Samtale på Seksjon for Barnløshet

I dag var dagen for samtale på Seksjon for Barnløshet på Ullevål.
Ullevål er for meg en positiv plass. Det er der barna er født, og dermed en plass med (stort sett) bare gode minner. Og det er plassen jeg drømmer om å få sette nok et barn til verden på.

Med en gang vi svingte inn på sykehusområdet presset tårene på. Der var vi på fødselsforberedende kurs, der parkerte vi da vi skulle ha Snuppa..
Ja, stort sett alt kom strømmende tilbake - og nå skulle vi altså til den avdelingen jeg hadde tittet mot med en vond følelse i hjertet de gangene vi vandret rundt på sykehuset med baby i eller utenfor magen. Skulle jeg plutselig dit? Det føltes bare helt feil.

Da vi satt og ventet følte jeg meg helt malplassert. Merkelig følelse å sitte der og se på alle babyene på veggen, tenke på alle skjebnene og hvor heldige vi faktisk er.
Og mens vi satt der hørte jeg damen på kontoret ringe og bestille en utskrapning, noe som traff meg langt nedi hjerterota. Bak en av dørene satt det altså en dame som opplevde marerittet som jeg har vært gjennom så mange ganger. Forskjellen var at hun sannsynligvis hadde fått hjelp for å faktisk bli gravid også, bare for å få det revet bort. Og da hun kom ut sammen med en sykepleier hadde jeg aller mest lyst å reise meg og gi henne en klem. Jeg unner virkelig ingen den følelsen hun helt sikkert hadde og har i dag. Livet er og blir urettferdig!

Vi kom omsider inn til ei hyggelig dame som jeg senere forsto var seksjonsoverlege. Hun var et friskt pust fra de "ovenfra-og-ned-overlegene" jeg har møtt på det sykehuset jeg hører til. Hun begynte med å spørre hva vi forventet oss av samtalen, noe som ikke var lett å svare på siden vi strengt tatt ikke visste hvorfor vi hadde fått komme til der engang.
Men det ble en fin samtale, selv om det var lite nytt som kom frem annet enn at hun mente jeg hadde fått en grundig utredning av gynekologen på lokalsykehuset. Det er jo godt å vite siden jeg innimellom har vært litt usikker. Men en ting var hun uenig med lokalsykehuset om. Selv om jeg flere ganger har spurt om å få begynne på Fragmin o.l. helt fra positiv test, har de vært steinharde på at det får jeg ikke før man har sett liv. Overlegen på Ullevål mente at det ble helt feil, og at jeg burde begynne fra dag 1 om det skulle han noe for seg. Så nå har jeg fått resept på Crinone, og skal også begynne å ta den Fragminen jeg fortsatt har liggende med en gang jeg tester positivt neste gang. Da skal jeg også ringe til dem, så blir jeg fulgt opp med ultralyd hver uke fra uke 6-7 og et godt stykke etter uke 12 pga. historien min. Så da forholder jeg meg altså til Ullevål heretter, og håper at det kan ende med flere positive minner.

Jeg fikk i alle fall et veldig positivt inntrykk av avdelingen og dem som jobber der. De var så blide og positive - noe helt annet enn det jeg er vant til. Overlegen var veldig oppsatt på at vi skulle få til dette, at det skulle bli barn! Hun sendte oss til og med ut døra med beskjed om å sende ungene til besteforeldrene så vi kunne lage barn.

Så dette ble egentlig ganske positivt, selv om jeg vet at ingen kan trylle. Naturen er lunefull, og ingen vet hva som vil skje. Men kanskje blir det vår tur å lykkes igjen en dag. Det er i alle fall verdt å kjempe for!

Overraskelse i posten

Jeg fikk tidenes overraskelse i posten i dag.
Etter den siste MA'en ville gyn. som nevnt prøve å henvise oss til Seksjon for barnløshet til tross for at vi allerede har to barn sammen. Hun regnet egentlig med at vi ville få avslag, men i dag, bare 3 uker etter den ble sendt, har vi fått innkalling til poliklinikken der allerede på onsdag! Hjelp! De skriver at de ser at vi er ferdig utredet for habituell abort og har derfor satt oss opp til samtale ved poliklinikken ved Seksjon for barnløshet.
Hva dette betyr aner jeg ikke. Men det slår i alle fall avslaget fra Genetisk avdeling langt ned i støvlene. De må jo mene at de kan gjøre noe for oss siden vi har fått denne timen, eller så hadde vi vel fått et avslag herfra også..?
Men hva skjer nå tro?
Har helt hetta jeg nå - sitter rett og slett og skjelver. Også på onsdag allerede.. Iiiiik!!!

Javel nei..?

Var hos "min" gyn. på sykehuset i dag. Er så møkk lei av å dra til sykehuset at jeg blir kvalm når vi nærmer oss, og jeg brakk meg nesten i heisen opp til gyn.pol. Har blitt litt for mange turer dit ja. Blir til og med gjenkjent av dem som jobber der. Jeg har pokker meg blitt en gjenganger - ufrivillig sådan.

Fikk forøvrig et mye bedre inntrykk av gyn. i dag, hun viste kanskje en litt mer menneskelig side. Før har hun bare virret og surret og hatt nesen i fagbøker og PC. Nå virket det som hun brydde seg litt mer om hvordan vi hadde det, og hva vi ville. Pluss i boka for det.

Vi ville gjerne at hun skulle henvise oss til genetisk veiledning igjen, siden vi fikk et litt på trynet avslag. Hun ringte direkte til legen som sendte avslaget mens vi satt der, og jeg hørte dermed det meste som ble sagt. Hun leste også opp det som hadde blitt skrevet etter obduksjonen, og spesialisten på genetisk mente at genfeilen som det var funnet tegn til i morkaken var min Leiden mutasjon, og siden kromosomprøvene av mannen og meg var fine var det derfor ikke noe grunnlag for at vi skulle komme dit. Så den ballen er lagt død. Jeg føler meg litt delt angående det. Om det er sånn at genfeilen som ble funnet var min Leiden, så er det selvfølgelig supert. Om dette er tilfelle så åpner det for flere muligheter som jeg stengte da jeg trodde at en av oss var bærer av en dødelig genfeil. Men hva om dette bare er noe hun på genetisk sier fordi de har stor pågang osv.? At hun rett og slett ikke har satt seg inn i dette, men bare gått ut fra at det var Leidens og sendt avslag. Blir litt usikker, og stoler ikke blindt på helsevesenet etter de siste to årene..

Gyn. var litt i beit for hva vi skal gjøre, for der er jeg ferdig utredet og de kan ikke gjøre mer. Så det hun ville gjøre var å skrive en henvisning til avdeling for ufrivillig barnløshet. Slett ikke sikkert jeg kommer til der med tanke på at vi allerede har to barn, og om vi skulle komme til så er jeg ikke helt sikker på hva de kan gjøre for oss. Men for all del, det er verdt et forsøk. Det er visst enkelte der som har forsket på dette med habituell abort, så hvem vet..

Jeg fikk henne også til å sjekke om det lå rester igjen i livmoren min, men der så heldigvis alt helt fint ut. Eggstokkene mine var også fine, hva nå enn det betyr. Og stikk i strid med mine mistanker om pekefinger og anmodninger om å vente med å prøve, så ga hun oss beskjed om at vi bare måtte fortsette. Plutselig kan det gå. Ble helt paff når hun sa det, for vi hadde ikke spurt henne om det med prøving engang. Og når jeg ble gravid igjen så var det bare å ringe henne, der var døren alltid åpen! Og da skulle vi selvfølgelig sette igang med hormontilskudd og blodfortynnende igjen (trengte faktisk ikke spørre om det heller).

Så alt i alt ble dette en positiv time, og jeg gikk derfra nesten litt lettet. Jag har så ofte gått frustrert derfra, så dette var deilig. At gyn. virket å tenke det samme som meg for en gangs skyld. Også er den følelsen av å bli tatt vare på så viktig. Akkurat nå har jeg fornyet tillit til denne gynekologen. Det er godt å slippe og være redd for å ringe neste gang jeg tester positivt. At ingen stikker en pekefinger i ansiktet mitt.

Nå former det seg nye planer i hodet mitt. Jeg håper inderlig at hun på genetisk har rett, for ukjent genfeil er en skummel ting. Det er rart dette, for nå hadde jeg på et vis forsonet seg med at en av oss (mest sannsynlig meg) hadde en genfeil som ble overført til de små spirene. Om det ikke er sånn, så blir ting mye lysere. Selvfølgelig kan det alikeve hende at vi aldri får det siste barnet, men vi kan i alle fall utforske litt flere muligheter. Nå venter vi først og ser om vi får svar på henvisiningen hun skulle sende. Om vi får avslag har jeg veldig lyst å kontakte enten Aleris eller aller helst Hausken. Kanskje er de villige til å eksperimentere litt mer enn sykehuset gjør?

Nå gjenstår det i aller første omgang å se om jeg har hatt eggløsning eller ikke. Hadde noen sinnsyke smerter i ene eggstokken/magen utver kvelden i går, og plutselig virket kroppen mer fruktbar igjen. Og i morges steg tempen. Merkelige saker. Kanskje har egget prøvd å slippe før, men ikke klart det for så å løsne i går kveld/natt? Man kan jo håpe i alle fall. Kanskje var det til og med en supereggløsning.. Da jeg hadde SA i uke 7 kom EL på dag 19 etterpå, og den ble jeg gravid på. Om jeg hadde EL i går, så var det også på dag 19. Tilfeldigheter..? Ja, sikkert! ;-)

Til slutt så er suppekuren nå over, og godt er det!
Ikke at jeg fråtser i mat nå, men det var godt med et par knekkebrød da jeg sto opp og hvitløk- og chilipasta til middag. Resultatet av kuren ble -2 kg, og helt sikkert noen cm i minus rundt livet. Mannen som har mer å ta av har sannsynligvis gått ned en del mer, men har ikke veid seg. Så den funker!

Pokkers helsevesen!

Akkurat da jeg trodde vi hadde møtt nok motgang i helsevesenet, så kom det enda litt gitt.
Fikk brev fra Riksen i dag, og trodde selvfølgelig at jeg endelig hadde fått time til genetisk veiledning. Overraskelsen og skuffelsen var stor da jeg begynte å lese og oppdaget at det rett og slett var et avslag!
Her har jeg gått og ventet i to måneder, bare for å få et brev om at de ikke ikke har kapasitet til å ta meg inn. Og det på et skikkelig tullete grunnlag. Jeg kunne nemlig ikke få genetisk veiledning for Leiden Mutasjon! Det var da slettes ikke det gyn. sa hun skulle skrive henvisning om. Det hun snakket om var at det var funnet tegn til genfeil i morkaka etter siste MA - dette står det ingenting om i brevet.
De fokuserer på normale kromosomprøver og at Leiden Mutasjon sannsynligvis er årsak til mine aborter.

Javel?

Nå har jeg i alle fall svart på hvitt, fra en overlege på genetisk avdeling, at Leiden Mutasjon gir økt risiko både for abort og andre ting. Er jo det jeg har sagt i 2 år. Men det er dog ikke funnet tegn til blodpropp i morkaka etter de to siste MA'ene. Så jeg har liksom ikke helt trua på at det er grunnen lenger. Så jeg vet ikke om blodfortynnende da f.eks. vil ha noe for seg. Og skal jeg be sykehuset om det så får jeg det ikke før de har sett liv alikevel. Har Fragmin stående fra sist, men det er ikke bare å begynne og selvmedisinere seg selv heller..

Og hva med denne genfeilen? Jeg holder strengt tatt en knapp på at det faktisk er noe der, men nå har jeg mistet trua på at vi noen gang finner ut av det. Får bare håpe at den spiren som ligger i magen nå er frisk, men klarer ikke å tro på det heller.

Må ringe gyn. i løpet av uka og høre hva som skjer - og informere om tingenes tilstand. Men jeg har virkelig ikke lyst. Er lei av hele helsevesenet, og føler ikke at jeg blir tatt godt nok vare på. Om man bare kunne gjøre dette uten innblanding..

Prøvesvar

I dag var jeg hos gyn. og fikk prøvesvarene etter utredning for hab. abort. Nå visste jeg svarene allerede, det eneste funnet var tegn til genfeil i morkaka etter siste MA.

Ellers så har jeg eggløsning (bombe) og jeg er ikke allergisk mot mannens svømmere (nok en bombe). Svømmerne er forøvrig av ypperlig kvalitet, så mannen gikk i alle fall derfra med hevet hode.
AMH hadde visst også blitt målt, og jeg tror den lå på 8. Akkurat det høres litt skummelt ut for meg, selv om hun sa det var fint. Jeg synes det høres lavt ut..
Jaggu ble jeg klokere av de 10-15 minuttene jeg var hos henne. Fullstendig bortkastet!

Nå er det bare å vente på time hos genetisk avdeling, og så blir det vel videre venting for å finne ut hvilken genfeil det er snakk om.
Er midt oppi EL i disse dager, og følte meg skikkelig positiv, men nå vurderer jeg sterkt å bare avslutte hele prøvingen.

Vente, vente, vente..

Ringte til medisinsk genetisk avdeling på Riksen i dag for å høre om henvisningen min hadde kommet frem. Joda, jeg var i systemet, men kunne i alle fall ikke regne med å få noe time før jul. Så nok en gang drar ting ut. Skjønner at det er kø, men på gynekologen min hørtes det ut som om hun trodde jeg ville få time raskt. Dette er allerede tre uker siden. Føler jeg ikke har gjort noe annet enn å vente siden vi  mistet i juni. Først vente på utredning, så vente på svar, og nå vente på time til genetisk veiledning. Kjenner praktisk talt de grå håra poppe ut på hodet mitt. Jeg blir ikke yngre i ventetida akkurat.
Godt jeg har time hos gyn. på tirsdag i alle fall, selv om jeg ikke regner med å bli særlig klokere av det.

Men først er det helg. Ingenting kan toppe forrige helgs begivenheter, men tror denne blir ganske hyggelig også. Jeg har en kusine som bor ikke så langt fra meg, den eneste nære slekt jeg har i området, og hun og datteren kommer sannsynligvis på besøk på lørdag. Og på søndag kommer tanten min nedover fra Sunnmøre. Gleder meg til å vise henne hvor vi bor. Vi har bodd her i snart 5 år nå og det blir første gang hun er på besøk. Det eneste er at vi må være med henne og møte noen islandske venner, og da regner jeg med at jeg også må tåle å være rundt ei lita jente på knappe måneden. Litt usikker på hvordan det blir, men man får bare bite tenna sammen..

Og før den tid tror jeg jammen jeg skal høre om svigerinnen min har lyst å bli med og gå tur i kveld. Tror ikke hun har det så lett hjemme om dagen, og det kan være godt å få lufte seg litt. Kanskje trenger hun noen å snakke med, og kanskje er det greit for meg å tenke på noe annet enn mine egne problemer. Jeg har i alle fall en mann som stiller opp 110% - minst. Ja, jeg føler ofte at jeg ikke fortjener ham. Bedre og snillere mann enn min skal man lete lenge etter. Sannsynligvis er det umulig å oppdrive et like bra eksemplar. Når jeg ser på hvordan svigerinnen min har det så ser jeg også hvor utrolig heldig jeg er. Så om hun trenger å blåse ut litt så kan hun gjøre det til meg. Dessuten er det alltid trivelig når vi går tur sammen, og gudene vet at jeg trenger å bevege meg mer.

Dårlige nyheter

Ikke nok med at både jeg og snuppa har vært slått ut av sykdom den siste uka, i går fikk jeg en foruroligende telefon fra gyn. Hun ringte for å fortelle at hun hadde fått svar på de fleste resultatene. Det eneste unormale som var funnet var at morkaken etter MA'en i juni viste tegn til genfeil. GENFEIL!??!
Det var liksom den ene tingen jeg var nesten sikker på at det ikke var, siden vi jo har fått to friske barn. Selv leger har sagt at det har vært svært lite sannsynlig. Men nå virker det altså som om det kan være noe sånt alikevel. Gyn. hadde konferert med en professor på avdeling for medisinsk genetikk, og han mente det var grunn for videre undersøkelser. Derfor ringte hun for å fortelle at hun ville sende henvisning dit, og hun ville ikke vente til vi skal til henne 15. november. Akkurat det var jo hyggelig, at hun handler fort.

Men nå sitter jeg igjen med masse spørsmål. Hun sa at det kunne se ut som en genfeil som slår ut i enkelte svangerskap siden vi har fått to barn, men jeg synes det er foruroligende at det da har slått ut i alle de siste. Også synes jeg det er rart at de ikke fant tegn til noe etter morkakeundersøkelse og obduksjon av Iven. Både hun og morkaken var jo mye større enn denne siste. Men kanskje testet de ikke for sånt da? Om så er tilfelle så er det veldig dårlig!

Og hva nå? Genfeil kan man ikke akkurat gjøre noe med. Så da blir det vel et enda større sjansespill enn før. Virkelig enten eller. Kanskje er vi så heldige at alt klaffer, kanskje ikke. Ting vil nok bli mye klarere etter vi har vært på genetisk avdeling, men akkurat nå er det kaos. Og skummelt. Det føles nesten som kroken på døren, samtidig som jeg vet at vi har klart det før. Kanskje gir det oss bedre odds tross alt?
Midt oppi dette så hadde vi jo begynt å prøve litt igjen, og i går ble også EL-testen positiv. Siden vi allerede har begynt så fortsetter vi i alle fall denne syklusen, så ser vi. Kanskje er det når det ser mørkest ut at det klaffer? Man kan jo håpe..
Men med tanke på all medisinen jeg har fått for mellomøre - og halsbetennelse så er det vel et mirakel i seg selv om det klaffer nå.

Og om det er sånn at det er en genfeil inni bildet, så er de to barna vi har enda større mirakler enn jeg trodde. Ikke bare kom de helt uventet, men de har jaggu trosset mye større hinder enn p-piller. Så heldige vi er som har fått dem! Tenk om vi hadde fått denne beskjeden og ikke hatt barn. Det hadde knust meg.

En annen ting om det er snakk om genfeil, er at det ikke er kroppen min som har sviktet friske barn sånn som jeg har trodd. Da har de som vi har mistet virkelig ikke hatt en mulighet. På en måte blir det da lettere å bære at det gikk som det gikk. Jeg fikk ha dem inni meg en liten stund, se dem leve og sprelle på en skjerm, glede meg over dem og drømme en stakket stund. Så får jeg heller leve med savnet og tomrommet som kom etterpå. Og to av dem vet jeg til og med hvor er. Jeg kan besøke dem. Jeg har beviset for at de har eksistert og blitt elsket på en gravstein. Så får skjebnen bestemme om det blir en lillebrøster for dem og de to gulla våre etterhvert. Jeg har jo sett eksempler på at det ordner seg til slutt..

Ferdig med saltvanns-UL

Da er siste undersøkelse i foreløpig utredning overstått. Saltvanns-UL i dag var uproblematisk og viste ikke tegn til noe galt i livmoren. Tvert imot, det så veldig fint ut. Av ren nyskjerrighet spurte jeg gyn. hva han ville anbefalt om prøvene fra sykehuset kommer tilbake uten svar sånn som jeg regner med at de gjør. Ville han vært vågal og prøvd ut medikamenter? Neida, han ville ha krysset fingrene og gitt meg hyppige ultralyder. Helt som forventet egentlig, det er en grunn til at jeg ikke går til ham lenger. Han er rimelig konservativ. Men var uansett greit å få den saltvanns-UL'en da. Det som ikke var like greit var at jeg fikk følelsen av at han mente vi burde gi opp da jeg fortalte at vi har mistet en gang til. Dette er mannen som etter den første SA'en mente at vi absolutt kom til å få de barna vi vil ha. Pipen hadde en annen lyd nå, han lurte på hvor mye vi ville utsette oss for. Men på den andre siden så sa han at det har jo gått bra før.. Jaja, hva han mener eller ikke mener spiller egentlig liten rolle. Jeg forholder meg til sykehuset nå.

Nå forventer jeg ikke akkurat den store hjelpen derfra heller. Regner ikke med at de er særlig villige til å prøve alternative metoder om ikke blodprøvesvarene viser at vi trenger noe spesielt. Så da er spørsmålet egentlig hva vi skal gjøre eller hvor vi skal gå. Først og fremst må vi jo vente på resultatene, men hva skjer etter det?

Har tenkt mye på dette de siste dagene. Jeg fyller snart 35 år, så om vi virkelig skal satse på det siste ønskebarnet så må vi gjøre det snart. Da må vi finne noen som er villig til å eksperimentere litt. Har tittet litt på Klinikk Hausken, som virker veldig bra og som kan passe oss. Men så ligger det veldig langt unna i og med vi bor på Østlandet. Reiseveien er dog verdt det om de kan hjelpe oss til mål. Jeg synes i alle fall det virker veldig spennende, og vurderer å kontakte dem når vi har fått svar på alle resultater.

Inntil det tror jeg vi fortsetter som semiprøvere. Gidder ikke stresse noe særlig enda, i alle fall frem til vi har hørt fra sykehuset. Men det er klart, skjer det så skjer det. Og jeg kommer nok til å følge litt ekstra med på om EL nærmer seg denne syklusen.

Nå kan det se ut som om jeg ikke blir hjemme akkurat når EL forventes denne syklusen. Fikk melding fra en av mine eldste og beste venninner i dag om at moren hennes døde i går kveld. Hun har hatt flere tilbakefall av kreft de siste par årene, og da venninnen min var på besøk her i sommer sa hun for første gang at hun var bekymret for hvordan det ville ende. Jeg forsto da at dette ikke kom til å gå veien, men jeg regnet ikke med at det skulle gå så fort. Har flere ganger de siste ukene tenkt at jeg skulle skrive en melding eller ringe for å høre hvordan det gikk, men ville ikke mase heller. Det er tross alt bare noen uker siden de var på besøk, så jeg regnet ikke med at det skulle gå nedover så fort. Men det gjorde det altså. Meldingen kom overraskende, og gjorde fryktelig vondt å få. Jeg har kjent familien siden jeg begynte på skolen, og hadde til og med moren som lærer i enkelte fag på barneskolen. Hun var en fantastisk dame, så snill og god. Glemmer ikke da jeg traff henne i bryllupet til venninnen min for 3 år siden og hun viste meg at hun hadde bryllupsbilde av mannen min og meg som hun hadde klippet ut fra avisen i lommeboken sin. Og selv om vi ikke bor i hjembyen min var hun alltid fullt oppdatert på meg og min familie. Sist jeg så henne var da vi  var i bursdagsselskap til datteren til venninnen min som for anledningen hadde tatt turen fra Sørlandet til broren sin som ikke bor så langt unna oss. Da så jeg tydelig at sykdommen hadde satt sitt preg på henne, alikevel så var hun så optimistisk og oppegående. Snakket mye med henne den dagen, og det kjenner jeg at jeg er utrolig glad for akkurat nå. Det er så vondt å tenke på at hun nå er borte. Og at en venninne som jeg er så glad i har mistet sin dyrebare mamma. Og den lille, fine jenta hennes igjen, som bare fikk ha mormoren sin i 1 1/2 år. Huff. Det skjærer meg i hjertet. Nå håper jeg bare at jeg klarer å komme meg hjemover til begravelsen. Jeg vil så gjerne være der, både for venninnen min og moren hennes.

Fra paradis til hverdag

Da er vi hjemme fra en deilig og avslappende ferie. Dette trengte vi! Vi var litt usikre på hva vi dro til med tanke på at vi aldri har vært på Kypros før, men alt var bare supert fra ende til annen. Ungene storkoste seg på stranda og i bassengene om dagen, og trampolinehopping, tivoli oh show på hotellet om kveldene. Poden lærte å svømme og mistet tann nummer to i løpet av de to ukene vi var der, og snuppa fikk nye helter i showteamet. Og jeg fikk mange deilige timer i solsenga ved vannkanten samt mer enn nok vin. Var faktisk fyllesyk for første gang på flere år en av dagene, men det var nok heller pga. vin med mye garvesyre enn det faktum at jeg drakk for mye. Uansett, en herlig ferie - og vi skal definitivt tilbake!

Vi fant oss en liten strand med krystallklart vann som ble mest brukt av de lokale. Der ble vi kjent med en av dem som leier ut solstoler. Han ga oss spesialservice og reserverte stoler helt nede ved vannet til oss hver dag. Himmelsk!

Ble ikke mye tid å komme seg på etter vi kom hjem, for hverdagen begynte med et brak med utredningsstart på tirsdag. Ble ikke særlig klokere av det, gikk heller derfra litt resignert. Den nye gyn. var grei nok, men jeg følte ikke at jeg hadde samme kjemi med henne som med den forrige. Mesteparten av timen gikk med til papirarbeid og telefoner for å ordne med blodprøver av både meg og mannen. I tillegg ble mannen henvist til Riksen for å sjekke svømmerne - noe han virkelig gleder seg til..

Tok endel blodprøver av oss begge i går, og i tillegg skal jeg inn for flere prøver 3 ganger i løpet av denne syklusen.

GU ble det også, og en kjapp titt på livmor og eggstokker. Alt så fint ut. Hadde en cyste på den ene eggstokken, men med tanke på at jeg har EL i disse dager så regnet hun med at det var en eggløsningscyste.

Nok en gang ba vi om hysteroskopi, men som forventet var også denne gyn. overbevist om at dette ikke hadde noe for seg. Jeg nevnte flere eksempler her innefra der det har vist seg at problemet har lagt i livmoren, men neida.. Hun kunne strekke seg til å diskutere med de andre gynekologene på avdelingen om det kunne være et alternativ om man ikke fikk noe svar ut fra blodprøvene, men det var ikke vanlig med hysteroskopi i utredning for habituell abort.

Jeg skulle få ny time når alle prøvesvarene var kommet om et par måneder. Fikk beskjed om å ringe henne om jeg ble gravid før det, og de skal selvfølgelig passe på meg når jeg blir det. Hun nevnte ingenting om medisinsk støtte, men ukentlige ultralyder i alle fall. Nå har jeg strengt tatt ikke lyst på ukentlige ultralyder. Ikke har jeg lyst å fly inn og ut av sykehuset hele tiden, og UL forhindrer heller ikke at noe skjer. Men men, det får vi ta den dagen vi kommer dit..

Føler veldig at jeg stanger hodet i veggen på sykehuset og stoler vel ikke helt på at jeg får all den hjelpen/undersøkelsene jeg trenger. Den hysteroskopien gidder jeg ikke mase mer om, har isteden ringt den private gyn. jeg gikk til før og bedt om å få komme dit og få ultralyd med saltvann, noe vi har snakket om tidligere. Bedre enn ingenting kanskje. De hadde ikke ledige timer på lenge, men hun jeg snakket med skulle snakke med gynekologen og se om jeg kunne få en øyeblikkelig hjelp-time så jeg slapp å vente så lenge. Så får vi se hva prøveresultatene blir etterhvert, men jeg forventer vel egentlig ikke at de skal finne noe der. Sannsynligvis finner vi aldri forklaringen på hva som skjer.

Nå er jeg litt på en gi faen-plass. Tror ikke jeg gidder å være veldig forsiktig med sex rundt EL, men kommer ikke til å prøve noe iherdig heller. Det er faktisk veldig deilig å ikke tenke på temping og EL-testing. Og ikke minst å ikke putte i seg alskens piller. Får vurdere om jeg gidder å begynne med folat igjen bare. Er kanskje greit i tilfelle.

Men det er ille når man tenker at man må bli gravid og miste igjen for at sykehuset kanskje skal la meg få en hysteroskopi. Sånn skal det da ikke være!