Ferdig med saltvanns-UL

Da er siste undersøkelse i foreløpig utredning overstått. Saltvanns-UL i dag var uproblematisk og viste ikke tegn til noe galt i livmoren. Tvert imot, det så veldig fint ut. Av ren nyskjerrighet spurte jeg gyn. hva han ville anbefalt om prøvene fra sykehuset kommer tilbake uten svar sånn som jeg regner med at de gjør. Ville han vært vågal og prøvd ut medikamenter? Neida, han ville ha krysset fingrene og gitt meg hyppige ultralyder. Helt som forventet egentlig, det er en grunn til at jeg ikke går til ham lenger. Han er rimelig konservativ. Men var uansett greit å få den saltvanns-UL'en da. Det som ikke var like greit var at jeg fikk følelsen av at han mente vi burde gi opp da jeg fortalte at vi har mistet en gang til. Dette er mannen som etter den første SA'en mente at vi absolutt kom til å få de barna vi vil ha. Pipen hadde en annen lyd nå, han lurte på hvor mye vi ville utsette oss for. Men på den andre siden så sa han at det har jo gått bra før.. Jaja, hva han mener eller ikke mener spiller egentlig liten rolle. Jeg forholder meg til sykehuset nå.

Nå forventer jeg ikke akkurat den store hjelpen derfra heller. Regner ikke med at de er særlig villige til å prøve alternative metoder om ikke blodprøvesvarene viser at vi trenger noe spesielt. Så da er spørsmålet egentlig hva vi skal gjøre eller hvor vi skal gå. Først og fremst må vi jo vente på resultatene, men hva skjer etter det?

Har tenkt mye på dette de siste dagene. Jeg fyller snart 35 år, så om vi virkelig skal satse på det siste ønskebarnet så må vi gjøre det snart. Da må vi finne noen som er villig til å eksperimentere litt. Har tittet litt på Klinikk Hausken, som virker veldig bra og som kan passe oss. Men så ligger det veldig langt unna i og med vi bor på Østlandet. Reiseveien er dog verdt det om de kan hjelpe oss til mål. Jeg synes i alle fall det virker veldig spennende, og vurderer å kontakte dem når vi har fått svar på alle resultater.

Inntil det tror jeg vi fortsetter som semiprøvere. Gidder ikke stresse noe særlig enda, i alle fall frem til vi har hørt fra sykehuset. Men det er klart, skjer det så skjer det. Og jeg kommer nok til å følge litt ekstra med på om EL nærmer seg denne syklusen.

Nå kan det se ut som om jeg ikke blir hjemme akkurat når EL forventes denne syklusen. Fikk melding fra en av mine eldste og beste venninner i dag om at moren hennes døde i går kveld. Hun har hatt flere tilbakefall av kreft de siste par årene, og da venninnen min var på besøk her i sommer sa hun for første gang at hun var bekymret for hvordan det ville ende. Jeg forsto da at dette ikke kom til å gå veien, men jeg regnet ikke med at det skulle gå så fort. Har flere ganger de siste ukene tenkt at jeg skulle skrive en melding eller ringe for å høre hvordan det gikk, men ville ikke mase heller. Det er tross alt bare noen uker siden de var på besøk, så jeg regnet ikke med at det skulle gå nedover så fort. Men det gjorde det altså. Meldingen kom overraskende, og gjorde fryktelig vondt å få. Jeg har kjent familien siden jeg begynte på skolen, og hadde til og med moren som lærer i enkelte fag på barneskolen. Hun var en fantastisk dame, så snill og god. Glemmer ikke da jeg traff henne i bryllupet til venninnen min for 3 år siden og hun viste meg at hun hadde bryllupsbilde av mannen min og meg som hun hadde klippet ut fra avisen i lommeboken sin. Og selv om vi ikke bor i hjembyen min var hun alltid fullt oppdatert på meg og min familie. Sist jeg så henne var da vi  var i bursdagsselskap til datteren til venninnen min som for anledningen hadde tatt turen fra Sørlandet til broren sin som ikke bor så langt unna oss. Da så jeg tydelig at sykdommen hadde satt sitt preg på henne, alikevel så var hun så optimistisk og oppegående. Snakket mye med henne den dagen, og det kjenner jeg at jeg er utrolig glad for akkurat nå. Det er så vondt å tenke på at hun nå er borte. Og at en venninne som jeg er så glad i har mistet sin dyrebare mamma. Og den lille, fine jenta hennes igjen, som bare fikk ha mormoren sin i 1 1/2 år. Huff. Det skjærer meg i hjertet. Nå håper jeg bare at jeg klarer å komme meg hjemover til begravelsen. Jeg vil så gjerne være der, både for venninnen min og moren hennes.