Busy bee

Bloggen har blitt litt ignorert i det siste. Dagene er travle, og skrivelysten kanskje ikke helt på topp akkurat nå.
I pinsehelgen var vi på hyttetur på høyfjellet sammen med søsteren til mannen og familien. Hvem hadde trodd at det kunne la seg gjøre da konfliktene tårnet seg opp mellom de to søsknene tidligere i år? Tydeligvis var en utblåsning godt for dem, for nå er vi like tett knyttet som vi var før. Er så godt å kunne snakke med svigerinnen min igjen! Pinsen ble riktig så hyggelig!

Nå er vi egentlig bare hjemme for å pakke om, for grytidlig i morgen (eller i natt egentlig) setter vi kursen sydover. Blir litt ekstra stress å få alt klart i og med vi var borte i helga, men jeg tror vi kommer i mål denne gangen også. Skal bli godt å komme frem og stresse ned.

Den eneste negative tingen med at vi reiser nå er at Snuppa går glipp av de siste 3 ukene i vår kjære barnepark. De stenger for godt den dagen vi kommer hjem. Hun skulle uansett slutte for å gå det siste året før skolen i barnehage som storebroren, men jeg kjenner det er skikkelig tøft alikevel. For nesten nøyaktig 5 år siden var vi på vårt aller første besøk i parken, med en nyfødt Snuppe i armene og litt usikre på om vi ville tørre å overlate Poden på snart 1 1/2 til andre. Nå tenker jeg at disse 5 årene som har gått sannsynligvis var de beste og viktigste årene for både ungene og oss. I parken har de fått omsorg og trygghet fra dag én, det har aldri vært noe trøbbel. Tantene har nesten blitt som reservebestemødre for dem. Vi voksne har også blitt veldig glade i dem, og jeg er glad for at vi i alle fall bor i nærheten av dem og kommer til å se dem ofte selv om parken er en saga blott. De har tatt vare på ungene våre i de utrolig viktige første årene av livene deres, og ord kan ikke si hvor takknemlig jeg er. Jeg prøver desperat å skrive noen ord til dem som de skal få når jeg henter Snuppa etterpå, men jeg får bare ikke satt på papiret alt de har betydd for oss. Hverdagen blir ikke den samme heretter, med behagelige morgener og sosialisering med parktantene og mødrene i parken. I barnehage og skole er det ikke rom for sånt. Som jeg vil savne det! I dag hadde jeg helst lyst å bli igjen i parken, og jeg vet at det vil bli utrolig tøft å hente Snuppa for aller siste gang etterpå.

Til høsten blir det altså et nytt liv. Poden blir skolegutt - nok en tøff ting for mor.. Og Snuppa begynner altså i barnehage. Hvor ble tiden av?

Man får bare prøve å ikke tenke på det en liten stund, og heller fokusere på at fra i morgen og tre uker fremover er vi her.. :-)

5 år

I dag er det 5 år siden jeg med diger mage satt ute på terrassen, lettere frustrert over å bo i et oppussingsprosjekt med en ettåring og termin bare noen dager unna. Utslitt av å ha en heller upålitelig arbeidskar som kom og gikk som han ville i huset, ofte stinkende av gammel fyll.
Den dagen havnet jeg i en krangel med mannen etter at arbeidskaren nok en gang hadde gått hjem tidlig og masse arbeid fortsatt gjensto. Så gikk jeg på do og oppdaget blod. Og panikken kom. Nå var det ikke lenge før jeg hadde to barn oppi dette kaoset. Nå var det snart slutt på den korte enebarntilværelsen til poden.
Da tanta hentet gutten for litt kusinelek på ettermiddagen, så mor kunne hvile før det vi visste ville komme, gråt jeg mine modige tårer. Alt jeg ville var egentlig å være sammen med den lille kroppen. De siste timene med bare oss.

Kvelden for 5 år siden gikk med til venting, ikke mye skjedde. Vi la guttungen, lagde litt mat og la oss tidlig sånn i tilfelle.

Og så braket det løs. Plutselig var riene der, heftige og tette. Mannen fikk dårlig tid, og jeg prøvde så godt jeg kunne å kle på meg mens han leverte poden til tante. Jeg følte meg som en dritt som sendte fra meg en sønn som ikke skjønte noenting midt på natta. Han hadde vel knapt vært borte fra oss før. Men nå hastet det, selv om jeg ikke trodde det selv. Det virker som det dabber av, sa jeg mellom to rier i bilen. Det var vel sånn ca. ett minutt mellom dem.. Mannen så visst tegninga bedre enn meg og raste avgårde i natten, mens jeg kjeftet på ham for å ha nødblinken på. Tenk så flaut og unødvendig!

Og å stoppe rett foran inngangen på sykehuset, nei det skulle jeg ha meg frabedt! Jeg kunne da gå fra parkeringsplassen - sist tok det tross alt nesten et døgn fra vi kom til sykehuset. Vi hadde god tid! Vel og merke presset det voldsomt nedentil, men det lurte ikke meg! Men så hadde visst mannen rett alikevel, det hastet visst litt. For jeg kom meg aldri fra mottaksrommet og til en fødestue, plutselig lå jeg med ei lita jente i armene mine! Rakk jo ikke å bli sliten engang!

I natt er det altså 5 år siden prinsessa vår kom til verden. Hvor ble årene av? Hvor ble babyen min av? De vokser litt for fort de barna våre. Innimellom hadde det vært fint å kunne gå 5 år tilbake i tid.

This is home

For en uke siden gikk jeg ut av flyet og pustet inn Sunnmørslufta for første gang siden november. Å lykke, 10 deilige og avslappende dager i hjembyen lå foran oss. Dagene går fort - alt for fort, og nå står bare helga igjen før turen går tilbake til Østlandet på mandag. Kloen sitter om hjertet, hele kroppen min skriker at den vil bli igjen her. Bli her hos dem jeg har kjent hele livet. Dem som kjenner meg bedre enn noen andre. Bli her i byen min. Byen hvor jeg kjenner alle gater. Hvor det ligger minner overalt. Her hvor jeg kan slappe totalt av og bare være meg selv. Her hvor jeg hører til!

Jeg husker hvordan jeg lengtet ut da jeg var yngre. Denne byen var ikke nok for meg. Nå er alt snudd på hodet. Jeg kom meg bort, men nå lengter jeg hjem. Jeg skulle ønske barna mine vokste opp her. Jeg ser på ungdommen i bygatene som kanskje tenker som jeg gjorde selv den gangen. Jeg ser meg selv i dem. Jeg ante ikke hvor heldig jeg var som bodde her, som hørte til her. Jeg bor kanskje ikke her lenger, men det er fortsatt her jeg hører til. Kanskje er jeg så heldig at jeg en dag kan bo her igjen, men akkurat nå er ikke livet sånn. Men byen min er en stor del av meg. Den er med meg overalt.
Vakre, vakre byen min! ♥

 

 

Den vakreste

Da jeg så dagens dato på telefonen min slo det meg plutselig at dette er en spesiell dag. Ikke bra spesiell, men trist spesiell. I dag er det 11 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Det er 11 år siden jeg for første gang opplevde hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og synes det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.

Men på denne dagen, 21. mars 2001, fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Den dagen tapte min første kjærlighet sin tapre kamp mot kreften. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.

Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blandt oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde - og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen - sto han ved min side.

Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans første. Det ble turbulent - fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!

Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natta med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg når mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!

I to og et halvt år så jeg ham kjempe mot kreften. Som han kjempet! Tilbakeslag etter tilbakeslag - uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang hørte jeg ham forbanne situasjonen, han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham.

Jeg mistet min første kjærlighet. Min beste venn. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var alikevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.

Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem - at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.

Min første kjærlighet og sjelevenn - du vil alltid leve i mitt hjerte! Jeg savner deg!

Og nå skulle jeg selvfølgelig ha lagt ut teksten til "Min første kjærlighet", den sier mye.
Men denne teksten har mer personlig betydning, den sitter fortsatt godt plantet i  meg. Dette var sangen han "ga" til meg i bursdagsgave rett etter jeg knuste hjertet hans den første gangen. Fineste gutten!

Det Vakreste Som Fins

Jeg har ofte gått og tenkt på
Hva det var jeg gjorde galt
Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det var så mye jeg ville gi deg
Det var så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for fort
Du er det beste som har hendt meg
Og det kjæreste jeg har
Og ingen kan ta fra oss det vi har
For kjærligheten kommer og kjærligheten går
Men det vi hadde sammen skal bestå

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg...
Det var så godt å være nær deg
Godt å ha deg som en venn
Og jeg lengter etter varmen din igjenDet så fint å være sammenOg du smilte da du dro
Dine øyne sa meg mer enn du forsto
Det fins håp I alt du tenker
Det fins håp I alt du gjør
I mitt liv er du et lys som aldri dør

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Og vi skal kjempe sammen for de drømmene vi har
Og vi skal finne mange nye bedre svar
Og bålet som vi tente det skal aldri brenne ned
For jeg veit at vi kan holde liv I det

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Godt nytt år!

Nok en nyttårsaften er over oss, og nok en gang sitter jeg her og reflekterer over året som har gått og året som kommer. I fjor på denne tiden var jeg forsiktig optimistisk da jeg sto på verandaen til svigers og tittet ut over en vakker himmel full av fyrverkeri. 5 måneder hadde gått siden vi mistet Une, og jeg nærmet meg 12 uker med Iven. Denne gangen skulle det gå bra, lynet slår tross alt ikke ned på samme plass to ganger. Så feil kan man ta. Lynet slo ned både en og to ganger i 2011. Derfor er det realisten i meg som råder når vi nå går inn i 2012.

Året som har gått har vært tøft på mange måter. Da vi mistet nok en gang i sommer, begynte vi å slite med forholdet samtidig. Kanskje ikke så rart med alle de påkjenningene vi nå har vært gjennom. Men vi jobbet oss gjennom det sammen, og kom raskt tilbake til en god plass. Heldigvis! Vi har også opplevd skuffelser i forhold til familie og venner. Men på den positive siden har vi fått se hvem som virkelig er der når det brenner på dass. Og det er jeg takknemlig for!

Året som kommer, hva bringer det tro?
En ting som er sikkert er at årets første dag begynner med bursdag for eldstemann. Tenk at det er 6 år siden jeg lå på sykehuset med rier fra helvete. Det ble en lang dags ferd mot natt før gutten kom, og nå fyller han altså 6 år! Helt utrolig hvor fort tiden har gått!
Til høsten begynner han på skolen, og en helt ny epoke begynner. Tror han er mer klar for det enn mor..
Jeg hadde virkelig håpet at han skulle ha et småsøsken til før skolestart, men det spøker voldsomt for det. Går det ikke bra nå så er det bygones.

Jeg begynner nok et år med en spire i magen. Tror jeg da.. Jeg er jaggu ikke sikker på om den er der lenger etter forrige UL, selv om jeg fortsatt føler meg gravid. Vi får bare vente og se. Åh, som jeg ønsker at dette er gangen det går bra, selv om det ser innmari dårlig ut. Jeg håper at gyn. vi var hos på tirsdag bare var ekstremt dårlig på det han gjorde. Han virket ikke særlig erfaren. Virket nesten som om de bare hadde plassert ham der fordi det var midt i jula og alle andre hadde fri. Jeg ønsker så inderlig å gå gjennom en smertefull fødsel i august engang, men realisten i meg sier at det ikke blir sånn.

Tenk, nå skulle jeg vært fødeklar med den siste spiren vi mistet. Kanskje hadde vi fått et nytt nyttårsbarn. Kanskje hadde den allerede kommet. Isteden sitter jeg her og er usikker på om jeg er 8 uker på vei eller om det allerede har gitt opp der inne. Lurer på om vi i det hele tatt får det siste Ønskebarnet vårt.

Alikevel er jeg rik. Jeg har en fantastisk mann og to herlige barn. Det er ikke lite bare det, selv om savnet og lengselen etter den siste brikken er sterk. Kanskje er ikke 2012 lykkeåret heller, men vi skal i alle fall gjøre det beste ut av det vi fire! ♥

I kveld ska jeg prøve å fokusere på akkurat det, og ikke det triste eller vonde. Formen gjør at jeg gjerne skulle ha tilbragt kvelden på sofaen, men isteden innvaderes huset av svigerinne med familie. Blir nok ganske så livlig med 4 barn i huset som etterhvert kommer til å bli overtrøtte. Og jeg skal prøve å bløffe de voksne ved å drikke alkoholfri øl. Blir sikkert festlig det.. ;-)

Med dette ønsker jeg alle en flott nyttårsfeiring og alt det beste for 2012!

6 uker

Skjer ikke så mye når det gjelder svangerskap om dagen, men dagene går i alle fall og i dag runder jeg "hele" 6 uker. Kan altså tillate meg 6 sorgfrie uker til før jeg regner med at bekymringene kommer snikende..

Feiret dagen med litt testing igjen. Ser endelig enden på testelageret mitt nå, bare 2 BT og en QR igjen, så skal jeg forhåpentligvis aldri røre en graviditetstest igjen. Ut fra testene jeg har tatt så ligger det foreløpig bra an i magen min. I dag tok jeg endelig mot til meg og prøvde den digitale også, og den endte heldigvis på 3+. Da jeg hadde SA i uke 7 kom den aldri høyere enn 2-3 uker, så 3+ er et deilig syn.

CB ble knall positiv før teststreken kom til syne. Det er jo alltid morsomt!

Jeg har også følt meg mye mer gravid de siste dagene. Kvalmen er sterkere og mer tilstedeværende, puppene er ømmere, jeg er om mulig enda mer trøtt og sliten og hormonene..ja...la oss bare si at det ikke er lett å være mannen om dagen.. Så, so far so good!

I kveld er jeg som jeg alltid er kvelden før bursdagen til ungene, fryktelig sentimental. Tenk at det allerede har gått 4 år siden jeg satt og ventet på at fødselen til snuppa skulle sette igang. Jeg hadde hatt mye murringer, kynnere og en tegningsblødning i løpet av dagen, så jeg visste det ikke var langt unna. Og på natten braket det løs, vi raste avgårde til sykehuset og styrtfødselen var et faktum kl. 04:24. En drømmefødsel og en drømmerbarseltid som jeg gjerne tar en repeat på om jeg bare får!

Bursdagsfeiring sammen med familien hadde vi i helgen, i dag feiret hun i parken og i kveld var det vanskelig å sove siden hun er så spent på hva hun får av oss i morgen. Barnebursdag får vi ta mot slutten av måneden - greit å virkelig dra ut feiringen. Torsdag reiser vi nemlig vestover til familien min. Gleder meg til en uke sammen med familie og venner der - og ikke minst til å vise min vakre barndoms by til svigers som kommer etter på fredag og blir til over 17. mai. Dette skulle være min siste tur opp dit før fødselen i juli, men sånn ble det jo ikke. Men jeg gleder meg over å kunne reise oppover med en liten, hemmelig spire i magen og håper vi kan ta h*n med oppover utenfor magen til neste år!♥

6 år senere

I dag er det 6 år siden jeg sluttet å røyke. Og enda viktigere, 6 år siden livet mitt ble snudd på hodet. 29. april 2005 opplevde jeg nemlig min første positive test. Helt ut av det blå. Jeg var ikke særlig høy i hatten for nøyaktig 6 år siden nei - funderte vel fortsatt på hvordan jeg skulle si det til mannen. Så langt vi har kommet siden det.

Og nå, 6 år senere, har jeg sendt poden på sitt aller første "ordentlige" overnattingsbesøk. Han har overnattet hos besteforeldre et par ganger når vi har vært i bryllup etc. Og den natten han ble storebror måtte han lempes over til tante og onkel. Og nå er det dit han skal igjen, på overnattingsbesøk til sin jevngamle kusine. Han var i 100, mor var nesten på gråten da han gikk. Og han er bare 52 skritt unna.. Jeg tror jeg lider av separasjonsangst. Hihi. ;-)

Tenk så mye som har skjedd på disse 6 årene, både på godt og vondt. Og for en uke siden opplevde jeg altså nok en gang positiv test. Måtte resultatet bli like bra nå som den gang da! Jeg ønsker så inderlig å se et nytt lite liv vokse opp.

1 år

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg ble gravid for første gang etter at vi startet jakten på Sistegull.
1 år og 3 graviditeter senere sitter jeg her fortsatt uten baby i verken armer eller mage.
Jeg hadde en følelse før vi begynte at det ikke ville være like lett som med de to første, men at vi skulle gå gjennom alt vi har gjort det siste året kunne jeg ikke se for meg i mine villeste fantasier.
Men, om premien venter på oss i det fjerne så er alt verdt det!

Godt nytt år!

Da er vi hjemme fra koselig juleferie i vest. 10 avslappende dager har det vært, selv om jeg aldri fikk den helt store julestemningen i år. Tror nok det har med at julen på ingen måte ble som vi trodde den skulle være før i år. Selv om jeg ikke har tenkt så alt for mye på det så ligger det jo der. Formen har heller ikke vært den helt store, men noe julemat har da jeg også fått i meg. For meg har julens høydepunkt vært å se igjen venner og familie som jeg ikke har sett på mange måneder - noen enda lenger. Og det var godt å få delt nyheten om det lille håpet i magen til dem jeg stoler mest på. Så får man bare håpe at jeg slipper å komme med kontrabeskjed igjen..

Så var vi plutselig igang med siste dag av dette året. 2010 har ikke akkurat vært vårt beste år, tvert imot, så jeg er veldig klar for å begynne 2011. Håper inderlig at det blir vårt år! Nyttårsaften er alltid en litt sentimental dag for meg, eller det har i alle fall vært det de siste årene. For 5 år siden tilbragte jeg nemlig nyttårsaften på føden, klar for å bli mamma for aller første gang. Dette gjenopplever jeg hvert år. Og når rakettene gå i lufta ved midnatt står jeg der alltid med tårer i øynene. Da har godgutten bursdag. Nøyaktig 1 time og 15 minutt inn i 2006 kom nyttårsgutten vår til verden. Tenk, om noen timer er han 5 år! Og jeg har vært  mamma i 5 år. Hjelp!

Denne helgen blir nok litt ekstra emosjonell i og med at terminen min med Tredjegull var 2. januar. Istedenfor å få nyttårsbarn nummer to skal vi på søndag tenne lys på gravstedet. Jeg har også funnet en kjempefin engel som jeg skal sette på graven. Så får man håpe at ingen stjeler den.

Mandag er hverdagen igang igjen, og onsdag får vi svaret på om begynnelsen av 2011 blir bra eller dårlig for vår del. Da har jeg fått time hos min private gyn. Grugleder meg til det. Blir fint om alt ser bra ut, spesielt med tanke på at han har mye bedre UL-utstyr enn sykehuset. Men nå går jeg til hver UL og forventer å ikke se liv. Er vel kanskje sånn. Har man sett det en gang så blir det vanskelig å tro at det skal gå bra neste gang. Men håpe kan vi gjøre. Og formen min tatt i betraktning så bør det gå bra!

2011 blir uansett et spennende år. Håper alle som måtte lese bloggen min får en fin nyttårsfeiring i kveld, og et fantastisk nytt år!

3 år!

I dag fyller husets prinsesse 3 år!
Hvor i alle dager ble det av babyen min? Den lille jenta mi.. Tiden går så alt for fort!

Hun kom tuslende inn til oss i natt, på omtrent samme tidspunkt som da vi begynte å gjøre oss klare til å dra til føden for 3 år siden. Jeg ble jo selvfølgelig liggende våken og mimre.

Var litt av en fødsel vi hadde den gangen. Det gikk 24 timer med førstemann, så selv med heftige rier med 5-3 minutters mellomrom hadde jeg gooood tid. Det hadde ikke mannen - heldigvis! Turen til sykehuset som vanligvis ville tatt over en halv time brukte han 15 minutter på. For en kjøretur det var!
Og jenta hadde dårlig tid, hun kom rett og slett til verden på et av mottaksrommene på føden. Fødestue? Hvem trenger det liksom? Ble dårlig med epidural eller smertelindring generelt på mor.
Alikevel var det den beste opplevelsen jeg har hatt. Fødselen til storebror var lang og slitsom, og jeg var i dårlig form etterpå. Barseltiden ble slett ikke som jeg hadde tenkt. Nå sprang jeg over til barselhotellet kort tid etter fødselen. Jordmoren måtte faktisk be meg roe ned tempo litt. Det ble noen herlige, første dager med prinsessa. Mannen og storebror fikk bo sammen med oss på hotellet, vi fikk besøk og trillet turer på sykehusområdet. Og på 17. mai en uke senere trasket jeg rundt i byen i flere timer. Mai er en deilig tid å føde på! Tviler på at det blir så mange trilleturer på sykehusområdet om tredjemann kommer i desember/januar..

Og nå har det altså gått tre år! Den lille, søte klumpen har blitt til en bestemt og temperamentfull liten prinsesse. En utfordring til tider, men for en glede både hun og storebroren er! Tenk at det er mulig å elske noen så høyt! ♥♥

Jeg ringte forresten ABC i dag. Jeg snakket jo med dem for litt over en uke siden og fikk da beskjed om at jeg hadde fått fødeplass. Men bekreftelsen kom aldri i posten. Det har tydeligvis skjedd noe kluss i forbindelse med SA'en. For hun jeg snakket med i dag sa først at plassen var kansellert. Jeg fortalte da at jeg er gravid på nytt og har sendt ny søknad. Hun fant søknaden som gjaldt for dette svangerskapet, men jeg var visst ikke blitt registrert..? Hun sa nå i alle fall at jeg fikk plass og at hun skulle få registrert meg i dag. Så nå håper jeg det går i orden!