Like klok

Da var timen hos gyn. overstått.

Noe av det første jeg tenkte på etter senaborten, var å få time hos gyn. Hadde ikke noe stort håp om å finne ut hvorfor det har gått galt to ganger på rad, men hadde håp om å bli tatt på alvor og om å få hjelp neste gang jeg eventuelt blir gravid. Siden jeg har Leiden mutasjon håpte jeg i alle fall på å kanskje få blodfortynnende. Kanskje hadde det vært en falsk forsikring, men kanskje hadde det hjulpet også.

Timen begynte dårlig da vi måtte vente i nesten 3 kvarter. Og det skulle bli verre..
Han spurte knapt nok om det som har skjedd, hørte bare på det mannen fortalte da jeg ikke orket. Han spurte ikke engang hvor langt jeg hadde kommet da det skjedde, eller om vi visste når det hadde dødd. Eller om de hadde sagt noe på sykehuset.

Da jeg fortalte at jeg var bekymret for at Leiden mutasjonen kunne ha noe med det å gjøre og om det var mulig å få noe hjelp om jeg blir gravid igjen, kom han med den egentlig forventede forklaringen om at han ikke ville gjøre noe før jeg eventuelt hadde mistet igjen. Det er veldig vanlig å miste 2 ganger, sannsynligheten for at det går bra neste gang er stor, bla, bla, bla..
Greit nok, men det er også mulig at jeg mister igjen!

Han tok celleprøve og innvendig UL, og alt så bra ut i livmoren. Men man kan vel kanskje ikke se alt med bare vanlig innvendig UL heller?

Fysisk sett så han ingen grunn til at vi skulle vente med å prøve igjen, men han mente desember var en fin måned å begynne på igjen for å komme seg gjennom sorgprossessen først. Hva vet vel han om det? Et nytt svangerskap etter det forrige vil være tungt uansett om det skjer nå eller om noen måneder, eller til og med år fra nå. Men det var nå uansett opp til oss da.

Så ble jeg sendt avgårde med beskjed om å ringe når jeg ble gravid igjen. Da ville han ha meg inn til UL i uke 7-8, og så annenhver uke eller noe sånt en stund fremover. Han skulle "til og med" la meg komme etter uke 12..

Så for å summere det opp ble vel denne timen akkurat som jeg fryktet. Jeg gikk rett i kjelleren etterpå, og der er jeg enda. Jeg føler på en måte at jeg har mistet det håpet jeg hadde, og jeg står kun igjen med sorgen.

EL kommer vel om noen dager, men nå vet jeg ikke lenger om jeg orker. For første gang tenker jeg på å gi meg, selv om håpet om en ny spire som holder seg tiden ut er det som har holdt meg oppe de siste ukene. Jeg har liten tro på at det skal gå bra en neste gang uten noe hjelp, og jeg vet ikke om jeg orker å bli gravid bare for å miste igjen. Bare for å dra tilbake å si "hva var det jeg sa?".

Nei, nå vet jeg rett og slett ikke min arme råd lenger.