Oh joy!

Jeg var forberedt på å gå med nervene i helspenn i noen dager til, men for ikke lenge siden ringte pappa. Han var jo inne til undersøkelser i går, og for en liten stund siden hadde han fått telefon fra sykehuset om at de ikke hadde funnet noen tegn på spredning! Herregud, så lettet jeg er nå! Hørte at han var det selv også, og er så glad for at han ringte meg med en gang. Endelig kom det positive jeg trengte. Ikke at prostatakreft er noe positivt, men med tanke på alternativet om det hadde vært spredning så er dette veldig, veldig positivt! Jeg er så glad, så glad akkurat nå!!!
Jeg fant faktisk frem igjen "Hemmeligheten" før i dag. Nå tror jeg jaggu jeg skal begynne å lese den igjen.

Og her jeg sitter og gleder meg går tankene mine til mammas kusine og fadderbarn som det ikke går så bra med. Hun har hatt brystkreft, og jeg fikk vite for noen uker siden at hun har fått tilbakefall. Mamma har ikke villet oppdatere meg på henne nå som jeg har gått og bekymret meg over pappa, men da jeg ringte henne med de gode nyhetene fikk jeg det siste derfra. Hun har fått full spredning til skjelettet (akkurat det jeg fryktet med pappa), og er veldig dårlig. Nå har jeg lest så mye om akkurat den typen kreft at jeg vet at prognosene på det er ganske dårlige. Ufattelig trist. Hun er bare i 40-årene, og har en tenåring og en 6-åring. For 15-20 år siden hadde broren hennes kreft og fikk egentlig beskjed om at han bare hadde noen måneder igjen å leve. Han holdt ut, og ble til slutt frisk etter at hun donerte beinmarg til ham. Nå er det hun som kjemper og kanskje må gi tapt. Så urettferdig og brutalt er det - kreftmonsteret.