tirsdag 30. november 2010

Gråtedag

Jeg trodde jeg var forberedt på at det skulle gå dårlig denne gangen. At jeg skulle takle det greit. Men i dag er det tungt - og det allerede før vi vet 100% sikkert. Tårene har sittet løst. Det er jaggu bra jeg jobber hjemmefra og kan både jobbe og gråte samtidig.

Dette føles så fryktelig urettferdig. At jeg sannsynligvis skal miste for tredje gang på under et år. Jeg hadde jo et håp. Et håp om at alle gode ting var tre. Men det ser ikke sånn ut. Jeg tør ikke engang å håpe på at jeg skal være en av de heldige som opplever å ikke se liv en uke for så å se det en uke etterpå. Flaks har jeg ikke hatt mye av i år, og det føles ikke som om den plutselig skal begynne nå. Selv om jeg føler at jeg egentlig fortjener det. Jeg føler at jeg kjemper og kjemper til ingen nytte. Mister jeg nå, hvorfor skulle jeg ikke miste neste gang? Og gangen etter? Hvorfor skulle vi noen gang lykkes? På dager som i dag mister jeg helt troen på at drømmen om et barn til skal gå i oppfyllelse.

Det er ekstra slitsomt å gå og kjenne på symptomene som jeg sannsynligvis har til ingen nytte (igjen). Kvalmen er til stede hele dagen, men går litt opp og ned. Samme med ømheten i puppene. Også håper man litt at dette skal være et godt tegn, men jeg vet jo også så inderlig godt at kroppen virkelig kan lure deg. Jeg hadde jo symtomer i flere uker etter Tredjegull døde. Sånn er det sannsynligvis nå også. Kroppen tror fortsatt at den er gravid, selv om utviklingen til den lille spiren har stoppet opp.

Går halvveis og venter på blødninger, men har foreløpig ikke sett snurten av blod i dette såkalte svangerskapet. Regner ikke med at kroppen vil ordne opp selv heller. Må nok få hjelp av ett eller annet slag på sykehuset tenker jeg.

Faen! Så urettferdig verden kan være!!!

mandag 29. november 2010

Ikke så positiv ultralyd

6+1 i dag, og første ultralyd er unnagjort.
Det jeg sitter igjen med er bekymring og en voksende oppgitthet over helsevesenet.
Hadde jo egentlig fått time til UL på fredag, men den legen som jeg var hos i oktober ville ha meg inn allerede i dag. Hun var også positiv til progesteronstøtte. Jeg var ikke så veldig positiv til denne tidligere timen, i og med jeg var redd for at det skulle være for tidlig å se noe, men stolte på henne.

Etter å ha sittet og ventet en god stund på gyn.pol. i morges, ble jeg endelig ropt opp. Og ikke av den legen jeg forventet, isteden kom jeg inn til en mannlig gyn. som med på slep hadde en ung turnuslege. Spurte meg ikke engang om det var greit!

Snakket litt før jeg hoppet opp i stolen. Føltes ikke helt kult å ha to stykker som stirret oppi der, men..
Gyn. kjente i alle fall at livmoren var noe forstørret. Så var det UL, og på skjermen så vi et hulrom med plommesekken i. Ikke noe embryo. Gyn. bekymret seg ikke over det, mente jeg var i uke 5 og satte meg opp til ny time om en uke. Trodde visst ikke stort på meg da jeg prøvde å si at jeg visste nøyaktig når EL var. Og progesteronstøtte, nei, det trengte jeg ikke. Greit nok det, tror ikke det ville hatt så mye for seg på dette stadiet alikevel, men jeg er møkk lei av å få forhåpninger om hjelp for så å stadig få nye slag i trynet.

Nå er jeg lei! Sint og frustrert. Fatter ikke hvorfor jeg skal være så uheldig, både i forhold til graviditet og de fleste legene jeg møter på. Hadde virkelig håpet at jeg kunne dra hjem til jul med gode nyheter, men nå regner jeg med at jeg heller kan bøtte innpå med vin og fenalår.

Selvfølgelig er det en liten sjanse for at det var for tidlig å se noe mer. Har aldri vært på UL så tidlig som 6+1, men jeg har vært litt senere i uke 6 flere ganger og sett noe hver gang. Tredjegull var 6mm og hadde tydelig hjerteslag i uke 6+4 (eller 5?), og selv da vi mistet i uke 7 så vi en 2 mm spire med bankende hjerte i uke 6. Så dette virker ikke lovende..
Kan håpe sykehuset har dårligere utstyr enn min private gyn., eller at denne gyn. ikke lette grundig nok (for det gikk fort), men innerst inne vet jeg hvilken vei det går - igjen.

Skal det virkelig ikke bli noe sistegull på oss?

Hahahaha. Så sjekker jeg mailen min og ser at jeg nok en gang har fått fødeplass på ABC (måtte jo søke tidlig selv om jeg ikke hadde helt trua). Man burde jo ha blitt glad, men det eneste jeg tenker er at jeg nok en gang må avbestille plassen. Drømmen om fødsel på ABC er langt unna og blir sannsynligvis aldri virkelighet.

søndag 28. november 2010

Dagen før D-dag

I morgen skal jeg på sykehuset, og vi får sannsynligvis svar på om det er liv laga i magen min eller ikke. Er det noe der eller er det ikke? Er litt redd for at gyn. kun vil finne en tom fostersekk, eller i verste fall at det er utenfor livmoren. Dessuten så er jeg også redd for at det skal være for tidlig til å kunne se hjerteslag sånn at jeg kanskje blir gående og bekymre meg for det også. Vi får se..
Blir også interessant om jeg får noe støtte om ting ser bra ut. Vet ikke lenger om det er noen vits i progesteronstøtte, nå har jeg jo kommet til uke 6 allerede, men vi får se hva hun sier.

Svar på HCG-prøven på mandag har jeg ikke fått. Ingen telefon fra legen, og jeg har selv bevisst valgt å ikke ringe for å spørre. Fant ut at jeg ikke trengte nok et tall å analysere. Blir bare stress av det. Tenker som så at om resultatet hadde vært urovekkende så hadde nok legen gitt meg beskjed om det. Så da så det sikkert greit ut.

Den siste uken har forøvrig vært sterkt preget av symptomer. Mye hodepine og kvalme samt ømme pupper. Har gitt seg litt de siste dagene, og da blir jeg selvfølgelig bekymret, men det er nok sånn det har vært hver gang hos meg, at det går litt opp og ned med symptomer. Jeg kjenner i alle fall noe, og det skjer mye i magen min om dagen. Så får vi håpe det er et bra tegn!

mandag 22. november 2010

Sliten

I dag har jeg vært og tappet blod igjen, så får vi se hva svaret blir. Stiger HCG fortsatt eller stagnerer den tro?

Jeg er veldig sliten nå. Sliten av å gå og lure på hvordan dette vil ende. Jeg har lest litt for mye på nettet, og innser at veldig mange med såpass lave HCG-resultater som mine mister i løpet av de første ukene. Dermed venter jeg egentlig bare på at dette skal gå skeis. Jeg har jo egentlig følt det helt siden jeg testet positivt, at dette ikke går. Hater den følelsen, er den samme som jeg hadde da jeg ble gravid i februar, og som kom igjen en uke etter siste UL med Tredjegull. Intuisjon kanskje..

I alle fall er jeg forberedt på at dette ikke går veien. Og er det sånn så ønsker jeg egentlig at det skal være over så fort som mulig, sånn at jeg kan komme meg videre. Om jeg mister nå så takler jeg det. Jeg er tross alt forberedt, og etter det vi opplevde i sommer så føler jeg at å miste tidlig er "piece of cake". Da tar jeg det som en mens og går på igjen.

Selvfølgelig vil jeg jo aller helst at det skal gå bra. Det finnes folk med lave verdier som har hatt vellykkede svangerskap og fått friske babyer, men hvorfor skulle jeg være en av de heldige? Jeg har liksom ikke hatt særlig mye flaks i år, så hvorfor skulle jeg ha det nå? Det blir nok neppe noen baby i juli for oss. Isteden blir det nok diagnosen habituell abort og utredning, så få vi satse på at det er vår tur neste gang. For gravid blir jeg jo i alle fall! Det er da noe..

Optimistisk om dagen ja..

fredag 19. november 2010

Andre HCG-resultat

Våknet i dag og grudde meg til å ringe legen for å spørre etter prøvesvar senere. Det slapp jeg å gjøre, for legen ringte med det andre prøveresultatet nå. HCG har økt fra 80 på 15 DPO til 250 på 18 DPO. Til sammenligning var det sist på 93 på 14 DPO og 319 på 17 DPO. Han sa det var fin stigning, men at de lave tallene kanskje betydde at jeg var litt kortere på vei. Nå har jeg både tempet og EL-testet, så jeg er rimelig sikker på når EL var.

Ut fra de forskjellige HCG-kalkulatorene ser denne stigningen grei ut, litt mindre stigning enn i mitt forrige svangerskap, men dog innenfor normalen. Skal tilbake på mandag for en prøve til, håper virkelig at det har steget enda mer til da.

Jeg tror egget festet seg senere denne gangen, i og med jeg hadde noe slim med blodspor i 10 DPO. Forrige gang testet jeg positivt 9 DPO, denne gangen så jeg med godvilje en skygge 10 DPO, testet ikke 11 DPO men 12 DPO var der en svak strek, sånn ca. som på 9/10 DPO sist. Jeg håper dette kan være forklaringen på det lavere nivået, men vet ikke om sånt har noen betydning.

Kan jeg senke skuldrene mine litt nå tro?
Klarer liksom ikke helt å tro på at dette skal gå bra i og med tallene er såpass lave..
Men vi må da ha fått vår del av motgang i år nå?

torsdag 18. november 2010

Første HCG-resultat

Var hos legen og tok ny blodprøve i dag, og fikk samtidig svar på den som jeg tok mandag. HCG-nivå på 80 15 DPO høres ikke veldig lovende ut for meg, og jeg er dermed enda mer sikker på at det ikke går veien denne gangen heller. Er selvfølgelig doblingen som er viktig, og jeg håper å få svar på det i morgen. Men uansett har jeg en dårlig følelse. Med Tredjegull hadde jeg HCG på 93 14 DPO, så det er klart lavere enn det denne gangen.


Jeg sliter veldig psykisk om dagen. Jeg visste det ville bli vanskelig den dagen jeg ble gravid igjen, men ikke så vanskelig.

Legen min ringte meg i går og rådet meg til å ta direkte kontakt med den legen jeg var hos på sykehuset og be om progesteronstøtte siden han selv har så lite erfaring med sånn og ikke visste hvor mye som skulle skrives ut etc. Jeg orket rett og slett ikke et nytt slag i trynet, så mannen ringte henne for meg. Joda, jeg skulle få progesteronstøtte, men det var for tidlig enda. Sånt ga man ikke før man hadde sett at det var noe der, før det ville det ikke hjelpe alikevel. Hallo???
Dette er eneste plass jeg har hørt om en sånn praksis, det virker da som det vanlige er å gi støtte fra positiv test.

Jeg hadde i utgangspunktet fått time på sykehuset 3/12, legen fremskyndet den til 29/11. Så om jeg fortsatt er gravid om halvannen uke får jeg hjelp. Jeg synes det hele er idioti. Med en tidligere time kan jeg risikere at man ikke ser hjerteslag enda, og da får jeg den bekymringen i tillegg. Det er nok nå!

Det er meget mulig at jeg ikke trenger noe progesteronstøtte i det hele tatt. Har jo hatt to vellykkede svangerskap uten hjelp. Da jeg mistet i SA utviklet spiren seg ikke normalt, og jeg tror ikke noe hadde hjulpet. Sist gikk det jo bra en god stund. Så det er ikke nødvendigvis det at jeg tror at jeg trenger hjelp, det er bare det å gjøre noe. Om jeg hadde fått progesteronstøtte så hadde jeg i alle fall sluppet å bekymre meg for å miste pga. noe sånt.

Men men. Nå håper jeg bare at jeg får resultatet av dagens prøve i morgen, og aller helst at stigningen er bra. Tror jeg går på veggen om jeg må gå rundt i denne usikkerheten til over helgen.

onsdag 17. november 2010

Dårlig følelse

Jeg har fortsatt en utrolig dårlig følelse på dette svangerskapet. Klarer ikke å få meg til å tro at det skal gå bra, det er rett og slett umulig å forestille seg at det virkelig kan bli en baby utav det. Har ingen følelser overfor det som vokser i meg foreløpig, ulikt de andre gangene da jeg har knyttet meg til spirene med en gang. Nå er jeg fullstendig kynisk, foreløpig er det kun en celleklump. Intet mer, intet mindre. Det er vondt å gå rundt med disse følelsene, gå rundt og vente på at dette skal gå galt. Jeg håper jo at jeg tar feil, men jeg klarer ikke å tro på det samme hvor mye jeg prøver. Jeg håper det vil hjelpe litt om jeg får gode HCG-resultater før helgen, men så klarer jeg jo ikke å tro på det heller.

Jeg føler meg ikke så veldig gravid. Eller jo, jeg er dårlig. Kvalm og uvel til tusen, men jeg tror det er mer pga sykdom enn graviditet. Jeg er nemlig veldig sår i halsen om dagen, og da følger gjerne kvalmen o.l. med. Puppene er litt ømme, men ikke superømme sånn som jeg mener å huske at det har vært før.

Tok en test i forgårs og en i dag og håpet at jeg skulle kunne se stigning ut fra dem. Men den gang ei, testen i dag var omtrent lik og i alle fall ikke sterkere enn den fra i forgårs:









Burde den ikke vært sterkere i dag da? Betyr det at HCG ikke stiger tro? Man kan jo håpe at testene har nådd styrkegrensen sin, men så klarer jeg jo ikke å tro på det heller. Huff.

Her er oppdatert testerekke i alle fall:

mandag 15. november 2010

Over IKM

IKM var i går, og enn så lenge er jeg fortsatt gravid. Men jeg føler meg fortsatt fryktelig usikker på om dette vil gå bra, synes ting ligner veldig på da jeg hadde en SA. Mindre symptomer enn sist, synes ikke puppene mine er særlig ømme, bekkenet er mindre vondt, og i dag hadde jeg mensmage da jeg våknet. Eneste jeg virkelig kan si at jeg kjenner er litt kvalme og trøtthet. Testene har også vært svakere enn sist (men sannsynligvis festet egget seg senere også). I går var jeg sikker på at det skulle gå galt da testen nesten så svakere ut enn dagen før. Heldigvis var streken dobbelt så sterk i dag, det er da i alle fall noe.


Har vært hos legen og målt HCG i dag, og skal tilbake for nye prøver torsdag og mandag, så får vi se. Blir en laaaang uke.

Ringte i tillegg sykehuset i dag. Da jeg var der i oktober ble det jo snakket om progesteronstøtte ved neste svangerskap. Fastlegen min mente at om jeg skulle få det så burde jeg burde begynne på dette med en gang, men det var sykehuset slettes ikke enig i. Sånt ga man ikke før man hadde sett at det var noe der, så jeg fikk time om 2 1/2 uker. Hva er egentlig vitsen med å begynne på støtte først etter 6-7 uker da? Har jeg aldri hørt om! Rimelig frustrert og fortvilt nå. Skal jeg virkelig ikke få hjelp noen plass?

Dagens testrekke:

lørdag 13. november 2010

På'an igjen

Positiv BT i dag også. Streken kom fortere og var muligens ørlite sterkere enn i går:










Fisket også opp testen fra 10 DPO fra søpla på badet (galskap, I know), og selv om det ikke synes på sammenligningsbildet så er der en skyggestrek. Så det var nok starten på noe:









Av ren nyskjerrighet tok jeg en EL-test i dag også, så her er dagens fangst:









Tempen skjøt i været i dag, så da trenger jeg ikke å bekymre meg så mye for det lenger. Regner med jeg slutter å tempe nå. Jeg klarer ikke helt å la være å bekymre meg for at dagens test ikke var så mye sterkere enn gårsdagens, minner meg litt for mye om tiden før SA'en i februar/mars. Får bare ta en dag om gangen og se.

Pr. i dag er jeg i alle fall gravid - igjen!
Så får tiden vise om det blir kortvarig lykke eller ei.
Eller lykke - det er alt for mange følelser som rører seg i meg til at jeg klarer å kjenne noe særlig på noen lykkefølelse akkurat. Uskylden over positiv test er borte nå som jeg vet så altfor godt alt som kan gå galt. Jeg er heldig som har fått klaff igjen såpass fort, det kan jeg si. Men jeg vet at jeg har noen lange uker, dager og måneder foran meg. Før tenkte jeg at jeg skulle kose meg med graviditeten når jeg ble gravid igjen, nyte de 9 månedene. Forventningene og alt det der. Nå ser jeg absolutt ikke frem til de neste månedene (om jeg kommer så langt da). Skulle bare ønske at jeg kunne hoppe rett til juli med en gang!

Men men, man får forholde seg til realitetene. Det er november, og juli er laaangt unna. Og jeg har ikke engang kommet til IKM enda. Det er i morgen. Men jeg kjenner at noe er på gang i kroppen. Det murrer, så mye innimellom at jeg bare venter på blødningen. Tåka begynner å senke seg. Jeg er trøtt og uggen, og den tette nesen har dukket opp. Og hoftene og hormonene er et kapittel for seg.. Men jeg tar gladelig alle symptomer jeg kan få. Bring them on! Bare jeg får komme helt i mål denne gangen.

Mandag tar jeg turen til legen for å måle HCG. Føler at det i alle fall vil gi meg en pekepinn på hvordan det ligger an, men det er vel mer en følelse enn noe annet. Har det ikke skjedd noe dramatisk før mandag ringer jeg også sykehuset da. Håper virkelig de kan hjelpe meg sånn at vi får vår etterlengtede sistemann i juli.

Måtte bare ta et  bilde av testene etter den fra i dag hadde tørket, og da så jeg tydelig at den fra i dag er noe sterkere enn den fra i går. Her får man ta alle positive tegn man kan få.

fredag 12. november 2010

Er det mulig?

12 DPO i dag. Testet på onsdag, og så muligens en svak skygge etter tidsfristen. Etter menslignende kramper i magen sammen med masse slim med mikroskopiske blodspor i onsdag ettermiddag og tempfall i går, gadd jeg ikke å teste i går, men ventet istedenfor på spotting som aldri kom. Tempen gikk enda litt mer ned i dag, og ligner slett ikke på en gravidtemp, men siden jeg fortsatt ikke har begynt å spotte tok jeg en BT bare for å bekrefte at jeg ikke er gravid og få denne pp'en ut av verden. Etter et par minutter måtte jeg bare slippe ut et "er det mulig???" og brenne av en CB også.

Her er resultatet:









Vet nesten ikke hva jeg skal tro her jeg sitter. Er helt skjelven enda.
Strekene er ikke sterke, kanskje omtrent som på denne tiden med den spiren vi mistet i SA, svakere enn med Tredjegull. Men det er ikke tvil om at det er to streker der, og de kom begge i løpet av 1-2 minutt. Jeg sier det igjen: er dette mulig da???

Som nevnt hadde jeg slim med mikroskopiske blodspor i på onsdag, og etter det har jeg bare ventet på spottingen. Hadde veldig murringer/kramper samtidig som blodsporene kom, så kan egget ha festet seg da kanskje? Tempen min har jo gått litt ned, og er slettes ikke noen gravidtemp. Men testene sier jo sitt, til tross for tempen må det jo være noe der..

Symptommessig så har jeg i tillegg til disse krampene hatt ømme pupper, veldig vondt i hoftene, litt kvalme og trøtthet og hormoner på fullstendig bærtur. Nå i dag synes jeg nesten at jeg kjenner mindre av alt. I tillegg fikk jeg litt "menskviser" på haka i går kveld.

Spørsmålet er jo bare hva som skjer nå. Testene er ikke übersterke, men IKM er heller ikke før på søndag. Jeg har en sterk følelse av at dette ikke går, at det ender i kjemisk eller en tidlig SA som i mars. Jeg har jo fått beskjed om å ringe gyn.pol. ved positiv test, så om jeg kommer meg over IKM ringer jeg nok dit på mandag og hører hva de sier. I tillegg har jeg bestilt meg time hos fastlegen på mandag for å få målt HCG.

Jeg er helt utenfor meg selv nå. Var så sikker på at det ikke hadde klaffet denne gangen heller. Skulle drikke rødvin i kveld (noe jeg selvfølgelig gladelig hopper over), og hadde bestilt både bidronninggele og maca til neste pp. Nå håper jeg inderlig at jeg kan la det stå urørt!

søndag 7. november 2010

Overraskelse

Fikk meg en overraskelse da vi kom til gravstedet i dag.
Steinen er tilbake allerede!
De sa at det skulle ta 4-6 uker, men det er jo under 3 uker siden den ble hentet.
Litt rart å se navnet til Tredjegull der, og litt sårt at jeg sto der med svigers og ikke mannen, men også veldig gledelig. Nå er sirkelen sluttet, og vår vakre, lille engels eksistens er for alltid synlig for omverden.

Karma

Nå er jeg ganske så overbevist om at det ikke har klaffet denne syklusen heller. Er bare 7 DPO, men tempen min kjører berg og dalbane for alle penga og ligner langt fra noen gravidchart. Hadde tempen holdt seg høy i dag hadde det sett ganske pent ut, men neida..
Hadde noen sinnsyke mensmurringer i går kveld og i natt, og har vondt i hoftene og litt ømme pupper, men det hjelper lite når man bare vet at mensen kommer mot slutten av uka.

Er lei nå. Det har gått 3 1/2 måned siden vi mistet Tredjegull, og jeg hadde virkelig håpet å bli raskt gravid igjen. Og i alle fall innen terminen i januar. Nå har vi bare en mulighet igjen..

Kanskje det er karma?
Makkeren til mannen og samboeren har slitt med å bli gravide, og gikk i høst gjennom sitt første prøverørsforsøk. Jeg har ikke noe forhold til dem i det hele tatt. Makkeren til mannen kjenner jeg litt fra vi jobbet i samme bygning før eldstemann ble født, også var han bartender i bryllupet vårt. Samboeren har jeg aldri truffet. Alikevel fulgte jeg spent med gjennom mannen, siden vi var prøvere samtidig snakket de mye sammen. De ble gravide på det første prøverørsforsøket, og plutselig ble det mange vanskelige følelser for meg. Det har gått bedre i det siste når jeg rett og slett har sluttet å spørre mannen hvordan det går med dem. Var lettere å skyve det litt vekk. I går mistet de, 8-9 uker på vei. Jeg ble rett og slett kvalm da mannen fikk meldingen. Dumme meg som ikke har klart å glede meg så veldig på deres vegne. Hva slags menneske er jeg? Nå har jeg skikkelig vondt av dem. Jeg vet jo så innmari godt hvor vondt og fortvilende det er. Heldigvis kan mannen min snakke med makkeren sin, er sikkert godt for ham å ha noen som forstår. Så får jeg håpe hun også har noen. Og jeg, jeg fortjener sannsynligvis ikke å bli gravid igjen.

Det er nok passende at jeg skal på graven til Tredjegull i dag. Er Allehelgensaften i dag, og siden mannen jobber spurte svigers om jeg og ungene ville bli med dem. Litt sårt å dra dit med dem, men når tilbudet kom hadde det vært dumt å si nei. Får lappe sammen forholdet til dem så godt jeg kan.

onsdag 3. november 2010

My son, the genious

I går tilbragte jeg formiddagen hos svigerinna mi. Koselig å bare skravle. Hun fortalte at hun hadde vært i foreldresamtale i barnehagen hvor min 5 år gamle niese går. Hun er skoleknert i år, og i den forbindelse hadde hun fått vite litt om hva de driver med. Noe av det de jobber med er at ungene skal få forståelse for hva ting er. Når man spør et barn hva en sykkel er, så vil de som oftest svare at det er noe man sykler på. I barnehagen jobber de nå med å lære ungene hva ting består av og sånt. Det har ikke engang falt meg inn at ungene må lære sånt, det er jo en selvfølge for oss voksne. Så da eldstemann kom hjem fra parken så tenkte jeg at jeg skulle teste ut dette på ham. Spurte ham hva en sykkel var og forventet å få "noe man sykler med" som svar. Men gutten begynte straks å forklare at en sykkel hadde to hjul, styre, lys og pedaler. Og når jeg spurte hva en bil, et fly og en bok var så forklarte han jammen det også. Helt uoppfordret. Jeg ble rimelig overrasket, og ganske så overbevist om at vi har et lite geni i familien.. ;-)

Neida, så ille er det ikke. Kontakter ikke Mensa enda. Men det er veldig OK å se hvor oppegående den gutten er. Vi har valgt å ikke ha ungene i barnehagen, men heller i barnepark. Det er jo så mye snakk om at barnehager er så bra for utviklingen, det pedagogiske og alt det der. Og joda, jeg ser den. Men da er det også godt å se at vår gutt ikke ligger etter selv om han ikke har gått i barnehage. Neste år blir det vel og merke barnehage for begge to. Jeg tror det er viktig at eldstemann får det siste året som skoleknert. Da er det jo mye forberedelser før skolen, og han blir kjent med flere som han skal gå på skole sammen med. Og da sender vi snuppa i barnehagen samtidig. Blir rart, men sikkert greit det også.

Må forresten nevne en episode som skjedde en morgen her. Ungene ryddet rommet til snuppa på morgenen, og begynte å synge i kor en sang fra en eller annen Barne-TV-serie: "Hva gjelder nå? Lagarbeid..". Det var så utrolig passende, og veldig herlig å høre på.

Nå er det kaos i soafen her. Småtrolla har vært med svigers på kino i dag, og kom nettopp hjem helt hypre. Planen var at de skulle perle gaver til familien i USA, men det går rimelig tregt der borte. Og maken til høylydt perling skal man lete lenge etter. Søte er de, men i den formen de er i nå ser jeg ikke frem til en hel ettermiddag og kveld alene med dem.. Sliten allerede jo! ;-)

tirsdag 2. november 2010

Symbolikk

Tempen min og alt annet tilsier nå at jeg er 2 DPO i dag. Så selv om jeg ikke har noe som helst tro på klaff denne syklusen, med det som jeg innbiller meg var en "dårlig" eggløsning og lite sengekos, så er jeg i alle fall på riktig side av EL.


Jeg tenker mye rart, og har funnet ut at symbolsk sett så er det nå det skulle klaffet. Med EL ca. en uke før terminen til spiren vi mistet i SA i mars, og eventuell termin 3 dager etter ettårsdagen for at vår lille engel forlot oss. Dessuten ble jeg gravid på Valentine's Day med den vi mistet i SA, nå hadde jeg EL på Halloween. Det er da en viss symbolikk i at begge disse dagene er (etter min mening) kommersielle dager importert fra USA.

Men så blir man ikke gravid av symbolikk da..

mandag 1. november 2010

EL eller ikke?

That's the question..

Denne syklusen forvirrer meg maks. Vanligvis har jeg mye EL-smerter og knall positive EL-tester i 2-3 dager. Denne gangen har jeg hatt minimalt med EL-smerter (om jeg ikke regner med vondtene jeg hadde i magen den første halvannen uke etter mensen, men EL-smerter får jeg jo helst rundt EL da..). Isteden har  jeg hatt en merkelig, oppblåst følelse i magen. Og i helgen en følelse av at en urinveisinfeksjon var rett rundt hjørnet som nå har forsvunnet som dugg for solen.

Lørdag ettermiddag fikk jeg knall positiv EL-test. I går var de helt i grenseland mellom positiv og negativ, ca. like sterke streker. Og i dag var den negativ. Så altså bare en knall positiv EL-test. Hallo?
Mye tyder på at EL var i går. Tempen droppet, jeg hadde mye slim og var ganske så åpen der nede. I dag steg tempen et godt hakk samtidig som jeg er i ferd med å tørke opp nedentil.
Blir spennende å se hvordan tempen utvikler seg de neste to dagene nå. Men om jeg har hatt EL så kan det neppe ha vært noe gullegg akkurat. Dessuten så har det blitt minimalt med sengekos i forhold til normalen rundt EL. Tenker jeg forbereder meg på PP11 allerede nå jeg..