1 år senere

I dag er det ett år siden vårt helvetesår begynte. Eller, strengt tatt begynte marerittet da legen ikke fant hjertelyd og vi etterhvert fikk beskjed om at Unes hjerte hadde sluttet å slå den 21. juli i fjor. I dag er det 1 år siden vi så og følte vår lille engel for første og siste gang. Tunge dager dette, og tanken på at vi skulle fått en liten jente i disse dager, eller at jeg i alle fall skulle vært 17 uker på vei, gjør det ikke lettere.

Og oppi det hele skjer den store tragedien som har rammet Norge nå. Vi var selv på vei inn mot sentrum da vi fikk nyheten i går. Hadde jeg vært litt kjappere hadde vi vært nesten midt oppi det som skjedde i Oslo. Skremmende. Mine tanker går til alle som er rammet av denne tragedien!

I kveld tennes flere lys i vinduene hos oss. Et for Une, et for Iven, et for vår siste engel og to for ofrene i Oslo og på Utøya. Kjenner jeg er ganske klar for å bli ferdig med juli nå..

Forøvrig dukket mensen opp i går. Så slipper jeg i alle fall å tenke på det oppi alt det andre.