Vi ble på ingen måte direkte berørt av hendelsene på fredag. Vi kunne ha vært der, men var det ikke. Vi satt i bilen på vei mot sentrum da det skjedde, med planer om å spise middag i vårt gamle nabolag på Grünerløkka. Vi fikk vite hva som hadde skjedd da søsteren til mannen ringte for å høre om vi var i god behold siden hun vet at vi ofte er i området. I utgangspunktet tenkte vi fortsatt at vi kunne dra inn på Løkka, men da den ene ambulansen etter den andre suste forbi fikk jeg litt hetta. Dermed endte vi opp med å kjøre sideveier gjennom byen før vi endte opp utover mot Lillestrøm og fant en plass å spise der. Vi fikk med oss en del på radioen på veien dit, og mannen fikk også en del info fra jobben. Det føltes nesten uvirkelig å sitte på en restaurant når man visste hva som skjedde inne i byen. Jeg ville helst hjem, for det føltes ganske feil. Og dessuten skremmende. Ble ikke bedre av at mannen ble satt i beredskap på jobb heller. Skrekken min var at de skulle be ham komme og at noe skulle skje også i bygningen han jobber i. Heldigvis slapp han.
På vei hjem hørte vi de første meldingene om skudd på Utøya på radioen, og nok en gang møtte vi den ene ambulansen etter den andre. Skremmende og uvirkelig! Kvelden ble brukt foran nyhetene, og på ettårsdagen til Une våknet vi til de overveldende tallene på døde. Senere fikk vi også vite at en nær kollega av mannen var en av de sivile som hjalp til der ute. Jeg skal ikke gjengi noe av det som han har fortalt mannen, men det er helt grusomt å høre om det. Må si at jeg har fått ny respekt for denne kollegaen som ikke har hatt verdens høyeste stjerne i min bok etter diverse opplevelse mannen hadde med ham på utenlandsreise. At han har gjort en heltedåd nå og reddet mange liv er det ingen tvil om. Nå håper jeg bare han får den hjelpen han trenger til å bearbeide inntrykkene, for han sliter.
Bortsett fra denne kollegaen og det faktum at bombingen i Oslo skjedde ikke langt unna der vi bodde før og en plass vi gikk forbi stort sett hver dag den gangen, har dette altså ikke berørt oss direkte. Alikevel har vi av en eller annen grunn følt for å dra inn til Oslo hver dag siden søndag. Kanskje dette med å ta tilbake byen. Kanskje fordi man finner en slags trøst i samholdet. Jeg vet ikke. Men at det er fint å vandre rundt i Oslos gater om dagen er det ingen tvil om. I går gikk vi rundt i flere timer og tittet på alle blomstene som ligger rundt i byen. Helt fantastisk. Og selv sønnen vår ytret ønske om å gå til Domkirka i går igjen for å se på alle blomstene. Ja, han ville til og med tenne lys. Gode gutten vår. Har neimen ikke vært lett å prøve og forklare dette som har skjedd for ungene, men vi har da klart det på et vis.
Samtidig som nasjonen sørger står vi fortsatt midt oppi vår egen sorg. Dette merkes, og blir på mange måter forsterket av det som skjer rundt oss. Savnet av de små som vi aldri fikk oppleve er stort. Spesielt tanken på den lille jenta vi skulle hatt hos oss nå. Dessuten fortsetter "sviket" til familien til mannen selv når de er på ferie. Han hører ikke mye fra dem, og når han gjør det så virker det ikke som de bryr seg så mye om hvordan det går med oss og det vi strir med. Den ene gangen moren hans ringte i forrige uke la han ikke to fingre imellom når det gjaldt situasjonen vår, men det virker egentlig ikke som det går inn. Og da han for et par dager siden fikk vite at foreldrene som egentlig skulle komme hjem i dag hadde forlenget ferien sin til tross for at de vet hvor mye vi sliter, ja da sprakk det visst for ham. De har virkelig skuffet ham, og det gjør meg veldig vondt at de oppfører seg sånn mot sønnen sin. Når han sier til dem at han ikke vet hvordan vi skulle ha klart oss gjennom disse verste dagene rundt merkedagene hvis moren min ikke hadde vært her, så burde det kanskje ringe en bjelle en plass hos dem. Alikevel har han ikke hørt fra dem etter det.
Godt vi har min familie i alle fall. Det var godt å ha mamma her, selv om jeg har dårlig samvittighet for at hun måtte se hvor vondt vi faktisk har det.
Nå som merkedagene er over (terminen min med Iven var i går), så håper jeg at ting etterhvert vil bli litt lettere. Jeg vet jo fra før at sorgen slipper taket etterhvert. Den forsvinner ikke, men blir lettere å håndtere. Jeg kjenner et sterkt behov for å se fremover nå, men problemet er at jeg ikke aner hva som skjer fremover. Ikke når det gjelder ny graviditet og sånt i alle fall. Jeg har fortsatt ikke fått noen time på sykehuset, og regner ikke med at jeg kommer inn der før vi kommer hjem fra ferie. Da er det allerede september. Da vi mistet nå sist så håpte jeg å kunne begynne å prøve igjen i september/oktober. Det sa jeg til og med til gyn., som mente det ikke ville være noe problem siden man får raskt svar på de fleste blodprøvene. Noen tar flere uker, men..
Men da må jeg jo for pokker få tatt disse prøvene også da!
Også er det jo dette med hysteroskopi. Jeg vil veldig gjerne få sjekket forholdene i livmoren før jeg eventuelt blir gravid igjen. Før jeg har gjort det tror jeg nesten ikke at jeg tør å bli gravid igjen. Og hvor lenge må jeg vente på det om jeg i det hele tatt får det?
Jeg begynner å bli utålmodig og skulle gjerne hatt noe konkret å forholde meg til. Datoer. En plan. Men enn så lenge så kan jeg ikke gjøre annet enn å vente..
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar