DPO-land

Etter masse forvirring i forhold til EL, er jeg nå helt sikker på at jeg er i DPO-land.
FertiltyFriend sier 3 DPO, men jeg har mer tro på 1 DPO. Uansett så har vi bombardert egget, så det skal ikke stå på det..

De siste dagene har egentlig vært litt slitsomme. Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle være prøver igjen, og det har vært rimelig kjipt å begynne på igjen. Og da det ble EL-forvirring også, var jeg fristet til å gi opp hele prosjektet. Kanskje er jeg ikke så klar som jeg trodde? Men så klarer jeg ikke å gi opp heller.

I går fikk jeg meg en real en på trynet igjen, da det plutselig gikk opp for meg at å bli gravid igjen ikke forandrer noenting. Det blir jo ikke Tredjegull. Og igjen kom følelsen av at det bare er bortkastet tid og energi siden vi sikkert bare mister igjen alikevel - om jeg blir gravid da. Jeg kommer bare til å lage ekstra bekymringer for meg selv. Men igjen så er der en del av meg som skriker etter å bli gravid igjen. For kanskje går det bra..?

Gårsdagen var virkelig dagen for slag i trynet da pappa ringte meg på kvelden og hørtes veldig sliten ut. Han har ikke vært verdens mest tilstedeværende far, så at jeg ikke hadde hørt fra ham på noen uker var ikke unormalt. Men da han fortalte meg at han ikke har hatt noe energi pga. et blodtrykk som svinger fra skyhøyt til superlavt, ble jeg rett og slett redd. Jeg fikk plutselig følelsen av at han ikke har lenge igjen. Jeg har lenge sagt at jeg ikke tror han blir så gammel, men nå så jeg nesten mannen med ljåen i det fjerne. Jeg har ikke sett ham på over 3 år, ikke siden vi giftet oss og datteren vår ble døpt. Nå er jeg redd for at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Og det skremmer vettet av meg. Han jobbet som flyger da jeg vokste opp, så han var mye vekke. Og da foreldrene mine ble skilt flyttet han til USA. Han er den første til å si at han ikke har vært verdens beste pappa, det har vært mange brutte løfter og mange skuffelser. Alikevel har jeg alltid vært en skikkelig pappajente. Tanken på å miste ham får hjertet mitt til å verke. Som om det ikke var vondt nok inni der..
Men det er ikke bare å svinge seg rundt og ta turen over dammen heller. Ikke med to små, jobber etc. Planen vår var å reise dit i september neste år, men det utgår nok etter det som har skjedd. I alle fall om jeg blir gravid igjen. Da må det utsettes. Men kanskje er ikke pappa der neste år alikevel..?

Huff, er fælt å gå med disse tankene på toppen av de andre. Jeg sliter virkelig nå. I tillegg er mannen på øvelse og kommer ikke hjem før i morgen ettermiddag. Egentlig ikke så lenge, men jeg sliter veldig med å være alene etter det som har skjedd. Da er de vonde tankene der med en gang. I dag har jeg gått med klumpen i halsen hele dagen. Og jeg gruer meg til stillheten etter ungene har lagt seg.

Prøver å fokusere litt på at kanskje, kanskje har det klaffet. Kanskje skjer det noe i magen min nå. Jeg tror det virkelig ikke, men tanken er litt fin alikevel. Foreløpig så er det for tidlig for symptomer, men har alikevel merket meg en del stikkinger og murringer i magen i dag. Så får vi se etterhvert.