Sol i hjertet

Nå som våren begynner å vise seg, kjenner jeg at det meste blir mye lettere. Etter knekken jeg hadde for halvannen uke siden så begynner solen atter å skinne i hjerte og sinn. Naboene har jeg fortsatt ikke truffet på, men ungene lekte sammen med barna i det ene huset på lørdag uten at det gjorde meg noe. Etter at de hadde vært inne der så var jeg litt småbekymret for at de skulle komme hjem og be om å få baby de også, men de sa faktisk ikke et pip. Det kommer nok, men det maset er vi forsåvidt vant til fra Snuppa innimellom allerede. Og at jeg sliter med denne situasjonen skal ikke gå ut over barna. Det er godt å se at de kan leke med naboungene innimellom, selv om det stort sett bare blir når den ene familien ikke er hjemme.

Sånn ellers så kjenner jeg også at det allerede har blitt lettere å takle det faktum at nabodamene er gravide. Av erfaring vet jeg at nye knekker vil komme, men akkurat nå er det greit. Og jeg tror også at jeg skal klare å holde pokerfjeset når vi møtes og det blir snakk om det. Det blir nok ikke lenge til et møte blir uunngåelig. Jeg gruer meg, men jeg tror det vil gå greit.

Innenfor våre fire vegger fortsetter vår kamp. Og jeg håper vi vil vinne til slutt. Denne situasjonen hadde vært så mye lettere om jeg bare visste at vår tur ville komme. Da hadde jeg ikke brydd meg overhodet. Men for oss er ingenting sikkert lenger. Om et par dager har det gått to år siden vi mistet den første spiren, og jeg hadde ærlig talt trodd at det skulle gå bra etter det, at vi skulle ha en liten en nå. Så feil kan man ta.

Jeg er alikevel inne i en forsiktig optimistisk periode akkurat nå. Jeg føler på meg at det ikke er alt for lenge til jeg er gravid igjen. Og kanskje vil det være den gangen det virkelig sitter. Kanskje vil medisinering fra dag én samt Crinone hjelpe. Jeg holder ikke pusten akkurat, men man kan jo håpe. Vi får i alle fall prøvd noe nytt.

Jeg er over i DPO-land nå, men har ikke de helt store forhåpningene til denne syklusen. For det første er kropp og temperatur uenige om når EL faktisk var. Ifølge tempen var det på torsdag og jeg er 5 DPO. Men jeg hadde positiv EL-test og alle symptomer på EL også på fredag. Inkludert tidenes EL-smerter på kvelden. Jeg tror jeg vet hvordan hverdagen til hønene er nå for å si det sånn. Og ut fra de smertene så burde det også være et skikkelig gullegg jeg verpa.

I alle fall er jeg enten 4 eller 5 DPO, så får vi se. Tempen min er en del lavere enn den normalt er etter EL, og jeg føler ikke at det er verdens beste tegn. Men det har kanskje ikke noe å si heller. Og litt skrulling har det allerede blitt til tross for dårlig følelse. Sånn for moro skyld kan jeg liste opp det jeg har merket.

• Murring, stikking og stølhet i magen de siste par dagene. Spesielt mye stikking i dag
• Litt kranglete bekken de siste par dagene
• Kvalm på morgenen i dag
• I dag ble også puppene småømme
• Også ganske så oppblåst i dag
• Nesen har blitt småtett, men jeg er ikke syk
• Trøtt, i dag er det helt ekstremt
• Tisser oftere
• Dårlig matlyst

Er strengt tatt litt for tidlig med symptomer om jeg skulle ha blitt gravid denne syklusen, så mest sannsynlig er disse tingene ingenting. Men jeg har jo også tidligere merket ting veldig tidlig, så you never know. Vi får se uti neste uke en gang. ;-)

Frem til det skal jeg glede meg over at våren er her og at solen skinner både ute og inne akkurat nå. Mannen og jeg har det bra sammen. Jeg nikoser meg med de to flotte barna våre.
Og i helga klarte mannen og jeg i fellesskap å arrangere et vellykket selskap for 22 stykker her hjemme. Hvem hadde trodd at jeg som er så langt fra husmormateriale som man kan komme, skulle klare å lage koldtbord og kaker til så mange. For en gangs skyld tok jeg til meg skryt fra gjestene og er litt stolt av meg selv.
Livet er ikke så ille akkurat nå. Jeg smiler. Jeg har ro i sjelen!