Lyspunkter

Den siste uken har det virket som om ting endelig begynner å gå litt vår vei igjen.
Jeg har klart å svelge en del kameler i forhold til familien til mannen, og de har, selv om det ikke virker som om de forstår hvilken rolle de selv har spilt i ting, i alle fall begynt å vise at de bryr seg. Mannen hadde nok en samtale med dem da de kom hjem fra ferie, og selv om jeg slettes ikke var sikker på at jeg ville klare det ble jeg med på besøk til dem et par dager etter. De har skjønt hvor mye vi sliter og hvor vondt  vi har det, så da vi kom hadde moren hans tårer i øynene. Det ble egentlig et ganske fint besøk som varte mye lenger enn planlagt. Både svigermor og svigerfar fortalte meg hvor glade de er i meg, og at de stiller opp om jeg trenger dem. Og jeg klarte å fokusere på det istedenfor de små irritasjonsmomentene. Noe vil det vel alltid være, men jeg håper at jeg skal kunne fortsette å fokusere på det positive og ikke det negative.

Til å hjelpe meg med det, og til å sortere tanker og følelser, var jeg i går hos fastlegen min og fikk henvisning til psykolog. Etter det siste året tror jeg det kan være godt å snakke med noen. Akkurat nå går det bra, men når nedturene kommer, og det gjør de innimellom, så er det nok greit å ha en profesjonell på lur. Gruet meg fælt til å snakke med fastlegen om dette. Jeg var ikke hos ham overhodet sist jeg var gravid, så jeg var redd jeg måtte fortelle ham alt omkring det siste svangerskapet. Men han åpnet med et "det var lenge siden og jeg skjønner at mye har skjedd". Å, så lettet jeg ble. Han får jo rapporter fra sykehuset og hadde hedigvis satt seg inn i dette. Henvisning var selvsagt ikke noe problem, og i tillegg gikk jeg derfra med noen tabletter for magen min som har trøblet i det siste. Kanskje ikke så rart at magen gjør litt opprør når psyken ikke henger helt med. Var i alle fall veldig godt med et positivt legebesøk nå.

En "morsom" greie med fastlegen er at vi sannsynligvis kommer til å se hverandre en del på privaten også nå. Vi bor i samme tettsted, men enn så lenge har jeg ikke truffet ham her. Men nå har poden etter 4 år i barnepark begynt i barnehagen, og da han fikk tildelt avdeling og jeg leste litt om den fikk jeg raskt mistanke om at sønnen til legen min også går der. Og da vi var på informasjonsmøte i juni ble jeg sikker på den saken. I juli var poden på besøk i avdelingen, og kom selvfølgelig hjem og nevnte kun navnet til sønnen til legen min. Jippi..

På mandag begynte han for fullt, og hver dag har vi hørt kun om denne gutten. Av alle barna der så har han altså funnet tonen med den ene jeg kanskje håpte han ikke ville gjøre det med. Nevnte for legen min i går at poden hadde begynt i barnehagen, og da han fikk vite hvilken avdeling utbrøt han med en gang: "åh, er det han som er .....?!?" Joda, sønnen hans hadde snakket om ham også. Og senest dagen før hadde ped. leder nevnt for ham at sønnen hans hadde blitt så glad i denne nye gutten og at de lekte så fint sammen. Litt morsomt og litt guffent på samme tid. Men det går nok greit det også, selv om de eventuelt blir bestevenner. ;-)

Rart å ha barnehagegutt forresten. Han ble plutselig så stor. Skoleknert i år, skolegutt neste år. En epoke er over. Og jeg hadde virkelig trodd at han skulle ha et småsøsken til før han begynte i barnehagen. Nå er det to år siden vi startet jakten, og vi er fortsatt like tomhendt. Heldigvis nærmer det seg utredning. Etter mye frustrasjon over ventetiden fikk jeg endelig brev for noen dager siden. Da vi mistet i juni ble jeg lovet utredning umiddelbart, men det var visst ikke så lurt å miste rundt ferietider. Nå ser det heldigvis ut som om det blir fortgang, jeg har fått time 30. august, dagen etter vi kommer hjem fra ferie. Det er til å leve med. Jeg hadde strengt tatt håpet å kunne sette igang før ferien, men jeg fryktet at jeg måtte vente til langt uti september. Det er godt å endelig ha en dato å forholde seg til, og at den er så nær. Nå får man bare håpe at kjemien stemmer med den nye gynekologen, at hun er dyktig og grundig og at hun gjør alt som kan gjøres. Jeg føler i alle fall at jeg endelig kan se fremover igjen og at det er lys i enden av tunnellen.

Jeg har fått ny energi og pågangsmot den siste uken. Endelig orker jeg å gå løs på full husvask igjen. Jeg kan ha huset fullt av nabounger. Og jeg orker å være sosial igjen. Utrolig deilig med noen lyse dager!
Og nå er det snart sydentid også. Mandag vender vi snutene mot Kypros og 14 dager med sol, varme, strand, bading, varme kvelder, god mat, vin.. Så godt det skal bli!
Så kommer vi hjem med fulladede batterier klare for fight! :-)