Vanskelige dager

Nå har jeg slitsomme dager. Dette med pappa har virkelig vippet meg av pinnen. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, men det ligger der alikevel. Hvordan kan man ikke tenke på noe sånt?
Hadde ikke mannen min ringt ham forrige tirsdag, så hadde jeg fortsatt vært lykkelig uvitende. Han hadde nemlig ikke tenkt å si noe før han hadde fått svar på videre undersøkelser. Jeg skjønner hvorfor. Det hadde nesten vært bedre å slippe denne nervepirrende ventingen.

Jeg følte meg endelig så lett og positiv. Har sett flere ha god nytte av å lese boken "Hemmeligheten", og forrige tirsdag hadde jeg såvidt begynt å lese i den, klar for å bli enda mer positiv. Ironisk nok fikk jeg nyheten om pappas kreft midt i første kapittel. Boken har ikke vært rørt siden..

Jeg synes rett og slett vi har fått nok nå. Det sies at man ikke får mer enn man klarer å bære. Om resultatene av prøvene som pappa er inne for å ta i dag ikke er bra, så tror jeg at jeg har fått mye mer enn jeg orker. Jeg er redd for hva som vil skje da. For dette er utrolig vanskelig. Jeg har mistet tre ufødte barn det siste året. Jeg vil ikke miste pappaen min også! Alt det positive er borte, og alt det triste og negative kommer tilbake. Nok en gang så bare eksisterer jeg istedenfor å leve. Det er nok nå!

Hvorfor skjer alt dette nå? Hva har skjedd med livet mitt? Alt så så lyst ut da vi startet å prøve på sistemann sensommeren 2009. Nå er det meste kaos. Hver gang jeg reiser meg får jeg et nytt slag i trynet. Jeg orker det ikke mer. Nå må det for en gangs skyld skje positive ting.

Jeg føler meg rett og slett som en tragisk figur. Jeg har sett andre få slag etter slag før. Nå er det min tur. Og jeg er ikke typen som liker at folk synes synd på meg. Jeg vil ikke være den triste og tragiske. Derfor deler jeg svært lite av sånne ting med mennesker rundt meg. Derfor vet ytterst få at jeg har vært gravid igjen og mistet igjen. Derfor vet kun en håndfull mennesker hva jeg går gjennom akkurat nå. Jeg vil ikke være den personen jeg føler meg som akkurat nå. Jeg vil være glad igjen! Isteden går jeg rundt med nervene utenpå kroppen, full av katastrofetanker. Til helgen kommer svarene. Jeg ønsker så inderlig at det blir gode nyheter, at det "bare" er prostatakreft. Jeg frykter det motsatte.

I dag kom forøvrig TR med full kraft. Og akkurat det er helt greit. Var faktisk godt å begynne på ny syklus. Det var tross alt første ordentlige pp etter vi mistet Lille Håp. I dag er det nøyaktig to måneder siden jeg var inne på sykehuset. Kroppen trenger nok litt tid akkurat som sist. Og kanskje er vi så heldige at vi får svarene fra obduksjonen i løpet av denne måneden. Hadde vært greit å ha det i orden. Dessuten har jeg av en eller annen grunn en veldig god følelse for denne nye pp'en. Kanskje fordi jeg er sikker på at noe streifet innom men ikke klarte å feste seg denne gangen. Kanskje fordi jeg har blitt gravid i april to ganger tidligere. Kanskje er det lykkemåneden? Jeg har fortsatt troen på at det ikke tar så lang tid å bli gravid igjen. Får bare håpe at resultatene til pappa er så gode at jeg ikke trenger å tenke på prøvepause.

Dette blir en lang uke..