Javel nei..?

Var hos "min" gyn. på sykehuset i dag. Er så møkk lei av å dra til sykehuset at jeg blir kvalm når vi nærmer oss, og jeg brakk meg nesten i heisen opp til gyn.pol. Har blitt litt for mange turer dit ja. Blir til og med gjenkjent av dem som jobber der. Jeg har pokker meg blitt en gjenganger - ufrivillig sådan.

Fikk forøvrig et mye bedre inntrykk av gyn. i dag, hun viste kanskje en litt mer menneskelig side. Før har hun bare virret og surret og hatt nesen i fagbøker og PC. Nå virket det som hun brydde seg litt mer om hvordan vi hadde det, og hva vi ville. Pluss i boka for det.

Vi ville gjerne at hun skulle henvise oss til genetisk veiledning igjen, siden vi fikk et litt på trynet avslag. Hun ringte direkte til legen som sendte avslaget mens vi satt der, og jeg hørte dermed det meste som ble sagt. Hun leste også opp det som hadde blitt skrevet etter obduksjonen, og spesialisten på genetisk mente at genfeilen som det var funnet tegn til i morkaken var min Leiden mutasjon, og siden kromosomprøvene av mannen og meg var fine var det derfor ikke noe grunnlag for at vi skulle komme dit. Så den ballen er lagt død. Jeg føler meg litt delt angående det. Om det er sånn at genfeilen som ble funnet var min Leiden, så er det selvfølgelig supert. Om dette er tilfelle så åpner det for flere muligheter som jeg stengte da jeg trodde at en av oss var bærer av en dødelig genfeil. Men hva om dette bare er noe hun på genetisk sier fordi de har stor pågang osv.? At hun rett og slett ikke har satt seg inn i dette, men bare gått ut fra at det var Leidens og sendt avslag. Blir litt usikker, og stoler ikke blindt på helsevesenet etter de siste to årene..

Gyn. var litt i beit for hva vi skal gjøre, for der er jeg ferdig utredet og de kan ikke gjøre mer. Så det hun ville gjøre var å skrive en henvisning til avdeling for ufrivillig barnløshet. Slett ikke sikkert jeg kommer til der med tanke på at vi allerede har to barn, og om vi skulle komme til så er jeg ikke helt sikker på hva de kan gjøre for oss. Men for all del, det er verdt et forsøk. Det er visst enkelte der som har forsket på dette med habituell abort, så hvem vet..

Jeg fikk henne også til å sjekke om det lå rester igjen i livmoren min, men der så heldigvis alt helt fint ut. Eggstokkene mine var også fine, hva nå enn det betyr. Og stikk i strid med mine mistanker om pekefinger og anmodninger om å vente med å prøve, så ga hun oss beskjed om at vi bare måtte fortsette. Plutselig kan det gå. Ble helt paff når hun sa det, for vi hadde ikke spurt henne om det med prøving engang. Og når jeg ble gravid igjen så var det bare å ringe henne, der var døren alltid åpen! Og da skulle vi selvfølgelig sette igang med hormontilskudd og blodfortynnende igjen (trengte faktisk ikke spørre om det heller).

Så alt i alt ble dette en positiv time, og jeg gikk derfra nesten litt lettet. Jag har så ofte gått frustrert derfra, så dette var deilig. At gyn. virket å tenke det samme som meg for en gangs skyld. Også er den følelsen av å bli tatt vare på så viktig. Akkurat nå har jeg fornyet tillit til denne gynekologen. Det er godt å slippe og være redd for å ringe neste gang jeg tester positivt. At ingen stikker en pekefinger i ansiktet mitt.

Nå former det seg nye planer i hodet mitt. Jeg håper inderlig at hun på genetisk har rett, for ukjent genfeil er en skummel ting. Det er rart dette, for nå hadde jeg på et vis forsonet seg med at en av oss (mest sannsynlig meg) hadde en genfeil som ble overført til de små spirene. Om det ikke er sånn, så blir ting mye lysere. Selvfølgelig kan det alikeve hende at vi aldri får det siste barnet, men vi kan i alle fall utforske litt flere muligheter. Nå venter vi først og ser om vi får svar på henvisiningen hun skulle sende. Om vi får avslag har jeg veldig lyst å kontakte enten Aleris eller aller helst Hausken. Kanskje er de villige til å eksperimentere litt mer enn sykehuset gjør?

Nå gjenstår det i aller første omgang å se om jeg har hatt eggløsning eller ikke. Hadde noen sinnsyke smerter i ene eggstokken/magen utver kvelden i går, og plutselig virket kroppen mer fruktbar igjen. Og i morges steg tempen. Merkelige saker. Kanskje har egget prøvd å slippe før, men ikke klart det for så å løsne i går kveld/natt? Man kan jo håpe i alle fall. Kanskje var det til og med en supereggløsning.. Da jeg hadde SA i uke 7 kom EL på dag 19 etterpå, og den ble jeg gravid på. Om jeg hadde EL i går, så var det også på dag 19. Tilfeldigheter..? Ja, sikkert! ;-)

Til slutt så er suppekuren nå over, og godt er det!
Ikke at jeg fråtser i mat nå, men det var godt med et par knekkebrød da jeg sto opp og hvitløk- og chilipasta til middag. Resultatet av kuren ble -2 kg, og helt sikkert noen cm i minus rundt livet. Mannen som har mer å ta av har sannsynligvis gått ned en del mer, men har ikke veid seg. Så den funker!

Ferdig med saltvanns-UL

Da er siste undersøkelse i foreløpig utredning overstått. Saltvanns-UL i dag var uproblematisk og viste ikke tegn til noe galt i livmoren. Tvert imot, det så veldig fint ut. Av ren nyskjerrighet spurte jeg gyn. hva han ville anbefalt om prøvene fra sykehuset kommer tilbake uten svar sånn som jeg regner med at de gjør. Ville han vært vågal og prøvd ut medikamenter? Neida, han ville ha krysset fingrene og gitt meg hyppige ultralyder. Helt som forventet egentlig, det er en grunn til at jeg ikke går til ham lenger. Han er rimelig konservativ. Men var uansett greit å få den saltvanns-UL'en da. Det som ikke var like greit var at jeg fikk følelsen av at han mente vi burde gi opp da jeg fortalte at vi har mistet en gang til. Dette er mannen som etter den første SA'en mente at vi absolutt kom til å få de barna vi vil ha. Pipen hadde en annen lyd nå, han lurte på hvor mye vi ville utsette oss for. Men på den andre siden så sa han at det har jo gått bra før.. Jaja, hva han mener eller ikke mener spiller egentlig liten rolle. Jeg forholder meg til sykehuset nå.

Nå forventer jeg ikke akkurat den store hjelpen derfra heller. Regner ikke med at de er særlig villige til å prøve alternative metoder om ikke blodprøvesvarene viser at vi trenger noe spesielt. Så da er spørsmålet egentlig hva vi skal gjøre eller hvor vi skal gå. Først og fremst må vi jo vente på resultatene, men hva skjer etter det?

Har tenkt mye på dette de siste dagene. Jeg fyller snart 35 år, så om vi virkelig skal satse på det siste ønskebarnet så må vi gjøre det snart. Da må vi finne noen som er villig til å eksperimentere litt. Har tittet litt på Klinikk Hausken, som virker veldig bra og som kan passe oss. Men så ligger det veldig langt unna i og med vi bor på Østlandet. Reiseveien er dog verdt det om de kan hjelpe oss til mål. Jeg synes i alle fall det virker veldig spennende, og vurderer å kontakte dem når vi har fått svar på alle resultater.

Inntil det tror jeg vi fortsetter som semiprøvere. Gidder ikke stresse noe særlig enda, i alle fall frem til vi har hørt fra sykehuset. Men det er klart, skjer det så skjer det. Og jeg kommer nok til å følge litt ekstra med på om EL nærmer seg denne syklusen.

Nå kan det se ut som om jeg ikke blir hjemme akkurat når EL forventes denne syklusen. Fikk melding fra en av mine eldste og beste venninner i dag om at moren hennes døde i går kveld. Hun har hatt flere tilbakefall av kreft de siste par årene, og da venninnen min var på besøk her i sommer sa hun for første gang at hun var bekymret for hvordan det ville ende. Jeg forsto da at dette ikke kom til å gå veien, men jeg regnet ikke med at det skulle gå så fort. Har flere ganger de siste ukene tenkt at jeg skulle skrive en melding eller ringe for å høre hvordan det gikk, men ville ikke mase heller. Det er tross alt bare noen uker siden de var på besøk, så jeg regnet ikke med at det skulle gå nedover så fort. Men det gjorde det altså. Meldingen kom overraskende, og gjorde fryktelig vondt å få. Jeg har kjent familien siden jeg begynte på skolen, og hadde til og med moren som lærer i enkelte fag på barneskolen. Hun var en fantastisk dame, så snill og god. Glemmer ikke da jeg traff henne i bryllupet til venninnen min for 3 år siden og hun viste meg at hun hadde bryllupsbilde av mannen min og meg som hun hadde klippet ut fra avisen i lommeboken sin. Og selv om vi ikke bor i hjembyen min var hun alltid fullt oppdatert på meg og min familie. Sist jeg så henne var da vi  var i bursdagsselskap til datteren til venninnen min som for anledningen hadde tatt turen fra Sørlandet til broren sin som ikke bor så langt unna oss. Da så jeg tydelig at sykdommen hadde satt sitt preg på henne, alikevel så var hun så optimistisk og oppegående. Snakket mye med henne den dagen, og det kjenner jeg at jeg er utrolig glad for akkurat nå. Det er så vondt å tenke på at hun nå er borte. Og at en venninne som jeg er så glad i har mistet sin dyrebare mamma. Og den lille, fine jenta hennes igjen, som bare fikk ha mormoren sin i 1 1/2 år. Huff. Det skjærer meg i hjertet. Nå håper jeg bare at jeg klarer å komme meg hjemover til begravelsen. Jeg vil så gjerne være der, både for venninnen min og moren hennes.

Fra paradis til hverdag

Da er vi hjemme fra en deilig og avslappende ferie. Dette trengte vi! Vi var litt usikre på hva vi dro til med tanke på at vi aldri har vært på Kypros før, men alt var bare supert fra ende til annen. Ungene storkoste seg på stranda og i bassengene om dagen, og trampolinehopping, tivoli oh show på hotellet om kveldene. Poden lærte å svømme og mistet tann nummer to i løpet av de to ukene vi var der, og snuppa fikk nye helter i showteamet. Og jeg fikk mange deilige timer i solsenga ved vannkanten samt mer enn nok vin. Var faktisk fyllesyk for første gang på flere år en av dagene, men det var nok heller pga. vin med mye garvesyre enn det faktum at jeg drakk for mye. Uansett, en herlig ferie - og vi skal definitivt tilbake!

Vi fant oss en liten strand med krystallklart vann som ble mest brukt av de lokale. Der ble vi kjent med en av dem som leier ut solstoler. Han ga oss spesialservice og reserverte stoler helt nede ved vannet til oss hver dag. Himmelsk!

Ble ikke mye tid å komme seg på etter vi kom hjem, for hverdagen begynte med et brak med utredningsstart på tirsdag. Ble ikke særlig klokere av det, gikk heller derfra litt resignert. Den nye gyn. var grei nok, men jeg følte ikke at jeg hadde samme kjemi med henne som med den forrige. Mesteparten av timen gikk med til papirarbeid og telefoner for å ordne med blodprøver av både meg og mannen. I tillegg ble mannen henvist til Riksen for å sjekke svømmerne - noe han virkelig gleder seg til..

Tok endel blodprøver av oss begge i går, og i tillegg skal jeg inn for flere prøver 3 ganger i løpet av denne syklusen.

GU ble det også, og en kjapp titt på livmor og eggstokker. Alt så fint ut. Hadde en cyste på den ene eggstokken, men med tanke på at jeg har EL i disse dager så regnet hun med at det var en eggløsningscyste.

Nok en gang ba vi om hysteroskopi, men som forventet var også denne gyn. overbevist om at dette ikke hadde noe for seg. Jeg nevnte flere eksempler her innefra der det har vist seg at problemet har lagt i livmoren, men neida.. Hun kunne strekke seg til å diskutere med de andre gynekologene på avdelingen om det kunne være et alternativ om man ikke fikk noe svar ut fra blodprøvene, men det var ikke vanlig med hysteroskopi i utredning for habituell abort.

Jeg skulle få ny time når alle prøvesvarene var kommet om et par måneder. Fikk beskjed om å ringe henne om jeg ble gravid før det, og de skal selvfølgelig passe på meg når jeg blir det. Hun nevnte ingenting om medisinsk støtte, men ukentlige ultralyder i alle fall. Nå har jeg strengt tatt ikke lyst på ukentlige ultralyder. Ikke har jeg lyst å fly inn og ut av sykehuset hele tiden, og UL forhindrer heller ikke at noe skjer. Men men, det får vi ta den dagen vi kommer dit..

Føler veldig at jeg stanger hodet i veggen på sykehuset og stoler vel ikke helt på at jeg får all den hjelpen/undersøkelsene jeg trenger. Den hysteroskopien gidder jeg ikke mase mer om, har isteden ringt den private gyn. jeg gikk til før og bedt om å få komme dit og få ultralyd med saltvann, noe vi har snakket om tidligere. Bedre enn ingenting kanskje. De hadde ikke ledige timer på lenge, men hun jeg snakket med skulle snakke med gynekologen og se om jeg kunne få en øyeblikkelig hjelp-time så jeg slapp å vente så lenge. Så får vi se hva prøveresultatene blir etterhvert, men jeg forventer vel egentlig ikke at de skal finne noe der. Sannsynligvis finner vi aldri forklaringen på hva som skjer.

Nå er jeg litt på en gi faen-plass. Tror ikke jeg gidder å være veldig forsiktig med sex rundt EL, men kommer ikke til å prøve noe iherdig heller. Det er faktisk veldig deilig å ikke tenke på temping og EL-testing. Og ikke minst å ikke putte i seg alskens piller. Får vurdere om jeg gidder å begynne med folat igjen bare. Er kanskje greit i tilfelle.

Men det er ille når man tenker at man må bli gravid og miste igjen for at sykehuset kanskje skal la meg få en hysteroskopi. Sånn skal det da ikke være!

Lyspunkter

Den siste uken har det virket som om ting endelig begynner å gå litt vår vei igjen.
Jeg har klart å svelge en del kameler i forhold til familien til mannen, og de har, selv om det ikke virker som om de forstår hvilken rolle de selv har spilt i ting, i alle fall begynt å vise at de bryr seg. Mannen hadde nok en samtale med dem da de kom hjem fra ferie, og selv om jeg slettes ikke var sikker på at jeg ville klare det ble jeg med på besøk til dem et par dager etter. De har skjønt hvor mye vi sliter og hvor vondt  vi har det, så da vi kom hadde moren hans tårer i øynene. Det ble egentlig et ganske fint besøk som varte mye lenger enn planlagt. Både svigermor og svigerfar fortalte meg hvor glade de er i meg, og at de stiller opp om jeg trenger dem. Og jeg klarte å fokusere på det istedenfor de små irritasjonsmomentene. Noe vil det vel alltid være, men jeg håper at jeg skal kunne fortsette å fokusere på det positive og ikke det negative.

Til å hjelpe meg med det, og til å sortere tanker og følelser, var jeg i går hos fastlegen min og fikk henvisning til psykolog. Etter det siste året tror jeg det kan være godt å snakke med noen. Akkurat nå går det bra, men når nedturene kommer, og det gjør de innimellom, så er det nok greit å ha en profesjonell på lur. Gruet meg fælt til å snakke med fastlegen om dette. Jeg var ikke hos ham overhodet sist jeg var gravid, så jeg var redd jeg måtte fortelle ham alt omkring det siste svangerskapet. Men han åpnet med et "det var lenge siden og jeg skjønner at mye har skjedd". Å, så lettet jeg ble. Han får jo rapporter fra sykehuset og hadde hedigvis satt seg inn i dette. Henvisning var selvsagt ikke noe problem, og i tillegg gikk jeg derfra med noen tabletter for magen min som har trøblet i det siste. Kanskje ikke så rart at magen gjør litt opprør når psyken ikke henger helt med. Var i alle fall veldig godt med et positivt legebesøk nå.

En "morsom" greie med fastlegen er at vi sannsynligvis kommer til å se hverandre en del på privaten også nå. Vi bor i samme tettsted, men enn så lenge har jeg ikke truffet ham her. Men nå har poden etter 4 år i barnepark begynt i barnehagen, og da han fikk tildelt avdeling og jeg leste litt om den fikk jeg raskt mistanke om at sønnen til legen min også går der. Og da vi var på informasjonsmøte i juni ble jeg sikker på den saken. I juli var poden på besøk i avdelingen, og kom selvfølgelig hjem og nevnte kun navnet til sønnen til legen min. Jippi..

På mandag begynte han for fullt, og hver dag har vi hørt kun om denne gutten. Av alle barna der så har han altså funnet tonen med den ene jeg kanskje håpte han ikke ville gjøre det med. Nevnte for legen min i går at poden hadde begynt i barnehagen, og da han fikk vite hvilken avdeling utbrøt han med en gang: "åh, er det han som er .....?!?" Joda, sønnen hans hadde snakket om ham også. Og senest dagen før hadde ped. leder nevnt for ham at sønnen hans hadde blitt så glad i denne nye gutten og at de lekte så fint sammen. Litt morsomt og litt guffent på samme tid. Men det går nok greit det også, selv om de eventuelt blir bestevenner. ;-)

Rart å ha barnehagegutt forresten. Han ble plutselig så stor. Skoleknert i år, skolegutt neste år. En epoke er over. Og jeg hadde virkelig trodd at han skulle ha et småsøsken til før han begynte i barnehagen. Nå er det to år siden vi startet jakten, og vi er fortsatt like tomhendt. Heldigvis nærmer det seg utredning. Etter mye frustrasjon over ventetiden fikk jeg endelig brev for noen dager siden. Da vi mistet i juni ble jeg lovet utredning umiddelbart, men det var visst ikke så lurt å miste rundt ferietider. Nå ser det heldigvis ut som om det blir fortgang, jeg har fått time 30. august, dagen etter vi kommer hjem fra ferie. Det er til å leve med. Jeg hadde strengt tatt håpet å kunne sette igang før ferien, men jeg fryktet at jeg måtte vente til langt uti september. Det er godt å endelig ha en dato å forholde seg til, og at den er så nær. Nå får man bare håpe at kjemien stemmer med den nye gynekologen, at hun er dyktig og grundig og at hun gjør alt som kan gjøres. Jeg føler i alle fall at jeg endelig kan se fremover igjen og at det er lys i enden av tunnellen.

Jeg har fått ny energi og pågangsmot den siste uken. Endelig orker jeg å gå løs på full husvask igjen. Jeg kan ha huset fullt av nabounger. Og jeg orker å være sosial igjen. Utrolig deilig med noen lyse dager!
Og nå er det snart sydentid også. Mandag vender vi snutene mot Kypros og 14 dager med sol, varme, strand, bading, varme kvelder, god mat, vin.. Så godt det skal bli!
Så kommer vi hjem med fulladede batterier klare for fight! :-)

Tuuut, tuuut

Jeg hører lyden av toget som går i det fjerne..

Tusen takk for fine kommentarer på mitt forrige innlegg. Jeg er nok ikke like sterk som jeg kanskje virker hele tiden, og de siste dagene har vært slitsomme. Det kuliminerte med gyn.-timen i går. Jeg gikk derfra uten å egentlig ane hvorfor jeg hadde blitt kalt inn. Hadde jo strengt tatt ikke behov for noe undersøkelse e.l., så jeg trodde kanskje vi skulle komme igang med noe etter forrige tirsdags kampvilje hos gyn. Men den var ganske borte i går.

Borte var snakket om å konsultere spesialister, om umiddelbar utredning og videre prøving.
Hun anbefalte selvfølgelig videre utredning. Spør du meg skulle jeg strengt tatt hatt det etter forrige gang. Med SA'en har jeg jo mistet 4 ganger nå.

Vi spurte igjen innstendig om å få en skikkelig undersøkelse av livmor. Men det mener hun fortsatt at jeg ikke trenger. Hadde det vært noe der så hadde de sett det på UL. Javel? Om man kan se alt med vanlig UL så lurer jeg på hvorfor man i det hele tatt har sånne undersøkelser..
Det får så være at det kanskje er liten sjangs for å finne noe galt der, det må da uansett være bedre å utelukke det en gang for alle.

Jeg trodde denne gyn. var den jeg kunne stole på, men plutselig føler jeg meg sviktet også av henne. Så da hun fortalte at hun skal overflyttes til føden fra høsten av, så var det egentlig helt greit. Hun skulle finne en dyktig lege som hun mente kunne passe godt til oss som skal ta over vår "case" for henne, og jeg skal komme til denne nye gynekologen for videre utredning over sommeren.

Jeg knakk da vi gikk derfra. Følte jeg var akkurat like langt som før. Vi undersøkte muligheten for å få hysteroskopi på Volvat, men det var fantastisk dyrt.
Dermed står jeg egentlig igjen med bare sykehuset. Jippi!

Mannen ringte sykehuset i dag for å høre om vi kunne få tatt noen av de blodprøvene vi skal ta allerede nå. Det gikk ikke, men det sto i journalen min at jeg skulle ha en dobbelttime og full utredning så snart de starter opp igjen etter ferien, så forhåpentligvis får jeg den timen i august (sikkert midt i ferien vår med min flaks). Han fikk også opplyst at det sto at jeg skulle ha alt av prøver, inkludert hysteroskopi. Dette stemmer jo relativt dårlig overens med det gyn. sa i går, så jeg har litt problemer med å tro på det. Gyn. skulle ringe oss opp igjen for å bekrefte/avkrefte dette, men så langt har vi ikke hørt noe. Fikk også opplyst at jeg hadde høy prioritet, og at jeg ikke skulle tenke på ventelister o.l.

Hadde jeg bare visst at jeg virkelig får hysteroskopi, og gjerne innen rimelig tid (skulle gjerne vært ferdig med det før eller i oktober i alle fall), så hadde jeg klart å slappe av. Men jeg orker ikke tanken på å komme til den nye gynekologen og starte den samme kampen igjen.

Jeg må da for pokker kvalifisere for en skikkelig undersøkelse av livmoren! Hva om noe skjedde da jeg hadde utskrapning uten bedøvelse etter snuppa ble født? Eller i forbindelse med styrtfødselen jeg hadde den gangen? Eller til og med i forbindelse med SA'en? Man kan da ikke fullstendig utelukke det!

Begynner å bli rimelig lei av helsevesenet nå. Akkurat når jeg begynner å føle meg trygg får jeg en ny smell. Hvorfor pokker skal alt være så vanskelig?

God samtale

I dag har vi vært og snakket med den hyggelige gyn. på sykehuset, gyn. Ingvild.
Det ble en fin samtale, som varte i en hel time. Det var noe annet enn på mandag det ja! Godt at noen i helsevesenet behandler mennesket også, ikke bare kroppen..

Hun gikk gjennom alle blodprøvesvar som hun hadde fått hittil med oss, og alt der så fint ut. Samme med prøvene de hadde tatt av morkake og fostervann, så hun utelukket at det kunne ha vært en infeksjon som var årsaken til at dette skjedde. Svaret, om vi noen gang finner det, vil sannsynligvis komme fra foster eller morkake. Hun håpet at dette ikke ville ta så veldig lang tid. Et par som opplevde dette i november fikk svar i januar, så vi får krysse fingrene for at vi er like heldige.

Ut fra forhistorien min med begynnende svangerskapsforgiftning og liten baby i første svangerskap og også rimelig høyt blodtrykk på slutten av svangerskapet med snuppa lener hun også mot at det kan være noe med blodgjennomstrømningen i morkaka. Jeg håper faktisk at obduksjonen vil vise at det stemmer, men er veldig redd for at vi aldri får noe svar.

Uansett mente hun at blodfortynnende absolutt var verdt et forsøk i mitt tilfelle. Og jeg skulle selvfølgelig få hjelp om jeg blir gravid igjen før alle resultatene foreligger (noe jeg tviler på at jeg blir). Vi blir ikke dømt for det, tvert imot sa hun at vi bare skulle leve som normalt. Skjer det så skjer det.

Det var godt med en oppløftende samtale nå, og å få svar på en del spørsmål. Ikke minst, å føle seg tatt vare på. At jeg ikke er overlatt til meg selv om jeg blir gravid igjen.

Nå skal jeg rett og slett prøve å slappe av litt. Noen avgjørelse om ny graviditet trenger jeg nok ikke å ta med det første. Jeg spotter fortsatt litt, og har sikkert ganske store mengder HCG i kroppen enda. Så det er neppe noen eggløsning rett rundt hjørnet akkurat. Så får vi heller ta den avgjørelsen når tiden er inne. Det er i alle fall godt å vite at man har noen som er villig til å hjelpe den dagen jeg evt. blir gravid igjen. Og dessuten var det godt å høre at hun mente det var gode sjangser for at vi vil klare å få et barn til om det er det vi vil. Forhåpentligvis vil alt dette være verdt det til slutt. Forhåpentligvis venter verdens fineste premie ved enden av regnbuen.

Og der forsvant siste rest av håp

Gyn.-timen i dag ble like nedslående som sist jeg ba ham om hjelp. Han hadde ingen vettuge svar til spørsmålene våre og var ikke særlig interessert i å hjelpe. La faktisk armene i kors som for å beskytte seg. Han regnet med at sykehuset hadde tatt de blodprøvene som burde taes. Jeg kunne få time til saltvannsundersøkelse av livomren om tre(!) måneder om jeg absolutt ville det. Progesteron hadde han ingen tro på. Blodfortynnende var han også rimelig avvisende til. Jeg kjempet med å holde meg selv samlet hele tiden, og først da jeg satte et par tåresprengte øyne i ham og spurte "er det sånn at om jeg blir gravid igjen får jeg ikke noe hjelp?" sa han at han hadde mulighet til å skrive ut lavdose av Abyl E, skulle jeg ha noe sterkere måtte jeg ta det med sykehuset. Han sa altså ikke at jeg selvfølgelig kunne prøve Abyl E, men at han hadde mulighet. Mannen ba ham sjekke om alt var ute hos meg, men sånn som samtalen førløp seg fikk jeg sterkere og sterkere trang til å springe ut derfra. Så da han spurte om jeg ville ta en sjekk, sa jeg at jeg helst ikke ville det bare for å bli ferdig og komme meg unna. Var greit det, siden jeg ikke har noen symptomer på rester. Han tok farvel med et "vi sees" før jeg sprang ut derfra - men det er jeg neimen ikke sikker på! Han har vært super når jeg har vært gravid og trengt kontroller, men han er ikke mye tess når jeg ber om hjelp. Fikk i alle fall timen gratis, men det skulle egentlig bare mangle!

Nå er jeg fullstendig lost. Jeg trengte håp i dag, isteden mistet jeg det lille jeg hadde. Jeg trenger å komme meg videre, og jeg så frem til å starte prøvingen igjen. Men uten lovnad om blodfortynnende tør jeg ikke. Jeg er overbevist om at jeg vil miste igjen om jeg ikke får det. Selv om det ikke er noen garanti for at det hjelper, så syntes jeg det hadde vært verdt å prøve det. Så da sitter jeg her, i ingenmannsland, knust. Kanskje er dette slutten på jakten. Istedenfor nytt pågangsmot har jeg ingenting. Jeg titter i speilet og kjenner ikke igjen jenta som titter tilbake. 4 kg har forsvunnet den siste uken og jeg er livløs og blek. Jeg vil ha meg tilbake. Jeg vil ha håp!

Over IKM

IKM var i går, og enn så lenge er jeg fortsatt gravid. Men jeg føler meg fortsatt fryktelig usikker på om dette vil gå bra, synes ting ligner veldig på da jeg hadde en SA. Mindre symptomer enn sist, synes ikke puppene mine er særlig ømme, bekkenet er mindre vondt, og i dag hadde jeg mensmage da jeg våknet. Eneste jeg virkelig kan si at jeg kjenner er litt kvalme og trøtthet. Testene har også vært svakere enn sist (men sannsynligvis festet egget seg senere også). I går var jeg sikker på at det skulle gå galt da testen nesten så svakere ut enn dagen før. Heldigvis var streken dobbelt så sterk i dag, det er da i alle fall noe.


Har vært hos legen og målt HCG i dag, og skal tilbake for nye prøver torsdag og mandag, så får vi se. Blir en laaaang uke.

Ringte i tillegg sykehuset i dag. Da jeg var der i oktober ble det jo snakket om progesteronstøtte ved neste svangerskap. Fastlegen min mente at om jeg skulle få det så burde jeg burde begynne på dette med en gang, men det var sykehuset slettes ikke enig i. Sånt ga man ikke før man hadde sett at det var noe der, så jeg fikk time om 2 1/2 uker. Hva er egentlig vitsen med å begynne på støtte først etter 6-7 uker da? Har jeg aldri hørt om! Rimelig frustrert og fortvilt nå. Skal jeg virkelig ikke få hjelp noen plass?

Dagens testrekke:

Hurra for det offentlige

I dag var det endelig duket for time på gyn. poliklinikk. Jeg hadde ikke de store forventningene, regnet egentlig med å få samme beskjed som hos min private gyn., at de ikke vil hjelpe meg før jeg har mistet en gang til.

Men isteden traff jeg en hyggelig lege som slettes ikke var uvillig til å hjelpe. I første omgang tok hun utvidede blodprøver i forbindelse med Leidens. Jeg fikk nesten hakeslepp da jeg så alle rørene som ble dratt frem på labratoriet. Fullstendig tappet ble jeg.
Legen var heller ikke uvillig til å hjelpe ved en evt. ny graviditet. Hun snakket om Pregnyl og muligens blodfortynnende. For det kunne jo ikke skade å prøve.. Nemlig!

Så planen nå er at jeg kontakter gyn. pol. med en gang jeg eventuelt blir gravid igjen, så får jeg hjelp. Og det aller  beste, om jeg ikke er gravid om 4-5 måneder skal jeg kontakte legen direkte, så setter vi igang med flere prøver etc.

Jeg gikk fra sykehuset med en utrolig god følelse. Endelig tatt på alvor, endelig en plan! Jeg føler meg rett og slett avslappet nå. Hadde aldri trodd at det var i det offentlige jeg skulle få mest hjelp, men så feil kan man ta. I dag har jeg fått nytt og sterkere håp om å få på plass den siste brikken i familien vår!

Et skritt i riktig retning

Da var timen hos fastlegevikaren overstått.
Jeg troppet opp med klump i magen og hjertet og regnet med at jeg ville bli sendt hjem med samme beskjed som hos gyn. Men av og til tar man heldigvis feil..

Det var fryktelig å sitte på venterommet der igjen. Minnene fra sist jeg satt der kom raskt, og jeg kjente tårene sprenge på. Vurderte en stund å gå helt ut i gangen og la mannen bli igjen på venterommet, men en rask vurdering sa meg at det ville se ekstremt dumt ut. Og med mannen min ved siden av meg så kjente jeg etterhvert en slags ro senke seg. Og da legen kom ut for å hente inn den som var før oss, hilste han umiddelbart på oss samtidig. Da fikk jeg følelsen av at han så oss, ikke bare som pasienter, men som mennesker.

Den følelsen ble bare sterkere da vi kom inn til ham. Jeg så det så godt i øynene hans, og jeg slappet umiddelbart av. Han visste knapt hva godt han skulle gjøre for oss, og satte ingen spørsmålstegn overhodet da jeg begynte å snakke om Leiden. Nesten før jeg var ferdig konkluderte han med at han sporenstreks skulle sende henvisning til sykehuset. For med min historie var det absolutt ingen grunn til å vente til jeg eventuelt mister en tredje gang. Han mente at med en kjent "lidelse" så var det absolutt grunn til å se nærmere på det og gi eventuell nødvendig behandling. Så da er hjulene igang!

Han sa at det er en liten mulighet for at jeg får avslag i og med jeg ikke er gravid akkurat nå, men om det skjer skal jeg si fra til ham med en gang jeg blir det og så skal han kontakte dem direkte. Jeg fikk virkelig følelsen av at han vil kjempe for oss, akkurat som sist.

Han spurte litt om det som har skjedd, og jeg ble fullstendig paff da han spurte om vi hadde gitt engelen vårt et navn. Trodde nesten jeg hørte feil. Ingen har spurt oss om noe sånt før. Ikke lenge etterpå forsto jeg hvorfor han tenkte på å spørre om det. Han fortalte at han og kona hadde mistet et barn i uke 25. Plutselig falt alle bitene på plass. Derfor gikk han den ekstra milen for oss sist. Derfor vil han hjelpe oss nå. Jeg følte umiddelbart en tillit til ham. Han vet. Han forstår. Han har vært der.

Da de hadde vært gjennom dette så hadde de hatt en fantastisk gynekolog på samme sykehus som han henviser oss til. Han håpte at vi kunne få komme til den samme, men det er det jo ingen garanti for. Forhåpentligvis treffer vi i alle fall på noen som tar Leiden på alvor!

Jeg føler meg så mye lettere etter dette legebesøket. Jeg føler meg plutselig tatt på alvor. Jeg føler at noe skjer. Jeg føler at Fjerdegullet er innen rekkevidde.

Det er selvfølgelig fortsatt hinder på veien. Aller først må jeg få EL. Så må det klaffe..

EL er forhåpentligvis på vei i denne syklusen i alle fall. Mye EL-smerter og en EL-test som er litt sterkere enn før, men fortsatt ikke positiv. Håper den positive er rett rundt hjørnet nå. Kanskje allerede i kveld?
Og klaffen jobber vi iherdig for..!!!

Update: Nå føles det endelig som om ting går litt min vei igjen. I kveld kom den positive EL-testen også! Mannen er selvfølgelig på nattevakt, men med sengekos i formiddag og i morgen så burde det vel være greit? Sist jeg testet for EL hadde jeg positiv EL-test 3 dager på rad (og før det 2 dager på rad), så det er jo slettes ikke sikkert at egget slipper helt enda heller. Men nå ligger det i alle fall an til at det slipper før mannen reiser på øvelse på torsdag.

Like klok

Da var timen hos gyn. overstått.

Noe av det første jeg tenkte på etter senaborten, var å få time hos gyn. Hadde ikke noe stort håp om å finne ut hvorfor det har gått galt to ganger på rad, men hadde håp om å bli tatt på alvor og om å få hjelp neste gang jeg eventuelt blir gravid. Siden jeg har Leiden mutasjon håpte jeg i alle fall på å kanskje få blodfortynnende. Kanskje hadde det vært en falsk forsikring, men kanskje hadde det hjulpet også.

Timen begynte dårlig da vi måtte vente i nesten 3 kvarter. Og det skulle bli verre..
Han spurte knapt nok om det som har skjedd, hørte bare på det mannen fortalte da jeg ikke orket. Han spurte ikke engang hvor langt jeg hadde kommet da det skjedde, eller om vi visste når det hadde dødd. Eller om de hadde sagt noe på sykehuset.

Da jeg fortalte at jeg var bekymret for at Leiden mutasjonen kunne ha noe med det å gjøre og om det var mulig å få noe hjelp om jeg blir gravid igjen, kom han med den egentlig forventede forklaringen om at han ikke ville gjøre noe før jeg eventuelt hadde mistet igjen. Det er veldig vanlig å miste 2 ganger, sannsynligheten for at det går bra neste gang er stor, bla, bla, bla..
Greit nok, men det er også mulig at jeg mister igjen!

Han tok celleprøve og innvendig UL, og alt så bra ut i livmoren. Men man kan vel kanskje ikke se alt med bare vanlig innvendig UL heller?

Fysisk sett så han ingen grunn til at vi skulle vente med å prøve igjen, men han mente desember var en fin måned å begynne på igjen for å komme seg gjennom sorgprossessen først. Hva vet vel han om det? Et nytt svangerskap etter det forrige vil være tungt uansett om det skjer nå eller om noen måneder, eller til og med år fra nå. Men det var nå uansett opp til oss da.

Så ble jeg sendt avgårde med beskjed om å ringe når jeg ble gravid igjen. Da ville han ha meg inn til UL i uke 7-8, og så annenhver uke eller noe sånt en stund fremover. Han skulle "til og med" la meg komme etter uke 12..

Så for å summere det opp ble vel denne timen akkurat som jeg fryktet. Jeg gikk rett i kjelleren etterpå, og der er jeg enda. Jeg føler på en måte at jeg har mistet det håpet jeg hadde, og jeg står kun igjen med sorgen.

EL kommer vel om noen dager, men nå vet jeg ikke lenger om jeg orker. For første gang tenker jeg på å gi meg, selv om håpet om en ny spire som holder seg tiden ut er det som har holdt meg oppe de siste ukene. Jeg har liten tro på at det skal gå bra en neste gang uten noe hjelp, og jeg vet ikke om jeg orker å bli gravid bare for å miste igjen. Bare for å dra tilbake å si "hva var det jeg sa?".

Nei, nå vet jeg rett og slett ikke min arme råd lenger.

Første hCG-tall

I dag har jeg vært hos legen og tappet mer blod. Fikk samtidig svar på hCG-prøven fra fredag. Det magiske tallet er 93! Har søkt litt rundt om på nettet, og det virker som om dette er et helt OK tall for 14 DPO. Og det virker jo også lovende i forhold til nivået mitt forrige gang. Da lå det på 409 i uke 6+2 og 6-700 på 6+5. Om nivået dobler seg som det skal denne gangen så bør jeg være langt over de nivåene når jeg kommer til uke 6 denne gangen. Nå håper jeg bare inderlig at prøven fra i dag vil vise fin stigning!

Nervene ligger fortsatt tykt utenpå kroppen min. Skulle gjerne ha spolt noen uker frem i tid. I alle fall til UL i uke 6. Er så redd for at det skal gå galt igjen. Håper det faktum at jeg føler meg mer gravid denne gangen er et positivt tegn. Sist så hadde jeg jo nesten ingen symptomer. Jeg føler meg som en idiot, men jeg må stadig vekk knipe på puppene mine for å sjekke om de fortsatt er ømme.. Galskapen lenge leve!

Prøver å tenke litt positivt også, så søknad til ABC ble sendt allerede før helgen. Og etter at jeg måtte lukke igjen buksen med strikk i går, dro jeg ned kassen med mammaklær fra loftet og vasket alt som kan taes i bruk allerede nå. Greit med noe som ikke strammer for mye når man er oppblåst..

Første milepæl nådd

Da er første milepæl i dette svangerskapet, IKM, overstått! Gårsdagen kom og gikk uten noe tegn til mensen. Var hos legen for å måle hCG, og det første hun sa da hun hørte at jeg er gravid igjen var: "Du er i alle fall fruktbar!" Hun mente også at det var liten grunn til å tro at det skulle gå galt igjen, men hun forsto selvfølgelig at jeg bekymrer meg for akkurat det. Hun bestemte seg likegodt for å ta flere prøver, så jeg tappet en god del blod. Skal tilbake på mandag for å tappe litt til. Så får vi håpe hCG-nivået er høyere denne gangen enn sist.

Bekymrer meg fortsatt mye over de BT'ene som ikke forandret seg særlig mellom 11-14 DPO. Ser at det var sånn sist også, at jeg først så den store forskjellen på tester tatt med en ukes mellomrom etter IKM. Men de testene jeg har tatt nå har til gjengjeld vært på nivå med tester tatt flere dager etter IKM sist. Jeg har fortsatt et lager med tester liggende, men i dag droppet jeg hele greia. Ikke vits i å lage unødige bekymringer. Får heller prøve å glede meg over manglende mens, ømme pupper, lavt energinivå, hormoner og uggenhet. Skulle virkelig ønske at dagene fremover mot hCG-resultat og UL i uke 6 gikk litt fortere. Klarer liksom ikke å slappe av og tenke at dette skal gå bra. Men det MÅ det!

Mulig jeg får et nytt jobboppdrag å drukne meg i fremover. Det burde hjelpe litt med å få tiden til å gå.
I dag må jeg prøve å komme meg ut og nyte det fine været. Men med en forkjølelse i kroppen i tillegg er ikke formen helt på topp om dagen. Får karre meg i dusjen og gå ut og se på hvor flink eldstemann er blitt til å sykle på tohjulssykkelen sin. Store gutten!