA nå, så er ikke det så lett å få til heller. Ikke bare bare å reise dit med to små, og om jeg blir gravid så blir det enda verre. Selv om pappa har vært mye borte, og selv om det har vært en del tøffe tak, så har jeg alltid vært en skikkelig pappajente. Tanken på å ikke ha ham lenger får magen til å vrenge seg.

Ironisk nok så tenkte jeg på dette med foreldre og kreft på søndag. Moren til barndomsvenninnen min har nemlig kjempet mot kreft de siste par årene, og det var et lite sjokk å se hvor store spor det hadde satt i henne. Jeg snakket mye med mannen min om dette på veien hjem. Jeg syntes det var så trist at de har måttet gå gjennom dette. Så, wham - to dager etter er jeg der selv. Sånn er altså livet. Så uforutsigbart. Så brutalt!

Et slags "jubileum"

I dag er det nøyaktig 1 år siden vi mistet første gang.
Helvetesåret startet med en SA i uke 7. Der og da var det fryktelig tøft, men etter alt som har skjedd etterpå ser jeg det mer som en bagatell. Det er ikke noe jeg tenker på. Den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt husker datoen er at to venninner fikk barn omtrent samtidig som dette skjedde. Dette er ikke en merkedag som datoene for Tredjegull og Lille Håp. Jeg sørger ikke. Men kjenner jeg blir litt irritert når nok en person har blitt uplanlagt og i utgangspunktet uønsket gravid med nummer tre og kaller det å "gå på en smell", når jeg i løpet av et år har mistet 3 ønskebarn.

Dagen i dag hadde nok ikke blitt husket om vi ikke hadde vært i bursdagsselskap til datteren til den ene venninnen min på søndag. På den lille ettårige prinsessen ser jeg hvor tiden har gått.
Søndagen var forøvrig en veldig koselig dag. Denne venninnen er en barndomsvenninne som nå bor på Sørlandet, en av egentlig bare to barndomsvenninner jeg har igjen. Og bursdagen til datteren hennes falt sammen med et besøk hos broren hennes som bor bare 40 minutter fra oss. Dermed var vi så heldige at vi fikk være med å feire. Var så godt å se alle igjen, både venninnen min og hennes lille familie, broren hennes og foreldrene deres som også var på besøk. Jeg har slitt en del med hjemlengsel i det siste, så det var ekstra godt å tilbringe litt tid med noen av "mine". Noen hjemmefra. Noen som har kjent meg mesteparten av livet. Noen som virkelig kjenner meg og virkelig bryr seg. Det føltes veldig trygt og godt og var en skikkelig vitamininnsprøytning. Nå har jeg litt å gå på frem til vi tar med svigers vestover i mai.

Barndomsvenninnen min viste forresten også litt mer diskresjon enn henne som er nevnt i et tidligere innlegg. Da vi var alene spurte hun om vi hadde fått resultat og om vi ville prøve igjen med en gang. Det føltes litt bedre å snakke med henne om det som har skjedd. Men det visste jeg også at det ville gjøre. Vi var jo på besøk hos dem like etter vi mistet Tredjegull, og hun var også en av de få som visste at jeg var gravid igjen. Hun er naturlig nok også en av de ytterst få som jeg vil dele resultater og eventuell ny graviditet med.

Angående det så er jeg etter at FF forandret EL-dagen min 6 DPO i dag (dermed fikk jeg åpenbart symptomer ufattelig tidlig..). Har ikke den helt store følelsen verken den ene eller den andre veien. Dagene går og kroppen er relativt rolig. Litt mer utflod enn normalt har jeg merket meg. Men også mindre murring enn de gangene jeg har blitt gravid. I går hadde jeg en tempdipp og litt rar murring og stølhet i magen utover ettermiddagen og kvelden. Hadde passet fint om det var et egg som festet seg..

I morges våknet jeg kvalm og igjen med litt murring, noe som ga seg litt etter jeg sto opp. Litt småømme pupper kan jeg også rapportere om. I tillegg har jeg sovnet på sofaen hver kveld de siste dagene, og vært mer våken enn vanlig på morgenen. Tar det som litt positive symptomer også jeg..

Vi får se om noen dager hva det blir til. Er tross alt bare første pp etter MA'en, og sist tok det tre. Dermed har jeg ikke de helt store forhåpningene og er fortsatt ganske avslappet til det hele. Det skjer når det skjer! Føler at det å bli gravid ikke er det store hinderet. Det er den dagen jeg står der med positiv test kampen begynner. Og selv om tanken er veldig skremmende, begynner jeg å bli småivrig etter å kjempe..

3 DPO

I dag spratt tempen min himmelhøyt (og jeg som hadde vært redd for at den skulle synke..) og jeg er ifølge FF 3 DPO. Så da er det bare å sette seg ned og vente..

Har bestemt meg for å ha en litt mer positiv holdning til ting, så jeg er overbevist om at det er et befruktet egg på vandringe der inne. Er litt mer usikker på om kroppen er klar for å ta imot det. Men om den ikke gjør det så skjer det neste gang (eller gangen etter der, eller..)! Det skjer!

I dag murrer det veldig i magen, og det har det gjort tidlig alle gangene jeg har blitt gravid. Og i går kveld fikk jeg plutselig lyst på speilegg og brødskive med peanøttsmør og syltetøy. Sånt har jeg ikke hatt lyst på siden jeg var gravid. Men det er nok liiiitt for tidlig å få sånne lyster nå.. (vel og merke spiste jeg speilegg i flere dager før jeg testet positivt sist, men jeg var litt mer enn 2 DPO i alle fall).

Jeg føler meg mye mer avslappet nå enn før - mye lettere. Etter alle negative tanker som jeg har hatt sitter jeg nå av en eller annen grunn med en følelse av at alt vil ordne seg. Håper jeg har rett!

I skrulleland?

Jeg tror jeg er i DPO-land nå. Har vært mye forvirring denne syklusen. For det første har jeg hatt mye EL-smerter over lang tid, men EL-slim kun de siste dagene. Det tok lang tid før jeg fikk noe utslag på EL-tester, men søndag begynte den å bli litt sterkere. Samtidig hadde jeg et realt temphopp, som jeg sannsynligvis må skylde på to glass vin kvelden før. Har aldri fått utslag i temp av det før, men en gang må vel være den første.

Mandag droppet tempen igjen, og på kvelden fikk jeg endelig positiv EL-test. Samtidig hadde jeg så sterke EL-smerter at jeg måtte ta en Paracet.

Tirsdag gikk tempen opp igjen, men EL-testen var knall positiv både morgen og kveld. Hadde litt mindre EL-smerter, men ellers mange tegn på at EL fortsatt ikke var over.

I morges var det svakere strek på EL-testen og omtrent lik temp som i går. Så ut fra tempen så er jeg faktisk 2 DPO allerede. Men pga. EL-testene mine så er jeg litt usikker på når EL egentlig var. Ting er ikke helt etter normalen denne syklusen tydeligvis. Men om egget slapp så er jeg sikker på at det har hatt et stevnemøte med en liten soldat der inne. Så gjenstår det å se om kroppen min er klar for å ta imot det eller ikke. Kan jo hende den trenger litt mer tid. Lurer litt på om det er neste syklus det vil klaffe. Sannsynligvis fordi EL da eventuelt vil være rundt den tiden jeg ble gravid med Tredjegull.

Får bare vente og se..

Dagen for følelser

Dagen i går bød på flere overraskelser enn den jeg fikk under lunsjen.

På vei til hårklipp hos tanten til mannen stoppet vi på gravstedet for å tenne lys for englene våre. Var passe nedsnødd der, men etter at mannen hadde gravd frem graven så jeg fort at engelen som jeg satte ned i forbindelse med termindagen til Une var borte. Jeg vet at folk stjeler fra graver, men jeg håpte så inderlig at dette skulle få stå i fred. Det er selvfølgelig fortsatt et håp om at den ligger under snøen en plass, men vi fant den i alle fall ikke i umiddelbar nærhet. Det er ille om folk er så frekke at de går og tar noe fra en grav der de ser at det ligger barn, og til og med en ting som jeg har skrevet navn på. Som sagt, jeg vet at sånt skjer, men det føltes som et ekstra slag i trynet for meg i går. 

Et såpass hardt slag at jeg til og begynne med ikke la merke til at noe var annerledes med steinen. Og da jeg så det, var alt jeg kunne si til mannen: "Se på steinen, se på steinen!" Mannen så, la ikke merke til det jeg hadde oppdaget, forsto ingenting og sa bare "Ja..". "MEN SE PÅ STEINEN DA!!!"

For under Unes navn og dato sto plutselig Ivens navn og dato også!

Vi ante ikke at dette ble gjort engang. Mannen har snakket med begravelsesbyrået en gang, og da nevnte han at vi ville gravere inn navn om der var plass. Mer har vi ikke tenkt på det, regnet med at vi skulle få unna urnenedsettelsen først, og så se på det etterpå. Sist fikk vi beskjed om når de skulle hente steinen, nå har vi ikke hørt noenting. Og dette må ha skjedd fort, for vi så sporene etter dem som har satt den opp i snøen, og de var delvis nedsnødd. Her har det ikke snødd siden forrige helg, og da var det kun 4 uker siden vi mistet Iven.

Ble nesten litt rart, for jeg hadde begynt å tenke på å ikke gravere noe på steinen, men heller skrive navn og dato på en naturstein og legge den der. Og tenk om vi hadde ombestemt oss med navn..
Nå er i alle fall alt opp og avgjort for oss. Og det er greit, ble bare litt sjokk å se det svart på grått i går. Nå kjenner jeg at det skal bli godt å få lagt ned Iven ved siden av Une. Blir nok en stund til enda, siden det fortsatte er snø og frost i bakken. Mai ble nevnt av begravelsesbyrået. Det blir godt når dagen kommer, da er englene våre virkelig sammen!

Setback

I det siste så har det psykiske etter at vi mistet igjen gått veldig bra. Jeg har klart å legge det meste av det vonde litt bak meg og se fremover. Men i dag kom setbacket..

Var på bursdagslunsj sammen med en venninne som vet om at vi mistet i sommer, men ikke at jeg har vært gravid og mistet igjen. Midt i restauranten, og med to andre som jeg overhodet ikke kjenner ved bordet, presterer hun å spørre om vi har begynt å prøve igjen. Greit spørsmål om det hadde vært bare oss, men i den settingen ble det helt feil. Siden jeg ikke vil at noen skal vite at vi har mistet igjen så ble det stotring og roing om at vi har tatt en pause og bla bla, samtidig som situasjonen gjorde at jeg måtte fortelle de to andre ved bordet at vi mistet i sommer. Skikkelig ubehaglig. Så sier selvfølgelig venninnen min at noe sånt skjer ikke igjen, noe som resulterte i at jeg nesten knakk sammen. Klarte heldigvis å holde meg, men jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg etterpå gikk for å kjøpe to gravlys som vi skal sette på graven i dag. Fader heller, nå som det gikk så bra, så er jeg plutselig helt i ubalanse igjen pga. en persons nyskjerrighet/ufølsomhet. Hun er jo delvis unnskyldt i og med at jeg aldri fortalte henne at jeg var gravid igjen, men det var uansett ikke riktig tidspunkt å spørre om noe sånt.

På den positive siden overlot den samme venninnen sin snart ett år gamle sønn til meg da hun måtte gå ut en tur. Dermed ble det min jobb å kle på ham - og jeg kan konstantere at selv om det begynner å bli en stund siden mine småtroll var på den alderen, så har jeg ikke fullstendig mistet grepet enda. Der jeg satt med ham på fanget ble jeg enda mer bestemt på at dette skal vi få til! ASAP! Har i dag hatt EL-smerter, men bortsett fra det er det lite som tyder på snarlig EL. Håper fortsatt kroppen ikke klusser og at jeg verper til helga.

Endelig blødningsfri

Endelig ferdig med den lengste mensblødningen jeg kan huske å ha hatt!

Med unntak av 11 dager mellom blødningen etter MA'en og starten på TR har jeg blødd i litt over en måned, så det var godt å slippe og se rødt på papiret i dag.

Dristet meg til å ta en test for å se om all HCG var ute også. Forventet blenda, men jaggu var der en veldig svak strek. Kan ikke være mye igjen, men ble litt demotivert av at ikke alt er borte enda. Litt redd for at dette vil klusse til EL som jeg fortsatt håper vil komme neste helg, men det har kanskje ikke noe å si. Er sikkert borte om noen dager alikevel, så svak som streken var.

I går kveld og i dag har det forresten murret i eggstokkene, så jeg satser på en super-EL når den kommer!