Sykdom og EL

Dette var den syklusen da vi skulle kjøre på før et par måneders pause. Jeg har knasket urter og vitaminer - også klarer jeg å bli syk rett før EL! Er det mulig å ha sånn flaks?
Fredag måtte jeg bite i det sure eplet og dra til legen, der jeg fikk konstantert en bihulebetennelse som hadde satt seg godt fast og ble sendt hjem med en hestekur antibiotika og diverse andre remedier. Det passet jo helt utmerket - og enda bedre da EL-testen ble positiv på kvelden.

Pga. feber har jeg ikke kunnet lese noe ut fra temping, men ut fra EL-tester og andre tegn hadde jeg sannsynligvis EL natt til søndag og er dermed 2 DPO nå. Vi fikk da gjort en innsats, men jeg tviler sterkt på om det hadde noe for seg med tanke på antibiotikaen. Om ikke sykdommen tok knekken på alt som var så gjorde nok den det. Typisk!

Sjansene er jo der, men jeg holder ikke pusten akkurat. Da jeg hadde ørebetennelse og gikk på penicillin rundt EL i oktober ble jeg i alle fall ikke gravid. Det ble jeg derimot måneden etter, men det hjelper lite siden vi planlegger en liten pause nå. Åååååh, dette er så irriterende!!!

Får heller glede meg over at mamma i skrivende stund er på vei nedover for å besøke oss i vinterferien, og at vi har en sønn som har knekt lesekoden før skolestart!

Samtale på Seksjon for Barnløshet

I dag var dagen for samtale på Seksjon for Barnløshet på Ullevål.
Ullevål er for meg en positiv plass. Det er der barna er født, og dermed en plass med (stort sett) bare gode minner. Og det er plassen jeg drømmer om å få sette nok et barn til verden på.

Med en gang vi svingte inn på sykehusområdet presset tårene på. Der var vi på fødselsforberedende kurs, der parkerte vi da vi skulle ha Snuppa..
Ja, stort sett alt kom strømmende tilbake - og nå skulle vi altså til den avdelingen jeg hadde tittet mot med en vond følelse i hjertet de gangene vi vandret rundt på sykehuset med baby i eller utenfor magen. Skulle jeg plutselig dit? Det føltes bare helt feil.

Da vi satt og ventet følte jeg meg helt malplassert. Merkelig følelse å sitte der og se på alle babyene på veggen, tenke på alle skjebnene og hvor heldige vi faktisk er.
Og mens vi satt der hørte jeg damen på kontoret ringe og bestille en utskrapning, noe som traff meg langt nedi hjerterota. Bak en av dørene satt det altså en dame som opplevde marerittet som jeg har vært gjennom så mange ganger. Forskjellen var at hun sannsynligvis hadde fått hjelp for å faktisk bli gravid også, bare for å få det revet bort. Og da hun kom ut sammen med en sykepleier hadde jeg aller mest lyst å reise meg og gi henne en klem. Jeg unner virkelig ingen den følelsen hun helt sikkert hadde og har i dag. Livet er og blir urettferdig!

Vi kom omsider inn til ei hyggelig dame som jeg senere forsto var seksjonsoverlege. Hun var et friskt pust fra de "ovenfra-og-ned-overlegene" jeg har møtt på det sykehuset jeg hører til. Hun begynte med å spørre hva vi forventet oss av samtalen, noe som ikke var lett å svare på siden vi strengt tatt ikke visste hvorfor vi hadde fått komme til der engang.
Men det ble en fin samtale, selv om det var lite nytt som kom frem annet enn at hun mente jeg hadde fått en grundig utredning av gynekologen på lokalsykehuset. Det er jo godt å vite siden jeg innimellom har vært litt usikker. Men en ting var hun uenig med lokalsykehuset om. Selv om jeg flere ganger har spurt om å få begynne på Fragmin o.l. helt fra positiv test, har de vært steinharde på at det får jeg ikke før man har sett liv. Overlegen på Ullevål mente at det ble helt feil, og at jeg burde begynne fra dag 1 om det skulle han noe for seg. Så nå har jeg fått resept på Crinone, og skal også begynne å ta den Fragminen jeg fortsatt har liggende med en gang jeg tester positivt neste gang. Da skal jeg også ringe til dem, så blir jeg fulgt opp med ultralyd hver uke fra uke 6-7 og et godt stykke etter uke 12 pga. historien min. Så da forholder jeg meg altså til Ullevål heretter, og håper at det kan ende med flere positive minner.

Jeg fikk i alle fall et veldig positivt inntrykk av avdelingen og dem som jobber der. De var så blide og positive - noe helt annet enn det jeg er vant til. Overlegen var veldig oppsatt på at vi skulle få til dette, at det skulle bli barn! Hun sendte oss til og med ut døra med beskjed om å sende ungene til besteforeldrene så vi kunne lage barn.

Så dette ble egentlig ganske positivt, selv om jeg vet at ingen kan trylle. Naturen er lunefull, og ingen vet hva som vil skje. Men kanskje blir det vår tur å lykkes igjen en dag. Det er i alle fall verdt å kjempe for!

Oppvask

Svigerfamiliedramaet har nådd nye høyder her etter gårsdagens morsdagsmiddag. Stemningen mellom mannen og søsteren var noget anspent, og de vekslet nok ikke så veldig mange ord de timene vi var hos svigers. Det var stort sett noen belærende ord fra søsteren som falt for relativt døde ører hos mannen. Og da mannen skulle dra på nattevakt gadd ikke søsteren og familien hennes å si hadet til ham engang.

Og i dag ringte hun og ba om å få snakke litt med ham for å fortelle ham at han burde prøve å være litt høflig mot henne! Jeg oppfattet ikke noen av dem som direkte uhøflig i går, bortsett fra det faktum at de ikke gadd å si hadet til ham. Mannen ble oppriktig lei seg fordi hun mente at han ikke oppførte seg høflig, og da han snakket med faren etterpå sprakk han i stemmen et par ganger. Stakkars mannen min, han har det ikke lett nå. Han fortjener ikke dette, virkelig ikke! Nå har svigerfar samlet begge to på nøytralt sted, så får vi se hva som kommer ut av det.

Jeg er veldig redd for at det skal ende som tidligere diskusjoner. Ikke at ting har vært sånn som dette før, men de gangene det har vært noe så har det alltid endt med at mannen min må "krype" og unnskylde seg. Søsteren hans har en egen evne til å "vinne", hun er god til å fremheve og overkjøre. Dette er en av de tingene mannen har fått nok av, men enkelte ting endrer seg neppe.

Jeg synes dette er en veldig trist situasjon. Jeg er enig med mannen, og orker ikke å forholde meg så mye til svigerinnen lenger selv. Men det har ikke alltid vært sånn. Før var vi veldig nære, både hun og jeg og alle sammen. Vi bor i samme nabolag og brukte mye tid sammen før. Ja, vi reiste til og med på ferie sammen tidligere og stortrivdes med det. Nå er det utenkelig. Jeg orker ikke å gå kveldsturer med henne sånn som vi gjorde før en gang. Mest fordi det ble litt for mye en vei, hun snakker og jeg lytter. Det går ikke i lengden.

Feilen her er nok like stor på begge sider. Vi har vårt å stri med, og svigerinnen og familien har sitt. De synes kanskje at vi har forandret oss, og det har vi nok etter de siste to årene. Mye har forandret seg. Vi er nok ikke like flinke å være sosiale som før, da vi gjerne inviterte dem ned til barne-TV og sånne ting. Men etter alt som har skjedd har fokuset vårt forandret seg. Vi orker ikke alltid å være så veldig sosiale, innimellom blir det til at vi må rette alt fokus på oss fire i kjernefamilien og bare bruke tid på det. Sånn er det. Og sånn vil det fortsette å være en stund fremover. Som mannen sa til faren sin: hvordan det vi har vært gjennom de siste to årene og sannsynligvis fortsatt skal gjennom har vært og er er det nok ingen rundt oss som forstår.
Det som hadde vært fint var om de kunne akseptere at det er sånn, at vi er midt i en utrolig slitsom kamp og ikke er de samme menneskene som før.

Kjenner jeg er skikkelig nervøs for utfallet av dette "møtet" nå. En time har gått allerede, hvor lang tid vil det ta? Hvem kommer hjem - en lettet mann eller en knekt mann?
Huff - dette er bare ekkelt og trist!

Overraskelse i posten

Jeg fikk tidenes overraskelse i posten i dag.
Etter den siste MA'en ville gyn. som nevnt prøve å henvise oss til Seksjon for barnløshet til tross for at vi allerede har to barn sammen. Hun regnet egentlig med at vi ville få avslag, men i dag, bare 3 uker etter den ble sendt, har vi fått innkalling til poliklinikken der allerede på onsdag! Hjelp! De skriver at de ser at vi er ferdig utredet for habituell abort og har derfor satt oss opp til samtale ved poliklinikken ved Seksjon for barnløshet.
Hva dette betyr aner jeg ikke. Men det slår i alle fall avslaget fra Genetisk avdeling langt ned i støvlene. De må jo mene at de kan gjøre noe for oss siden vi har fått denne timen, eller så hadde vi vel fått et avslag herfra også..?
Men hva skjer nå tro?
Har helt hetta jeg nå - sitter rett og slett og skjelver. Også på onsdag allerede.. Iiiiik!!!

Bloggtørke

Opplever litt "bloggtørke" om dagen. Mye i hodet forsåvidt, men alikevel lite å skrive om.
Forrige helg hadde vi som nevnt vår første barnefrie helg sammen siden eldstemann ble født. Det var jammen på tide. Første kvelden var det veldig rart, og vi satt vel begge med en merkelig følelse. Det var så alt for stille i huset, og vi savnet faktisk bråket rundt leggetid. Men litt avslappende var det jo også.

Lørdagen tok vi turen til Quality Spa & Resort Strömstad. Måtte vekk fra det tomme huset.. ;-)
Var rart det også, å reise bort uten ungene. Tankene gikk mye til dem, men vi visste jo at de hadde det supert der de var. Utpå kvelden klarte jeg endelig å slappe av og bare nyte livet. Anbefaler virkelig en tur til dette hotellet om man trenger litt avkobling. Hotellet i seg selv var veldig fint og rent. Servicen var upåklagelig. Rommet vårt var rett og slett en liten leilighet. Og maten der var et kapittel for seg. Til middag hadde de en helt fantastisk orientalsk buffet. Vi spiste så mye at vi rett og slett måtte ta oss en time på rommet etter middag før vi tok turen til baren. Søndagen hadde de en like fantastisk brunch. Mmmm.
Jeg gikk nok opp de to kiloene jeg gikk ned på suppekuren i løpet av forrige helg.

Vi trengte virkelig litt barnefri nå, å gjøre noe sammen bare vi to. Og vi bør nok gjøre det oftere, ikke vente 6 år til neste gang. Etter de siste to årene er det nok viktig å finne tid til å fokusere på bare OSS. Vi har strengt tatt ikke vært flinke til det etter vi fikk barn, men det har blitt enda vanseligere etter alt vi har vært gjennom de siste par årene. Fokus blir skrudd helt over på andre ting. Det gjør noe med forholdet. Jeg merker at vi må jobbe hardere nå enn før. Det er ikke alltid like lett å kommunisere. Ikke alltid like lett med positiv oppmerksomhet og nærhet. Det har blitt for mye vanskelig, for mye trist og det tar på. Jeg skjønner nå hvorfor det ofte kan være vanskelig å holde på forholdet når man opplever vonde ting eller kriser. På noen områder har vi blitt sterkere fordi vi går igjennom dette sammen. Men på andre områder er det helt motsatt. Vi reagerer på forskjellige måter. Takler ting forskjellig. Og som jeg altså har funnet ut, vi må jobbe hardere. Ting kommer ikke alltid av seg selv lenger. Men vi står fortsatt sammen, og vi vil det samme. Og det er kanskje det viktigste.

Nå blir det sannsynligvis snart en noe ufrivillig prøvepause på oss også. Om det ikke klaffer nå i februar, så sier hodet at det er lurt å vente litt. Jeg har nemlig regnet på det og funnet ut at om jeg blir gravid i mars eller april så vil jeg være i den mest kritiske perioden i forhold til å miste når vi skal til Kypros. Og å miste mens vi er der er noe jeg ikke tør å risikere. Om det var bare oss kunne vi droppet ferien, men nå har vi to barn som gleder seg enormt til 3 uker der nede. Det kan vi ikke ta fra dem! Hensynet til dem vil alltid komme først, de skal ikke lide for vår kamp om en til. Veldg trist at det har blitt sånn at man må ta prøvepause på sånne grunnlag - at man skal slippe å oppleve å miste i et annet land. Men sånn har det dessverre blitt for oss.

Men i første omgang kjører vi på i denne måneden. Regner med EL om et par uker, og det er omtrent på samme tid som jeg ble gravid for to år siden. Da helvetet startet. Da ble jeg gravid på Valentine's Day, hadde termin i november men endte med SA i uke 7. På mange måter hadde det vært så veldig riktig om jeg ble gravid nå, og at ringen kunne sluttes to år etter. Men livet er jo ikke alltid sånn..
Her om dagen satt Snuppa og så på barne-TV, da hun plutselig utbrøt: "tenk så morsomt det hadde vært om du hadde hatt 3 barn da mamma". Ja, tenk det! Skjærer i hjertet når hun sier sånt, for jeg har jo så inderlig lyst å gi henne en lillebrøster. Hun aner jo ingenting om kampen vår, og at det egentlig skulle ha vært en til her nå. Men kanskje en dag. Kanskje..