Kontraster og hjerteplaster

På denne dagen for 6 år siden kom en vakker, bitteliten jente stille til verden. Bare et halvt år etter vi hadde opplevd tragedien å miste et barn i svangerskapet, et godt stykke på vei, skjedde det for andre gang. Tredje om man regner med spontanaborten i uke 7 som skjedde før det igjen, men det gjør jeg nesten ikke lenger. Men for seks år siden sto jeg midt i det som må ha vært min mørkeste tid. Jeg fattet det nesten ikke, at lynet kunne slå ned på samme plass to ganger. Så hardt og brutalt. Men det kunne altså det, og jeg skulle etterhvert finne ut at det kunne slå ned mye mer enn to ganger også. Ønsket om et tredje barn var så stort, sorgen var nesten ikke til å bære.

I dag, 6 år senere, feires dobbeltbursdag her i huset. Vi feirer storebror som ble 11 år første nyttårsdag, og vi feirer lillebror som fylte 3 rett før jul. For en lykke å kunne gjøre nettopp det. Samle familien og feire livet. Feire de to guttene våre. At vi de siste årene har kunnet feire denne dobbeltbursdagen er jo ingen selvfølge. Men den lille Mirakelgutten vår kom til slutt! Alle disse årene med smerte og tårer, det var ham vi holdt ut for. Det var ham vi ventet på, han som skulle komme og gjøre familien vår komplett. Han som skulle komme og gjøre meg hel igjen, lime sammen alle de knuste bitene i hjertet mitt. Mitt hjerteplaster.

Jeg så det ikke da, men jeg ser det nå. At det var en mening med alt det vonde vi gikk gjennom. Lykken over å endelig lykkes etter all den sorgen var og er ubeskrivelig. Mirakelgutten har bragt så mye lys og glede inn i familien vår, han smelter både store og små. Jeg setter så enormt mye mer pris på de små tingene i livet nå, ja de store også. Jeg tar ingenting for gitt, jeg vet hvor skjørt livet er. Jeg elsker høyere. Jeg er sterkere.

Og de som vi mistet er alltid med oss. De er der i alt vi gjør. Det er rart å tenke på at vi også hadde feiret dobbeltbursdag om Une, den første vi mistet i andre trimester, hadde fått leve. Med termin 2. januar hadde det nok blitt desemberbursdag der også, akkurat som med lillebror. Vi hadde hatt en førsteklassing nå, tenk det! Eller om Iven-jenta hadde fått leve, 6-åring til sommeren og skolejente til høsten. Og det ferskeste minnet, lillesøster Saga. Hun som vi mistet for litt over 1 år siden. Hun som skulle fylt 1 år til sommeren. Jeg glemmer ikke. Det er mange datoer og merkedager etterhvert, men de er rett og slett brent inn i hukommelsen min. Disse små er også en del av meg, de savnes og elskes selv om vi til slutt nådde målet. Sånn vil det alltid være. Mirakelgutten limte sammen hjertet, men arrene vil alltid være der.

De siste månedene har jeg bært alle barna mine med meg på ryggen. De tre vi har hos oss som Bluebonnets og de ni i himmelen som Forglem-meg-ei. Alltid hos meg!

15. Oktober - Pregnancy and infant loss awareness day

Fire år

Det er en varm sommerkveld, og jeg ligger i senga med en liten myk og varm kropp ved siden av meg. Hjertet hans slår jevnt og trutt, pusten er rolig. Innimellom sukker han tilfreds mens han svelger unna melk, halvveis i drømmeland. Min fullkomne, vidunderlige babygutt.

I kveld vandrer tankene stadig fire år tilbake. Til en annen tid. Andre følelser. 

Den morgenen lå jeg i den samme senga, jeg holdt meg fast som godt jeg kunne mens riene raste gjennom kroppen. Samme kveld lå jeg igjen i den samme senga, med en bunnløs sorg som rev og slet i meg. Tom og alene. Det lille livet som hadde vært i magen min var brutalt revet bort fra meg. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å reise meg igjen. Aldri puste uten smerte. Aldri le eller føle glede igjen. Alt var bare vondt.

Mye har skjedd siden den gang. Mer smerte, flere tap. Men jeg har også blitt uendelig mye sterkere, og har til slutt fått oppleve den største glede i vår lille mirakelgutt. Som jeg nyter hvert øyeblikk med ham! Hadde det ikke vært for de tapene vi har lidd, hadde vi ikke hatt ham i dag. Men alikevel må jeg lure på hvem de vi har mistet ville ha vært. De er fortsatt så veldig tilstede i bevissthet og hjerte. De er en del av meg som resten av familien. Fortsatt like elsket og savnet.

I dag er merkedagen til Une. Den er litt annerledes i år. Lillebror er her, og tilfører glede enten man vil eller ei. Men dagen er fortsatt spesiell. Tankene er mange. Av en eller annen grunn ligger nervene litt utenpå kroppen i dag. På stranda er jeg litt ekstra hønemor. Tankene er mange. Minnene strømmer på. Hvem hadde du vært, lille venn? 3 1/2 skulle du ha vært nå. Du skulle ha plasket i vannet med storebror og storesøster. Kost deg i sommervarmen. Om bare du hadde kommet til oss.

På lørdag kommer enda en merkedag. Termindatoen til Iven. En liten jente skulle ha feiret sin tredje bursdag i disse dager. Sånn ble det ikke.

Men de er her alikevel. I hjertet, i sjelen. I lillebrors øyne og pust. I lillebrors trillende latter. I kveld klemmer jeg ham ekstra tett inntil meg, og håper våre dyrebare engler kjenner kjærligheten fra en mamma som aldri vil stoppe å savne dem.

Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day

I dag, 15. oktober, markeres Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day flere steder i verden. Siden 2010 har jeg vært med og tent lys på denne dagen, lys for mine egne og andres små engler som aldri fikk muligheten til å vokse opp.
Det er dessverre fortsatt alt for mye tabu knyttet til det å miste et barn under svangerskap eller etter fødsel. Mange tier og sørger i stillhet, av ulike grunner.

Utenom blogg og forumverdenen, hvor jeg kan være relativt anonym, har jeg ikke vært veldig åpen om det vi har vært gjennom de siste 4 årene. Det har vært min stille sorg som kun et fåtall har visst om. Av flere grunner egentlig. Jeg har vært sårbar, redd for å bli henne som får "stakkars-deg-blikkene". Redd for å bli oppfattet som svak. Redd for å ikke møte forståelse. Rett og slett redd for å være åpen om noe som man absolutt ikke bør skamme seg over.
Så alt for mange opplever denne tragedien, og jeg har sett opp til dem som tør å stå frem og si at dette skjedde dem. Jeg har alltid visst at en dag, når tiden var inne, skulle også jeg slutte å skjule meg og heller dele med omverden.

I dag var dagen. En over 4 år lang prosess er over, og jeg står frem med hevet hode og stolthet over mine små engler og sier at jeg er en av dem som har mistet det mest dyrebare. I dag la jeg ut denne meldingen til alle mine venner på Facebook:

Ikke den aller største avsløringen kanskje, men et stort skritt for meg. Jeg er ferdig med å tie. Om dette lille innlegget har fått bare en person der ute til å tenke "jeg er ikke alene", så har det vært verdt det.

Det føles godt å rette fokus mot de elskede små som vi ikke fikk bli kjent med i dag. De siste månedene har den i magen tatt det meste av fokuset, det har bare måttet bli slik. Ofte har jeg kjent på dårlig samvittighet over dette, og nesten vært redd for at våre små engler skal bli glemt. Og noen av dem som vet glemmer det sikkert også. Nå som det endelig ser ut til å gå bra, forventes det kanskje at vi skal glemme det også. Men det gjør vi selvfølgelig ikke. Aldri!

Jeg er takknemlig for de ukene og månedene jeg fikk bære på de små som aldri kom. Det er så ufattelig sant at små føtter setter dype spor. Ja, kanskje de aller dypeste. Jeg er forandret for alltid, og det kan jeg takke englene våre for. De har også banet vei for Mirakelet i magen. Mirakelet er ingen erstatning for dem vi har mistet, de vil alltid mangle, og dem vil jeg alltid savne og sørge over. De er med meg i hjertet mitt, til enhver tid. Som sagt så mange ganger før, alltid elsket - aldri glemt!♥

Et lite stemningsbilde fra lystenning på gravstedet hvor Une og Iven ligger

15. oktober

 

Serenity

Da er toårsdagen til Une over, og som vanlig gikk den for seg i stillhet. Det gjør fortsatt veldig vondt at ingen gidder å bry seg med å huske, det hadde kostet så lite å bare merke seg datoen og kanskje sende en liten melding. Mamma gjorde det - kostet henne veldig lite og betydde enormt mye for meg. Men sånn er det. Termindatoen til Iven er i morgen, men den forventer jeg ikke at noen skal huske. Den er kanskje litt mer min. For hvem går vel rundt og husker termindatoer som ikke ble, foruten mammaer og kanskje pappaer? Når morgendagen er over er vi ferdige med såre datoer for denne gang. Ikke at det blir mindre vondt av den grunn, jeg var like trist i går som jeg var 23. juli. Men jeg vet at det nok en gang vil blekne etterhvert, når dagene kommer på avstand og tankene gir seg litt.

Men nå var det ikke meningen at dagens innlegg skulle bli nok et trist et. Jeg ville egentlig heller dele noe godt. Jeg hadde nemlig et øyeblikk på ferien som overveldet meg helt. I Ayia Napa ligger nemlig et gammelt kloster. Nå er jeg ikke en veldig religiøs person på noen måte, men allerede da vi var der i fjor hadde jeg lyst å gå og se på dette klosteret. Den gangen fant vi det aldri, noe som i seg selv er ganske utrolig siden det ligger så og si midt i sentrum. Men neida, vi fant et lite kapell nede ved havna, som forsåvidt også er veldig fint, hvor vi gikk inn flere ganger for å finne ro og tenne lys for englene våre. Det har faktisk blitt en av mine favorittplasser, og vi var innom et par ganger i år også.

Men da vi mens vi gikk rundt og ventet på et fastboende vennepar som vi skulle spise middag sammen med regelrett dumpet inn i klosteret opplevde jeg en følelse jeg aldri har hatt før. Det øyeblikket vi gikk gjennom porten var det som om noe slo mot meg og jeg følte plutselig en ro i hele kroppen. Jeg vandret rundt der inne og var helt overveldet av hvor vakkert og rolig det var. Og da vi gikk inn i kapellet for å tenne lys måtte jeg stoppe rett innenfor døren for å få igjen pusten. Stemningen, lukten og følelsen kan ikke beskrives. Jeg følte nesten et slags nærvær av noe eller noen der inne. Jeg er ikke lettrørt, men der inne fikk jeg absolutt tårer i øynene, både første gangen vi var der og de andre gangene vi kom dit etterpå. Ja, for jeg måtte tilbake opptil flere ganger. Klosteret ble noe helt spesielt for meg, og vil nok være en av de første plassene jeg besøker også neste gang vi drar til Kypros.

Bilder kan virkelig ikke beskrive hvor fint det faktisk er der, og kan absolutt ikke få frem stemningen, men jeg må dele noen alikevel. Klosteret ligger forøvrig rett ved den berømte, eller beryktede, partygata i Ayia Napa (en gate vi heller ikke fant i fjor), og er virkelig en rolig oase midt i sentrum.

600 år gammelt tre ved inngangen

Kapellet

Fra utsiden

Tre hus

I gata vår ligger det tre hus på rekke og rad. I to av dem bor lykken. Nederst bor sorgen. Den stille sorgen. Den usynlige sorgen. Det ble ekstra synlig i går, da det ene huset fikk hjem sin nyfødte tredjemann, mor vagget høygravid rundt i det andre huset, og i det tredje huset fikk jeg nok en gang mensen..

Jeg klarte meg bra lenge. Jeg klarte meg bra da stolte storesøsken kom og ringte på og sa at babyen var født. Dette går fint!
Da jeg så dem komme hjem fra sykehuset i går med den lille trygt i bilstolen, tok jeg en dyp pust og en kopp kaffe og satte meg ut i hagen. Jeg klarer dette!
Da bestemoren kom og ringte på for å be storesøsknene som var på besøk hos oss komme og ønske babyen vekommen hjem, smilte jeg og syntes det var riktig så hyggelig. Hyggelig var det også at våre to fikk komme inn til dem rett etterpå for å se babyen de også. Hadde litt lyst selv jeg, men ville ikke trenge meg på sånn rett etter at de hadde kommet hjem.

Men da Snuppa ved middagsbordet satte øynene i meg med et inderlig blikk og fortalte at hun så gjerne ville bli storesøster hun også, kjente jeg at muren begynte å slå sprekker. Etter det hadde jeg mest lyst til å være for meg selv, kanskje gråte en liten skvett for de små som jeg savner så sårt. Gråte litt fordi jeg vet at Snuppa allerede er storesøster, til små engler. Det kan jeg jo ikke si til henne..
Men med huset fullt av nybakte storesøsken og egne barn er det ikke lett å gjemme seg vekk. Så masken forble på. Det er den delvis enda. Men kloen om hjertet er der.

Tre år har gått siden jakten startet. Og nå nærmer det seg 2-årsdagen for starten av marerittet. Fredag er det nøyaktig 2 år siden jeg sist var tvers igjennom lykkelig. Jeg var inne i min syttende uke, jeg hadde en søt liten kul på magen, det var sommer og en lenge planlagt Spaniatur var dager unna. Og etter den lokket ordinær ultralyd og halvveismerket. Dagen etter skulle jeg bare på en rutinekontroll hos legen før ferien, men ingenting ved den timen ble rutine. To dager etter var jeg på sykehuset og fødte en perfekt men livløs liten skapning. Verdens vakreste Une. Etter det har sorgen bodd her. Ja, nå er det ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Langt ifra. Livet har fått en ny type normalitet. Rett etter det skjedde trodde jeg aldri at det var mulig å leve normalt igjen. Trodde aldri at jeg skulle kjenne glede mer. Eller le mer. Men så gjør man det etterhvert alikevel. Man reiser seg fra slagene og smiler nok en gang til verden. Kanskje ikke like blendende som før, men man smiler likefullt. Men hjertet blir aldri det samme. Der er arrene. Usynlige, men veldig merkbare. Og innimellom verker de som nå. Innimellom kan man ta og føle på savnet. Og nå er vi midt inne i den tiden der det kjennes tydeligst. Vi har toårsdagen 23. juli. Så har vi termindatoen til den fine Iven-jenta vår 26. juli. Og litt i skyggen av det så vet jeg at jeg i løpet av de neste 3-4 ukene skulle ha kommet hjem fra sykehuset sånn som naboene gjorde i går.

Mitt mareritt startet for to år siden. I fjor på samme tid var hele Norge i sjokk og sorg, manges mareritt startet da. I år og kanskje hvert år fremover vil det markeres. Det er litt rart det der, at det er rett oppi mine egne vonde dager. I fjor fant jeg selv trøst i mange av minnemarkeringene og sangene. Kanskje vil jeg finne en slags trøst i det i år også. Eller kanskje vil det rippe opp mer enn nødvendig.

Jeg kjenner veldig på det at jeg skulle ønske noen husket oss også. Ja, ikke at det vi har opplevd kan måle seg med det som skjedde i fjor. Men jeg skulle så inderlig ønske at våre små ikke ble glemt. Det hadde gjort så godt om de bare ble nevnt, ikke dyttet bort sånn som familiene våre gjør. Jeg tror faktisk ikke noen av våre nærmeste engang husker at det er nå det har gått to år, til tross for at både navn og datoer står tydelig på en gravsten i byen. Men det er vel stort sett bare vi som drar dit også. Svigers drar dit noen få ganger i året for å plante etc. På sin måte. Og det må jo være greit, for det er tross alt svigerfar sin familiegrav og han som betaler på den. Jeg føler nesten at jeg gjør noe galt når jeg setter ned blomster der, for det er jo ikke min plass. Men barna mine ligger der! En dag skal vi ta over den graven, og da skal englene mine få en skikkelig liten hage. For vi glemmer ikke! Vi slutter aldri å savne! Vi slutter aldri å elske! ♥

Une ♥

 

Iven-jenta vår ♥

Jeg er her enda..

Nå har det vært lang bloggtørke her. Livet går sin gang og sommeren så langt har vært travel.
Startet jo med 3 uker på Kypros i juni, en tur jeg tenker å komme tilbake til i et annet innlegg. Det  var i alle fall tre herlige uker med sol, varme, strandliv, opplevelser og familietid. Gjorde virkelig godt! Kan trygt si at vi har funnet vårt ferieparadis, andre gangen vi var der nå og vi skal definitivt tilbake så snart vi har mulighet!

Et par dager etter vi kom hjem var det klart for mer hygge da pappa, stemor og søster kom på besøk. De bor i USA, og pga. diverse årsaker hadde vi ikke sett dem siden vi giftet oss for 5 år siden. Var fantastisk godt å se dem igjen, og ekstra spesielt med tanke på at pappa i fjor var gjennom en kamp mot prostatakreft, som han foreløpig ser ut til å ha vunnet. Å endelig kunne klemme ham etter all frykten og angsten for å miste ham var veldig, veldig godt. En gang pappajente, alltid pappajente..
Stemoren min har ikke alltid vært like hyggelig verken mot ham eller meg, men det både gledet og overrasket å se at det hadde snudd. Vi hadde noen virkelig hyggelige dager sammen, og det var veldig trist da de måtte dra.

Vi har lenge snakket om å dra til USA og besøke dem, det er tross alt 7 år siden sist. Mannen er veldig giret på USA, mens jeg har vært mer tilbakeholden. Jeg har bodd der, så det er ikke akkurat så spennende å reise dit. Flyturen er lang, spesielt med små barn. Og tanken på å være hos familien min der har heller ikke vært så fristende, sist var stemoren min et skikkelig troll. Nå er jeg mye mer positivt innstilt, og vi begynner så smått å planlegge 3-4 uker der borte neste sommer. En del av meg har selvfølgelig heller lyst å ligge på stranda i Kypros også neste sommer. Men det er på tide nå. Kypros forsvinner ikke. Nå må ungene få se hvor morfar bor. Nå har de endelig fått et skikkelig forhold til den amerikanske familien sin. De er ikke lenger bare noen de hører om, noen som sender gaver til jul, bursdag og andre anledninger. I motsetning til sist de møttes da barna var 1 1/2 år og 2 måneder, så husker de nå. De er virkelige for dem. De storkoste seg med å ha dem på besøk, og savner dem allerede. Ja, det gjør jeg også. Så vi må bare få ut finger'n og dra over dammen!

Sånn ellers så går livet sin vante gang. Sommerferien er jo over for vår del, nå er det bare jobbing og regnvær. Poden har siste dag i barnehagen i morgen - om en måneds tid er han skolegutt. Barneparken til Snuppa er nå ubønnhørlig stengt. Litt vemodig, men vi var på besøk i den nye barnehagen hennes for noen dager siden, og hun stortrivdes fra første stund. Blir en ny og litt mer hektisk hverdag for oss fra høsten av, men det skal nok gå bra det også.

Bryllupsdag har vi forøvrig også feiret siden sist. 5 år, en liten milepæl! Mannen hadde nattevakthelg den helgen, så jeg var innstilt på at dagen ville forbigå i stillhet. Men der tok jeg feil. Han hadde til tross for at svigers skulle reise på ferie den natten, ordnet det så de passet ungene noen timer så vi kunne gå ut og spise romantisk middag på den samme restauranten som vi hadde vår første date. Eller date og date. Første måltid sammen i alle fall. I tillegg fikk jeg en flott ring. Men det som virkelig fikk frem tårene i øynene mine var det å få 5 røde roser på døra sammen med et kjempefint kort. Skal ikke alltid så mye til..
Snilleste mannen i verden! ♥

I går hadde vi også en veldig hyggelig dag, da vi traff ferierende venner fra Sunnmøre på Tusenfryd. Veldig koselig å se venner derfra her nede også. Gjør litt opp for at det sannsynligvis ikke blir noen tur oppover dit for oss nå i sommer.

Livet er egentlig veldig greit om dagen, til tross for at det nærmer seg toårsdagen for starten av marerittet for oss. 23. juli er det 2 år siden vi mistet Une, og 26. juli skulle ha vært terminen til Iven et år senere. Enn så lenge så går det bra. Jeg har lært meg å leve med det, noe som var utenkelig for bare noen måneder siden. Tiden leger vel alle sår, selv om arrene forblir. Tenker også veldig lite på at jeg skulle ha vært relativt høygravid nå, den siste terminen min var jo i begynnelsen av august. Så lite tenker jeg på det at jeg ikke husker datoen lenger en gang. Innimellom er det litt rart å se naboene som er der jeg skulle ha vært. Den ene har termin om få dager, den andre i september. Men det gjør meg ikke så mye lenger. Jeg har ikke så mye med dem å gjøre, men snakker med dem akkurat som før. Unngår dem ikke som jeg gjorde i begynnelsen, trangen til å flykte er borte.

Svigerinnen min hadde spurt henne som har termin nå om hvordan hun pleier å føde i forhold til termin, bare for å gi meg en heads up. Hun tenker visst fælt på hvordan dette er for meg, og ble overrasket da jeg sa at det ikke gjør meg noe særlig lenger.
Jeg ble overrasket da hun kalte meg sterk. Sterk?? Jeg???
Vet ikke det. Man lærer seg bare å leve med ting som de er. Man lærer å blokkere ut en del ting. Det er som det er og blir som det blir. Alt ordner seg!

Dårlige nyheter

Ikke nok med at både jeg og snuppa har vært slått ut av sykdom den siste uka, i går fikk jeg en foruroligende telefon fra gyn. Hun ringte for å fortelle at hun hadde fått svar på de fleste resultatene. Det eneste unormale som var funnet var at morkaken etter MA'en i juni viste tegn til genfeil. GENFEIL!??!
Det var liksom den ene tingen jeg var nesten sikker på at det ikke var, siden vi jo har fått to friske barn. Selv leger har sagt at det har vært svært lite sannsynlig. Men nå virker det altså som om det kan være noe sånt alikevel. Gyn. hadde konferert med en professor på avdeling for medisinsk genetikk, og han mente det var grunn for videre undersøkelser. Derfor ringte hun for å fortelle at hun ville sende henvisning dit, og hun ville ikke vente til vi skal til henne 15. november. Akkurat det var jo hyggelig, at hun handler fort.

Men nå sitter jeg igjen med masse spørsmål. Hun sa at det kunne se ut som en genfeil som slår ut i enkelte svangerskap siden vi har fått to barn, men jeg synes det er foruroligende at det da har slått ut i alle de siste. Også synes jeg det er rart at de ikke fant tegn til noe etter morkakeundersøkelse og obduksjon av Iven. Både hun og morkaken var jo mye større enn denne siste. Men kanskje testet de ikke for sånt da? Om så er tilfelle så er det veldig dårlig!

Og hva nå? Genfeil kan man ikke akkurat gjøre noe med. Så da blir det vel et enda større sjansespill enn før. Virkelig enten eller. Kanskje er vi så heldige at alt klaffer, kanskje ikke. Ting vil nok bli mye klarere etter vi har vært på genetisk avdeling, men akkurat nå er det kaos. Og skummelt. Det føles nesten som kroken på døren, samtidig som jeg vet at vi har klart det før. Kanskje gir det oss bedre odds tross alt?
Midt oppi dette så hadde vi jo begynt å prøve litt igjen, og i går ble også EL-testen positiv. Siden vi allerede har begynt så fortsetter vi i alle fall denne syklusen, så ser vi. Kanskje er det når det ser mørkest ut at det klaffer? Man kan jo håpe..
Men med tanke på all medisinen jeg har fått for mellomøre - og halsbetennelse så er det vel et mirakel i seg selv om det klaffer nå.

Og om det er sånn at det er en genfeil inni bildet, så er de to barna vi har enda større mirakler enn jeg trodde. Ikke bare kom de helt uventet, men de har jaggu trosset mye større hinder enn p-piller. Så heldige vi er som har fått dem! Tenk om vi hadde fått denne beskjeden og ikke hatt barn. Det hadde knust meg.

En annen ting om det er snakk om genfeil, er at det ikke er kroppen min som har sviktet friske barn sånn som jeg har trodd. Da har de som vi har mistet virkelig ikke hatt en mulighet. På en måte blir det da lettere å bære at det gikk som det gikk. Jeg fikk ha dem inni meg en liten stund, se dem leve og sprelle på en skjerm, glede meg over dem og drømme en stakket stund. Så får jeg heller leve med savnet og tomrommet som kom etterpå. Og to av dem vet jeg til og med hvor er. Jeg kan besøke dem. Jeg har beviset for at de har eksistert og blitt elsket på en gravstein. Så får skjebnen bestemme om det blir en lillebrøster for dem og de to gulla våre etterhvert. Jeg har jo sett eksempler på at det ordner seg til slutt..

Tenn lys!

I dag markerer jeg for andre gang Pregnancy and Infant Loss Remebrance Day. Dette er en internasjonal dag som blir markert 15. oktober hvert år for å fremme støtte, utdanning og oppmerksomhet for dem som har opplevd å miste et barn enten før, under eller etter fødsel. Jeg skal innrømme at før jeg mistet selv så hadde jeg aldri hørt om denne dagen, men jeg synes det er et veldig fint initiativ. Det er alt for mye stillhet og tabu rundt det å miste et barn!

Nå er jeg ikke den som er mest åpen om dette selv, IRL er det veldig få som vet hvilken smerte jeg bærer på. Men det er enda ganske ferskt, og jeg er ikke klar for at hele verden skal vite. Jeg vil ikke være den som andre synes synd på. Jeg vil ikke være den som man trår varsomt rundt. Men en dag, når smerten er mindre, når sårene har blitt til arr, da skal også våre englebarn frem i lyset.

Inntil den dagen nøyer jeg meg med å tenne lys for våre og alle andre englebarn kl. 19:00 i kveld, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme!

♥ Une ♥ Iven ♥ Lille bokseren ♥
Dere vil alltid være høyt elsket og aldri glemt!

1 år senere

I dag er det ett år siden vårt helvetesår begynte. Eller, strengt tatt begynte marerittet da legen ikke fant hjertelyd og vi etterhvert fikk beskjed om at Unes hjerte hadde sluttet å slå den 21. juli i fjor. I dag er det 1 år siden vi så og følte vår lille engel for første og siste gang. Tunge dager dette, og tanken på at vi skulle fått en liten jente i disse dager, eller at jeg i alle fall skulle vært 17 uker på vei, gjør det ikke lettere.

Og oppi det hele skjer den store tragedien som har rammet Norge nå. Vi var selv på vei inn mot sentrum da vi fikk nyheten i går. Hadde jeg vært litt kjappere hadde vi vært nesten midt oppi det som skjedde i Oslo. Skremmende. Mine tanker går til alle som er rammet av denne tragedien!

I kveld tennes flere lys i vinduene hos oss. Et for Une, et for Iven, et for vår siste engel og to for ofrene i Oslo og på Utøya. Kjenner jeg er ganske klar for å bli ferdig med juli nå..

Forøvrig dukket mensen opp i går. Så slipper jeg i alle fall å tenke på det oppi alt det andre.

Mye i hjerte og hode

Jeg har ikke mye overskudd til blogging om dagen, har mer enn nok med følelsene som raser i meg. Jeg har dager der jeg har ekstra energi og fungerer normalt, men jeg har også dager da bare det å tenke på hva vi skal ha til middag er bortimot uoverkommelig. I går kom mamma på besøk, og hun har gått en tur med ungene nå, så da kan jeg ta meg litt tid til å prøve og sortere tanker.

Eller, de trengs nok ikke å sorteres så mye, men det er alikevel godt å få dem litt ut. Jeg vet hvor skoen trykker. Selvfølgelig er det en kombinasjon av mange ting, men det som "slår meg ut" er ikke det faktum at vi mistet igjen for snart 4 uker siden, ikke det faktum at jeg må vente på utredning og ikke aner hva som kommer til å skje fremover, ikke det faktum at det på lørdag er 1 år siden bittelille Une kom stille til verden. Nei, det som tynger aller mest er det faktum at om 8 dager skulle jeg hatt termin med Iven. I disse dager skulle jeg ha gått stor og tung og ventet. Eller kanskje hadde hun allerede kommet. Vi skulle snart hatt en helt ny og nydelig jente i armene våre. Ungene skulle hatt en lillesøster. Det er det tyngste. Det gnager i meg og gjør konstant vondt. Jeg savner henne, savner henne med kropp og sjel. Alt jeg har er minnet om en bitteliten skapning, lik sin bror, helt perfekt med små hender, fingre, føtter og tær. Denne sommeren skulle vært så veldig, veldig annerledes. Isteden er det sommeren fra helvete part II.

I forbindelse med at jeg skulle hatt termin sliter jeg også med handlingene til svigerfamilien. Det har jo vært mye rart der etter at vi begynte jakten på sistemann, og jeg har fått mange slag i trynet. Akkurat nå har alle reist til syden. Og det er forsåvidt greit. Vi ville uansett feriere for oss selv i år, og skal selv på sydenferie om 4 uker. Så følelsene mine bunner ikke i misunnelse. Det som plager meg, det som gjør skikkelig vondt, er at denne ferien ble bestilt da jeg fortsatt var gravid og hadde termin i slutten av juli. Med andre ord valgte alle sammen å heller reise til sol og varme enn å være tilstede når den lille jenta vår skulle komme til verden. Det sårer. Det svir! Mannen nevnte det for faren sin etter at vi mistet nå sist, at vi syntes akkurat dette var vanskelig. Jeg tror faktisk han skjønte det, og jeg tror på at han var overbevist om at de skulle være hjemme i tide til fødselen. Iven lå jo hele tiden en uke bak i størrelse, og på siste UL ble termin regnet ut til 2. august. Jeg holdt meg vel og merke hele tiden til EL-termin siden jeg var bombesikker på den, men august ble nevnt for svigers, og svigerfar tenkte at om de bestilte bare 10 dagers ferie og kom hjem 27. juli, så ville de være her når det skjedde. En middelaldrene mann kan nok unnskyldes for at han ikke tenkte over at barn ikke nødvendigvis kommer på termin, og spesielt ikke mine. ;-)
Jeg stusser litt mer på at svigermor ikke tenkte over det. Men sånn er det..

Søteren til mannen med familie hev seg også på denne turen, men jeg har hele tiden trodd at de bestilte etter vi mistet. Så da vi satt og snakket sammen her om dagen og det av en eller annen grunn kom opp, ble jeg overrasket over at hun fortalte at de også hadde bestilt mens jeg var gravid. Ble så paff at jeg ikke klarte å si noe engang. For der satt hun og fortalte meg dette, og fortalte meg at hun hadde sagt til faren at hun trodde jeg hadde termin før, men alikevel har de til og med for sikkerhets skyld bestilt seg 14 dager. Noe som vil si at selv om hun trodde terminen var før 2. august, så bestemte de seg alikevel for å være borte helt til 31. juli. Og alikevel mente visst også hun at de skulle være hjemme før jeg fødte, for de hadde snakket om hvor viktig det var å ikke gå glipp av det. OK? Igjen så kommer jo alle barn på eller etter termin. Det vet da alle. Spesielt de som har vært gravide for senest 6 år siden selv. Og i og med at mine er født 12 og 5 dager før termin, så hadde jeg sannsynligvis gått en uke eller to over.. Jadda!
Jeg blir grenseløst irritert og såret over denne tankeløsheten. Og jeg føler at vår lille jente ikke var verdt å være hjemme for. Sannsynligvis hadde ingen møtt henne før etter en uke.

Nå ble det jo ikke sånn, sånn sett hadde de "flaks". Men det gjør faktisk ikke mindre vondt for det. Det er faktisk ikke engang på mannens eller mine vegne jeg har vondt, det er for henne. Var hun ikke verdt å være der for bare fordi hun skulle komme midt på sommeren?
Når det er sagt så har svigerinnen min hatt termin med begge sine på sommeren, og da var det ikke snakk om å være borte i tiden rundt termin. Men kanskje var ikke vårt barn like viktig, det var jo tross alt tredje barnet. Men da er det kanskje på tide å slutte og snakke om hvor viktig familie er og hvordan man alltid skal være der for hverandre. For det er jaggu ikke det jeg har erfart det siste året!

Føler meg nesten dum som føler sånn. Og enda dummere som skriver det offentlig. Jeg kan nok oppfattes som en bitter bitch, og gudene vet at jeg føler meg sånn også innimellom. Men det sårer virkelig. Og det er noe jeg ikke hadde funnet på å gjøre. Om jeg skulle få et barnebarn eller et tantebarn, så hadde jeg sørget for å være i nærheten så jeg kunne troppe opp på sykehuset så fort som mulig. Men men..

At jeg sliter med dette sliter selvfølgelig også på forholdet mellom mannen og meg. Jeg prøver virkelig hardt å la det gå, og jeg klarte det ganske bra frem til jeg fikk det slaget i trynet av svigerinnen min. Jeg har prøvd å være som normalt med svigers, å late som ingenting. Og jeg godtok svigerfars forklaring på dette. Men dette ekstra som kom opp nå, det dro det hele opp igjen. Hadde de bare bestilt denne ferien etter jeg mistet, da hadde jeg ikke reagert engang. Men på denne måten. Jeg føler meg litt sviktet av de som egentlig skal være blant de nærmeste. Og de skjønner ikke hva de har gjort engang - hvor vondt det gjør.

Rett før jeg fikk den siste overraskelsen, hadde jeg faktisk begynt å åpne meg litt for svigerinnen min. For jeg har ikke villet snakke med noen om det som har skjedd, dette siste er det jo også bare familien som vet. Men plutselig, uten at jeg planla det, begynte ting å dette ut. Jeg følte for å dele det med noen, og det føltes trygt med henne. Nå føler jeg meg litt dum som gjorde det. Som prøvde å forklare hvor vanskelig jeg og vi har det om dagen. Det er rett og slett litt vanskelig å stole på svigerfamilien. Og det er trist, for frem til jeg ble gravid i fjor så hadde vi et veldig OK forhold. De var familien jeg alltid ønsket meg når det stormet som verst i barndommen min. Den sammensveisede typen. Det har slått sprekker gitt. Og min familie ser plutselig ikke så ille ut alikevel. For om jeg hadde vært fødeklar nå, så er det moren min som hadde vært her, selv om det i hennes tilfelle betyr en 10 timers bussreise. Og faren min planla frem til kreften dukket opp å komme fra USA rett etter fødselen. Man kan si mye om mine foreldre, men etter dette har jeg fått fornyet tillit og respekt for dem. Så kom da altså noe godt ut av situasjonen også. ;-)

Når det gjelder mannen og meg så jobber vi oss gjennom det. Vi har gode dager og dårlige dager. Vi kjemper og kommer til å komme oss gjennom dette også. Men det er tungt når man føler at alt rakner. Vi takler ikke ting like godt denne gangen, kanskje mye på grunn av det som har skjedd i forhold til familien hans også. Det er mye å bearbeide. Men vi vet også at vi kommer sterkere ut på den andre siden.
For 3 uker siden hadde vi en fin Sverigetur sammen, vi og barna. Istedenfor å bare dra og handle som vi innimellom gjør, tok vi inn på hotell i Strömstad og hadde et koselig døgn sammen der. Borte fra alt, bare oss. Og på vår 4 års bryllupsdag 7. juli ordnet mannen med barnevakt og tok meg med ut på flott restaurant. Godt å være bare oss litt også, det skjer ikke ofte.

Forrige uke bestilte vi oss sydentur, så om 4 uker går ferden hit. Sommeren ble jo ikke helt som vi håpte, så dette er egentlig en "trøstepremie". Jeg er ikke så giret som jeg pleier å være, og kunne egentlig like gjerne vært hjemme. Men det kan nok bli godt å komme vekk litt også. Dessuten tar ungene igjen den entusiasmen jeg mangler.

For et par uker siden hadde vi forøvrig en veldig skummel opplevelse. Ungene var ute og lekte med en nabogutt, da vi plutselig oppdaget at snuppa manglet. Mannen gikk rundt og tittet etter henne, vi regnet med at vi ville finne henne på lekeplassen eller noe sånt. Men nei, ingen jente noen plass, bare stillhet og nesten ingen naboer hjemme. Skrekk og gru! Katastrofetankene kom, og mens mannen, svigerinne, svoger og hund lette etter snuppa gikk jeg rundt meg selv på stuegulvet. Etter 10-15 minutter kjente jeg at jeg rett og slett ikke orket mer, og vurderte å bare kollapse på gulvet. Tittet bort på sofaen for å vurdere om jeg skulle sette meg der og oppdaget at pleddet hadde litt rar form. Etter en del minutters hellig overbevisning om at jenta var borte for godt, tenkte jeg at det hadde vært utrolig deilig om hun faktisk satt under der. Men det var selvfølgelig ønsketenkning. Helt til jeg gikk bort, dro bort pleddet og fant ei varm, sovende snuppe under. Oh lykke! Hun våknet fortumlet og forsto ingenting da mamma plutselig knuget henne inntil seg og gråt. Litt av en oppvåkningsvelkomst. Hun hadde rett og slett sneket seg inn og bestemt seg for å ha det moro ved å gjemme seg for oss. Og endt opp med å sovne. Så tungt sov hun at hun ikke hørte oss selv om vi  var et par meter fra henne. Da jeg dro vekk pleddet følte jeg nesten at hun ble født på ny, så deilig var det! Opplevelsen henger i enda, jeg synes det er vanskelig når ungene leker ute alene og jeg plutselig ikke hører dem, men jeg prøver så godt jeg kan å tenke rasjonelt. De går aldri noen plass uten å spørre, og er det ingen andre barn ute kommer de alltid inn. Men frykten er der, frykten for å miste en eller begge av dem.

Denne frykten for å miste noen av de nærmeste har blitt sterkere og sterkere det siste året. Jeg føler nå at jeg ikke har mer å miste. Til tross for stadig tilbakevendende drømmer om at mannen går fra meg og realiteten over pappas kreft, virker det enn så lenge som jeg skal slippe det. Mannen står last og brast ved min side, og behandlingen til pappa ser ut til å virke. Men redselen er der, plutselig slår lynet ned. Det vet jeg alt om. Får bare håpe at det ikke finner veien til oss flere ganger..

Så gikk vi på trynet

Etter flere dager med positive tester som også har blitt sterkere, tok jeg  mot til meg og ringte sykehuset i dag. Gyn. var opptatt med en operasjon, men ringte meg opp igjen for litt siden. Hun åpnet samtalen med å fortelle at hun hadde fått resultatene fra undersøkelsen av Lille Håp og morkake, og at det ikke var funnet noe unormalt. Så dermed står vi fortsatt helt uten svar på hvorfor vi har mistet våre små gull. Jeg gikk fra glede over ny graviditet til å få et skikkelig slag i trynet. Å få blodfortynnende har vært mitt "sikkerhetsnett", men nå er jeg vettskremt for at det ikke skal ha noe for seg og at vi skal oppleve det samme marerittet igjen. Gyn. så ikke noe problem med at jeg var gravid igjen allerede, og gir meg også blodfortynnende om jeg vil ha det. Men ikke før jeg har vært på kontroll hos henne om 4 uker, pga. blødningsfare. Jeg hadde egentlig håpet å få starte i uke 6, men et par uker fra eller til har kanskje ikke så mye å si lenger. Så da skjer det ingenting før 26. mai. Godt man har 4-årsdag og Vestlandstur før det, så går tiden fort.

Men nå er jeg altså redd. Frem til nå har jeg vært ganske avslappet til dette svangerskapet, men nå sitter kloa rundt hjertet. Jeg har ikke mistet to små i andre trimester uten grunn, det er jeg sikker på. Det har ikke vært uflaks. Men vi står altså helt uten svar - akkurat som jeg fryktet mest. Vissheten om at vi har mistet to sannsynligvis helt friske barn og at vi ikke har noe svar som kan hjelpe den lille spiren som jeg har i magen nå, river meg i stykker. :-(

Dagen for følelser

Dagen i går bød på flere overraskelser enn den jeg fikk under lunsjen.

På vei til hårklipp hos tanten til mannen stoppet vi på gravstedet for å tenne lys for englene våre. Var passe nedsnødd der, men etter at mannen hadde gravd frem graven så jeg fort at engelen som jeg satte ned i forbindelse med termindagen til Une var borte. Jeg vet at folk stjeler fra graver, men jeg håpte så inderlig at dette skulle få stå i fred. Det er selvfølgelig fortsatt et håp om at den ligger under snøen en plass, men vi fant den i alle fall ikke i umiddelbar nærhet. Det er ille om folk er så frekke at de går og tar noe fra en grav der de ser at det ligger barn, og til og med en ting som jeg har skrevet navn på. Som sagt, jeg vet at sånt skjer, men det føltes som et ekstra slag i trynet for meg i går. 

Et såpass hardt slag at jeg til og begynne med ikke la merke til at noe var annerledes med steinen. Og da jeg så det, var alt jeg kunne si til mannen: "Se på steinen, se på steinen!" Mannen så, la ikke merke til det jeg hadde oppdaget, forsto ingenting og sa bare "Ja..". "MEN SE PÅ STEINEN DA!!!"

For under Unes navn og dato sto plutselig Ivens navn og dato også!

Vi ante ikke at dette ble gjort engang. Mannen har snakket med begravelsesbyrået en gang, og da nevnte han at vi ville gravere inn navn om der var plass. Mer har vi ikke tenkt på det, regnet med at vi skulle få unna urnenedsettelsen først, og så se på det etterpå. Sist fikk vi beskjed om når de skulle hente steinen, nå har vi ikke hørt noenting. Og dette må ha skjedd fort, for vi så sporene etter dem som har satt den opp i snøen, og de var delvis nedsnødd. Her har det ikke snødd siden forrige helg, og da var det kun 4 uker siden vi mistet Iven.

Ble nesten litt rart, for jeg hadde begynt å tenke på å ikke gravere noe på steinen, men heller skrive navn og dato på en naturstein og legge den der. Og tenk om vi hadde ombestemt oss med navn..
Nå er i alle fall alt opp og avgjort for oss. Og det er greit, ble bare litt sjokk å se det svart på grått i går. Nå kjenner jeg at det skal bli godt å få lagt ned Iven ved siden av Une. Blir nok en stund til enda, siden det fortsatte er snø og frost i bakken. Mai ble nevnt av begravelsesbyrået. Det blir godt når dagen kommer, da er englene våre virkelig sammen!

Termindatoen til Tredjegull

I dag er termindatoen til Tredjegull. En dag jeg har gruet meg til lenge. En smule lettere tror jeg det er i og med jeg har et håp i magen igjen (i alle fall håper jeg at jeg fortsatt har det), men savnet er alikevel ekstra sterkt i dag. Typisk nok har eldstemann fått spysyken, så turen til gravstedet utgår. Det skjærer i hjertet å vite at jeg ikke får tent lys for vår lille engel i dag. Men vi er i alle fall nære i tankene mine.
♥ Lille, vakre engelen vår, du vil alltid leve i våre hjerter! ♥

Overraskelse

Fikk meg en overraskelse da vi kom til gravstedet i dag.
Steinen er tilbake allerede!
De sa at det skulle ta 4-6 uker, men det er jo under 3 uker siden den ble hentet.
Litt rart å se navnet til Tredjegull der, og litt sårt at jeg sto der med svigers og ikke mannen, men også veldig gledelig. Nå er sirkelen sluttet, og vår vakre, lille engels eksistens er for alltid synlig for omverden.

Urnenedsettelse

I dag var altså dagen her. Tid for det aller siste farvel med vårt lille gull.

Jeg har følte meg ganske klar for dette de siste dagene, og følte at dette skulle jeg takle. Vi ville gjerne sende noe med engelen vår, så jeg laget til en liten eske hvor jeg la ned en tegning fra hver av ungene, et brev fra meg, et familiebilde og en halvdel av et hjerte som jeg har hatt rundt halsen døgnet rundt de siste dagene. I går dro mannen til blomsterhandleren der vi bodde før, den blomsterhandleren vi har brukt til alle begivenheter i familien vår. Jeg ønsket en bukett med 5 røde roser (en for hver av oss, inkludert Tredjegull), hvitt og grønt. Blomsterhandleren skuffet ikke, og lagde en kjempefin bukett der rosen i midten sto litt høyere enn de andre. Et vakkert symbol!

I går kom også søsteren til mannen med blomster og lys som vi skulle ta med. En veldig fin og rørende overraskelse. Og da vi leverte ungene hos svigermor tidlig i morges kom hun jaggu med en bukett hvite roser som hun ville vi skulle legge ned. Jeg satte veldig stor pris på det etter den anstrengte atmosfæren de siste månedene.

Vi var tidlig ute og kjørte litt rundt i mannens gamle nabolag før vi dro til gravlunden. Var der ca. 15 minutt før tiden, og da sto allerede mannens konfirmasjonsprest der og ventet på oss. Og jeg forsto fort hvorfor mannen ville ha ham der. Utrolig trivelig mann som jeg umiddelbart følte tillit til. Det var godt å kunne slappe av litt, selv om jeg fortsatt hadde en spenning i kroppen over det som skulle skje.

Sammen gikk vi til gravplassen hvor alt var gjort klart for oss. Nesten med en gang kom en gammel krok kjørende med urnen. Det var en rar følelse, å endelig være så nær det som er igjen av lille gullet vårt igjen. Jeg har faktisk lengtet etter det. Så sto vi der rundt urnen, vi fire. Om jeg skal angre på noe i dag så er det at jeg ikke tok urnen i armene mine. Men der og da tenkte jeg ikke på det. Eller, tanken slo meg vel, men jeg ville ikke virke helt hysterisk. Vi hadde jo allerede tatt bilder av den.. ;-)

Presten sa noen innledende og veldig fine ord som traff meg rett i hjertet. Godt jeg var så forutseende at jeg puttet Kleenex i lommen. Jeg som aldri har hatt med meg sånt i begravelser engang.. Men han fikk tårene til å trille. Så fikk jeg lov å senke urnen selv. Jeg er så glad for det, for det ble så riktig. Det var helt naturlig. Etterpå la mannen ned esken vi hadde med før presten velsignet og ba, og tok den ordinære jordpåkastelsen. Så fikk vi selv grave igjen resten. Jeg overlot mesteparten til mannen, men tok også noen spadetak selv. Utrolig godt å få lov til å gjøre alt dette selv, ikke bare stå overlatt til seg selv og la andre gjøre det. Det er jo vårt barn, og vi vil gjøre vårt beste for det selv.

Etterpå forsvant den gamle kroken, og vi ble stående og snakke med presten en stund. Veldig hyggelig. Mannen ville egentlig at han skulle vie oss da vi giftet oss, men den gangen hadde han ikke muligheten. Virkelig synd. Skal vi gifte oss på nytt noen gang så må det bli med ham som prest! Etter en stund ønsket han oss lykke til videre og ga meg en god klem. Og jeg sto igjen med følelsen av at alt vil gå bra til slutt. Rare greier.

Da vi ble alene ordnet vi til på graven. Satte ned blomster og tente to lys. Det ble så fint så! Det var fint det også, å bare være oss to og pusle litt rundt der. Jeg hadde nesten ikke lyst å gå, men jeg gikk absolutt derfra med en god følelse.

Etterpå dro vi til vårt gamle nabolag og spiste lunsj, hvor vi også traff på blomsterhandleren og fikk takket ham for den fine buketten. Var godt med litt ro før vi dro hjem til svigermor for å hente de to bråkmakerne. Vi viste henne noen bilder og satt og snakket en stund. Og endelig fikk jeg litt positiv respons fra henne, da hun sa at hun syntes vi hadde gjort dette på en fin og verdig måte. Og hun fortalte også at hun ble skikkelig overrasket da hun så bildene av Tredjegull, for hun hadde ikke trodd det ville være så stort. Så baby. Det var veldig OK å høre henne si det. At hun anerkjenner at vi virkelig har mistet noe dyrebart. I ettermiddag fortalte også svigerinnen min at hun hadde sagt at vi hadde pyntet så fint på graven. Kanskje går det fremover også der..

Nå er jeg fullstendig utladet. Jeg er trist, men jeg har også en ny ro i kroppen. Jeg vet hvor nurket vårt er, og jeg kan dra dit når jeg vil. Etterhvert vil vi nok også få gravert inn noe på stenen. Et endelig bevis på at Tredjegull har eksistert. At vi nå og for alltid er fem medlemmer i denne familien. Ingen kan ta den femte plassen fra vårt lille gull - som forøvrig har fått navnet Une! ♥