Et skritt i riktig retning

Da var timen hos fastlegevikaren overstått.
Jeg troppet opp med klump i magen og hjertet og regnet med at jeg ville bli sendt hjem med samme beskjed som hos gyn. Men av og til tar man heldigvis feil..

Det var fryktelig å sitte på venterommet der igjen. Minnene fra sist jeg satt der kom raskt, og jeg kjente tårene sprenge på. Vurderte en stund å gå helt ut i gangen og la mannen bli igjen på venterommet, men en rask vurdering sa meg at det ville se ekstremt dumt ut. Og med mannen min ved siden av meg så kjente jeg etterhvert en slags ro senke seg. Og da legen kom ut for å hente inn den som var før oss, hilste han umiddelbart på oss samtidig. Da fikk jeg følelsen av at han så oss, ikke bare som pasienter, men som mennesker.

Den følelsen ble bare sterkere da vi kom inn til ham. Jeg så det så godt i øynene hans, og jeg slappet umiddelbart av. Han visste knapt hva godt han skulle gjøre for oss, og satte ingen spørsmålstegn overhodet da jeg begynte å snakke om Leiden. Nesten før jeg var ferdig konkluderte han med at han sporenstreks skulle sende henvisning til sykehuset. For med min historie var det absolutt ingen grunn til å vente til jeg eventuelt mister en tredje gang. Han mente at med en kjent "lidelse" så var det absolutt grunn til å se nærmere på det og gi eventuell nødvendig behandling. Så da er hjulene igang!

Han sa at det er en liten mulighet for at jeg får avslag i og med jeg ikke er gravid akkurat nå, men om det skjer skal jeg si fra til ham med en gang jeg blir det og så skal han kontakte dem direkte. Jeg fikk virkelig følelsen av at han vil kjempe for oss, akkurat som sist.

Han spurte litt om det som har skjedd, og jeg ble fullstendig paff da han spurte om vi hadde gitt engelen vårt et navn. Trodde nesten jeg hørte feil. Ingen har spurt oss om noe sånt før. Ikke lenge etterpå forsto jeg hvorfor han tenkte på å spørre om det. Han fortalte at han og kona hadde mistet et barn i uke 25. Plutselig falt alle bitene på plass. Derfor gikk han den ekstra milen for oss sist. Derfor vil han hjelpe oss nå. Jeg følte umiddelbart en tillit til ham. Han vet. Han forstår. Han har vært der.

Da de hadde vært gjennom dette så hadde de hatt en fantastisk gynekolog på samme sykehus som han henviser oss til. Han håpte at vi kunne få komme til den samme, men det er det jo ingen garanti for. Forhåpentligvis treffer vi i alle fall på noen som tar Leiden på alvor!

Jeg føler meg så mye lettere etter dette legebesøket. Jeg føler meg plutselig tatt på alvor. Jeg føler at noe skjer. Jeg føler at Fjerdegullet er innen rekkevidde.

Det er selvfølgelig fortsatt hinder på veien. Aller først må jeg få EL. Så må det klaffe..

EL er forhåpentligvis på vei i denne syklusen i alle fall. Mye EL-smerter og en EL-test som er litt sterkere enn før, men fortsatt ikke positiv. Håper den positive er rett rundt hjørnet nå. Kanskje allerede i kveld?
Og klaffen jobber vi iherdig for..!!!

Update: Nå føles det endelig som om ting går litt min vei igjen. I kveld kom den positive EL-testen også! Mannen er selvfølgelig på nattevakt, men med sengekos i formiddag og i morgen så burde det vel være greit? Sist jeg testet for EL hadde jeg positiv EL-test 3 dager på rad (og før det 2 dager på rad), så det er jo slettes ikke sikkert at egget slipper helt enda heller. Men nå ligger det i alle fall an til at det slipper før mannen reiser på øvelse på torsdag.