God jul!

Oi oi, så aktiv jeg er med blogging for tiden..
Fortsatt lite tid oppi en hverdag med skole- og barnehagebarn med diverse fritidsaktiviteter samt jobb og andre aktiviteter. Men nå har jeg en liten, rolig stund til en oppdatering og julehilsen.

Poden begynte jo på skolen i høst, og det merkes at vi har kommet inn i en ny hverdag med nye rutiner. Nå må han avgårde tidlig hver morgen, og gjøre lekser på ettermiddagen. Det har forsåvidt gått over all forventning. Vi er fire familier i gata vår med småskolebarn, og vi voksne bytter på å følge dem til skolen om morgenen. Super ordning! Gutten gjør det også kjempebra på skolen. Han kunne både lese og skrive før han begynte, så det har i perioder blitt litt småkjedelig for ham når mange av de andre skal lære bokstaver etc. Men nå har de i alle fall blitt delt inn i lesegrupper (ja, de har endelig begynt å lese litt), og han og en jente som også ligger litt foran de andre har heldigvis blitt plassert sammen. Men de bøkene han får lese er fortsatt lite utfordrende. Godt vi har litt annet hjemme. Men sånn ellers trives han veldig godt. Han har også fått veldig god kontakt med en annen gutt i nabolaget som er nesten nøyaktig like gammel. De har ikke hatt så mye med hverandre å gjøre frem til nå, annet enn at de gikk i parken sammen som 2-åringer. Men nå som de har begynt i samme klasse (noe vi er veldig fornøyde med siden de andre naboungene går i 2. og 3. klasse), leker de også mye sammen hjemme.

Snuppa gikk jo fra barnepark til barnehage i høst, og både hun og vi er storfornøyd. Hun begynte i en annen barnehage enn poden gikk i, og vi kunne ikke vært mer fornøyd med det valget. Ikke at vi var misfornøyde da poden gikk i barnehagen, men de gjør så mye mer og er så mye hyggeligere i snuppas barnehage. Gruer meg allerede til å ta farvel med dem til sommeren jeg..

Begge ungene begynte også på judo i høst, og har gjort det strålende. Faren deres var veldig god i sin tid, så det ligger kanskje i genene? De graderte seg til gult belte nå før jul - kjempemoro!

Og nå er det altså juleferie! Og julen i år feires hjemme hos min familie! Joy! Vi kjørte oppover på torsdag, og har allerede rukket å gjøre masse. Fredag kveld hadde gubben og jeg oss en sjelden utekveld på lokal revy, noe som var meget vellykket. Ellers har vi allerede vært på flere julebesøk. Er så godt å se alle her igjen! Julaften blir litt annerledes i år. Vanligvis feires den hos mamma sammen med onkelen min. Men i år uttrykte min kusine ønske om å samle hele storfamilien for første gang på mange år. Etter skilsmisse mellom onkelen min og moren hennes for etterhvert ganske mange år siden, har ting vært ganske kompliserte der, men nå kan det altså se ut som om det begynner å ordne seg. Både hun og broren har etterhvert blitt godt voksne, så det er absolutt på tide. Litt spesielt blir det å feire julaften sammen med dem igjen, men jeg håper det skal bli hyggelig og at det er begynnelsen på noe positivt. Onkelen min fortjener å ha god kontakt med barna sine igjen, og for meg hadde det vært hyggelig å få bedre kontakt med kusinen og fetteren min igjen. Kanskje spesielt kusinen min som ikke bor så langt unna meg. Skulle bare ønske besteforeldrene mine hadde fått oppleve dette, de måtte leve de siste årene sine uten kontakt med to av tre barnebarn. Jeg er med på dette mye for deres skyld også! Blir veldig spennende å se hva som kommer ut av det.

Til slutt så må jeg bare dele hvor god den fantastiske snuppa vår er. Vi var innom en butikk i forrige uke, hvor hun fant noen hjertesteiner med skrift på. Hun sto og rotet gjennom disse, og fant en som jeg måtte lese for henne. "Gratulerer", sto det der. Nei, det passet ikke, det måtte være litt tristere. Javel? Så leter hun litt til, før hun finner en stein hvor det står "Tenker på deg". Jo, den passet, den kunne hun gi vekk! "Hvem skal du gi den til da?" spør jeg lettere forvirret. Jo, den skulle hun gi til graven! Jeg ble helt paff, og ikke rent lite rørt. Selvfølgelig fikk hun kjøpe en stein til graven. Hun fant til slutt en hun syntes passet enda bedre, og på vei ut av byen før juleferien stoppet vi og tente lys og la steinen på graven. Herlige, omsorgsfulle snuppa vår - som ikke vet at småsøsknene hun så inderlig ønsker seg faktisk ligger der..♥

Og med denne søte førjulshistorien vil jeg rett og slett ønske dere som fortsatt måtte lese min ekstremt dårlig oppdaterte blogg en RIKTIG GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!

 

Blink Mints

For en stund siden mottok jeg 3 søte bokser med Blink Mints fra LikenShare. Disse hadde smakene solbær, grønne epler og lakris. Både solbær og grønne epler var gode og friske, men som den lakriselskeren jeg er falt selvfølgelig boksen med lakris mest i smak. Ekstra pluss for de søte boksene. Disse likte jeg!

 

Høstferien

Podens lekse om høstferien. Setning nr.4 er vel det absolutte høydepunktet, eller..?
Mor syntes i alle fall at det var et av høstferiens høydepunkter.. ;-)

 

Livstegn

Om noen skulle lure - jeg lever enda!
Hverdagen med skolebarn, barnehagebarn, jobb, oppussing og fritidsaktiviteter har tatt helt over og tatt knekken på bloggemoduset mitt. Håper at jeg etterhvert skal få ånden over meg igjen, men akkurat nå føler jeg at jeg har veldig lite å skrive om. Livet går stort sett sin vante gang. Høydepunktet siden sist var høstferie i hjembyen min. Det gjorde så godt! Ikke noe stress, bare kos. Som alltid trist å reise derfra, men nå drar vi oppover igjen allerede til jul, så jeg overlever. Begynner å innse at jeg har grodd fast her nede nå, selv om jeg fortsatt skulle gitt mye for å kunne flytte hjem.

Hva prøving på en sistemann angår så stresser jeg veldig lite med det. Sørger for at noen aksjer er på plass rundt EL hver måned sånn just in case, men kanintilværelsen er så absolutt over. Har hatt noen kjemiske og to veldig tidlige SA'er i løpet av året, den siste ble også bekreftet med hCG-måling på sykehuset. Jeg har tatt det som litt forsinket mens, ikke noe krise. Jeg har visst fra starten av hver gang at det ikke har vært liv laga. I løpet av høsten har jeg samlet inn det meste av journalpapirer fra lokalsykehuset, sånn i tilfelle vi finner på å søke hjelp privat. Om vi gjør det vet jeg ikke helt enda. Vi har snakket om det, men jeg kjenner at det sitter langt inne. På den andre siden må vi sette igang snart om vi skal finne noen som er villige til å eksprimentere litt mer enn det offentlige, jeg fyller tross alt snart 36. Vi får se hva senhøsten bringer..

Det jeg fikk ut av journalpapirene, var at jeg nå har svart på hvitt at Iven var en jente. Dessuten var sannsynligvis også den andre lille spiren vi mistet i 2011 en jente ifølge obduksjonsrapporten. Så vet vi det!

For å være helt ærlig klarer jeg ikke lenger å se for meg et barn til hos oss. Om det skulle skje ville det blitt en gedigen overraskelse. En bonus. Jeg har som nevnt tidligere helt siden Snuppa ble født følt på meg at det ikke kom til å bli flere barn på oss, selv om ønsket alltid har vært der. Så jeg har egentlig langt på vei slått meg til ro med at det er sånn det skal være. Og det er greit. Jeg er utrolig glad for at vi har de to barna våre. Innimellom tenker jeg at det var en høyere makt som sendte dem til oss. Ingen av dem var jo planlagte, og Poden ble til mens jeg gikk på pillen. Det var kanskje en mening med det. Tenk om vi hadde ventet som planen var, da hadde vi kanskje sittet tomhendte igjen. For nå virker det nesten som om eggene mine har blitt gamle og dårlige. For hver dag som går er barna våre større og større mirakler for meg! Så selv om livet ikke har gått helt etter planen, verken da de kom eller nå som vi trodde vi skulle få en sistemann, så kan jeg egentlig ikke klage. Mange har så mye mer å slite med. I bunn og grunn er jeg veldig, veldig heldig!

15. oktober

 

Stolt, stoltere, stoltest

Dette blir et uhemmet skryteinnlegg fra en stolt mor.
Forrige mandag ble nemlig Poden skolegutt. Tenk det, jeg har et barn som går på skolen!

Jeg hadde gruet meg til dette lenge. Ikke at jeg tvilte på at han ville takle det, var mer usikker på om JEG ville takle det. Han er jo fortsatt den lille gutten min, som plutselig har blitt veldig stor.
Kloa satt i hjertet i flere dager før mandagen, og da dagen kom var klumpen i halsen på plass. Da jeg så den store sekken med små ben og armer gå mot skolegården måtte jeg blunke unna noen tårer, og jeg måtte ta meg kraftig sammen mens vi ventet på oppropet.

Poden derimot, var bare glad. Han var klar! Trengte slettes ikke å holde mammas hånd mens vi ventet. Og mens flere gikk mot rektor og lærer med usikre skritt, og noen med mammaer på slep, gikk vår lille mann selvsikker frem og hilste pent. Etterpå hadde han det største smilet i klassen. Ja, om ikke ørene hadde vært i veien hadde det nok gått helt rundt. Og da slappet også mammaen litt mer av. Onkelen hans uttalte det så fint og enkelt etterpå: den blideste gutten i 1. klasse!

De første dagene har gått over all forventning. Morgenene er tidligere, han kan jo ikke bare komme når han vil lenger som i barnehagen. Men det er ikke noe problem. Han spretter opp (også her er det verre med mor..). Å levere ham på skolen går også som en lek, ingen sure miner. Han kjente ikke så veldig mange i klassen fra før, kun bestekompisen og noen jenter fra barnehagen samt en gutt i nabolaget som han har lekt litt med. Men han har ikke noe problem med å bli kjent med nye barn for å si det sånn. Det som har rørt meg aller mest den siste uken er å se omsorgen gutten vår har for bestekompisen. Han er mye mer usikker enn Poden, dette var nok også noe av grunnen til at de ble plassert i samme klasse. Han bruker lang tid på å bli trygg på nye situasjoner og mennesker, og i papirene fra barnehagen til skolen sto det faktisk at han var spesielt knyttet til sønnen vår. Det var så vondt å se hvordan rullgardina gikk ned hos ham under oppropet på første skoledag. Forskjellen var så tydelig der de sto ved siden av hverandre og ventet. Poden bare full av glede og forventning, bestekompisen ble mer og mer redd før tårene kom. Det skal ikke være lett.

Men gutten vår passer på. Disse to henger sammen som erteris. Og da det kom bursdagsinvitasjon allerede første uka på skolen, spurte moren til kompisen om Poden kanskje kunne overbevise sønnen hennes om at han måtte bli med. Da ringte han sporenstreks og snakket med ham om saken. Nå hjalp det ikke, kompisen fant til slutt ut at han ikke hadde tid, stakkars. Men bare det at Poden prøvde så hardt gjør meg fryktelig stolt. Det virker som om vi har gjort noe rett i alle fall, for han er både lojal, inkluderende, snill og tilpasningsdyktig. Og mye, mye mer!

Skolearbeidet går også kjempebra. Han setter seg ned med lekser med en gang han kommer hjem. Og da han i går skulle tegne og "skrive" fra en tur de var på, skrev han like godt en halv side om det de hadde gjort! Og leseboka er han halvveis gjennom allerede.. Flinke, flinke gutten!

Jeg har selvfølgelig alltid vært stolt av barna mine, men den siste halvannen uken har sendt stoltheten til nye høyder. Og jeg har en følelse av at oppoverkurven kan fortsette!

Serenity

Da er toårsdagen til Une over, og som vanlig gikk den for seg i stillhet. Det gjør fortsatt veldig vondt at ingen gidder å bry seg med å huske, det hadde kostet så lite å bare merke seg datoen og kanskje sende en liten melding. Mamma gjorde det - kostet henne veldig lite og betydde enormt mye for meg. Men sånn er det. Termindatoen til Iven er i morgen, men den forventer jeg ikke at noen skal huske. Den er kanskje litt mer min. For hvem går vel rundt og husker termindatoer som ikke ble, foruten mammaer og kanskje pappaer? Når morgendagen er over er vi ferdige med såre datoer for denne gang. Ikke at det blir mindre vondt av den grunn, jeg var like trist i går som jeg var 23. juli. Men jeg vet at det nok en gang vil blekne etterhvert, når dagene kommer på avstand og tankene gir seg litt.

Men nå var det ikke meningen at dagens innlegg skulle bli nok et trist et. Jeg ville egentlig heller dele noe godt. Jeg hadde nemlig et øyeblikk på ferien som overveldet meg helt. I Ayia Napa ligger nemlig et gammelt kloster. Nå er jeg ikke en veldig religiøs person på noen måte, men allerede da vi var der i fjor hadde jeg lyst å gå og se på dette klosteret. Den gangen fant vi det aldri, noe som i seg selv er ganske utrolig siden det ligger så og si midt i sentrum. Men neida, vi fant et lite kapell nede ved havna, som forsåvidt også er veldig fint, hvor vi gikk inn flere ganger for å finne ro og tenne lys for englene våre. Det har faktisk blitt en av mine favorittplasser, og vi var innom et par ganger i år også.

Men da vi mens vi gikk rundt og ventet på et fastboende vennepar som vi skulle spise middag sammen med regelrett dumpet inn i klosteret opplevde jeg en følelse jeg aldri har hatt før. Det øyeblikket vi gikk gjennom porten var det som om noe slo mot meg og jeg følte plutselig en ro i hele kroppen. Jeg vandret rundt der inne og var helt overveldet av hvor vakkert og rolig det var. Og da vi gikk inn i kapellet for å tenne lys måtte jeg stoppe rett innenfor døren for å få igjen pusten. Stemningen, lukten og følelsen kan ikke beskrives. Jeg følte nesten et slags nærvær av noe eller noen der inne. Jeg er ikke lettrørt, men der inne fikk jeg absolutt tårer i øynene, både første gangen vi var der og de andre gangene vi kom dit etterpå. Ja, for jeg måtte tilbake opptil flere ganger. Klosteret ble noe helt spesielt for meg, og vil nok være en av de første plassene jeg besøker også neste gang vi drar til Kypros.

Bilder kan virkelig ikke beskrive hvor fint det faktisk er der, og kan absolutt ikke få frem stemningen, men jeg må dele noen alikevel. Klosteret ligger forøvrig rett ved den berømte, eller beryktede, partygata i Ayia Napa (en gate vi heller ikke fant i fjor), og er virkelig en rolig oase midt i sentrum.

600 år gammelt tre ved inngangen

Kapellet

Fra utsiden

Tre hus

I gata vår ligger det tre hus på rekke og rad. I to av dem bor lykken. Nederst bor sorgen. Den stille sorgen. Den usynlige sorgen. Det ble ekstra synlig i går, da det ene huset fikk hjem sin nyfødte tredjemann, mor vagget høygravid rundt i det andre huset, og i det tredje huset fikk jeg nok en gang mensen..

Jeg klarte meg bra lenge. Jeg klarte meg bra da stolte storesøsken kom og ringte på og sa at babyen var født. Dette går fint!
Da jeg så dem komme hjem fra sykehuset i går med den lille trygt i bilstolen, tok jeg en dyp pust og en kopp kaffe og satte meg ut i hagen. Jeg klarer dette!
Da bestemoren kom og ringte på for å be storesøsknene som var på besøk hos oss komme og ønske babyen vekommen hjem, smilte jeg og syntes det var riktig så hyggelig. Hyggelig var det også at våre to fikk komme inn til dem rett etterpå for å se babyen de også. Hadde litt lyst selv jeg, men ville ikke trenge meg på sånn rett etter at de hadde kommet hjem.

Men da Snuppa ved middagsbordet satte øynene i meg med et inderlig blikk og fortalte at hun så gjerne ville bli storesøster hun også, kjente jeg at muren begynte å slå sprekker. Etter det hadde jeg mest lyst til å være for meg selv, kanskje gråte en liten skvett for de små som jeg savner så sårt. Gråte litt fordi jeg vet at Snuppa allerede er storesøster, til små engler. Det kan jeg jo ikke si til henne..
Men med huset fullt av nybakte storesøsken og egne barn er det ikke lett å gjemme seg vekk. Så masken forble på. Det er den delvis enda. Men kloen om hjertet er der.

Tre år har gått siden jakten startet. Og nå nærmer det seg 2-årsdagen for starten av marerittet. Fredag er det nøyaktig 2 år siden jeg sist var tvers igjennom lykkelig. Jeg var inne i min syttende uke, jeg hadde en søt liten kul på magen, det var sommer og en lenge planlagt Spaniatur var dager unna. Og etter den lokket ordinær ultralyd og halvveismerket. Dagen etter skulle jeg bare på en rutinekontroll hos legen før ferien, men ingenting ved den timen ble rutine. To dager etter var jeg på sykehuset og fødte en perfekt men livløs liten skapning. Verdens vakreste Une. Etter det har sorgen bodd her. Ja, nå er det ikke sånn at jeg går rundt og er trist hele tiden. Langt ifra. Livet har fått en ny type normalitet. Rett etter det skjedde trodde jeg aldri at det var mulig å leve normalt igjen. Trodde aldri at jeg skulle kjenne glede mer. Eller le mer. Men så gjør man det etterhvert alikevel. Man reiser seg fra slagene og smiler nok en gang til verden. Kanskje ikke like blendende som før, men man smiler likefullt. Men hjertet blir aldri det samme. Der er arrene. Usynlige, men veldig merkbare. Og innimellom verker de som nå. Innimellom kan man ta og føle på savnet. Og nå er vi midt inne i den tiden der det kjennes tydeligst. Vi har toårsdagen 23. juli. Så har vi termindatoen til den fine Iven-jenta vår 26. juli. Og litt i skyggen av det så vet jeg at jeg i løpet av de neste 3-4 ukene skulle ha kommet hjem fra sykehuset sånn som naboene gjorde i går.

Mitt mareritt startet for to år siden. I fjor på samme tid var hele Norge i sjokk og sorg, manges mareritt startet da. I år og kanskje hvert år fremover vil det markeres. Det er litt rart det der, at det er rett oppi mine egne vonde dager. I fjor fant jeg selv trøst i mange av minnemarkeringene og sangene. Kanskje vil jeg finne en slags trøst i det i år også. Eller kanskje vil det rippe opp mer enn nødvendig.

Jeg kjenner veldig på det at jeg skulle ønske noen husket oss også. Ja, ikke at det vi har opplevd kan måle seg med det som skjedde i fjor. Men jeg skulle så inderlig ønske at våre små ikke ble glemt. Det hadde gjort så godt om de bare ble nevnt, ikke dyttet bort sånn som familiene våre gjør. Jeg tror faktisk ikke noen av våre nærmeste engang husker at det er nå det har gått to år, til tross for at både navn og datoer står tydelig på en gravsten i byen. Men det er vel stort sett bare vi som drar dit også. Svigers drar dit noen få ganger i året for å plante etc. På sin måte. Og det må jo være greit, for det er tross alt svigerfar sin familiegrav og han som betaler på den. Jeg føler nesten at jeg gjør noe galt når jeg setter ned blomster der, for det er jo ikke min plass. Men barna mine ligger der! En dag skal vi ta over den graven, og da skal englene mine få en skikkelig liten hage. For vi glemmer ikke! Vi slutter aldri å savne! Vi slutter aldri å elske! ♥

Une ♥

 

Iven-jenta vår ♥

Jeg er her enda..

Nå har det vært lang bloggtørke her. Livet går sin gang og sommeren så langt har vært travel.
Startet jo med 3 uker på Kypros i juni, en tur jeg tenker å komme tilbake til i et annet innlegg. Det  var i alle fall tre herlige uker med sol, varme, strandliv, opplevelser og familietid. Gjorde virkelig godt! Kan trygt si at vi har funnet vårt ferieparadis, andre gangen vi var der nå og vi skal definitivt tilbake så snart vi har mulighet!

Et par dager etter vi kom hjem var det klart for mer hygge da pappa, stemor og søster kom på besøk. De bor i USA, og pga. diverse årsaker hadde vi ikke sett dem siden vi giftet oss for 5 år siden. Var fantastisk godt å se dem igjen, og ekstra spesielt med tanke på at pappa i fjor var gjennom en kamp mot prostatakreft, som han foreløpig ser ut til å ha vunnet. Å endelig kunne klemme ham etter all frykten og angsten for å miste ham var veldig, veldig godt. En gang pappajente, alltid pappajente..
Stemoren min har ikke alltid vært like hyggelig verken mot ham eller meg, men det både gledet og overrasket å se at det hadde snudd. Vi hadde noen virkelig hyggelige dager sammen, og det var veldig trist da de måtte dra.

Vi har lenge snakket om å dra til USA og besøke dem, det er tross alt 7 år siden sist. Mannen er veldig giret på USA, mens jeg har vært mer tilbakeholden. Jeg har bodd der, så det er ikke akkurat så spennende å reise dit. Flyturen er lang, spesielt med små barn. Og tanken på å være hos familien min der har heller ikke vært så fristende, sist var stemoren min et skikkelig troll. Nå er jeg mye mer positivt innstilt, og vi begynner så smått å planlegge 3-4 uker der borte neste sommer. En del av meg har selvfølgelig heller lyst å ligge på stranda i Kypros også neste sommer. Men det er på tide nå. Kypros forsvinner ikke. Nå må ungene få se hvor morfar bor. Nå har de endelig fått et skikkelig forhold til den amerikanske familien sin. De er ikke lenger bare noen de hører om, noen som sender gaver til jul, bursdag og andre anledninger. I motsetning til sist de møttes da barna var 1 1/2 år og 2 måneder, så husker de nå. De er virkelige for dem. De storkoste seg med å ha dem på besøk, og savner dem allerede. Ja, det gjør jeg også. Så vi må bare få ut finger'n og dra over dammen!

Sånn ellers så går livet sin vante gang. Sommerferien er jo over for vår del, nå er det bare jobbing og regnvær. Poden har siste dag i barnehagen i morgen - om en måneds tid er han skolegutt. Barneparken til Snuppa er nå ubønnhørlig stengt. Litt vemodig, men vi var på besøk i den nye barnehagen hennes for noen dager siden, og hun stortrivdes fra første stund. Blir en ny og litt mer hektisk hverdag for oss fra høsten av, men det skal nok gå bra det også.

Bryllupsdag har vi forøvrig også feiret siden sist. 5 år, en liten milepæl! Mannen hadde nattevakthelg den helgen, så jeg var innstilt på at dagen ville forbigå i stillhet. Men der tok jeg feil. Han hadde til tross for at svigers skulle reise på ferie den natten, ordnet det så de passet ungene noen timer så vi kunne gå ut og spise romantisk middag på den samme restauranten som vi hadde vår første date. Eller date og date. Første måltid sammen i alle fall. I tillegg fikk jeg en flott ring. Men det som virkelig fikk frem tårene i øynene mine var det å få 5 røde roser på døra sammen med et kjempefint kort. Skal ikke alltid så mye til..
Snilleste mannen i verden! ♥

I går hadde vi også en veldig hyggelig dag, da vi traff ferierende venner fra Sunnmøre på Tusenfryd. Veldig koselig å se venner derfra her nede også. Gjør litt opp for at det sannsynligvis ikke blir noen tur oppover dit for oss nå i sommer.

Livet er egentlig veldig greit om dagen, til tross for at det nærmer seg toårsdagen for starten av marerittet for oss. 23. juli er det 2 år siden vi mistet Une, og 26. juli skulle ha vært terminen til Iven et år senere. Enn så lenge så går det bra. Jeg har lært meg å leve med det, noe som var utenkelig for bare noen måneder siden. Tiden leger vel alle sår, selv om arrene forblir. Tenker også veldig lite på at jeg skulle ha vært relativt høygravid nå, den siste terminen min var jo i begynnelsen av august. Så lite tenker jeg på det at jeg ikke husker datoen lenger en gang. Innimellom er det litt rart å se naboene som er der jeg skulle ha vært. Den ene har termin om få dager, den andre i september. Men det gjør meg ikke så mye lenger. Jeg har ikke så mye med dem å gjøre, men snakker med dem akkurat som før. Unngår dem ikke som jeg gjorde i begynnelsen, trangen til å flykte er borte.

Svigerinnen min hadde spurt henne som har termin nå om hvordan hun pleier å føde i forhold til termin, bare for å gi meg en heads up. Hun tenker visst fælt på hvordan dette er for meg, og ble overrasket da jeg sa at det ikke gjør meg noe særlig lenger.
Jeg ble overrasket da hun kalte meg sterk. Sterk?? Jeg???
Vet ikke det. Man lærer seg bare å leve med ting som de er. Man lærer å blokkere ut en del ting. Det er som det er og blir som det blir. Alt ordner seg!

Algaebra

Rett før vi dro på ferie kom en pakke med Algaebra Vitalkrem og Algaebra Håndkrem i posten fra LikenShare. Disse kremene er basert på næringsrike alger og kombinerer de viktigste stoffene fra algene Spirulina Platensis og Ascophyllum Nodosum.

Kremene bevarer, pleier, aktiverer, gir huden en stimulerende effekt og er et naturlig antirynke-produkt for huden. Produktene er fri for parabener, dermatologisk testet og underlagt streng kvalitetskontroll.

Prøvene var akkurat passe store til å putte i håndveska på flyturen, så de fikk lov å bli med sydover.
Huden blir gjerne litt tørr på lange flyturer, men en liten dose av disse kremene gjorde underverker. Kremen er ganske drøy, og trekker relativt fort inn i huden som blir deilig og myk. Ble veldig positivt overrasket over disse produktene, og tror jeg kommer til å bruke spesielt Vitalkremen mer. Kremene kan kjøpes i Algaebras nettbutikk.

Gourmet Jelly Beans

For en stund siden fikk jeg tilsendt en eske med Jelly Bean Factory Gourmet Jelly Beans fra LikenShare.
Hva kan jeg si annet enn "mmmmmmmmmm"?.
Tok en bit og var hekta. En eksplosjon av deilige smaker! Er en mengde forskjellige smaker i esken, den ene bedre enn den andre.
Gourmet Jelly Beans er også uten kunstige farger, gluten, GMO, fett eller nøtter.
Jeg sier bare: løp og kjøp!

Busy bee

Bloggen har blitt litt ignorert i det siste. Dagene er travle, og skrivelysten kanskje ikke helt på topp akkurat nå.
I pinsehelgen var vi på hyttetur på høyfjellet sammen med søsteren til mannen og familien. Hvem hadde trodd at det kunne la seg gjøre da konfliktene tårnet seg opp mellom de to søsknene tidligere i år? Tydeligvis var en utblåsning godt for dem, for nå er vi like tett knyttet som vi var før. Er så godt å kunne snakke med svigerinnen min igjen! Pinsen ble riktig så hyggelig!

Nå er vi egentlig bare hjemme for å pakke om, for grytidlig i morgen (eller i natt egentlig) setter vi kursen sydover. Blir litt ekstra stress å få alt klart i og med vi var borte i helga, men jeg tror vi kommer i mål denne gangen også. Skal bli godt å komme frem og stresse ned.

Den eneste negative tingen med at vi reiser nå er at Snuppa går glipp av de siste 3 ukene i vår kjære barnepark. De stenger for godt den dagen vi kommer hjem. Hun skulle uansett slutte for å gå det siste året før skolen i barnehage som storebroren, men jeg kjenner det er skikkelig tøft alikevel. For nesten nøyaktig 5 år siden var vi på vårt aller første besøk i parken, med en nyfødt Snuppe i armene og litt usikre på om vi ville tørre å overlate Poden på snart 1 1/2 til andre. Nå tenker jeg at disse 5 årene som har gått sannsynligvis var de beste og viktigste årene for både ungene og oss. I parken har de fått omsorg og trygghet fra dag én, det har aldri vært noe trøbbel. Tantene har nesten blitt som reservebestemødre for dem. Vi voksne har også blitt veldig glade i dem, og jeg er glad for at vi i alle fall bor i nærheten av dem og kommer til å se dem ofte selv om parken er en saga blott. De har tatt vare på ungene våre i de utrolig viktige første årene av livene deres, og ord kan ikke si hvor takknemlig jeg er. Jeg prøver desperat å skrive noen ord til dem som de skal få når jeg henter Snuppa etterpå, men jeg får bare ikke satt på papiret alt de har betydd for oss. Hverdagen blir ikke den samme heretter, med behagelige morgener og sosialisering med parktantene og mødrene i parken. I barnehage og skole er det ikke rom for sånt. Som jeg vil savne det! I dag hadde jeg helst lyst å bli igjen i parken, og jeg vet at det vil bli utrolig tøft å hente Snuppa for aller siste gang etterpå.

Til høsten blir det altså et nytt liv. Poden blir skolegutt - nok en tøff ting for mor.. Og Snuppa begynner altså i barnehage. Hvor ble tiden av?

Man får bare prøve å ikke tenke på det en liten stund, og heller fokusere på at fra i morgen og tre uker fremover er vi her.. :-)

Gevita Jungelbrøl

For en stund siden fikk vi en boks Gevita Jungelbrøl i posten fra LikenShare.
Disse ble umiddelbart en hit hos barna (ja, selv mannen og jeg likte dem), ikke noe problem å få i dem vitaminer og mineraler når det er i form av velsmakende gelefigurer. Eneste aberet var at den ble fort tom, når to barn skal ta to sånne om dagen, sier det seg selv at en boks med 60 figurer ikke varer så veldig lenge. Men sånn ellers, en genial måte å få i ungene de ekstra vitaminene og mineralene de trenger. Anbefales!

5 år

I dag er det 5 år siden jeg med diger mage satt ute på terrassen, lettere frustrert over å bo i et oppussingsprosjekt med en ettåring og termin bare noen dager unna. Utslitt av å ha en heller upålitelig arbeidskar som kom og gikk som han ville i huset, ofte stinkende av gammel fyll.
Den dagen havnet jeg i en krangel med mannen etter at arbeidskaren nok en gang hadde gått hjem tidlig og masse arbeid fortsatt gjensto. Så gikk jeg på do og oppdaget blod. Og panikken kom. Nå var det ikke lenge før jeg hadde to barn oppi dette kaoset. Nå var det snart slutt på den korte enebarntilværelsen til poden.
Da tanta hentet gutten for litt kusinelek på ettermiddagen, så mor kunne hvile før det vi visste ville komme, gråt jeg mine modige tårer. Alt jeg ville var egentlig å være sammen med den lille kroppen. De siste timene med bare oss.

Kvelden for 5 år siden gikk med til venting, ikke mye skjedde. Vi la guttungen, lagde litt mat og la oss tidlig sånn i tilfelle.

Og så braket det løs. Plutselig var riene der, heftige og tette. Mannen fikk dårlig tid, og jeg prøvde så godt jeg kunne å kle på meg mens han leverte poden til tante. Jeg følte meg som en dritt som sendte fra meg en sønn som ikke skjønte noenting midt på natta. Han hadde vel knapt vært borte fra oss før. Men nå hastet det, selv om jeg ikke trodde det selv. Det virker som det dabber av, sa jeg mellom to rier i bilen. Det var vel sånn ca. ett minutt mellom dem.. Mannen så visst tegninga bedre enn meg og raste avgårde i natten, mens jeg kjeftet på ham for å ha nødblinken på. Tenk så flaut og unødvendig!

Og å stoppe rett foran inngangen på sykehuset, nei det skulle jeg ha meg frabedt! Jeg kunne da gå fra parkeringsplassen - sist tok det tross alt nesten et døgn fra vi kom til sykehuset. Vi hadde god tid! Vel og merke presset det voldsomt nedentil, men det lurte ikke meg! Men så hadde visst mannen rett alikevel, det hastet visst litt. For jeg kom meg aldri fra mottaksrommet og til en fødestue, plutselig lå jeg med ei lita jente i armene mine! Rakk jo ikke å bli sliten engang!

I natt er det altså 5 år siden prinsessa vår kom til verden. Hvor ble årene av? Hvor ble babyen min av? De vokser litt for fort de barna våre. Innimellom hadde det vært fint å kunne gå 5 år tilbake i tid.

What's the deal with April?

Ett lite feilskjær et par dager før EL, uteblitt spotting og noen dagers uggenhet resulterte i en ultrasvak strek på en billigtest 13 DPO.
14 DPO så testen slik ut:

 

Jeg skjønte forsåvidt allerede da at noe ikke stemte, streken var alt for svak for å være på IKM, sånne streker pleier jeg å få på 11/12 DPO. Dagen etter tok jeg en CB som kun viste en ultrasvak strek, og jeg regnet med at det var en veldig tidlig SA på vei. Men dagen etterpå, to dager over IKM, var streken på BT akkurat likedan som på IKM. Da kom angsten. Skulle jeg gå uker i uvisshet før det gikk galt igjen? For liv laga visste jeg at det ikke var, såpass erfaring har jeg etterhvert. Og hva om noe satt utenfor livmoren? Skrekk og gru! Magen verket, men ingen blødning dukket opp. Tankene kvernet og kvernet. Hva med ferien? Bare en måned til avreise, og om ikke ting var avklart så følte jeg at ferien rett og slett måtte avbestilles.

Lørdag kveld kom heldigvis blødningen, 3 dager over IKM. At det er mulig å bli så lettet. Her ønsker man mensen pokkerivold måned etter måned, og plutselig er den det mest velkomne man kan tenke seg akkurat der og da. Skuldrene kunne senkes, og nå håper jeg at neste test jeg tar er negativ. Ja, for jeg må sjekke at hCG er ute. Er fortsatt litt redd for at det skal ha vært noe på feil plass, men jeg regner egentlig med at det som skulle ut har kommet ut nå. Og det er på alle mulige måter helt greit at det ikke ble noe denne gangen. Følte overhodet ingen glede over den positive testen. Ikke bare var den for svak, men jeg skulle jo ikke bli gravid denne syklusen! Mannen fikk til og med en overhøvling for å ikke ha holdt "fingrene" unna - men det var vel egentlig like mye min feil.

Så sånn kan det gå, et feilskjær i det som egentlig skulle være prøvepause, og den sitter nesten. Og selvfølgelig skjedde det i april. Jeg ble gravid med sønnen vår i april for 7 år siden. Så ble jeg gravid både i april 2010 og april 2011. Og nå var jeg altså nok en gang gravid i noen små dager i april. Er det mulig? Jeg må være ekstremt fruktbar i akkurat den måneden. ;-)

Sånn forøvrig så var det faktisk veldig deilig med "prøvepause". Jeg tenker at vi ikke kommer til å stresse så voldsomt i tiden fremover heller. Nå vet jeg jo også at én gang noen få dager før EL er nok..

Så vi tar det vel litt som det kommer tenker jeg. Kanskje kan det bli en feriespire? Om det ikke blir kluss med EL etter denne syklusen, så blir jeg eventuelt ferdig med neste mens akkurat når vi reiser på ferie, har EL der nede og IKM etter vi kommer hjem. Så forhåpentligvis blir det en fullstendig blødningsfri ferie. Åh, som jeg ser frem til det, 3 ukers avslapning, sol og varme er under en måned unna! :-)

This is home

For en uke siden gikk jeg ut av flyet og pustet inn Sunnmørslufta for første gang siden november. Å lykke, 10 deilige og avslappende dager i hjembyen lå foran oss. Dagene går fort - alt for fort, og nå står bare helga igjen før turen går tilbake til Østlandet på mandag. Kloen sitter om hjertet, hele kroppen min skriker at den vil bli igjen her. Bli her hos dem jeg har kjent hele livet. Dem som kjenner meg bedre enn noen andre. Bli her i byen min. Byen hvor jeg kjenner alle gater. Hvor det ligger minner overalt. Her hvor jeg kan slappe totalt av og bare være meg selv. Her hvor jeg hører til!

Jeg husker hvordan jeg lengtet ut da jeg var yngre. Denne byen var ikke nok for meg. Nå er alt snudd på hodet. Jeg kom meg bort, men nå lengter jeg hjem. Jeg skulle ønske barna mine vokste opp her. Jeg ser på ungdommen i bygatene som kanskje tenker som jeg gjorde selv den gangen. Jeg ser meg selv i dem. Jeg ante ikke hvor heldig jeg var som bodde her, som hørte til her. Jeg bor kanskje ikke her lenger, men det er fortsatt her jeg hører til. Kanskje er jeg så heldig at jeg en dag kan bo her igjen, men akkurat nå er ikke livet sånn. Men byen min er en stor del av meg. Den er med meg overalt.
Vakre, vakre byen min! ♥

 

 

Nesten er ikke bra nok..

Denne syklusen ble jeg nok en gang skikkelig lurt. Etter mange lovende symptomer, deriblant brekninger på hamburger-restaurant og sånne morsomme ting, fikk jeg en svak, rosa strek på BT mandag, 10 DPO. Jeg hoppet ikke i taket akkurat, for jeg har opplevd streifere før. Men litt håp fikk man da. Helt til gårsdagens test kun viste en skygge. Blæh! Tempen har droppet og småspottingen har begynt, så nå venter jeg bare på mensen og en syklus med prøvepause.

Det er så morsomt når man fortsatt føler på en del symptomer, men vet at mensen er rett rundt hjørnet. Og enda morsommere at vi må vente i 6 uker før vi kan prøve igjen. Legg til naboer med struttende mager så er det jo helt supert!

Får bare prøve å se det positive i det. Vi skulle jo egentlig hatt pause denne syklusen også, så det ble en liten bonus-pp. Og når jeg tenker på det så er det nok flest fordeler med å ikke være gravid nå.

• Jeg slipper å bruke masse energi på å skjule kvalme etc. for mamma når vi skal på besøk dit i påsken
• Når juni kommer slipper jeg å kaste vekk 3 uker i syden med å lure på om det er liv i magen eller ikke
• Jeg slipper også å reise på sydenferie rett etter å eventuelt ha mistet nok en gang
• Jeg kan spise og drikke akkurat det jeg vil i noen uker til
• Prøvepause i april passer bra siden babylaging med mamma vegg i vegg funker dårlig..
• Jeg kan kanskje reise til syden som nygravid og komme hjem til første UL i slutten av juni
• Jeg trenger ikke å begynne med Crinone enda.. (gleder meg ikke til det klinet nei)
• En syklus helt uten stress og skrulling er kanskje ikke dumt det heller
• Dessuten er 2013-babyer sikkert helt fine de også!

Selv om det er kjipt ser jeg også litt frem til noen uker fri for prøvestress. Ingen temping, ingen pilleknasking, ingen EL-testing og EL-jakt, ingen plikt-sex og ingen skrulling før IKM. Kan være godt med en sånn måned etter 2 1/2 år på prøvekjøret (minus graviditeter og noen små pauser). Så får vi kjøre på igjen for fulle mugger i mai. Dessuten passer det egentlig veldig godt med pause nå siden vi er hos mamma midt oppi neste EL. Babylaging med henne vegg-i-vegg er ingen høydare, og det vil også gjøre det lettere å "holde seg". Dessuten så går tiden sikkert litt fortere også når vi faktisk skal være borte deler av prøvepausen.

Nå skal jeg rett og slett bare legge vekk alle prøvetanker som tar opp så mye tid og energi. All tid og energi skal isteden rettes mot mann og barn. Jeg kan ikke sette ord på hvor glad jeg er for at vi har de to barna våre. Vet rett og slett ikke hva jeg hadde gjort uten dem. Da tror jeg ikke jeg hadde taklet de siste to årene (ikke uten mannen heller forsåvidt). Legen på IVF-klinikken fortalte at mange blir sinte på de barna de allerede har når de opplever det som vi har vært gjennom. Det klarer jeg ikke å skjønne. Jeg setter bare mer og mer pris på barna våre for hver dag som går. De er små mirakler! De er alt!

Den eneste forandringen i forhold til dem er at jeg har blitt mer redd for å miste dem de siste to årene. Men jeg tror det er naturlig etter det vi har vært gjennom. Vi har sett hvor skjørt livet er. Jeg er livredd for at noe skal skje med dem, og vil egentlig ha kontroll på dem hele tiden. Men det kan jeg jo ikke. Barn må få utfolde seg og få mer og mer frihet. De må få være ute og leke uten at jeg vokter over dem til enhver tid. Det er ikke alltid like lett, og jeg må innimellom tvinge meg selv til å ikke springe ut og lete med en gang jeg ikke hører dem. De er jo aldri langt unna. Den angsten jeg har fått i forhold til dem er slitsom. Og jeg tør nesten ikke å tenke på hvordan det vil bli om vi skulle lykkes i å få et barn til. Hvor hønemor vil jeg være da mon tro?

Jeg har forresten lagt merke til at jeg har endret tankesettet mitt den siste tiden. Eller, det har vel vært i konstant forandring de siste par årene. Ting har ikke blitt som vi trodde de skulle bli. I utgangspunktet trodde vi at ungene skulle bli storesøsken når de var 3 og 4 år. Så har det hele tiden forskjøvet seg derfra. Nå er de 6 og snart 5. Jeg håpte at vi skulle ha et barn til før Poden begynte på skolen - nå håper jeg det skal skje før Snuppa begynner neste høst.

Hver gang jeg har sett foreldre med barn rundt den aldersforskjellen vi så for oss, har jeg tenkt at det skulle ha vært oss. Sånn tenker jeg ikke lenger. Nå ser jeg på foreldre med to større barn og en attpåklatt og tenker at kanskje det er oss om en stund. Eller håper at det er det. Jeg ville jo gjerne ha barna relativt tett i alder, men nå ser jeg at det er mange fordeler med litt aldersforskjell også. I parken til Snuppa har jeg fått god kontakt med en mor med to skolebarn og ei lita på 2 år. Jeg ser hvor flinke de store barna er med den lille, og den gjensidige kjærligheten og beundringen dem imellom. Det varmer like mye hver gang. Kanskje er det en mening med alt. Kanskje var det alltid meningen at våre to tette skulle være akkurat sånn, at det skulle være de to en stund, og at en attpåklatt ligger i planene for oss. Kanskje, kanskje..
En attpåklatt vil i alle fall bli tatt imot med åpne armer og hjerter fulle av kjærlighet hos oss!

Den vakreste

Da jeg så dagens dato på telefonen min slo det meg plutselig at dette er en spesiell dag. Ikke bra spesiell, men trist spesiell. I dag er det 11 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Det er 11 år siden jeg for første gang opplevde hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og synes det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.

Men på denne dagen, 21. mars 2001, fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Den dagen tapte min første kjærlighet sin tapre kamp mot kreften. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.

Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blandt oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde - og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen - sto han ved min side.

Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans første. Det ble turbulent - fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!

Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natta med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg når mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!

I to og et halvt år så jeg ham kjempe mot kreften. Som han kjempet! Tilbakeslag etter tilbakeslag - uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang hørte jeg ham forbanne situasjonen, han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham.

Jeg mistet min første kjærlighet. Min beste venn. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var alikevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.

Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem - at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.

Min første kjærlighet og sjelevenn - du vil alltid leve i mitt hjerte! Jeg savner deg!

Og nå skulle jeg selvfølgelig ha lagt ut teksten til "Min første kjærlighet", den sier mye.
Men denne teksten har mer personlig betydning, den sitter fortsatt godt plantet i  meg. Dette var sangen han "ga" til meg i bursdagsgave rett etter jeg knuste hjertet hans den første gangen. Fineste gutten!

Det Vakreste Som Fins

Jeg har ofte gått og tenkt på
Hva det var jeg gjorde galt
Tenkt på alt jeg ikke fikk fortalt
Det var så mye jeg ville gi deg
Det var så mye jeg skulle ha gjort
Men tida gikk så alt for fort
Du er det beste som har hendt meg
Og det kjæreste jeg har
Og ingen kan ta fra oss det vi har
For kjærligheten kommer og kjærligheten går
Men det vi hadde sammen skal bestå

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg...
Det var så godt å være nær deg
Godt å ha deg som en venn
Og jeg lengter etter varmen din igjenDet så fint å være sammenOg du smilte da du dro
Dine øyne sa meg mer enn du forsto
Det fins håp I alt du tenker
Det fins håp I alt du gjør
I mitt liv er du et lys som aldri dør

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Og vi skal kjempe sammen for de drømmene vi har
Og vi skal finne mange nye bedre svar
Og bålet som vi tente det skal aldri brenne ned
For jeg veit at vi kan holde liv I det

Om det skulle blåse kaldt
Om jeg leter overalt
Ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins
Om det skulle blåse kaldt
Om jeg aldri fikk fortalt
At ingen er så god som du
Du er det vakreste som fins for meg

Sol i hjertet

Nå som våren begynner å vise seg, kjenner jeg at det meste blir mye lettere. Etter knekken jeg hadde for halvannen uke siden så begynner solen atter å skinne i hjerte og sinn. Naboene har jeg fortsatt ikke truffet på, men ungene lekte sammen med barna i det ene huset på lørdag uten at det gjorde meg noe. Etter at de hadde vært inne der så var jeg litt småbekymret for at de skulle komme hjem og be om å få baby de også, men de sa faktisk ikke et pip. Det kommer nok, men det maset er vi forsåvidt vant til fra Snuppa innimellom allerede. Og at jeg sliter med denne situasjonen skal ikke gå ut over barna. Det er godt å se at de kan leke med naboungene innimellom, selv om det stort sett bare blir når den ene familien ikke er hjemme.

Sånn ellers så kjenner jeg også at det allerede har blitt lettere å takle det faktum at nabodamene er gravide. Av erfaring vet jeg at nye knekker vil komme, men akkurat nå er det greit. Og jeg tror også at jeg skal klare å holde pokerfjeset når vi møtes og det blir snakk om det. Det blir nok ikke lenge til et møte blir uunngåelig. Jeg gruer meg, men jeg tror det vil gå greit.

Innenfor våre fire vegger fortsetter vår kamp. Og jeg håper vi vil vinne til slutt. Denne situasjonen hadde vært så mye lettere om jeg bare visste at vår tur ville komme. Da hadde jeg ikke brydd meg overhodet. Men for oss er ingenting sikkert lenger. Om et par dager har det gått to år siden vi mistet den første spiren, og jeg hadde ærlig talt trodd at det skulle gå bra etter det, at vi skulle ha en liten en nå. Så feil kan man ta.

Jeg er alikevel inne i en forsiktig optimistisk periode akkurat nå. Jeg føler på meg at det ikke er alt for lenge til jeg er gravid igjen. Og kanskje vil det være den gangen det virkelig sitter. Kanskje vil medisinering fra dag én samt Crinone hjelpe. Jeg holder ikke pusten akkurat, men man kan jo håpe. Vi får i alle fall prøvd noe nytt.

Jeg er over i DPO-land nå, men har ikke de helt store forhåpningene til denne syklusen. For det første er kropp og temperatur uenige om når EL faktisk var. Ifølge tempen var det på torsdag og jeg er 5 DPO. Men jeg hadde positiv EL-test og alle symptomer på EL også på fredag. Inkludert tidenes EL-smerter på kvelden. Jeg tror jeg vet hvordan hverdagen til hønene er nå for å si det sånn. Og ut fra de smertene så burde det også være et skikkelig gullegg jeg verpa.

I alle fall er jeg enten 4 eller 5 DPO, så får vi se. Tempen min er en del lavere enn den normalt er etter EL, og jeg føler ikke at det er verdens beste tegn. Men det har kanskje ikke noe å si heller. Og litt skrulling har det allerede blitt til tross for dårlig følelse. Sånn for moro skyld kan jeg liste opp det jeg har merket.

• Murring, stikking og stølhet i magen de siste par dagene. Spesielt mye stikking i dag
• Litt kranglete bekken de siste par dagene
• Kvalm på morgenen i dag
• I dag ble også puppene småømme
• Også ganske så oppblåst i dag
• Nesen har blitt småtett, men jeg er ikke syk
• Trøtt, i dag er det helt ekstremt
• Tisser oftere
• Dårlig matlyst

Er strengt tatt litt for tidlig med symptomer om jeg skulle ha blitt gravid denne syklusen, så mest sannsynlig er disse tingene ingenting. Men jeg har jo også tidligere merket ting veldig tidlig, så you never know. Vi får se uti neste uke en gang. ;-)

Frem til det skal jeg glede meg over at våren er her og at solen skinner både ute og inne akkurat nå. Mannen og jeg har det bra sammen. Jeg nikoser meg med de to flotte barna våre.
Og i helga klarte mannen og jeg i fellesskap å arrangere et vellykket selskap for 22 stykker her hjemme. Hvem hadde trodd at jeg som er så langt fra husmormateriale som man kan komme, skulle klare å lage koldtbord og kaker til så mange. For en gangs skyld tok jeg til meg skryt fra gjestene og er litt stolt av meg selv.
Livet er ikke så ille akkurat nå. Jeg smiler. Jeg har ro i sjelen!

Tyrkisk Peber Volcano

Har nok en gang testet for LikenShare, denne gangen Tyrkisk Peber Volcano. Midt i blinken å teste sånt for meg, siden jeg er litt over gjennomsnittet glad i vanlig Tyrkisk Pepper. Har alltid en pose i veska, og spesielt når jeg er gravid går det mengder. Som med det meste så synes jeg nok orginalen er aller best, men posen med Volcano gikk også unna. Var to forskjellige typer i posen, en sterk salt lakris-pyramide og en mildere og søtere lakris-kjegle. Begge var i motsetning til orginalen myke og tyggevennlige. Og siden jeg er veldig glad i sånne salte ting, så ble den sterke lakis-pyramiden fort min favoritt. Kjeglen synes jeg var litt mer ubestemmelig i smaken.
Så konklusjonen min er altså at orginalen er best, men Tyrkisk Peber Volcano er absolutt verdt et forsøk om du er fysen på salt lakris!

Skriveterapi

Skriving har alltid vært terapi for meg. Jeg er ikke alltid så flink å sette ord på ting face to face, og føler ofte at det er lettere  å få ut følelsene sine på papiret. Eller nå i mer moderne tider - på skjermen. Skrive er noe jeg alltid har gjort, og sikkert alltid kommer til å gjøre. Arven fra farmoren min tror jeg.

Nå som jeg sliter litt, er det ekstra godt å få det ut siden jeg ikke har mange å snakke med. Sånn har det dessverre blitt etter at jeg flyttet fra hjembyen for 7 år siden. Jeg har ikke fått noe skikkelig nettverk her, selv om vi har bodd på den plassen vi bor nå de siste 5 årene. Joda, jeg har truffet nye mennesker og fått relativt god kontakt med noen av dem. Som henne jeg hadde besøk av i går. Henne traff jeg da sønnene våre gikk i parken sammen. De to fant hverandre fra dag en da de var rundt to år, og da ble det naturlig at vi mammaene hadde en del med hverandre å gjøre også. Men så flyttet de, til Vestlandet av alle plasser. Nå er kontakten stort sett begrenset til når de er på besøk hos familien her, eller når vi er på Sunnmøre og kjører den slitsomme veien (med andre ord ikke særlig ofte) til deres lille bygd. Da blir det heller ikke naturlig med dype samtaler. Det merket jeg i går. Hun vet at vi mistet Une sommeren 2010, men resten vet hun ikke. Regner med hun lurer på hvorfor det ikke skjer noe hos oss, men hun spurte heldigvis ikke. Hun tenkte kanskje sitt, og det blir liksom en liten elefant i rommet. Ikke at jeg ikke hadde det hyggelig i går altså - for all del ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes. Men det blir altså ikke så nært og dypt. Pointet er vel at det er henne jeg har kommet nærmest de årene vi har bodd her, henne og en annen tidligere parkmamma. Ellers blir det overfladiske greier med andre foreldre. Og naboer.

Naboskapet her er forøvrig en ting for seg selv. Svigerinnen min med familie og vi er de som har bodd her lengst. Vi "diltet" etter dem da de tipset oss om et ledig hus i gata. Det var ikke holdbart å bo midt i byen med en liten gutt og etterhvert ei lita jente på vei, og her var det rolig og barnevennlig. Svigerinnen min og jeg kom mye nærmere hverandre etter at vi flyttet hit, og vi brukte mye tid sammen, både vi to og familiene. Så kom det nye naboer i samme alder, og med barn i samme alder. Perfekt! Vi så for oss et hyggelig naboskap og nye venner og prøvde å inkludere dem. Men det funket ikke helt gitt. Kanskje er det noe galt med oss, eller kanskje var det "truende" at våre familier hadde et så nært forhold. Men sånn vil det jo være når man er familie, er i familieselskaper sammen, har familiemiddager innimellom og reiser på ferie sammen. Man får jo et annet forhold til hverandre og vet mer om hverandre. Så de to nye familiene holdt seg litt unna oss og mer sammen med hverandre. Nå er det sånn at man skulle tro det var de som var familie her i gata. Sannsynligvis har de også planlagt å få barn nummer tre omtrent samtidig. Og det er greit. Det gjør meg ingenting at de har et nært forhold. Vi er såpass ulike at jeg neppe hadde funnet noen ny "bestevenn" i dem. Men det er synd at naboskapet har blitt så overfladisk. Og det er synd at barna deres, og da spesielt guttene har rottet seg så godt sammen at det ikke er plass til Poden vår. I fjor opplevde vi flere ganger at de var direkte slemme mot ham, og dessverre tar ikke foreldrene tak i det. Det er vondt å se at gutten vår blir holdt utenfor, heldigvis virker det ikke som han skjønner det helt selv enda. Litt naiv kanskje.. ;-)

Sånn som situasjonen er nå så kjenner jeg godt at det er veldig greit at vi ikke har et nærmere forhold til naboene. Da hadde det vært veldig rart om jeg plutselig holdt meg unna dem. Jeg hater at situasjonen plager meg såpass mye som den faktisk gjør. Jeg hater at det føles så sårt. Det er jo ikke deres barn jeg vil ha. Det er bare påminnelsen om hva vi ikke har og kanskje aldri får. En av grunnene til at vi kjøpte dette huset for snart 6 år siden, allerede før jeg var gravid med Snuppa, var at det hadde 4 soverom. Vi ville ha plass til tre barn allerede da. Nå er det 2 1/2 år siden vi begynte å prøve på dette siste barnet. Det vi sitter igjen med er fem tapte spirer, to navn på en gravstein og savn og sorg i hjertene. Det er ufattelig sårt å vite at vi har kjempet så mye bare for å tape igjen og igjen, mens naboene bare kan bestemme seg for at de må sette igang hvis de skal ha en til før de blir for gamle (like gamle som meg forøvrig) og vips så er det i orden.

Nå er det ikke det at de ikke har slitt for det som plager meg. Det som plager meg er å bli minnet på min egen sorg hver dag. Jeg har jobbet så hardt for å komme meg ovenpå igjen etter alt som har skjedd de to siste årene. Og jeg har klart meg veldig bra. De siste månedene har jeg vært bortimot meg selv igjen. Ikke den jeg var før, det kan jeg aldri bli. Men den nye meg. Jeg følte at jeg levde igjen, og til og med kunne nyte livet. Glede meg mye mer over ting. Innimellom kunne ting bli tøffe igjen, og når det ble for mange mager og babyer der ute i verden, så var hjemme fristedet mitt. Der jeg kunne trekke meg tilbake, slikke sårene og samle krefter. Der jeg kunne gå ut og leke med ungene uten å tenke på noe annet. Nå er ikke hjemme et fristed lenger. Tvert imot. Nå er det nesten vanskelig å være her. Jeg kan ikke flykte mer. Isteden må jeg dag ut og dag inn takle det jeg har jobbet så hardt med å skyve vekk. Det er slitsomt!

Kanskje blir det lettere etterhvert. Sannsynligvis blir det det. Jeg takler alltid ting mye bedre enn jeg i utgangspunktet trodde. Jeg trodde jo ikke jeg skulle klare å reise meg etter SA'en i uke 7 for ganske nøyaktig 2 år siden. Men se på meg. Jeg har fått mye verre slag i trynet enn det og reist meg igjen etterpå. Og jeg kommer til å reise meg igjen. Men jeg skulle så veldig gjerne hatt fristedet mitt!

Heldigvis vet jeg at jeg har noen å snakke med. Selv om det har vært litt problemer i svigerfamilien og svigerinnen min og jeg har sklidd litt fra hverandre, så vet jeg at hun er der. Det er litt patetisk, men hun er kanskje min nærmeste venn. Patetisk i den forstand at jeg ikke har klart å finne mine egne, nære venner her nede. At jeg regner søsteren til mannen som min nærmeste. Men det er kanskje greit det også. Vi hadde et godt vennskap og kunne snakke om alt. Kanskje klarer vi å finne det igjen. Nå har jo hun og mannen min ordnet ut i problemene dem imellom. Da klarer kanskje vi å finne tilbake til den nærheten vi hadde også. Det var i alle fall fint på lørdag. Vi fikk satt ord på mye. Vi gråt litt sammen. Jeg forsto at hun skjønner litt. Jeg har trodd at alle forventer at vi skal være som før igjen, men hun forsto at dette med naboene ville bli vanskelig. Hun kan aldri helt og fullt forstå, det kan ingen som ikke har vært gjennom noe sånt. Men hun skjønner i alle fall at det er tøft. Og det er nok for meg.

Og jeg, jeg må bli flinkere til å "bruke" henne. Ta av masken og innrømme at jeg har det vondt. At hjertet aldri blir helt igjen. Jeg er faktisk ikke så alene som jeg tror. Jeg har mennesker rundt meg som bryr seg, som er glade i meg. Jeg må rett og slett bli flinkere til å slippe dem inn. Jeg har savnet svigerinnen min, og jeg vet at hun også har savnet meg siden hun faktisk var tøff nok til å si det. Bli flinkere til å dele, det får bli mitt mars-forsett!

Det er sant at motgang gjør en sterkere, men jeg tenker ofte at jeg må da være sterk nok nå. Sannheten er at jeg skal bli enda mye sterkere etterhvert, uansett hvordan denne kampen som vi står oppi ender. En dag skal jeg heve hodet og med stolthet fortelle verden om de små vi har mistet. Fortelle om det vi har opplevd, en erfaring ingen egentlig burde ha men som jeg på enkelte måter ikke ville ha vært foruten. Jeg tror det har gjort meg til et bedre menneske. Jeg vet at jeg ikke tar noenting for gitt lenger.

En dag, når jeg har fått opplevelsene våre mer på avstand, håper jeg at jeg kan bruke våre erfaringer til å kunne hjelpe andre. Kanskje dumme tanker, men det drømmer jeg faktisk om. Om jeg bare kan hjelpe et menneske, så er det verdt det.  Men først skal jeg hjelpe meg selv litt til..

Klatrer

Etter en tøff helg begynner jeg nå sakte men sikkert å klatre opp igjen. Sånn som jeg alltid gjør.
Naboene unngår jeg. Det må jeg akkurat nå, for min egen psykes skyld. Jeg gruer meg intenst til å treffe på dem ute, men det får vi ta etterhvert.

I dag har jeg vært flink. I dag er jeg stolt av meg selv. I dag har vi nemlig hatt besøk av ei lita jente på 3 måneder. Vi skulle selv hatt en på 2 1/2 måned nå om vårt nest siste svangerskap hadde gått etter planen. Det gjorde det jo ikke, og jeg har strengt tatt ikke tenkt så mye på det. Først i går slo det meg at vi skulle hatt en på samme alder som denne babyen. Da ble tanken på besøk plutselig vanskelig, jeg ble redd for at det skulle knekke meg enda mer etter helgen. Men det gjorde det ikke. Nemlig! Isteden var det hyggelig å se igjen mammaen som jeg ikke har sett på år og dag - sånn blir det jo når man bor på forskjellige plasser. Poden fant tonen med sin gamle bestekamerat på null komma niks, som om de aldri skulle ha gjort annet enn å leke sammen. Og den lille jenta som lå på sofaen vår og pludret var fullstendig til å spise opp! Jeg ble ikke noe annet enn glad av hele besøket. Det var så vakkert å se hvor opptatt Snuppa var av babyen. Hun satt med henne på fanget stort sett hele tiden, og til slutt sovnet den lille godt til sangen hennes. Priceless!
Det eneste er at nå er ønsket om å gi henne en lillebrøster enda større. Åh, så fint det hadde vært!

Man kan jo håpe at babybesøk var det som skulle til for at gullegget skal slippe. EL er i alle fall rett rundt hjørnet, og det ble visst dårlig med prøvepause denne syklusen. Vi får heller bare se hva som skjer. Akkurat i dag er i alle fall livet helt OK, og det føles utrolig godt å kunne glede seg over små babyer uten å tenke på hva som skulle ha vært!

Universet suger!

Jeg har ventet på det. Mistanken har vært der en stund. Nå er det bekreftet.
Begge våre nærmeste naboer venter nummer tre, den ene en måned før vi skulle hatt den siste vi mistet, den andre en måned etter. Ikke bare en altså, men to av to mulige!

Jeg har som sagt ventet på det, jeg visste at begge ville ha en til etterhvert. Den ene har jeg allerede hatt mistanke til noen uker, den andre fikk jeg en aha-opplevelse på her om dagen.
Det er så typisk min flaks at dette skjer. At jeg skal se disse magene vandre forbi kjøkkenvinduet vårt hver dag. Jeg har grudd meg til det - nå skjer det. Og det er absolutt worst case scenario med tanke på at det er begge to samtidig og samtidig som jeg skulle ha sluppet ut magen selv.
Hva har jeg gjort galt som får prøvelse etter prøvelse slengt i trynet fra universet?

Det er en ting når folk jeg ikke ser hver dag blir gravide. Det slipper jeg å forholde meg til til enhver tid.
For ikke å snakke om når andre i forumverdenen blir gravide. Da kan jeg utelukkende glede meg på deres vegne.
Men denne situasjonen, den er beintøff. Virkelig! Jeg aner ikke hvordan jeg skal opprettholde pokerfjeset de neste månedene, dag ut og dag inn. Jeg vet virkelig ikke.

Det positive i situasjonen er at jeg hadde en veldig god samtale med svigerinnen min i dag. Det var hun som bekreftet mistanken for meg. Ikke en lett beskjed å gi. Hun skjønte hvor sårt det kunne bli og var redd for å såre meg. Jeg er bare glad jeg slapp å lure mer, selv om jeg var ganske så sikker i min sak. Det var faktisk det første hun hadde tenkt på da hun fant ut, hvordan det ville bli for oss. Jeg setter stor pris på det. Og jeg satte pris på samtalen. At hun turte å spørre hvordan det gikk med oss og om undersøkelsene på sykehuset. Og selv om det ikke var planen at noen andre skulle vite, så fortalte jeg henne at vi har mistet en gang til. Hun hadde faktisk skjønt at jeg var gravid rundt juletider, men trodde hun tok feil da ingenting skjedde. Nå vet hun. Og jeg fikk fortalt at det er godt at noen spør - få gjør det. Vi ble enige om å bli flinkere til å snakke sammen, vi var jo så gode på det før. Kanskje er denne situasjonen alikevel en blessing in disguise?

Men i dag skal jeg tillate meg å ha det vondt. Tillate meg å sørge over det tapte. Over det jeg kanskje aldri får. Så skal jeg ta på meg pokerfjeset og være sterk etterhvert!

Å være sterk!

Å være sterk er ikke
å løpe raskest
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være stor er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å vite best

Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard

- Ukjent-

Herbaria 6er te

Gjennom LikenShare har jeg testet urteteen Herbaria 6er te.
Denne teen inneholder 6 urter: Bjerkeblad, Ryllikk, Sitronmelisse, Brennesle, Ringblomst og Valnøttblader.
Høres sunt og fint ut, men dessverre falt denne teen ikke i smak hos meg. Nå er jeg ingen stor tedrikker i utgangspunktet, men denne smakte virkelig ikke godt. Mer er det egentlig ikke å si om den saken.

Sykdom og atter sykdom

Ting er ikke på topp om dagen, jeg sliter litt både fysisk og psykisk.
Tok sin tid å bli kvitt bihulebetennelsen, men forrige fredag hadde jeg min første dag helt uten smertestillende på et par uker. Helgen ble dermed fin, både med kvalitetstid med familen, mammabesøk og overraskende venninnebesøk fra Sørlandet.

Så kom mandagen med en snuppe utslått av feber. Jippi, mer sykdom! Hun kom seg heldigvis raskt, men da jeg vekte poden i går morges før vi skulle kjøre mamma til bussterminalen, møtte jeg en spak gutt som klaget over kvalme. Dermed fikk vi ikke fulgt mamma som vi pleier, og dagen gikk med til å pleie en spyende gutt. Jippi igjen! Og som om ikke det var nok begynte jeg samtidig på min andre forkjølelsesrunde på få uker - akkurat det jeg trengte. Jaja, jeg fikk da noen dager fri for sykdom.
Stakkars poden gikk glipp av overnattingstur med barnehagen pga. sykdommen sin, men egentlig var det visst greit. Litt skummelt å skulle overnatte i hytte i skogen..

Sånn for sikkerhets skyld våknet jeg opp til spotting i morges, så da ble det ikke noen spire denne syklusen. Jippi, jippi, jippi! Ja, det var selvfølgelig ironi. ;-) Jeg hadde et visst håp om at noe var på gang etter en del lovende symptomer de siste dagene, men det var vel bare ny sykdom som lurte. Blæ!
Nå skulle vi egentlig ha to måneders prøvepause, men etter å ha sett på det har vi funnet ut at mars kan gå. Det er ikke ideelt, så vi kommer ikke til å stresse med EL-jakt og full pakke, men heller ta det som det kommer. April må vi derimot hoppe helt over. Litt dumt siden jeg har blitt gravid den måneden tre ganger, inkludert de to siste årene. Men sånn er det. Kanskje greit også, siden det allerede er en hel del såre datoer i januar, to forsvunne terminer og to MA'er. Det holder egentlig.

I tillegg til alt dette, er jeg rimelig sikker på at vår nærmeste nabo er gravid med nummer tre. Jeg kjenner lusa på gangen for å si det sånn. Om jeg har rett har hun sannsynligvis termin rundt samme tid som vi skulle ha fått den siste spiren vi mistet. Som om det ikke er slitsomt nok å få en graviditet trykt oppi trynet bortimot hver dag. Jeg har strengt tatt ventet på dette, men det gjør det ikke så mye lettere. Det er ikke det at jeg ikke kan glede meg på andres vegne, men det er dette med å bli påminnet sin egen sorg og lengsel til enhver tid. Frem med pokerfjeset. Det kan bli noen slitsomme måneder fremover..

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å håpe at det blir vår tur igjen snart. Om det skjedde så hadde det faktisk vært helt supert, i og med at de andre barna våre er ganske jevnaldrende. Men så lenge magen er tom hos meg, så er det vanskelig. Dessuten sliter jeg med å tro på at det noensinne vil bli vår tur igjen. At vi noengang vil lykkes med denne kampen. Det blir selvfølgelig forsterket av at mensen er rett rundt hjørnet.

Har heldigvis litt å se frem til i tiden fremover også. I påsken planlegger vi en tur til Sunnmøre - og jeg gleder meg til å komme hjem litt igjen. Også er det jo bare 3 måneder igjen til Kypros-turen vår! En eller annen plass må vi legge inn en Sørlandstur også. Venninnen min som bor der nede var på disse trakter i helga etter et dødsfall i svigerfamilien. Trist at det skulle være under sånne omstendigheter, men det var utrolig godt å se henne igjen. Og veldig godt å få pratet litt. Hun er en av de få som tør å spørre om kampen vår, noe jeg setter veldig pris på. Hun er også en av ytterst få jeg føler jeg kan dele det meste med. De siste to graviditetene våre har vi knapt delt med noen, den siste ikke med foreldrene våre engang. Men på lørdag fortalte jeg venninnen min om disse to også. Det var så utrolig godt å få det ut. Det betyr forsåvidt ingenting, jeg var ikke ute etter sympati eller oppmuntring eller noe sånt. Men det er faktisk godt å vite at det er en annen som vet om disse to. Det er rart, for vi sliter med mye av det samme, selv om situasjonene våre er forskjellige. Hun sørger fortsatt etter at moren hennes døde i høst. Jeg sørger over de små som aldri fikk komme. På mange måter forskjellig, men sorg er sorg. Samtidig så er vi begge i prossessen med å akseptere at vi kanskje ikke får flere barn. Jeg har min situasjon, hun har en mann som setter ned foten. Følelsene er mye av de samme. Det er godt å kunne snakke med noen som forstår!

Sykdom og EL

Dette var den syklusen da vi skulle kjøre på før et par måneders pause. Jeg har knasket urter og vitaminer - også klarer jeg å bli syk rett før EL! Er det mulig å ha sånn flaks?
Fredag måtte jeg bite i det sure eplet og dra til legen, der jeg fikk konstantert en bihulebetennelse som hadde satt seg godt fast og ble sendt hjem med en hestekur antibiotika og diverse andre remedier. Det passet jo helt utmerket - og enda bedre da EL-testen ble positiv på kvelden.

Pga. feber har jeg ikke kunnet lese noe ut fra temping, men ut fra EL-tester og andre tegn hadde jeg sannsynligvis EL natt til søndag og er dermed 2 DPO nå. Vi fikk da gjort en innsats, men jeg tviler sterkt på om det hadde noe for seg med tanke på antibiotikaen. Om ikke sykdommen tok knekken på alt som var så gjorde nok den det. Typisk!

Sjansene er jo der, men jeg holder ikke pusten akkurat. Da jeg hadde ørebetennelse og gikk på penicillin rundt EL i oktober ble jeg i alle fall ikke gravid. Det ble jeg derimot måneden etter, men det hjelper lite siden vi planlegger en liten pause nå. Åååååh, dette er så irriterende!!!

Får heller glede meg over at mamma i skrivende stund er på vei nedover for å besøke oss i vinterferien, og at vi har en sønn som har knekt lesekoden før skolestart!

Samtale på Seksjon for Barnløshet

I dag var dagen for samtale på Seksjon for Barnløshet på Ullevål.
Ullevål er for meg en positiv plass. Det er der barna er født, og dermed en plass med (stort sett) bare gode minner. Og det er plassen jeg drømmer om å få sette nok et barn til verden på.

Med en gang vi svingte inn på sykehusområdet presset tårene på. Der var vi på fødselsforberedende kurs, der parkerte vi da vi skulle ha Snuppa..
Ja, stort sett alt kom strømmende tilbake - og nå skulle vi altså til den avdelingen jeg hadde tittet mot med en vond følelse i hjertet de gangene vi vandret rundt på sykehuset med baby i eller utenfor magen. Skulle jeg plutselig dit? Det føltes bare helt feil.

Da vi satt og ventet følte jeg meg helt malplassert. Merkelig følelse å sitte der og se på alle babyene på veggen, tenke på alle skjebnene og hvor heldige vi faktisk er.
Og mens vi satt der hørte jeg damen på kontoret ringe og bestille en utskrapning, noe som traff meg langt nedi hjerterota. Bak en av dørene satt det altså en dame som opplevde marerittet som jeg har vært gjennom så mange ganger. Forskjellen var at hun sannsynligvis hadde fått hjelp for å faktisk bli gravid også, bare for å få det revet bort. Og da hun kom ut sammen med en sykepleier hadde jeg aller mest lyst å reise meg og gi henne en klem. Jeg unner virkelig ingen den følelsen hun helt sikkert hadde og har i dag. Livet er og blir urettferdig!

Vi kom omsider inn til ei hyggelig dame som jeg senere forsto var seksjonsoverlege. Hun var et friskt pust fra de "ovenfra-og-ned-overlegene" jeg har møtt på det sykehuset jeg hører til. Hun begynte med å spørre hva vi forventet oss av samtalen, noe som ikke var lett å svare på siden vi strengt tatt ikke visste hvorfor vi hadde fått komme til der engang.
Men det ble en fin samtale, selv om det var lite nytt som kom frem annet enn at hun mente jeg hadde fått en grundig utredning av gynekologen på lokalsykehuset. Det er jo godt å vite siden jeg innimellom har vært litt usikker. Men en ting var hun uenig med lokalsykehuset om. Selv om jeg flere ganger har spurt om å få begynne på Fragmin o.l. helt fra positiv test, har de vært steinharde på at det får jeg ikke før man har sett liv. Overlegen på Ullevål mente at det ble helt feil, og at jeg burde begynne fra dag 1 om det skulle han noe for seg. Så nå har jeg fått resept på Crinone, og skal også begynne å ta den Fragminen jeg fortsatt har liggende med en gang jeg tester positivt neste gang. Da skal jeg også ringe til dem, så blir jeg fulgt opp med ultralyd hver uke fra uke 6-7 og et godt stykke etter uke 12 pga. historien min. Så da forholder jeg meg altså til Ullevål heretter, og håper at det kan ende med flere positive minner.

Jeg fikk i alle fall et veldig positivt inntrykk av avdelingen og dem som jobber der. De var så blide og positive - noe helt annet enn det jeg er vant til. Overlegen var veldig oppsatt på at vi skulle få til dette, at det skulle bli barn! Hun sendte oss til og med ut døra med beskjed om å sende ungene til besteforeldrene så vi kunne lage barn.

Så dette ble egentlig ganske positivt, selv om jeg vet at ingen kan trylle. Naturen er lunefull, og ingen vet hva som vil skje. Men kanskje blir det vår tur å lykkes igjen en dag. Det er i alle fall verdt å kjempe for!