The waiting game

Jeg føler at jeg ikke har gjort annet enn å vente de siste ukene.
Først vente på at blødningen etter senaborten skal gi seg. Så vente på mensen. Og nå venter jeg på en EL som ikke ser ut til å komme når den skal. Vel og merke har den vært litt sen de to siste ordentlige syklusene, kom vel på CD17 da jeg ble gravid i februar og CD19 etter SA'en. Før det så kom den rundt CD14-15.
Sånn sett er det kanskje bra at den virker litt forsinket..?

Jeg er nå på CD14, og på den tiden har jeg alltid tydelige tegn på EL. Vanligvis har jeg masse EL-slim og gradvis sterkere EL-tester. Men ikke nå. Minimalt med slim og negative EL-tester som ikke virker som om de øker i styrke en gang. Men tappen virker relativt klar og jeg kjenner en del EL-smerter. Rimelig forvirret og frustrert om dagen. Jeg vil bare komme igang på ordentlig igjen! For hver dag som går kjenner jeg at håpet for å lykkes denne syklusen synker. Vi må nok vente en god stund før vi ser en positiv test igjen tenker jeg.. (Åh, så optimistisk i dag!)

Mannen har nattevakter natt til tirsdag og onsdag, og reiser på øvelse fra torsdag til fredag. EL kommer vel i forbindelse med det tenker jeg.. Blæh!

I går hadde vi hyggelig besøk av en kompis. Kompisen som er fadder for datteren vår og skulle ha vært det for Tredjegull. Jeg er nok ikke verdens mest sosiale menneske for tiden, men å invitere ham var faktisk min idé. Jeg trives så godt sammen med ham, og han er trygg. Han er en av dem jeg vet vil lytte om vi vil snakke. En av dem som virkelig bryr seg. Det var godt å ha ham her, og jeg ville egentlig ikke at han skulle gå. Men da mannen begynte å glippe med øynene i 01:30-tida så dro han avgårde. Han bor en time unna, så det blir liksom ikke så ofte vi ser ham. Men når vi møtes så er det alltid supert. Man kan snakke om alt mellom himmel og jord. Man kan le og til og med gråte om han vil. Han og mannen min var i Bosnia sammen for ganske mange år siden nå, og det er der vennskapet stammer fra. Jeg elsker å høre historiene deres fra den tiden. Og jeg er så glad han har blitt en del av mitt liv også. Vi er skremmende like, og har en tendens til å tenke akkurat likt og si de samme tingene. Ungene elsker også å ha ham her, og vil helst ikke at han skal dra igjen. For meg er det rett og slett en liten vitamininnsprøyting å være sammen med de to tryggeste av de trygge, mannen min og ham. Da føler jeg at alt er OK og ingenting kan gå galt. Ja, rett og slett trygt!

I dag er alt litt mer utrygt, da vi skal til svigers på middag. De vet fortsatt ikke at vi skal prøve igjen, noe som jo var et problem da jeg ble gravid sist. At de ikke visste. Mannen har ikke sagt noe til dem, selv om han har hatt muligheten. Men jeg har bestemt meg for å drite i hva de mener og sier, og om det blir nevnt noe om at jeg skal til legen i morgen eller noe sånt i dag, så kommer jeg til å være ærlig. Jeg kommer til å si at jeg prøver å få hjelp til neste svangerskap. Så får de altså si det de vil! Gleder meg nesten litt, og håper muligheten dukker opp.. ;-)