Busy bee

Bloggen har blitt litt ignorert i det siste. Dagene er travle, og skrivelysten kanskje ikke helt på topp akkurat nå.
I pinsehelgen var vi på hyttetur på høyfjellet sammen med søsteren til mannen og familien. Hvem hadde trodd at det kunne la seg gjøre da konfliktene tårnet seg opp mellom de to søsknene tidligere i år? Tydeligvis var en utblåsning godt for dem, for nå er vi like tett knyttet som vi var før. Er så godt å kunne snakke med svigerinnen min igjen! Pinsen ble riktig så hyggelig!

Nå er vi egentlig bare hjemme for å pakke om, for grytidlig i morgen (eller i natt egentlig) setter vi kursen sydover. Blir litt ekstra stress å få alt klart i og med vi var borte i helga, men jeg tror vi kommer i mål denne gangen også. Skal bli godt å komme frem og stresse ned.

Den eneste negative tingen med at vi reiser nå er at Snuppa går glipp av de siste 3 ukene i vår kjære barnepark. De stenger for godt den dagen vi kommer hjem. Hun skulle uansett slutte for å gå det siste året før skolen i barnehage som storebroren, men jeg kjenner det er skikkelig tøft alikevel. For nesten nøyaktig 5 år siden var vi på vårt aller første besøk i parken, med en nyfødt Snuppe i armene og litt usikre på om vi ville tørre å overlate Poden på snart 1 1/2 til andre. Nå tenker jeg at disse 5 årene som har gått sannsynligvis var de beste og viktigste årene for både ungene og oss. I parken har de fått omsorg og trygghet fra dag én, det har aldri vært noe trøbbel. Tantene har nesten blitt som reservebestemødre for dem. Vi voksne har også blitt veldig glade i dem, og jeg er glad for at vi i alle fall bor i nærheten av dem og kommer til å se dem ofte selv om parken er en saga blott. De har tatt vare på ungene våre i de utrolig viktige første årene av livene deres, og ord kan ikke si hvor takknemlig jeg er. Jeg prøver desperat å skrive noen ord til dem som de skal få når jeg henter Snuppa etterpå, men jeg får bare ikke satt på papiret alt de har betydd for oss. Hverdagen blir ikke den samme heretter, med behagelige morgener og sosialisering med parktantene og mødrene i parken. I barnehage og skole er det ikke rom for sånt. Som jeg vil savne det! I dag hadde jeg helst lyst å bli igjen i parken, og jeg vet at det vil bli utrolig tøft å hente Snuppa for aller siste gang etterpå.

Til høsten blir det altså et nytt liv. Poden blir skolegutt - nok en tøff ting for mor.. Og Snuppa begynner altså i barnehage. Hvor ble tiden av?

Man får bare prøve å ikke tenke på det en liten stund, og heller fokusere på at fra i morgen og tre uker fremover er vi her.. :-)