4 år etter

I dag er det nøyaktig 4 år siden vi mistet den første av mange små spirer. Starten på marerittet, et mareritt jeg til slutt trodde vi aldri skulle våkne fra.

Men for 3 måneder og 2 dager siden kom altså endelig vårt lille Mirakel til verden. Regnbuen etter stormen. Verdt hver eneste tåre, hver eneste tunge stund. 

Svangerskapet var trøblete, og til slutt måtte han ut litt før tiden da det ble skummelt for oss begge to. En bitteliten gutt kom til oss, noe som også førte til endel startvansker. Men alt dette vil jeg når tiden strekker til skrive om i et eget innlegg. 

Vi kom oss gjennom både svangerskap, fødsel og tiden etterpå sammen, min lille tøffing og jeg. Han er absolutt et Mirakel på alle mulige måter, og jeg er så uendelig takknemlig for å ha ham her hos meg. Smilende, pludrende, sprellende. Full av liv!

I dag forbedres dåp for vår lille gutt. Morgendagen blir en stor dag full av følelser. Det blir nok noen tårer fra mor. Men nå, fire år etter, er det endelig gledestårer som felles!

Lykke i noen små kilo:

Graviditetsskriblerier

Det er helt utrolig hvor dårlig jeg er til å skrive om graviditeten. Dette som er så ønsket, som jeg har gledet meg så lenge til, også klarer jeg ikke å dokumentere det som jeg kanskje burde. Skulle f.eks være flink til å skrive svangerskapsdagbok, men så har det rett og slett ikke blitt noe av. Har vel noe med historien min å gjøre. Først må man avvente og se hva som skjer, og vips har man kommet såpass langt at det nesten ikke er noen vits i lenger. Kjempedumt av meg!

Også for omverdenen er jeg relativt tilbakeholden. Om noen spør hvordan det går, så svarer jeg selvfølgelig, men sånn ellers snakker jeg veldig lite om graviditeten. Ja, da vi var i hjembyen min i høstferien presterte jeg til og med å skjule magen da vi var på besøk hos venner som ikke visste! Og å fortelle det til noen er rett og slett unaturlig, så den jobben tar mannen seg av. Ja, og mamma da..
Merkelig dette, for jeg hadde trodd at dette var noe jeg ville dele med alle, rope det fra taket. Og så ender jeg med å liste meg rundt og late som ingenting.

Men for all del, det kan være veldig hyggelig å dele også. Det er så godt å se at så mange gleder seg med oss over dette. Spesielt dem som kjenner deler av historien min, der er det så mye godhet. I hjembyen min traff vi en gammel nabo som mamma ikke hadde rukket å fortelle det til enda, og da hun skjønte hva som var på gang trillet faktisk tårene hos henne. Blir helt varm om hjertet bare jeg tenker på det.

Da får det heller være at det nok en gang er litt krøll i svigerfamilien. Jeg skjønner ikke hva det er med dem og graviditet. Denne gangen er det faktisk ikke svigerforeldrene mine, de virker som de gleder seg denne gangen. Derimot oppfører svigerinnen min, som jeg tidligere hadde et veldig godt forhold til og som er en av dem som vet mest om hva vi har vært gjennom, seg rart. Det hadde jeg ikke regnet med. Det begynte med at niesen vår reagerte veldig på nyheten da barna våre gledesstrålende fortalte henne om babyen. For da er hun den eneste som bare er lillesøster. Ja, vi fikk faktisk "forbud" mot å snakke om graviditeten rundt henne en stund av svigerinnen min, men da reagerte svogeren min på at dette var helt urimelig. Nå hadde vi nok uansett ikke snakket masse om dette, som nevnt så gjør jeg/vi fortsatt ikke det. Ikke barna heller for den saks skyld, etter reaksjonen til kusina har de visst lært at dette er noe vi snakker mest om hjemme. Det er veldig trist, men etter dette har det tette forholdet de hadde til kusina si blitt ødelagt. Vi er nesten naboer også, og barna er nesten jevngamle, så de har hatt veldig tette bånd og vært mye sammen. Nå sier hun ikke engang hei når barna mine hilser på henne. Er fryktelig at det skal bli sånn pga. noe som barna ikke styrer, det er jo ikke de som har blitt gravide. Men de tilpasser seg situasjonen, så får vi se om det løser seg etterhvert.
Og når det gjelder svigerinnen min så virker hun totalt uengasjert. Ikke at jeg forventet at hun skulle gå bananas, men det hadde jo vært hyggelig om hun en eneste gang i alle fall hadde spurt meg hvordan det gikk eller noe sånt. Men det har pr. i dag ikke skjedd. Veldig merkelig situasjon hele greia, men sånn er det nå engang. Sikkert en grunn til det.

Graviditeten har også skapt litt krøll i forhold til jobb. Jeg begynte jo i ny jobb i februar. Fikk jobben gjennom vikarbyrå, men ble forespeilet fast stilling ved kontraktutgang i august. Så ble jeg plutselig gravid, noe jeg virkelig ikke hadde forventet. Da ble det selvfølgelig ikke noen fast stilling, men de forlenget kontrakten i 2 måneder, frem til utgangen av oktober. De var interessert at jeg skulle jobbe helt frem mot permisjonsstart i desember, men nå har jeg vært sykmeldt siden slutten av september, så da regner jeg ikke med at det blir noe videre forlengelse. Ikke at det er noen vits i heller, jordmoren har anbefalt meg å ikke jobbe mer, så da blir det nok sånn. De har fått inn en ny person i min stilling, som de i utgangspunktet ville at jeg skulle lære opp, men det kommer heller ikke til å skje. Egentlig like greit. Ikke så moro å skulle lære opp noen som skal ta over en jobb du i utgangspunktet kunne tenkt deg å beholde. Har slitt veldig med denne situasjonen, og hatt enormt dårlig samvittighet for å være sykmeldt, men har innfunnet meg med situasjonen nå. Litt sårt er det, spesielt at jobben ikke er der etter permisjon, men når man veier det opp mot hverandre så er denne babyen så absolutt verdt det. Mitt høyeste ønske er i ferd med å gå i oppfyllelse, ny jobb kan jeg alltids finne etterhvert, samt at jeg fortsatt har frilansjobben min.

Og når det gjelder å jobbe frem mot permisjon, som jeg egentlig på mange måter kunne ha tenkt meg, så er også babyen viktigst. Når jordmor ser på meg med "strengeblikket" og sier at hun ikke tror jeg skal jobbe mer i dette svangerskapet men heller bare ta vare på kroppen, hvile og ruge, bør jeg nok lytte. Jeg var helt utkjørt da jeg til slutt ble 100% sykmeldt, kroppen fungerte ikke i det hele tatt. Nå ser jeg at så lenge jeg tar det med ro, fungerer jeg i alle fall stort sett i hjemmet og hverdagen. Men så fort jeg gjør litt for mye, så er det bekkensmerter og kynnere for fulle mugger. For ikke å snakke om mangelen på energi. Det har vært et tungt svangerskap sånn sett. Kan nok ha litt med psyken å gjøre også, for angsten for at noe alikevel skal gå galt gnager stadig. Jeg klarer ikke å glede meg så mye som jeg burde. Og selv om det nå er ganske få uker igjen til termin, er ingenting klart til et nytt familiemedlem i huset. Vi har selvfølgelig mye fra før, men noe skal kjøpes inn. Men det er for tidlig..
I tillegg er det enkelte prosjekt som må fullføres i huset, men det blir også foreløpig med tanken.
Men vi begynner faktisk å få litt dårlig tid. Er etter UL-termin 29 uker i morgen, 30 uker etter menstermin som jeg fortsatt tror er riktig. Så 10-11 uker igjen. Sannsynligvis mindre, da begge de to andre er født før termin. Det kan faktisk være så lite som 8 uker til vi sitter her med en baby. Som foreløpig altså mangler både en god del av utstyr, samt navn. Vi har ikke et eneste alternativ verken til gutt eller jente. Helt utrolig så vanskelig alt er denne gangen.. ;-)

Det vi har gjort, er å ta oss råd til 3D ultralyd. Var på mandag, som en tidlig bursdagsgave til meg selv. Vi har ikke verdens mest medgjørlige barn når det gjelder å ta bilder, så også med sistemann. H*n lå for sikkerhets skyld med ansiktet trykket inn mot ryggen min, men ble etterhvert overlistet av en veldig flink sonograf. Helt fantastisk å få en så god titt inn i magen, der Mirakelet så ut til å kose seg med "smil", gaping og nesekløing. Og etter å ha sett ansiktet så tydelig er jeg enda mer sikker enn før på at dette må være en gutt. Kommer det en jente, så begynner jeg virkelig å lure.
Jeg titter og titter på bildene, og kan virkelig ikke fatte at det lille nurket befinner seg i min mage. At h*n er min! Vår! Og så fin! Jeg blir bare mer og mer forelska jo mer jeg ser på bildene. Skal dette lille Mirakelet virkelig komme ut til oss, vokse opp hos oss?

Er du virkelig min, lille venn?

Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day

I dag, 15. oktober, markeres Pregnancy and Infant Loss Remembrance Day flere steder i verden. Siden 2010 har jeg vært med og tent lys på denne dagen, lys for mine egne og andres små engler som aldri fikk muligheten til å vokse opp.
Det er dessverre fortsatt alt for mye tabu knyttet til det å miste et barn under svangerskap eller etter fødsel. Mange tier og sørger i stillhet, av ulike grunner.

Utenom blogg og forumverdenen, hvor jeg kan være relativt anonym, har jeg ikke vært veldig åpen om det vi har vært gjennom de siste 4 årene. Det har vært min stille sorg som kun et fåtall har visst om. Av flere grunner egentlig. Jeg har vært sårbar, redd for å bli henne som får "stakkars-deg-blikkene". Redd for å bli oppfattet som svak. Redd for å ikke møte forståelse. Rett og slett redd for å være åpen om noe som man absolutt ikke bør skamme seg over.
Så alt for mange opplever denne tragedien, og jeg har sett opp til dem som tør å stå frem og si at dette skjedde dem. Jeg har alltid visst at en dag, når tiden var inne, skulle også jeg slutte å skjule meg og heller dele med omverden.

I dag var dagen. En over 4 år lang prosess er over, og jeg står frem med hevet hode og stolthet over mine små engler og sier at jeg er en av dem som har mistet det mest dyrebare. I dag la jeg ut denne meldingen til alle mine venner på Facebook:

Ikke den aller største avsløringen kanskje, men et stort skritt for meg. Jeg er ferdig med å tie. Om dette lille innlegget har fått bare en person der ute til å tenke "jeg er ikke alene", så har det vært verdt det.

Det føles godt å rette fokus mot de elskede små som vi ikke fikk bli kjent med i dag. De siste månedene har den i magen tatt det meste av fokuset, det har bare måttet bli slik. Ofte har jeg kjent på dårlig samvittighet over dette, og nesten vært redd for at våre små engler skal bli glemt. Og noen av dem som vet glemmer det sikkert også. Nå som det endelig ser ut til å gå bra, forventes det kanskje at vi skal glemme det også. Men det gjør vi selvfølgelig ikke. Aldri!

Jeg er takknemlig for de ukene og månedene jeg fikk bære på de små som aldri kom. Det er så ufattelig sant at små føtter setter dype spor. Ja, kanskje de aller dypeste. Jeg er forandret for alltid, og det kan jeg takke englene våre for. De har også banet vei for Mirakelet i magen. Mirakelet er ingen erstatning for dem vi har mistet, de vil alltid mangle, og dem vil jeg alltid savne og sørge over. De er med meg i hjertet mitt, til enhver tid. Som sagt så mange ganger før, alltid elsket - aldri glemt!♥

Et lite stemningsbilde fra lystenning på gravstedet hvor Une og Iven ligger

Milepæler

Tenk det, jeg har nådd to nye milepæler i dette svangerskapet!
I begynnelsen av september hadde jeg min første jordmortime på ABC. Ønsket om fødsel der har vært tilstede lenge, fra første svangerskap egentlig. Men først da jeg ble gravid i 2010 turte jeg å søke plass der. Og det har jeg fortsatt å gjøre i alle svangerskapene etterpå, bare for å måtte avlyse. Nå er jeg endelig "inne" i det aller helligste! Og det virker faktisk enda bedre enn jeg trodde der. Gleder meg allerede til neste jordmortime - da får barna lov å være med også! Og ikke minst gleder jeg meg til fødselen. Selvfølgelig kan ting komme i veien for fødsel der, alt skal jo helst være tipp topp, men drømmen er absolutt en vannfødsel på en av de tre fødestuene der.

Forrige uke opplevde jeg nok en milepæl da jeg (etter UL-termin) rundet 24 uker. Det er en bitteliten trygghet i at man nå vil gjøre det man kan for Mirakelet om noe skulle skje. Men jeg vil selvfølgelig ikke at noe skal skje på mange, mange uker enda. Ser helst at det blir 2014 før h*n kommer ut til oss!

Ellers er det fortsatt like uvirkelig at jeg er gravid. I morgen runder jeg 25 uker, magen vokser og Mirakelet turner rundt der inne. Jeg føler meg fortsatt så ufattelig heldig, til tross for alle plager som følger med. De er så verdt det! Dårlige dager blir bra med en gang jeg kjenner bevegelsene der innefra.

Nå har jeg for alvor begynt å lure på hvem som skjuler seg der inne. Er det en lillebror eller lillesøster? Hvordan ser h*n ut? Hvordan vil h*n være? En del av meg er utålmodig etter å møte Mirakelet, holde, kjenne, snuse.. En annen del vil bare nyte disse magiske ukene og månedene med det lille livet i magen. Dette blir tross alt min siste graviditet.
Men det er også den tyngste, både fysisk og psykisk. Ganske naturlig kanskje. Med Poden og Snuppa følte jeg alltid at de var tryggest på innsiden, ikke ute i den store, skumle verden. Nå føler jeg ofte at kroppen min er en trussel mot barnet, at h*n er tryggere på utsiden. Vi vet jo ikke hva som har skjedd alle de gangene jeg har mistet. Mest sannsynlig så har det nok vært noe galt med fostrene, men tenk om det er kroppen min som er synderen..
Tankene ligger alltid og lurer, selv om jeg har kommet mye lenger på vei nå enn før. På mange måter er det nesten verre. Tanken på å miste Mirakelet nå, etter så lang tid i magen, er uutholdelig.
Men det skal selvfølgelig ikke skje! Denne gangen skal det gå bra!

Ikke så rart jeg føler meg stor, kanskje?

 

Ordinær ultralyd

Dagene flyr avgårde, og nå er det allerede en uke siden vi var på ordinær ultralyd.
I dagene før var Mirakelet roligere enn tidligere, så da tirsdagsmorgenen kom var jeg kvalm av nervøsitet. Tenk om man kunne være en av dem som bare gleder seg til sånne ting. Kan ikke huske at jeg var nervøs, ja livredd, på denne måten med Poden og Snuppa. Tenkte vel ikke særlig over alt som kunne gå galt. Nå var katastrofetankene på høygir.

Og etter alle de avlyste ordinære ultralydene så var det uvirkelig å faktisk skulle ned trappene til svangerskapspoliklinikken, en aldri så liten milepæl faktisk.
Selv om jeg har vært der mange ganger før, så begynner det å bli noen år siden, så det føltes mer som første gangen. Var usikker på hvor jeg skulle og hele pakka, men kjente meg da igjen til slutt.
Vi slapp heldigvis å vente så lenge, kom kjapt inn til en hyggelig og forståelsesfull, svensk vikarjordmor. Og med en gang hun slo på skjermen så vi i alle fall at der var liv. Lettelse nr. 1!
Så mye liv var det at det var vanskelig å få målt alt, Mirakelet skled stadig unna. Egentlig greit nok, for da tok undersøkelsen lenger tid. Jordmoren prøvde også som en helt å få tatt gode bilder som vi kunne ta med hjem, men der var det absolutt ingen samarbeidsvilje. Men, så lenge alt så helt perfekt ut så var det helt OK. Bilder blir det vel nok av etterhvert alikevel..
Så all nervøsiteten og katastrofetankene var bortkastet energi, det eneste "negative" som skjedde var at termin ble satt tilbake en uke. Har nå faktisk akkurat samme termindato som med Poden, ganske utrolig!

Lettelsen var enorm da vi gikk derfra, og jeg svevde egentlig gjennom hele dagen. Tenk så heldige vi er! For en lykke! Endelig turte jeg å gå innom H&M og kjøpe noen bittesmå babyplagg. Nøytrale sådanne, siden vi ikke har lyst å vite kjønn før fødselen. Og i ettertid har jeg til og med våget meg inn på Babyshop - et stort skritt for meg!

Forrige tirsdag forsvant altså stort sett i en lykkerus. Jeg hadde klump i halsen hele dagen og var totalt utladet da dagen var over. Endelig fikk vi også fortelle vordende storesøsken om Mirakelet. Endelig kunne jeg gi dem bøkene som jeg kjøpte til dem for 3 år siden, og som jeg heldigvis aldri rakk å gi dem før vi mistet Une. Nå fikk de overlevert hver sin bok om å ha baby i magen, med ultralydbilder av deres helt egen lillebrøster på innsiden. Tok en liten stund før de koblet det opp mot min mage, og da det gikk opp for dem hva vi prøvde å fortelle trodde de knapt nok på oss. "Er det virkelig sant?"
Så brøt jubelen løs. Spesielt Snuppa var og er helt på tuppa. Reaksjonen var å hoppe opp og ned og juble "Jeg skal bli storesøster! Jeg skal bli storesøster!" Dette gjentas fortsatt daglig.. Endelig! Dette har hun ventet på! Begge to er veldig opptatt av det som skal skje og av babyen i magen, og det blir mye magekos. Som jeg har gledet meg til å dele dette med dem!

Og de deler det selvfølgelig med Gud og hvermann.. Treffer de noen de ikke har snakket med på en stund så er dette det første de forteller, nesten før de sier hei. Så ryktet sprer seg som ild i tørt gress. Nesten litt ubehagelig. Jeg har blitt så vant til å skjule graviditeten at det er skummelt å høre dem fortelle det. Like skummelt å bekrefte når jeg får spørsmål om det stemmer. Føler meg plutselig veldig sårbar, og kunne egentlig godt skjult dette til januar. Men det blir vel heller vanskelig..
Men det er rart. Jeg har ønsket dette så lenge. Nå skjer det. Og jeg vil helst bare holde det for meg selv. Kanskje mest pga. frykten for at det alikevel skal gå galt. Fallhøyden nå er mye større enn før.
Jeg vet at jeg burde nyte dette. Og det gjør jeg også, for all del. Men frykten er der alikevel. Jeg vet at selv om man har kommet halvveis, ja, uansett hvor langt man har kommet, så er det ingen selvfølge at det går bra. Mest sannsynlig så gjør det nok det, men jeg vet hvor fort lynet kan slå ned. Hvor brutalt livet kan være.

Vi er snart halvveis til målet. Jeg begynner så smått å planlegge innkjøp og permisjon. Jeg tør å drømme litt mer om hvordan det nye livet vil bli. Men panikken er ikke så langt unna om Mirakelet har en rolig dag. Og gleden og undringen er like stor hver gang jeg kjenner hvor mye styrke det kan være i bittesmå føtter.♥

Vidunderlige, små livstegn

Det er helt uvirkelig å kunne skrive dette blogginnlegget, og en del av meg er redd for å jinxe alt ved å gjøre det. Men tenk, nå er jeg nesten 18 uker på vei i dette svangerskapet. Snart halvveis!

Og jeg er rimelig sikker på at Mirakelet fortsatt henger med. De siste to ukene har jeg nemlig kjent mer og mer livstegn der innefra. Sånn passe uvirkelig det også! Over 6 år siden sist jeg kjente noe sånt, og jeg kjenner meg nesten som førstegangs igjen. Husker overhodet ingenting (inkludert hvordan det var å føde..). Og så usikker som jeg er, klarer jeg stadig vekk å overbevise meg selv om at kroppen lurer meg og at det jeg kjenner bare er veldig mye luft. Men på den andre siden - luft beveger seg ikke sånn.. Opptil flere ganger om dagen ligger jeg på senga med hendene på magen og tårer i øynene mens jeg kjenner på små dult. Som altså blir sterkere og sterkere. Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for å få kjenne dette!

På tirsdag er det tid for ordinær ultralyd. Tenk det! Alle de gangene jeg har måttet avbestille både ultralyd og fødeplass de siste årene. Men ikke denne gangen!
Jeg teller dager og er veldig klar for å se Mirakelet igjen, samtidig som jeg er rimelig nervøs også. For tenk om kroppen virkelig HAR lurt meg. Eller at de finner noe galt. Skremmende tanker.
Men jeg håper at det skal bli en lykkelig stund, og at vi etterpå omsider kan fortelle barna at det kommer en lillebrøster i januar.

For barna vet fortsatt ingenting. Eller, jeg tror nok at de mistenker noe. For magen min vokser, og formen er fortsatt laber. Poden sa allerede da vi var i USA at han trodde jeg var gravid, men slo seg visst til ro med at mamma bare er feit. Men de skuler mistenkelig mye mot magen min for tiden..

Er nesten litt skummelt å etterhvert gjøre dette offentlig også, selv om jeg ikke planlegger noen stor "avsløring". De som trenger å vite, eller som jeg ønsker å dele det med, får vite - ellers så får magen tale for seg etterhvert (det gjør den vel kanskje allerede). Foreløpig er det kun de nærmeste som vet. Pappa fikk vite det da vi kom til USA, siden det ville bli vanskelig å bo hos dem i store deler av en måned uten å bli avslørt. Mamma fikk vite det for 2 uker siden, siden hun måtte passe barna mens vi var på ultralyd. Svigerfamilien ble informert i forrige uke, og da hadde vi faktisk klart å skjule dette i 3 måneder! Var ganske nervøs for reaksjonen til svigerforeldrene mine, de oppførte seg jo relativt merkelig ved et par av de tidligere graviditetene mine. Men nå var det visst bare fryd og gammen, og det virker som de gleder seg både for oss og over at det kan se ut som de får et barnebarn til. Lettelse!

I tillegg har jeg måttet si det til de to jeg jobber nærmest med, siden jeg nok en gang gikk på en sykemelding forrige uke. Unngår heldigvis full sykemelding, men jobber bare 60% akkurat nå. Det holder kjenner jeg. Får visst alle mulige symptomer og plager denne gangen, men bare jeg kjenner et dult så er det jo så verdt det!

Sjefen har jeg ikke fått sagt det til enda, for da jeg kom hjem fra ferie hadde selvfølgelig han gått ut i ferie. Og tidligere har jeg selvfølgelig ikke sagt noe, for jeg regnet jo med at dette eventyret ville være over sammen med ferien. 
Men mandag må jeg slippe bomben også til ham. Har skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg er jo innleid for å avlaste to sekretærer som drukner i arbeid, og har fått mer og mer ansvar disse månedene. Og så er jeg plutselig gravid! Det var jo overhodet ikke planen min, jeg regnet med hånden på hjertet ikke med at jeg noengang kom til å bli gravid igjen. Derfor tenkte jeg også at det var greit å komme seg ut i arbeid utenfor hjemmet igjen. Tidligere har jeg skjøvet tanken bort akkurat pga. at planen var å bli gravid og at jeg ikke hadde lyst å "utnytte" en arbeidsplass for så å forsvinne ut i permisjon. Nå var det helt utenkelig for meg at det ville skje. Men jeg er jo så lykkelig over at det har skjedd. Hva som skjer i forhold til jobben er relativt uviktig, bare dette barnet kommer skrikende og sprellende til oss. Men det blir spennende å se hva sjefen sier. I utgangspunktet var dette en stilling som mest sannsynlig ville gå over til å bli fast når innleieperioden går ut om en måned. Men hvem vil vel gi fast ansettelse til en som skal ut i permisjon før året er over? De to andre sekretærene har vært veldig positivt innstilt når jeg har fortalt dem at jeg er gravid, og virker som de vil jeg skal bli værende. Men det er jo uansett sjefen som bestemmer. Vi får se..

Det med jobb bekymrer meg uansett ikke så mye, om jeg ikke får fortsette så har jeg fortsatt frilansjobben min, og skal alltids klare å finne meg en ny jobb etterhvert. Det aller, aller viktigste nå er Mirakelet i magen. Vårt vakre, lille, sprellende Mirakel. Allerede så elsket at det gjør vondt.♥

Lykke!

Et stk. sprellende Mirakel i uke 15!

Ferietid

Bloggen har blitt kraftig nedprioritert de siste månedene, så nå er det på høy tid med en oppdatering.
Livet flyr avgårde, og jeg henger på så godt jeg kan. Snuppa har i skrivende stund en av sine siste dager i barnehagen, mens Poden forsyne meg snart er ferdig med 1. klasse!
Til høsten har vi to skolebarn - helt utrolig!

Jeg trives i min nye jobb, selv om jeg merker tidsklemma mye mer. Nå er jeg så heldig at jeg har to dager fri i uka, og det nyter jeg! Ferien nærmer seg også med stormskritt, i morgen har jeg min siste arbeidsdag og på lørdag suser vi avgårde over dammen. Der blir det først et par dager i New York, før vi tar turen videre til Texas og familien min der. Så tar vi alle etterhvert en avstikker til Florida, Disney World og Disney-cruise. Blir en begivenhetsrik måned, og jeg har en følelse av at jeg kommer til å trenge ferie etter ferien.. ;-)

Skal i alle fall bli godt med litt avveksling og familietid nå, og jeg gleder meg til at ungene endelig skal få se hvor morfar bor. Er på tide! Vi har ventet og telt ned så lenge nå, og plutselig er det bare noen få dager igjen før vi sitter på flyet alle fem.

Ja, vi tar nemlig med oss en blindpassasjer.
Denne lille, sprellende astronauten..

Pga. jobben min som ikke er fast enda, og fordi vi skulle på denne ferien, bestemte vi oss for å ta prøvepause fra april. Men nå har det seg sånn av at jeg av en eller annen merkelig grunn alltid blir gravid i april. Poden ble unnfanget i april til tross for at jeg gikk på pillen, og de siste 3 årene har jeg også blitt gravid i april. 2013 var intet unntak i så måte, 24. april sto jeg nok en gang med en positiv test i hånda. Så nå kan jeg skryte på meg 4 aprilgraviditeter på rad. Sånn kan det altså gå! Her har jeg ikke hatt noe annet enn veldig tidlige SA'er og kjemiske graviditeter siden januar i fjor til tross for iherdig prøving, og plutselig sitter den når vi overhodet ikke prøver. Når det passer aller minst faktisk. Men det gjør selvfølgelig ingenting. Ei heller at formen har vært elendig de to siste månedene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så dårlig i et svangerskap, og det har jo blitt noen etterhvert. Jeg har fortsatt jevnlige dater med doskålen, men øyner alikevel litt lys i tunnellen nå. Endte opp med 3 ukers 100% sykemelding, men fungerer nå i alle fall 50%.

I dag ble jeg "uteksaminert" fra avdeling for barnløshet (en plass jeg forøvrig føler meg fullstendig malplassert, jeg er jo en av de heldige som har barn), gynekologen var veldig fornøyd og optimistisk og ba meg til og med om å komme innom med det ferdige resultatet i januar. Jeg tar ikke helt av, jeg vet så alt for godt at mye kan skje enda. Men hver uke er en seier. Nå er jeg ca. 11 uker, er det fortsatt liv når jeg kommer hjem om en måned så kan jeg tillate meg litt mer optimisme.

Årets ferie blir ikke helt som forventet, kofferten er nå fylt med de mammaklærne jeg egentlig skulle hatt med på ferie for 3 år siden, cruise-drinker må være alkoholfrie og formen må taes hensyn til. Men jeg kjenner at det alikevel er helt OK! :-)

Good things come..

Da har det jammen gått en god stund siden siste blogginnlegg - igjen.
Dagene bare flyr avgårde for meg, og mye har skjedd siden sist.

For å begynne med julen, som jo ble litt spesiell i år med "familiegjenforening". Jeg var veldig usikker på forhånd om hvordan det skulle bli å feire julaften med eks-tante og søskenbarn, men det gikk over all forventning. Var utrolig hyggelig å være sammen med dem igjen, og jeg håper det var starten på et nærmere søskenbarnforhold igjen.

Hovedeventen i januar var selvfølgelig 7-årsdagen til Poden. 7 år! Hvordan skjedde det? I tillegg til familieselskap hadde han også akebursdag sammen med bestekompisen. Kaldt, men stor suksess! Og vi syntes det var genialt med 4 voksne som delte på ansvaret. Satser på at vi kan få til en del fellesbursdager fremover.

Nå i februar har ting virkelig tatt av. Søndag for halvannen uke siden så jeg plutselig en interessant jobbannonse på finn.no. I utgangspunktet var jeg overhodet ikke på jakt etter noe jobb nå. Siden Snuppa var 1 år har jeg jobbet på frilansbasis og vært min egen sjef, og dermed kunnet prioritere ungene 100%. Planen var å fortsette sånn i alle fall til Snuppa begynner på skolen, for så å kanskje finne en deltidsjobb ved siden av det jeg driver med nå. Men så var det noe med akkurat denne annonsen som gjorde at jeg ikke klarte å gi slipp på den. For det første lå den i nærområdet, og dessuten var det 50%, akkurat som jeg ønsker. Det de så etter passet også utmerket til mine kvalifikasjoner. Eneste minuset var at det var gjennom et bemanningsbyrå og at det ikke sto hvilket firma denne jobben var for. Men sånt kan man da leve med. Så på mandagen sendte jeg avgårde en søknad. Tirsdag ringte hun fra bemanningsbyrået og lurte på om hun kunne sende papirene mine over til firmaet, for jeg passet perfekt. Og da jeg fikk vite hvilket firma det var snakk om, måtte jeg bare le. Ikke at jeg kjente til firmaet fra før, men det er stort, internasjonalt og har hovedkontor i min gamle hjemby i USA. Jeg hadde i utgangspunktet hatt en sterk følelse helt fra jeg så annonsen at dette var en jobb jeg hadde veldig gode sjanser til å få, men med den informasjonen falt liksom alt på plass. Etter dette skjedde ting fort, og på fredagen befant jeg med i et langt og hyggelig intervju hos dette firmaet. Gikk derfra med beskjed om at de ville bestemme seg raskt, sikkert rett over helga. Et par timer etterpå fikk jeg telefon fra bemanningsselskapet om at de ønsket å tilby meg jobben! Så enkelt var det! Da jeg i tillegg fikk lønnsforslag i går, følte jeg rett og slett at jeg hadde skutt gullfuglen!

Så da er det altså snart slutt på behagelige dager der jeg styrer alt selv. Nå skal jeg snart ut i "ordentlig" arbeidsliv tre dager i uka. Litt skummelt med tanke på at det er 7 år siden sist jeg var ute i arbeid sånn, og også  med tanke på at jeg nå skal sjonglere to jobber og familieliv. Men veldig spennende også. Og ikke minst positivt at vi får mye mer å rutte med. Ikke en ulempe det.

Og når de positive tingene først var igang, så fortsatte det å rulle inn. Vi skal jo en måned til USA i sommer, og på søndag ringte pappa og lurte på om vi ville være med dem på en liten tur mens vi er der. Og vips hadde vi fått påspandert 4 dager i Disney World med påfølgende Disney cruise til Bahamas!

Nå lurer jeg nesten på hva dårlig som skal skje med tanke på alt det positive som har skjedd den siste uken. Det må jo bli balanse en plass. Men på den andre siden, vi har vel egentlig opplevd så mye dritt de siste årene at det kanskje var på tide med gode ting. Kanskje jeg rett og slett skal tippe Lotto til helga?

Nå som livet flyr avgårde med store forandringer, føles det som om jeg fjerner meg litt fra drømmen om en sistemann. Vi kommer fortsatt til å prøve, men jeg har helt sluttet å planlegge rundt at det kanskje kan skje. Isteden er jeg nesten igang med å planlegge neste sommer allerede, med tanke på at ting kommer til å være som nå. Jeg var såvidt i kontakt med Hausken forrige måned, men fikk panikk da han foreslo hysteroskopi og IVF. Ble litt store ord for meg, for ikke å snakke om dyrt. Så jeg la det midlertidig på is. Nå kommer vi jo til å få bedre råd, så vi får se. Vi venter i alle fall til etter sommeren. Er nesten så jeg har lyst til å droppe prøving til over sommeren også, både med tanke på ferien og ny jobb. Jobben er foreløpig et engasjement på 6 måneder, men om det går bra så vil jeg sannsynligvis få tilbud om fast jobb og økt stilling. Blir jeg gravid nå så ryker vel det vil jeg tro. Men på den andre siden så er det verdt det om sistemann skulle finne på å komme, så vi dropper nok ikke prøvingen alikevel. Jeg er tross alt ingen ungfole lenger.
Enn så lenge så lever vi i nuet og tar de mulighetene som byr seg uten tanke på hva som ligger i kortene angående dette temaet. Sånn sett føler jeg at jeg har kommet veldig langt med tanke på hvordan jeg hadde det før. Og godt er det! Livet er rett og slett veldig bra om dagen!

 

 En liten smakebit fra et av stoppene på sommerens cruise. Ser så absolutt ikke feil ut..

God jul!

Oi oi, så aktiv jeg er med blogging for tiden..
Fortsatt lite tid oppi en hverdag med skole- og barnehagebarn med diverse fritidsaktiviteter samt jobb og andre aktiviteter. Men nå har jeg en liten, rolig stund til en oppdatering og julehilsen.

Poden begynte jo på skolen i høst, og det merkes at vi har kommet inn i en ny hverdag med nye rutiner. Nå må han avgårde tidlig hver morgen, og gjøre lekser på ettermiddagen. Det har forsåvidt gått over all forventning. Vi er fire familier i gata vår med småskolebarn, og vi voksne bytter på å følge dem til skolen om morgenen. Super ordning! Gutten gjør det også kjempebra på skolen. Han kunne både lese og skrive før han begynte, så det har i perioder blitt litt småkjedelig for ham når mange av de andre skal lære bokstaver etc. Men nå har de i alle fall blitt delt inn i lesegrupper (ja, de har endelig begynt å lese litt), og han og en jente som også ligger litt foran de andre har heldigvis blitt plassert sammen. Men de bøkene han får lese er fortsatt lite utfordrende. Godt vi har litt annet hjemme. Men sånn ellers trives han veldig godt. Han har også fått veldig god kontakt med en annen gutt i nabolaget som er nesten nøyaktig like gammel. De har ikke hatt så mye med hverandre å gjøre frem til nå, annet enn at de gikk i parken sammen som 2-åringer. Men nå som de har begynt i samme klasse (noe vi er veldig fornøyde med siden de andre naboungene går i 2. og 3. klasse), leker de også mye sammen hjemme.

Snuppa gikk jo fra barnepark til barnehage i høst, og både hun og vi er storfornøyd. Hun begynte i en annen barnehage enn poden gikk i, og vi kunne ikke vært mer fornøyd med det valget. Ikke at vi var misfornøyde da poden gikk i barnehagen, men de gjør så mye mer og er så mye hyggeligere i snuppas barnehage. Gruer meg allerede til å ta farvel med dem til sommeren jeg..

Begge ungene begynte også på judo i høst, og har gjort det strålende. Faren deres var veldig god i sin tid, så det ligger kanskje i genene? De graderte seg til gult belte nå før jul - kjempemoro!

Og nå er det altså juleferie! Og julen i år feires hjemme hos min familie! Joy! Vi kjørte oppover på torsdag, og har allerede rukket å gjøre masse. Fredag kveld hadde gubben og jeg oss en sjelden utekveld på lokal revy, noe som var meget vellykket. Ellers har vi allerede vært på flere julebesøk. Er så godt å se alle her igjen! Julaften blir litt annerledes i år. Vanligvis feires den hos mamma sammen med onkelen min. Men i år uttrykte min kusine ønske om å samle hele storfamilien for første gang på mange år. Etter skilsmisse mellom onkelen min og moren hennes for etterhvert ganske mange år siden, har ting vært ganske kompliserte der, men nå kan det altså se ut som om det begynner å ordne seg. Både hun og broren har etterhvert blitt godt voksne, så det er absolutt på tide. Litt spesielt blir det å feire julaften sammen med dem igjen, men jeg håper det skal bli hyggelig og at det er begynnelsen på noe positivt. Onkelen min fortjener å ha god kontakt med barna sine igjen, og for meg hadde det vært hyggelig å få bedre kontakt med kusinen og fetteren min igjen. Kanskje spesielt kusinen min som ikke bor så langt unna meg. Skulle bare ønske besteforeldrene mine hadde fått oppleve dette, de måtte leve de siste årene sine uten kontakt med to av tre barnebarn. Jeg er med på dette mye for deres skyld også! Blir veldig spennende å se hva som kommer ut av det.

Til slutt så må jeg bare dele hvor god den fantastiske snuppa vår er. Vi var innom en butikk i forrige uke, hvor hun fant noen hjertesteiner med skrift på. Hun sto og rotet gjennom disse, og fant en som jeg måtte lese for henne. "Gratulerer", sto det der. Nei, det passet ikke, det måtte være litt tristere. Javel? Så leter hun litt til, før hun finner en stein hvor det står "Tenker på deg". Jo, den passet, den kunne hun gi vekk! "Hvem skal du gi den til da?" spør jeg lettere forvirret. Jo, den skulle hun gi til graven! Jeg ble helt paff, og ikke rent lite rørt. Selvfølgelig fikk hun kjøpe en stein til graven. Hun fant til slutt en hun syntes passet enda bedre, og på vei ut av byen før juleferien stoppet vi og tente lys og la steinen på graven. Herlige, omsorgsfulle snuppa vår - som ikke vet at småsøsknene hun så inderlig ønsker seg faktisk ligger der..♥

Og med denne søte førjulshistorien vil jeg rett og slett ønske dere som fortsatt måtte lese min ekstremt dårlig oppdaterte blogg en RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!

 

Høstferien

Podens lekse om høstferien. Setning nr.4 er vel det absolutte høydepunktet, eller..?
Mor syntes i alle fall at det var et av høstferiens høydepunkter.. ;-)

 

Livstegn

Om noen skulle lure - jeg lever enda!
Hverdagen med skolebarn, barnehagebarn, jobb, oppussing og fritidsaktiviteter har tatt helt over og tatt knekken på bloggemoduset mitt. Håper at jeg etterhvert skal få ånden over meg igjen, men akkurat nå føler jeg at jeg har veldig lite å skrive om. Livet går stort sett sin vante gang. Høydepunktet siden sist var høstferie i hjembyen min. Det gjorde så godt! Ikke noe stress, bare kos. Som alltid trist å reise derfra, men nå drar vi oppover igjen allerede til jul, så jeg overlever. Begynner å innse at jeg har grodd fast her nede nå, selv om jeg fortsatt skulle gitt mye for å kunne flytte hjem.

Hva prøving på en sistemann angår så stresser jeg veldig lite med det. Sørger for at noen aksjer er på plass rundt EL hver måned sånn just in case, men kanintilværelsen er så absolutt over. Har hatt noen kjemiske og to veldig tidlige SA'er i løpet av året, den siste ble også bekreftet med hCG-måling på sykehuset. Jeg har tatt det som litt forsinket mens, ikke noe krise. Jeg har visst fra starten av hver gang at det ikke har vært liv laga. I løpet av høsten har jeg samlet inn det meste av journalpapirer fra lokalsykehuset, sånn i tilfelle vi finner på å søke hjelp privat. Om vi gjør det vet jeg ikke helt enda. Vi har snakket om det, men jeg kjenner at det sitter langt inne. På den andre siden må vi sette igang snart om vi skal finne noen som er villige til å eksprimentere litt mer enn det offentlige, jeg fyller tross alt snart 36. Vi får se hva senhøsten bringer..

Det jeg fikk ut av journalpapirene, var at jeg nå har svart på hvitt at Iven var en jente. Dessuten var sannsynligvis også den andre lille spiren vi mistet i 2011 en jente ifølge obduksjonsrapporten. Så vet vi det!

For å være helt ærlig klarer jeg ikke lenger å se for meg et barn til hos oss. Om det skulle skje ville det blitt en gedigen overraskelse. En bonus. Jeg har som nevnt tidligere helt siden Snuppa ble født følt på meg at det ikke kom til å bli flere barn på oss, selv om ønsket alltid har vært der. Så jeg har egentlig langt på vei slått meg til ro med at det er sånn det skal være. Og det er greit. Jeg er utrolig glad for at vi har de to barna våre. Innimellom tenker jeg at det var en høyere makt som sendte dem til oss. Ingen av dem var jo planlagte, og Poden ble til mens jeg gikk på pillen. Det var kanskje en mening med det. Tenk om vi hadde ventet som planen var, da hadde vi kanskje sittet tomhendte igjen. For nå virker det nesten som om eggene mine har blitt gamle og dårlige. For hver dag som går er barna våre større og større mirakler for meg! Så selv om livet ikke har gått helt etter planen, verken da de kom eller nå som vi trodde vi skulle få en sistemann, så kan jeg egentlig ikke klage. Mange har så mye mer å slite med. I bunn og grunn er jeg veldig, veldig heldig!

Stolt, stoltere, stoltest

Dette blir et uhemmet skryteinnlegg fra en stolt mor.
Forrige mandag ble nemlig Poden skolegutt. Tenk det, jeg har et barn som går på skolen!

Jeg hadde gruet meg til dette lenge. Ikke at jeg tvilte på at han ville takle det, var mer usikker på om JEG ville takle det. Han er jo fortsatt den lille gutten min, som plutselig har blitt veldig stor.
Kloa satt i hjertet i flere dager før mandagen, og da dagen kom var klumpen i halsen på plass. Da jeg så den store sekken med små ben og armer gå mot skolegården måtte jeg blunke unna noen tårer, og jeg måtte ta meg kraftig sammen mens vi ventet på oppropet.

Poden derimot, var bare glad. Han var klar! Trengte slettes ikke å holde mammas hånd mens vi ventet. Og mens flere gikk mot rektor og lærer med usikre skritt, og noen med mammaer på slep, gikk vår lille mann selvsikker frem og hilste pent. Etterpå hadde han det største smilet i klassen. Ja, om ikke ørene hadde vært i veien hadde det nok gått helt rundt. Og da slappet også mammaen litt mer av. Onkelen hans uttalte det så fint og enkelt etterpå: den blideste gutten i 1. klasse!

De første dagene har gått over all forventning. Morgenene er tidligere, han kan jo ikke bare komme når han vil lenger som i barnehagen. Men det er ikke noe problem. Han spretter opp (også her er det verre med mor..). Å levere ham på skolen går også som en lek, ingen sure miner. Han kjente ikke så veldig mange i klassen fra før, kun bestekompisen og noen jenter fra barnehagen samt en gutt i nabolaget som han har lekt litt med. Men han har ikke noe problem med å bli kjent med nye barn for å si det sånn. Det som har rørt meg aller mest den siste uken er å se omsorgen gutten vår har for bestekompisen. Han er mye mer usikker enn Poden, dette var nok også noe av grunnen til at de ble plassert i samme klasse. Han bruker lang tid på å bli trygg på nye situasjoner og mennesker, og i papirene fra barnehagen til skolen sto det faktisk at han var spesielt knyttet til sønnen vår. Det var så vondt å se hvordan rullgardina gikk ned hos ham under oppropet på første skoledag. Forskjellen var så tydelig der de sto ved siden av hverandre og ventet. Poden bare full av glede og forventning, bestekompisen ble mer og mer redd før tårene kom. Det skal ikke være lett.

Men gutten vår passer på. Disse to henger sammen som erteris. Og da det kom bursdagsinvitasjon allerede første uka på skolen, spurte moren til kompisen om Poden kanskje kunne overbevise sønnen hennes om at han måtte bli med. Da ringte han sporenstreks og snakket med ham om saken. Nå hjalp det ikke, kompisen fant til slutt ut at han ikke hadde tid, stakkars. Men bare det at Poden prøvde så hardt gjør meg fryktelig stolt. Det virker som om vi har gjort noe rett i alle fall, for han er både lojal, inkluderende, snill og tilpasningsdyktig. Og mye, mye mer!

Skolearbeidet går også kjempebra. Han setter seg ned med lekser med en gang han kommer hjem. Og da han i går skulle tegne og "skrive" fra en tur de var på, skrev han like godt en halv side om det de hadde gjort! Og leseboka er han halvveis gjennom allerede.. Flinke, flinke gutten!

Jeg har selvfølgelig alltid vært stolt av barna mine, men den siste halvannen uken har sendt stoltheten til nye høyder. Og jeg har en følelse av at oppoverkurven kan fortsette!

Jeg er her enda..

Nå har det vært lang bloggtørke her. Livet går sin gang og sommeren så langt har vært travel.
Startet jo med 3 uker på Kypros i juni, en tur jeg tenker å komme tilbake til i et annet innlegg. Det  var i alle fall tre herlige uker med sol, varme, strandliv, opplevelser og familietid. Gjorde virkelig godt! Kan trygt si at vi har funnet vårt ferieparadis, andre gangen vi var der nå og vi skal definitivt tilbake så snart vi har mulighet!

Et par dager etter vi kom hjem var det klart for mer hygge da pappa, stemor og søster kom på besøk. De bor i USA, og pga. diverse årsaker hadde vi ikke sett dem siden vi giftet oss for 5 år siden. Var fantastisk godt å se dem igjen, og ekstra spesielt med tanke på at pappa i fjor var gjennom en kamp mot prostatakreft, som han foreløpig ser ut til å ha vunnet. Å endelig kunne klemme ham etter all frykten og angsten for å miste ham var veldig, veldig godt. En gang pappajente, alltid pappajente..
Stemoren min har ikke alltid vært like hyggelig verken mot ham eller meg, men det både gledet og overrasket å se at det hadde snudd. Vi hadde noen virkelig hyggelige dager sammen, og det var veldig trist da de måtte dra.

Vi har lenge snakket om å dra til USA og besøke dem, det er tross alt 7 år siden sist. Mannen er veldig giret på USA, mens jeg har vært mer tilbakeholden. Jeg har bodd der, så det er ikke akkurat så spennende å reise dit. Flyturen er lang, spesielt med små barn. Og tanken på å være hos familien min der har heller ikke vært så fristende, sist var stemoren min et skikkelig troll. Nå er jeg mye mer positivt innstilt, og vi begynner så smått å planlegge 3-4 uker der borte neste sommer. En del av meg har selvfølgelig heller lyst å ligge på stranda i Kypros også neste sommer. Men det er på tide nå. Kypros forsvinner ikke. Nå må ungene få se hvor morfar bor. Nå har de endelig fått et skikkelig forhold til den amerikanske familien sin. De er ikke lenger bare noen de hører om, noen som sender gaver til jul, bursdag og andre anledninger. I motsetning til sist de møttes da barna var 1 1/2 år og 2 måneder, så husker de nå. De er virkelige for dem. De storkoste seg med å ha dem på besøk, og savner dem allerede. Ja, det gjør jeg også. Så vi må bare få ut finger'n og dra over dammen!

Sånn ellers så går livet sin vante gang. Sommerferien er jo over for vår del, nå er det bare jobbing og regnvær. Poden har siste dag i barnehagen i morgen - om en måneds tid er han skolegutt. Barneparken til Snuppa er nå ubønnhørlig stengt. Litt vemodig, men vi var på besøk i den nye barnehagen hennes for noen dager siden, og hun stortrivdes fra første stund. Blir en ny og litt mer hektisk hverdag for oss fra høsten av, men det skal nok gå bra det også.

Bryllupsdag har vi forøvrig også feiret siden sist. 5 år, en liten milepæl! Mannen hadde nattevakthelg den helgen, så jeg var innstilt på at dagen ville forbigå i stillhet. Men der tok jeg feil. Han hadde til tross for at svigers skulle reise på ferie den natten, ordnet det så de passet ungene noen timer så vi kunne gå ut og spise romantisk middag på den samme restauranten som vi hadde vår første date. Eller date og date. Første måltid sammen i alle fall. I tillegg fikk jeg en flott ring. Men det som virkelig fikk frem tårene i øynene mine var det å få 5 røde roser på døra sammen med et kjempefint kort. Skal ikke alltid så mye til..
Snilleste mannen i verden! ♥

I går hadde vi også en veldig hyggelig dag, da vi traff ferierende venner fra Sunnmøre på Tusenfryd. Veldig koselig å se venner derfra her nede også. Gjør litt opp for at det sannsynligvis ikke blir noen tur oppover dit for oss nå i sommer.

Livet er egentlig veldig greit om dagen, til tross for at det nærmer seg toårsdagen for starten av marerittet for oss. 23. juli er det 2 år siden vi mistet Une, og 26. juli skulle ha vært terminen til Iven et år senere. Enn så lenge så går det bra. Jeg har lært meg å leve med det, noe som var utenkelig for bare noen måneder siden. Tiden leger vel alle sår, selv om arrene forblir. Tenker også veldig lite på at jeg skulle ha vært relativt høygravid nå, den siste terminen min var jo i begynnelsen av august. Så lite tenker jeg på det at jeg ikke husker datoen lenger en gang. Innimellom er det litt rart å se naboene som er der jeg skulle ha vært. Den ene har termin om få dager, den andre i september. Men det gjør meg ikke så mye lenger. Jeg har ikke så mye med dem å gjøre, men snakker med dem akkurat som før. Unngår dem ikke som jeg gjorde i begynnelsen, trangen til å flykte er borte.

Svigerinnen min hadde spurt henne som har termin nå om hvordan hun pleier å føde i forhold til termin, bare for å gi meg en heads up. Hun tenker visst fælt på hvordan dette er for meg, og ble overrasket da jeg sa at det ikke gjør meg noe særlig lenger.
Jeg ble overrasket da hun kalte meg sterk. Sterk?? Jeg???
Vet ikke det. Man lærer seg bare å leve med ting som de er. Man lærer å blokkere ut en del ting. Det er som det er og blir som det blir. Alt ordner seg!

Busy bee

Bloggen har blitt litt ignorert i det siste. Dagene er travle, og skrivelysten kanskje ikke helt på topp akkurat nå.
I pinsehelgen var vi på hyttetur på høyfjellet sammen med søsteren til mannen og familien. Hvem hadde trodd at det kunne la seg gjøre da konfliktene tårnet seg opp mellom de to søsknene tidligere i år? Tydeligvis var en utblåsning godt for dem, for nå er vi like tett knyttet som vi var før. Er så godt å kunne snakke med svigerinnen min igjen! Pinsen ble riktig så hyggelig!

Nå er vi egentlig bare hjemme for å pakke om, for grytidlig i morgen (eller i natt egentlig) setter vi kursen sydover. Blir litt ekstra stress å få alt klart i og med vi var borte i helga, men jeg tror vi kommer i mål denne gangen også. Skal bli godt å komme frem og stresse ned.

Den eneste negative tingen med at vi reiser nå er at Snuppa går glipp av de siste 3 ukene i vår kjære barnepark. De stenger for godt den dagen vi kommer hjem. Hun skulle uansett slutte for å gå det siste året før skolen i barnehage som storebroren, men jeg kjenner det er skikkelig tøft alikevel. For nesten nøyaktig 5 år siden var vi på vårt aller første besøk i parken, med en nyfødt Snuppe i armene og litt usikre på om vi ville tørre å overlate Poden på snart 1 1/2 til andre. Nå tenker jeg at disse 5 årene som har gått sannsynligvis var de beste og viktigste årene for både ungene og oss. I parken har de fått omsorg og trygghet fra dag én, det har aldri vært noe trøbbel. Tantene har nesten blitt som reservebestemødre for dem. Vi voksne har også blitt veldig glade i dem, og jeg er glad for at vi i alle fall bor i nærheten av dem og kommer til å se dem ofte selv om parken er en saga blott. De har tatt vare på ungene våre i de utrolig viktige første årene av livene deres, og ord kan ikke si hvor takknemlig jeg er. Jeg prøver desperat å skrive noen ord til dem som de skal få når jeg henter Snuppa etterpå, men jeg får bare ikke satt på papiret alt de har betydd for oss. Hverdagen blir ikke den samme heretter, med behagelige morgener og sosialisering med parktantene og mødrene i parken. I barnehage og skole er det ikke rom for sånt. Som jeg vil savne det! I dag hadde jeg helst lyst å bli igjen i parken, og jeg vet at det vil bli utrolig tøft å hente Snuppa for aller siste gang etterpå.

Til høsten blir det altså et nytt liv. Poden blir skolegutt - nok en tøff ting for mor.. Og Snuppa begynner altså i barnehage. Hvor ble tiden av?

Man får bare prøve å ikke tenke på det en liten stund, og heller fokusere på at fra i morgen og tre uker fremover er vi her.. :-)

5 år

I dag er det 5 år siden jeg med diger mage satt ute på terrassen, lettere frustrert over å bo i et oppussingsprosjekt med en ettåring og termin bare noen dager unna. Utslitt av å ha en heller upålitelig arbeidskar som kom og gikk som han ville i huset, ofte stinkende av gammel fyll.
Den dagen havnet jeg i en krangel med mannen etter at arbeidskaren nok en gang hadde gått hjem tidlig og masse arbeid fortsatt gjensto. Så gikk jeg på do og oppdaget blod. Og panikken kom. Nå var det ikke lenge før jeg hadde to barn oppi dette kaoset. Nå var det snart slutt på den korte enebarntilværelsen til poden.
Da tanta hentet gutten for litt kusinelek på ettermiddagen, så mor kunne hvile før det vi visste ville komme, gråt jeg mine modige tårer. Alt jeg ville var egentlig å være sammen med den lille kroppen. De siste timene med bare oss.

Kvelden for 5 år siden gikk med til venting, ikke mye skjedde. Vi la guttungen, lagde litt mat og la oss tidlig sånn i tilfelle.

Og så braket det løs. Plutselig var riene der, heftige og tette. Mannen fikk dårlig tid, og jeg prøvde så godt jeg kunne å kle på meg mens han leverte poden til tante. Jeg følte meg som en dritt som sendte fra meg en sønn som ikke skjønte noenting midt på natta. Han hadde vel knapt vært borte fra oss før. Men nå hastet det, selv om jeg ikke trodde det selv. Det virker som det dabber av, sa jeg mellom to rier i bilen. Det var vel sånn ca. ett minutt mellom dem.. Mannen så visst tegninga bedre enn meg og raste avgårde i natten, mens jeg kjeftet på ham for å ha nødblinken på. Tenk så flaut og unødvendig!

Og å stoppe rett foran inngangen på sykehuset, nei det skulle jeg ha meg frabedt! Jeg kunne da gå fra parkeringsplassen - sist tok det tross alt nesten et døgn fra vi kom til sykehuset. Vi hadde god tid! Vel og merke presset det voldsomt nedentil, men det lurte ikke meg! Men så hadde visst mannen rett alikevel, det hastet visst litt. For jeg kom meg aldri fra mottaksrommet og til en fødestue, plutselig lå jeg med ei lita jente i armene mine! Rakk jo ikke å bli sliten engang!

I natt er det altså 5 år siden prinsessa vår kom til verden. Hvor ble årene av? Hvor ble babyen min av? De vokser litt for fort de barna våre. Innimellom hadde det vært fint å kunne gå 5 år tilbake i tid.

What's the deal with April?

Ett lite feilskjær et par dager før EL, uteblitt spotting og noen dagers uggenhet resulterte i en ultrasvak strek på en billigtest 13 DPO.
14 DPO så testen slik ut:

 

Jeg skjønte forsåvidt allerede da at noe ikke stemte, streken var alt for svak for å være på IKM, sånne streker pleier jeg å få på 11/12 DPO. Dagen etter tok jeg en CB som kun viste en ultrasvak strek, og jeg regnet med at det var en veldig tidlig SA på vei. Men dagen etterpå, to dager over IKM, var streken på BT akkurat likedan som på IKM. Da kom angsten. Skulle jeg gå uker i uvisshet før det gikk galt igjen? For liv laga visste jeg at det ikke var, såpass erfaring har jeg etterhvert. Og hva om noe satt utenfor livmoren? Skrekk og gru! Magen verket, men ingen blødning dukket opp. Tankene kvernet og kvernet. Hva med ferien? Bare en måned til avreise, og om ikke ting var avklart så følte jeg at ferien rett og slett måtte avbestilles.

Lørdag kveld kom heldigvis blødningen, 3 dager over IKM. At det er mulig å bli så lettet. Her ønsker man mensen pokkerivold måned etter måned, og plutselig er den det mest velkomne man kan tenke seg akkurat der og da. Skuldrene kunne senkes, og nå håper jeg at neste test jeg tar er negativ. Ja, for jeg må sjekke at hCG er ute. Er fortsatt litt redd for at det skal ha vært noe på feil plass, men jeg regner egentlig med at det som skulle ut har kommet ut nå. Og det er på alle mulige måter helt greit at det ikke ble noe denne gangen. Følte overhodet ingen glede over den positive testen. Ikke bare var den for svak, men jeg skulle jo ikke bli gravid denne syklusen! Mannen fikk til og med en overhøvling for å ikke ha holdt "fingrene" unna - men det var vel egentlig like mye min feil.

Så sånn kan det gå, et feilskjær i det som egentlig skulle være prøvepause, og den sitter nesten. Og selvfølgelig skjedde det i april. Jeg ble gravid med sønnen vår i april for 7 år siden. Så ble jeg gravid både i april 2010 og april 2011. Og nå var jeg altså nok en gang gravid i noen små dager i april. Er det mulig? Jeg må være ekstremt fruktbar i akkurat den måneden. ;-)

Sånn forøvrig så var det faktisk veldig deilig med "prøvepause". Jeg tenker at vi ikke kommer til å stresse så voldsomt i tiden fremover heller. Nå vet jeg jo også at én gang noen få dager før EL er nok..

Så vi tar det vel litt som det kommer tenker jeg. Kanskje kan det bli en feriespire? Om det ikke blir kluss med EL etter denne syklusen, så blir jeg eventuelt ferdig med neste mens akkurat når vi reiser på ferie, har EL der nede og IKM etter vi kommer hjem. Så forhåpentligvis blir det en fullstendig blødningsfri ferie. Åh, som jeg ser frem til det, 3 ukers avslapning, sol og varme er under en måned unna! :-)

This is home

For en uke siden gikk jeg ut av flyet og pustet inn Sunnmørslufta for første gang siden november. Å lykke, 10 deilige og avslappende dager i hjembyen lå foran oss. Dagene går fort - alt for fort, og nå står bare helga igjen før turen går tilbake til Østlandet på mandag. Kloen sitter om hjertet, hele kroppen min skriker at den vil bli igjen her. Bli her hos dem jeg har kjent hele livet. Dem som kjenner meg bedre enn noen andre. Bli her i byen min. Byen hvor jeg kjenner alle gater. Hvor det ligger minner overalt. Her hvor jeg kan slappe totalt av og bare være meg selv. Her hvor jeg hører til!

Jeg husker hvordan jeg lengtet ut da jeg var yngre. Denne byen var ikke nok for meg. Nå er alt snudd på hodet. Jeg kom meg bort, men nå lengter jeg hjem. Jeg skulle ønske barna mine vokste opp her. Jeg ser på ungdommen i bygatene som kanskje tenker som jeg gjorde selv den gangen. Jeg ser meg selv i dem. Jeg ante ikke hvor heldig jeg var som bodde her, som hørte til her. Jeg bor kanskje ikke her lenger, men det er fortsatt her jeg hører til. Kanskje er jeg så heldig at jeg en dag kan bo her igjen, men akkurat nå er ikke livet sånn. Men byen min er en stor del av meg. Den er med meg overalt.
Vakre, vakre byen min! ♥

 

 

Nesten er ikke bra nok..

Denne syklusen ble jeg nok en gang skikkelig lurt. Etter mange lovende symptomer, deriblant brekninger på hamburger-restaurant og sånne morsomme ting, fikk jeg en svak, rosa strek på BT mandag, 10 DPO. Jeg hoppet ikke i taket akkurat, for jeg har opplevd streifere før. Men litt håp fikk man da. Helt til gårsdagens test kun viste en skygge. Blæh! Tempen har droppet og småspottingen har begynt, så nå venter jeg bare på mensen og en syklus med prøvepause.

Det er så morsomt når man fortsatt føler på en del symptomer, men vet at mensen er rett rundt hjørnet. Og enda morsommere at vi må vente i 6 uker før vi kan prøve igjen. Legg til naboer med struttende mager så er det jo helt supert!

Får bare prøve å se det positive i det. Vi skulle jo egentlig hatt pause denne syklusen også, så det ble en liten bonus-pp. Og når jeg tenker på det så er det nok flest fordeler med å ikke være gravid nå.

• Jeg slipper å bruke masse energi på å skjule kvalme etc. for mamma når vi skal på besøk dit i påsken
• Når juni kommer slipper jeg å kaste vekk 3 uker i syden med å lure på om det er liv i magen eller ikke
• Jeg slipper også å reise på sydenferie rett etter å eventuelt ha mistet nok en gang
• Jeg kan spise og drikke akkurat det jeg vil i noen uker til
• Prøvepause i april passer bra siden babylaging med mamma vegg i vegg funker dårlig..
• Jeg kan kanskje reise til syden som nygravid og komme hjem til første UL i slutten av juni
• Jeg trenger ikke å begynne med Crinone enda.. (gleder meg ikke til det klinet nei)
• En syklus helt uten stress og skrulling er kanskje ikke dumt det heller
• Dessuten er 2013-babyer sikkert helt fine de også!

Selv om det er kjipt ser jeg også litt frem til noen uker fri for prøvestress. Ingen temping, ingen pilleknasking, ingen EL-testing og EL-jakt, ingen plikt-sex og ingen skrulling før IKM. Kan være godt med en sånn måned etter 2 1/2 år på prøvekjøret (minus graviditeter og noen små pauser). Så får vi kjøre på igjen for fulle mugger i mai. Dessuten passer det egentlig veldig godt med pause nå siden vi er hos mamma midt oppi neste EL. Babylaging med henne vegg-i-vegg er ingen høydare, og det vil også gjøre det lettere å "holde seg". Dessuten så går tiden sikkert litt fortere også når vi faktisk skal være borte deler av prøvepausen.

Nå skal jeg rett og slett bare legge vekk alle prøvetanker som tar opp så mye tid og energi. All tid og energi skal isteden rettes mot mann og barn. Jeg kan ikke sette ord på hvor glad jeg er for at vi har de to barna våre. Vet rett og slett ikke hva jeg hadde gjort uten dem. Da tror jeg ikke jeg hadde taklet de siste to årene (ikke uten mannen heller forsåvidt). Legen på IVF-klinikken fortalte at mange blir sinte på de barna de allerede har når de opplever det som vi har vært gjennom. Det klarer jeg ikke å skjønne. Jeg setter bare mer og mer pris på barna våre for hver dag som går. De er små mirakler! De er alt!

Den eneste forandringen i forhold til dem er at jeg har blitt mer redd for å miste dem de siste to årene. Men jeg tror det er naturlig etter det vi har vært gjennom. Vi har sett hvor skjørt livet er. Jeg er livredd for at noe skal skje med dem, og vil egentlig ha kontroll på dem hele tiden. Men det kan jeg jo ikke. Barn må få utfolde seg og få mer og mer frihet. De må få være ute og leke uten at jeg vokter over dem til enhver tid. Det er ikke alltid like lett, og jeg må innimellom tvinge meg selv til å ikke springe ut og lete med en gang jeg ikke hører dem. De er jo aldri langt unna. Den angsten jeg har fått i forhold til dem er slitsom. Og jeg tør nesten ikke å tenke på hvordan det vil bli om vi skulle lykkes i å få et barn til. Hvor hønemor vil jeg være da mon tro?

Jeg har forresten lagt merke til at jeg har endret tankesettet mitt den siste tiden. Eller, det har vel vært i konstant forandring de siste par årene. Ting har ikke blitt som vi trodde de skulle bli. I utgangspunktet trodde vi at ungene skulle bli storesøsken når de var 3 og 4 år. Så har det hele tiden forskjøvet seg derfra. Nå er de 6 og snart 5. Jeg håpte at vi skulle ha et barn til før Poden begynte på skolen - nå håper jeg det skal skje før Snuppa begynner neste høst.

Hver gang jeg har sett foreldre med barn rundt den aldersforskjellen vi så for oss, har jeg tenkt at det skulle ha vært oss. Sånn tenker jeg ikke lenger. Nå ser jeg på foreldre med to større barn og en attpåklatt og tenker at kanskje det er oss om en stund. Eller håper at det er det. Jeg ville jo gjerne ha barna relativt tett i alder, men nå ser jeg at det er mange fordeler med litt aldersforskjell også. I parken til Snuppa har jeg fått god kontakt med en mor med to skolebarn og ei lita på 2 år. Jeg ser hvor flinke de store barna er med den lille, og den gjensidige kjærligheten og beundringen dem imellom. Det varmer like mye hver gang. Kanskje er det en mening med alt. Kanskje var det alltid meningen at våre to tette skulle være akkurat sånn, at det skulle være de to en stund, og at en attpåklatt ligger i planene for oss. Kanskje, kanskje..
En attpåklatt vil i alle fall bli tatt imot med åpne armer og hjerter fulle av kjærlighet hos oss!

Den vakreste

Da jeg så dagens dato på telefonen min slo det meg plutselig at dette er en spesiell dag. Ikke bra spesiell, men trist spesiell. I dag er det 11 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Det er 11 år siden jeg for første gang opplevde hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og synes det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.

Men på denne dagen, 21. mars 2001, fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Den dagen tapte min første kjærlighet sin tapre kamp mot kreften. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.

Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blandt oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde - og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen - sto han ved min side.

Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans første. Det ble turbulent - fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!

Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natta med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg når mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!

I to og et halvt år så jeg ham kjempe mot kreften. Som han kjempet! Tilbakeslag etter tilbakeslag - uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang hørte jeg ham forbanne situasjonen, han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham.

Jeg mistet min første kjærlighet. Min beste venn. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var alikevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.

Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem - at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.

Min første kjærlighet og sjelevenn - du vil alltid leve i mitt hjerte! Jeg savner deg!

Og nå skulle jeg selvfølgelig ha lagt ut teksten til "Min første kjærlighet", den sier mye.
Men denne teksten har mer personlig betydning, den sitter fortsatt godt plantet i  meg. Dette var sangen han "ga" til meg i bursdagsgave rett etter jeg knuste hjertet hans den første gangen. Fineste gutten!

Det Vakreste Som Fins

Jeg har ofte gått og tenkt på
Hva det var jeg gjorde galt
Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det var så mye jeg ville gi deg
Det var så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for fort
Du er det beste som har hendt meg
Og det kjæreste jeg har
Og ingen kan ta fra oss det vi har
For kjærligheten kommer og kjærligheten går
Men det vi hadde sammen skal bestå

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg...
Det var så godt å være nær deg
Godt å ha deg som en venn
Og jeg lengter etter varmen din igjenDet så fint å være sammenOg du smilte da du dro
Dine øyne sa meg mer enn du forsto
Det fins håp I alt du tenker
Det fins håp I alt du gjør
I mitt liv er du et lys som aldri dør

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Og vi skal kjempe sammen for de drømmene vi har
Og vi skal finne mange nye bedre svar
Og bålet som vi tente det skal aldri brenne ned
For jeg veit at vi kan holde liv I det

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg